Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Gaver mellom ektefeller og kreditors krav etter ekteskapsloven § 51

Kommentar til høyesterettsdom av 15. mai 2017.

Tone Sverdrup er professor ved Institutt for privatrett, Universitetet i Oslo.

En insolvent ektemann overførte to fritidseiendommer til sin kone under opptakten til finanskrisen i 2007. Mannens hovedkreditor, Skandinaviska Enskilda Banken, reiste senere et verdierstatningskrav mot kona etter ekteskapsloven § 51. Høyesterett kom til at hun måtte betale 7,9 millioner kroner til banken. I dommen tas det standpunkt til flere tolkningsspørsmål, blant annet i tilknytning til gavebegrepet og beregningen av verdierstatningen.

Nøkkelord: verdierstatning, gavebegrep, kreditorbeslag, gavehensikt, god-tro-krav

1. Innledning

Det sterke interessefellesskapet i ekteskapet kan friste til overføringer av verdier mellom ektefeller, ikke minst gjelder det når den enes økonomi blir satt under press. En fordringshaver kan som hovedregel bare ta beslag i eiendeler som eies av debitor-ektefellen,1 og slike formuesforskyvninger kan derfor føre til smertefulle økonomiske tap for kreditorene. Flere bestemmelser tar sikte på å begrense skadevirkningene – først og fremst kravet om ektepakt for gaver, rettsvernsreglene og omstøtelsesreglene i dekningsloven. Enkeltforfølgende kreditorer kan dessuten benytte seg av regelen i ekteskapsloven (el.) § 51 og kreve den andre ektefellen for verdien av gaver som måtte være gitt.2 Det var denne bestemmelsen som kom til anvendelse i dommen fra Høyesterett 15. mai 2017, HR-2017-959-A.

Paret giftet seg i 2004 og flyttet senere til Sveits hvor ektemannen drev investeringsvirksomhet. Fra høsten 2006 og utover i 2007 tapte mannen stort på verdipapirhandel knyttet til en terminavtale som han hadde inngått med Skandinaviska Enskilda Banken (SEB). Våren 2007 overførte han to fritidseiendommer, i Lillesand og Sigdal, til sin kone. Begge eiendommene var beheftet med pantegjeld. Hun solgte landstedet i Sigdal for rundt 3 millioner kroner i 2009, og to år senere solgte hun eiendommen i Lillesand for 15,5 millioner kroner. I forbindelse med salgene betalte hun deler av mannens gjeld – også gjeld som var sikret med pant i eiendommene etter at de ble overført til henne.

Ektemannen ble i 2011 dømt til å betale en gjeld på rundt 14,5 millioner kroner til SEB, men banken fikk ikke dekning hos ham og fremmet derfor krav mot kona etter verdierstatningsregelen i el. § 51. Ifølge denne bestemmelsen kan en eldre kreditor holde seg til mottaker-ektefellen «for verdien av det som er overført», så sant giveren ikke var «utvilsomt solvent» da gaven ble gitt. Eventuelt vederlag som mottakeren har ytet, skal trekkes fra ved beregningen av verdioverføringen, jf. første ledd. Det følger av bestemmelsens andre ledd at mottakere i god tro bare behøver å gi fra seg berikelsen, og etter tredje ledd kan ansvaret lempes. Dersom giverens bo kommer under offentlig insolvensbehandling, gjelder regelen bare hvis boet velger ikke å omstøte gaven, jf. el. § 53. Utover de vanlige foreldelsesreglene løper det ingen tidsfrister for å kreve verdierstatning etter el. § 51.

For Høyesterett var det enighet om at SEB hadde en fordring på ektemannen og at han var insolvent da gaven ble gitt. Tvisten gjaldt spørsmålet om det overhodet var gitt noen gave, hvordan verdierstatningen skulle beregnes, og hvorvidt hustruen var i god tro.

2. Hadde mannen gitt kona en gave?

2.1 To vilkår

Etter el. § 51 er det et vilkår at den ene ektefellen har gitt den andre en «gave», og i denne saken bestred hustruen at hun hadde mottatt noen gave. Det tradisjonelle gavebegrepet legges til grunn i familieretten, og selv om enkeltheter kan variere noe fra regel til regel, ligger de to hovedvilkårene fast: Det må foreligge en formuesoverføring mellom partene, og den må ha skjedd i den hensikt å berike mottakeren, jf. også dommens avsnitt 31.3 Både det objektive kravet om formuesforskyvning og det subjektive vilkåret om gavehensikt var omtvistet i denne saken, jf. nedenfor.

