Statsminister Erna Solberg skapte debatt da hun i nyttårstalen oppfordret norske kvinner til å føde flere barn. Bakgrunnen for oppfordringen er at regjeringen mener lave fødselstall vil utgjøre en utfordring for velferdsstatens bærekraft. Fødselsraten i Norge har vært jevnt fallende siden 2009 og var i 2018 på rekordlave 1,56 prosent.

Premisset om at lave fødselstall utgjør en trussel mot den norske velferdsstatens bærekraft, kan nok diskuteres. Med et struttende oljefond som hvert år må tappes til velferdsformål, har seriøse fagøkonomer påpekt det matematisk opplagte at det optimale da må være færrest mulig borgere.1 Altså er lave fødselstall en velsignelse for de utvalgte og ikke en forbannelse for velferdsstatens bærekraft. Men selv andre økonomer ser det absurde i å innrette politikken etter slike regnestykker.2 En annen anført innvending er at lav innenlandsk fødselsrate kan løses ved økt innvandring. Dette reiser imidlertid spørsmål om innvandringspolitikk og dypest sett om nasjonalstatens identitet over tid.

Gitt premisset om at lave fødselstall er uønsket, blir spørsmålet hvilken politikk som kan bidra til at kvinner får flere barn. Regjeringen har så langt foreskrevet en lett tilgjengelig medisin, nemlig økte økonomiske overføringer til barnefamiliene. Det tilsier at diagnosen er at familiene har for dårlig økonomi. Høyere engangsstønad ved fødsel, billigere barnehager, mer barnetrygd og tilpasset boligpolitikk er i tilfelle egnede virkemidler.

Men kanskje er det ikke familienes økonomiske handlingsrom, men heller deres tidsmessige handlingsrom som er årsaken til de lave fødselstallene. I så tilfelle må man også vurdere politikk som påvirker familienes tidsbruk. Og da blir det fort vanskeligere. For er det noe politikken de siste tiår har bidratt til, så er det at mer tid skal brukes på lønnet arbeid. Og derav følger nødvendigvis at mindre tid brukes i familien. Og spesielt gjelder dette politikk rettet mot kvinner, som jo er de som kan ta beslutningen om å få barn.

For det første har den såkalte arbeidslinjen siden 1990-tallet vært et omforent politisk mål på tvers av partigrenser. Arbeidslinjen fremhever lønnsarbeid som det konstituerende og normale i samfunnet, og oppfordrer begge foreldre til å være i fulltids lønnet arbeid gjennom hele sin yrkesaktive alder. Begge foreldre i heltidsjobb kan imidlertid være vanskelig å kombinere med en stor barneflokk og vil opplagt legge begrensninger på hvor mange barn en familie planlegger å få. For selv om barndommen i økende grad er institusjonalisert gjennom fulltidsbarnehage fra ettårsalder og skolefritidsordning etter skoletid før barna blir så gamle at de kan gå hjem til tomt hus, faller fremdeles noen tidkrevende oppgaver på foreldre.

For det annet legger likestillingspolitikken et ekstra ansvar på kvinnene idet det er kvinner som skal endre adferd i retning menns adferd, og ikke motsatt. Samfunnets forventninger til kvinnerollen er i dag først og fremst knyttet til kvinnen som arbeidstaker, og særlig på arenaer som tidligere var forbeholdt menn. Kvinnens rolle knyttet til å føde og oppfostre barn fremheves ikke i positiv retning. Tvert imot kommuniseres at slike egenskaper er samfunnsmessig problematisk. For eksempel uttrykte NAV i det offentlige rom nylig bekymring over tall som viste at mor i økende grad tar ulønnet permisjon i forbindelse med fødsel.3 Budskapet er altså at det er problematisk at mor velger bort lønnet arbeid til fordel for omsorg for egne barn. Mangelen på diskusjon i etterkant av dette utspillet illustrerer etter mitt skjønn at politikken er blitt nokså øredøvende og ensrettet på dette området.

Videre er måloppnåelse på likestillingsområdet pussig nok knyttet til resultat. Målet er likt resultat i form av lik lønn og lik andel kvinner og menn i ledelse og styrerom. Et slikt mål er problematisk fordi det ikke bare forutsetter at individene har like muligheter uavhengig av kjønn, men også forutsetter at individenes preferanser er uavhengig av kjønn. Å forutsette like preferanser kan imidlertid sies å stå i direkte motstrid til det uomtvistelige faktum at det er biologiske forskjeller mellom kjønnene, en motstrid som kommer til syne særlig på de valg som tas i forbindelse med reproduksjon, noe som kan forklare at det har vist seg nødvendig å forbeholde en del av foreldrepermisjonen til far.

Både arbeidslinjen og likestillingspolitikken legger begrensninger på muligheten til å oppnå regjeringens mål om høyere fødselsrate. I starten vil en streng likestillingspolitikk medføre at barnevalget til fruktbare kvinner tynges av en opplevd «plikt» til å oppfylle idealet om likestilling og arbeidslinjen. Men etter hvert kan denne plikten komme til å føles som mer meningsfullt enn å sette barn til verden, fordi kvinners valg over tid vil speile samfunnets idealer.

Denne motsetningen mellom likestillingspolitikk og fødselsrater blir likevel sjelden løftet frem i den offentlige debatt. Det kan skyldes en generell uvilje mot å røre ved forståelsen av og målet for likestillingspolitikken. Men det kan også skyldes at sammenhengen er vanskelig å belegge empirisk. Selv om man finner samvariasjon mellom likestilling og fødselsrater, vil det være vanskelig å påvise en kausal sammenheng. Og da står man igjen med kvalitativ argumentasjon, som lett vil tape mot det politisk korrekte.

Også andre potensielt negative effekter av arbeidslinjen og likestillingspolitikken er trolig underkommunisert. Den offentlige debatt har i liten grad omtalt at barna kan bære en kostnad. Myten om at institusjonalisering av barndommen fra ettårsalder ikke har negative konsekvenser for barna, har fått stå uimotsagt. Ansvaret for barnehager ble allerede i 2005 lagt til Kunnskapsdepartementet, begrunnet med at barnehagen var en læringsarena og derfor en del av utdanningsløpet.

I lys av at barne-, likestillings- og familiepolitikken er nær forbundet, gir det grunn til bekymring at den nye firepartiregjeringens første grep var å ta likestillingsområdet ut av Barne- og familiedepartementet. Barnehageområdet er som nevnt allerede ute. At ansvaret er spredt, vil vanskeliggjøre helhetlige analyser av den valgte politikken og dermed kunne tilsløre hvilke avveininger man reelt sett står overfor.

Ansvarsplasseringene for de nevnte områder er delvis resultat av en samfunnsøkonomisk nytte/kostnad-tenkning omkring likestilling, familier og barn. En tenkning som kan komme til å bite seg selv i halen fordi den ikke tar inn over seg sammenhengen mellom biologi, familiers og barns trivsel og ønsket om å sette barn til verden.