I denne oppsummeringsartikkelen gis en oversikt over utvalgte dommer fra Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) i Strasbourg. Sakene gjelder EMK art. 8 om retten til privat- og familieliv, og dommene er avsagt i perioden fra 15. juni 2019 til 9. september 2020. Denne oversikten er en årviss gjennomgang av EMDs praksis som gjelder avgjørelser som faller inn under temaene for tidsskriftet: «familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål».

Mange norske ektepar kjøper seg eiendom i «Syden» når de nærmer seg pensjonsalder. En del av disse bosetter seg også der når de blir pensjonister. Når den ene av ektefellene dør, ønsker lengstlevende ektefelle ofte raskt å flytte tilbake til Norge. Men ved hjemkomst opplever lengstlevende at begjæringen om uskifte avslås fordi norske domstoler ikke anser seg skiftekompetente i dødsboet siden ekteparet var bosatt i utlandet ved førstavdødes bortgang. Dette skjer rutinemessig selv om både ektefellene og arvingene som regel er norske, og hovedtyngden av midlene gjerne også befinner seg i Norge. Artikkelen dreier seg om i hvilken grad norske skiftemyndigheter er stedlig kompetente til å behandle uskiftebegjæringen i disse tilfellene. Problemstillingene som oppstår med tanke på lengstlevendes uskifterett, befinner seg i skjæringspunktet mellom internasjonal privatrett, skifterett og arverett. Spania brukes gjennomgående som eksemplet på «Syden», selv om EUs arveforordning EU 650/2012 gjør at samme eller lignende spørsmål oppstår også for andre land innenfor EU.

Manglende kulturkompetanse i utredningsarbeid skader barn. Artikkelen gjennomgår potensielle kulturelle feilkilder ved vurderinger av minoritetsbarn i barnevernssaker. Det tas utgangspunkt i egne erfaringer som sakkyndige, veiledere og behandlere. Hensikten er å bidra til etterprøvbarhet av psykologfaglige vurderinger av minoritetsbarn. Drøftingene tar utgangspunkt i barns kulturelle rettigheter og barns rett til ikke-diskriminering. Assimileringspraksis påvirker utredninger og begrenser hjelpen man kan gi barn. Barnets mening om kulturell tilhørighet drøftes. Det er behov for mer grundig, tilpasset utredning som tar større hensyn til barnets historie, utvikling og kontekst. Det blir gjennomgått en rekke eksempler med alternative kulturelle hypoteser. Eksempelvis kan kommunikasjonsutfordringer og migrasjon føre til krise hos barna og bidra til midlertidig funksjonsfall ved ankomst til Norge og ved plassering i fosterhjem. Barnas reaksjoner kan misforstås som uttrykk for omsorgssvikt. Ressurser hos minoritetsbarn blir ikke tilstrekkelig synliggjort. Forfatterne gir innspill til hvordan man kan operasjonalisere barns kulturelle rettigheter etter plassering.

EU-domstolen har gjennom tolkning av en forordning om domsmyndighet og fullbyrdelse kvalifisert oppgjøret etter samboerforhold som sivilrett og ikke familierett. Det blir da nærliggende å tolke Luganokonvensjonen på samme måte. Det har den praktiske konsekvens at et økonomisk oppgjør etter samboerskap antas omfattet av Luganokonvensjonens anvendelsesområde, men ikke oppgjør etter ekteskap. Formuerettigheter etter samboerskap kan da fullbyrdes i samtlige Lugano-stater, mens tilsvarende krav etter ekteskap bare kan fullbyrdes direkte mellom nordiske ektefeller i Norden.

I Norden har vi tendert til å forstå samboerrett som familierett. Det har vi gjort i den nordiske konvensjonen om arv og dødsboskifte, og det har Sverige nylig gjort i en lov som gir internasjonal-privatrettslige regler for samboere. EU-dommen bryter med en slik forståelse.

Mange brukar sosiale medium til å publisere bilete av og informasjon om eigne barn. Er det grenser for kva foreldre kan publisere om eigne barn? Den 5. november 2019 avsa Høgsterett ei viktig avgjerd som viser at det er grenser for kva foreldre kan utlevere om eigne barn. Denne artikkelen gjer greie for og analyserer dommen. Forfattarane konkluderer med at dommen klargjer grensene for publisering som inneber alvorlege inngrep i barnets privatliv, der det strafferettslege vernet av privatlivets fred er ein viktig skranke. Dommen seier ikkje noko om kvar grensa går for dei mindre alvorlege tilfella, men dette vert likevel drøfta i artikkelen. Forfattarane tek til orde for at foreldre må ha ei viss moglegheit til å fortelje om eige familieliv, inkludert livet med barna. Dei understrekar samstundes at retten må vere avgrensa, og at mange foreldre går lenger enn dei rammene forfattarane argumenterer for.

Forfattarane spør kva vedtaka om bioteknologilova (mai 2020) tyder for synet på barnet og synet på foreldreskap. Dei ser særskilt to felt det er naudsynt å diskutere viss barnet ikkje skal verte eit velferdsgode på linje med andre gode vi har krav på. Det første er foreldreskap, det andre er fosterdiagnostikk.