2.2 Vilkåret om formuesforskyvning

Hustruen hevdet at det ikke hadde skjedd noen formuesforskyvning den gang hun fikk overført de to fritidseiendommene til seg i 2007. Hun viste for det første til at hun samtidig overtok det «reelle ansvaret» for mannens gjeld ettersom han var insolvent, og dette gjeldsansvaret materialiserte seg senere da hun betalte gjelden. Dermed mente hun at hun hadde ytet vederlag for eiendommene allerede ved overdragelsen. Dette ble avvist av Høyesterett som pekte på at ektefellene ikke hadde inngått noen avtale om at hun skulle overta det personlige gjeldsansvaret, og at hun derfor bare var realkausjonist. Nedbetalingene av pantegjelden måtte snarere ses som utslag av egenskaper ved eiendommene (avsnitt 35). I stedet for å nedbetale mannens pantegjeld ville hennes alternativ vært å selge de to eiendommene med påhvilende panteheftelser. Den økonomiske realiteten ville i så fall blitt omtrent den samme for henne ettersom hun da ville ha fått en tilsvarende lavere pris for eiendommene.

For at det skal foreligge en formuesforskyvning, må det finnes en positiv nettoverdi på tidspunktet for overføringen; det hjelper ikke at gjenstanden senere stiger i verdi som følge av markedssvingninger.4 Kona hevdet at hun – uavhengig av hvorledes man så på det reelle gjeldsansvaret – ikke hadde mottatt noen positiv nettoverdi, fordi pantegjelden var av samme størrelsesorden som markedsverdien på eiendommene da de ble overført i 2007. Heller ikke på dette punktet fikk hun medhold. Retten konstaterer at hun verken hadde dokumentert tilfredsstillende hvor store gjeldsforpliktelsene var, eller eiendommenes markedsverdi på tidspunktet for overdragelsene. Landstedet i Lillesand ble taksert samme år som det ble overført, men taksten ble ikke fremlagt i retten – etter det opplyste fordi den ikke lenger eksisterte (avsnitt 38). I stedet ble verdiene søkt dokumentert gjennom uttalelser om gjennomsnittlig prisvekst på fritidseiendommer i de aktuelle kommunene, og det var ifølge retten ikke godt nok. Førstvoterende fremholder videre at hun uansett hadde vanskelig for å se at en vederlagsfri overføring av fast eiendom ikke skulle oppfylle vilkåret om formuesforskyvning, og at det «må gjelde som et utgangspunkt selv om eiendommen er pantsatt» (avsnitt 40). Så lenge den nye eieren ikke overtar noe personlige gjeldsansvar, må dette være det riktige utgangspunktet. En eiendom som overtas uten motytelse, har i utgangspunktet en positiv nettoverdi selv om den er pantsatt. Det må være opp til mottakeren å bevise at så ikke er tilfellet, og denne bevisbyrden oppfylte hustruen altså ikke. Høyesterett fant på denne bakgrunn at det hadde skjedd en formuesforskyvning.

Lagmannsretten hadde en annen tilnærming til spørsmålet om det forelå en formuesforskyvning, og mente at det ikke var nødvendig å gå nærmere inn på beregningen av «en eventuell formuesoverføring» for å avgjøre om det forelå en gave. Retten uttaler at når «hensikten så klart er å holde midler unna kreditorene, er dette etter lagmannsrettens syn tilstrekkelig for å konstatere at det foreligger en gave i lovens forstand». En slik argumentasjon virker ikke overbevisende. Det må alltid ha skjedd en formuesforskyvning for at det skal foreligge en gave. Det er ikke tilstrekkelig at hensikten er å overføre verdier. Hvilke bevis som kreves for denne formuesforskyvningen, er en annen sak, jf. også Høyesteretts uttalelser som er referert ovenfor i teksten.

Som begrunnelse for sitt syn siterer lagmannsretten fra Holmøy og Lødrups kommentarutgave til ekteskapsloven fra 2001, s. 328, hvor det heter at det «er selvsagt en gave når midler overføres til ektefellen for å unndra dem fra kreditorforfølgning».5 Denne uttalelsen kan imidlertid ikke forstås slik at det kan ses bort fra vilkåret om formuesforskyvning. Forfatternes poeng er at kravet om gavehensikt er oppfylt selv om det bakenforliggende motivet ikke er å berike mottakeren, men å unngå kreditorbeslag. Premissen er da også at «midler overføres».

2.3 Kravet om gavehensikt

En formuesforskyvning kan forekomme uten at det er snakk om noen gaveoverføring. Store verdier kan for eksempel skifte hånd i en forretningstransaksjon. Vilkåret om formuesforskyvning er derfor ikke tilstrekkelig til at det skal foreligge en gave; det må også ha vært meningen å berike mottakeren. Den som overfører verdier, må altså ha «gavehensikt». I forarbeidene til ekteskapsloven uttales at det «har vært vanlig å anta at en transaksjon, enten den er ensidig eller gjensidig, må ha skjedd med gavehensikt/fremtre som en ʻgavmildhetsakt’ for at den skal anses som en gave. Slik er det etter departementets syn også naturlig å forstå ekteskapslovgivningens regler om formkrav for gaver».6 Denne uttalelsen har nok tidligere i noen grad blitt mistolket dit hen at gavehensikt har noe med gavmildhet å gjøre, men det er to helt forskjellige ting: Man må ha til hensikt å berike, dvs. tilføre mottakeren en økonomisk fordel, men årsaken eller foranledningen til at man ønsker å gjøre dette, er ikke en del av gavedefinisjonen.

I vår sak var det klart at den bakenforliggende hensikten med overføringen av de to landstedene var å unngå at mannens kreditorer tok beslag i verdiene. Førstvoterende tar utgangspunkt i dommen i Rt. 2014 s. 1248 hvor retten slo fast at det kan foreligge gavehensikt selv om den som yter gaven, også har andre motiver enn å berike mottakeren. I 2014-dommen var spørsmålet om en overføring av fast eiendom fra mor til sønn var en gave som sønnen kunne skjevdele ved en senere skilsmisse, jf. el. § 59 første ledd.7 Retten fant at kravet om gavehensikt var oppfylt selv om det var på det rene at det personlige forholdet mellom mor og sønn var «svært dårlig» og at morens motiv for overdragelsen var at sønnen skulle skaffe henne en mer praktisk og sentralt beliggende bolig. I 2014-dommen viser førstvoterende til forarbeidenes begrep «gavmildhetsakt», og gir følgende tolkning av det:

«I dette ligger imidlertid ikke at giveren må oppvise en giverglede. Poenget er at visse typer transaksjoner, typisk forretningsmessige transaksjoner og transaksjoner som finner sted for å oppfylle rettslige forpliktelser, må holdes utenfor, selv om de innebærer en formuesforskyvning. Det kan foreligge gavehensikt selv om den som yter gaven også har andre motiver enn å berike mottakeren» (Rt. 2014 s. 1248, avsnitt 44).

Her gir Høyesterett uttrykk for lignende synspunkter som Asland gjør i sin doktoravhandling, Uskifte (2008), der han fremholder at det ikke er det bakenforliggende formålet som er avgjørende for om det foreligger gavehensikt, men om det er tilsiktet at mottakeren skal bli beriket.8 Asland belyser dette blant annet med et eksempel hvor gjenlevende ektefelle med to sønner gir formuen til den ene sønnen, og hvor hovedformålet ikke er å berike vedkommende, men å unngå at den andre sønnen får verdiene i et fremtidig arveoppgjør.9 I sin artikkel om 2014-dommen nevner Hambro et eksempel hvor en velstående far gir penger til sine barns utdannelse for å unngå å bli omtalt som en gjerrigknark.10 Formålet kan også være å unngå kreditorbeslag, og det har lenge vært enighet om at kravet om gavehensikt ikke er utelukket i et slikt tilfelle.11 Som Asland påpeker, kan misforståelser lett oppstå fordi man tenker seg at gavehensikten må være knyttet til det endelige formålet med disposisjonen, men siden poenget med gavebegrepet er å holde utenfor forretningsmessige transaksjoner mv., er det tilstrekkelig at giveren i første omgang har ment å berike mottakeren.12

Asland peker i sin bok Uskifte (2008) på at det er tilstrekkelig at disposisjonen utad fremstår som en akt av gavmildhet, slik at kravet om gavehensikt ikke er et rent subjektivt vilkår, men objektiviseres noe ved at det er oppfatningen utad som er avgjørende.13 Til illustrasjon stiller han opp et interessant eksempel hvor han mener det subjektivt sett ikke er gavehensikt, men hvor den mer objektiviserte oppfatningen utad bør være avgjørende: En far, som sitter i uskifte, vil selge sin hytte til den ene datteren. Han har ikke oversikt over markedsprisene, men vil ikke ta høyere pris enn han selv måtte ut med da han oppførte hytta på 1960-tallet, påplusset senere utgifter til utbedringer. Årsaken til dette er at han ikke vil «tjene penger på sine egne barn», som han sier. Det viser seg at hyttas markedspris er seks ganger høyere enn det datteren måtte betale. Jeg er enig med Asland i at gavehensikt foreligger i dette tilfellet. Hvis vi legger til grunn at faren visste at eiendomsprisene hadde steget en god del siden 1960-tallet, kan det også sies å foreligge gavehensikt i subjektiv forstand. Berikelsen var riktignok ikke farens endelige mål, bare et middel til å oppfylle målet om ikke å «tjene penger» på sine barn, men det er tilstrekkelig til at kravet om gavehensikt er tilfredsstilt.

I saker hvor gaven bare er et middel til å oppfylle et annet mål, er altså kravet om gavehensikt knyttet til «middelet» og ikke til det endelige målet. I denne 2017-dommen var giverens målsetting å unngå kreditorbeslag, mens det i 2014-saken var å skaffe giveren en mer praktisk bolig. I saken i Rt. 1990 s. 1094 var formålet å hindre giveren i å ta opp flere pantelån, mens det i Rt. 1967 s. 973 var å redde ekteskapet. I alle disse sakene var kravet om gavehensikt oppfylt selv om det endelige formålet altså var noe helt annet enn å berike mottakeren. Vilkåret om gavehensikt er ikke stilt opp for å felle noen moralsk dom over disposisjonen, men skal som nevnt sikre at forretningsmessige transaksjoner mv. ikke rammes av gavereglene selv om store verdier skifter hånd. Derfor er det tilstrekkelig at den umiddelbare hensikten har vært å berike mottakeren.

Neste spørsmål blir hvilke bevis som kreves for å konstatere en slik gavehensikt. Det er ikke mulig for utenforstående å trenge inn i en persons innerste tanker og hensikter, og partenes egne utsagn kan ikke alltid tas for god fisk. I praksis er man derfor ofte henvist til å trekke slutninger fra ytre omstendigheter. I vår sak peker førstvoterende på at det faktum at fast eiendom overføres vederlagsfritt mellom ektefeller, i seg selv skaper en formodning om gavehensikt (avsnitt 42). Retten viser videre til at formålet med disposisjonene var å skjerme eiendommene fra kreditorbeslag, underforstått at et slikt formål bare kan realiseres hvis en gaveoverføring er tilsiktet. Høyesterett konstaterer etter dette at ektemannen hadde gavehensikt når han overførte de to landstedene til henne. Vi kan slå fast at det ikke stilles spesielt strenge krav til bevisene for gavehensikt mellom ektefeller.

Heller ikke ved overføringer mellom foreldre og livsarvinger stilles det strenge beviskrav for gavehensikt. I saken i Rt. 2014 s. 1248 (avsnitt 45) uttaler førstvoterende:

«Ved svært ulikevektige transaksjoner mellom foreldre og livsarvinger kan det etter mitt syn ikke kreves mye for å anse vilkåret om gavehensikt som oppfylt ved anvendelsen av ekteskapsloven § 59 første ledd. I den forbindelse er det et moment at arv også gir rett til skjevdeling etter ekteskapsloven § 59 første ledd. Tilsvarende betraktninger gjøres gjeldende av John Asland i relasjon til arveloven § 19 i Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål 2007 nr. 2 side 119 flg. på side 139.»

3. Beregningen av kravet etter § 51 første ledd

Det følger som nevnt av el. § 51 første ledd at kreditorenes krav skal utgjøre «verdien av det som er overført». I den forbindelse tok Høyesterett stilling til flere spørsmål, både om tidspunktet for verdsettelse og hvilken gjeld som kunne trekkes fra.

De to fritidseiendommene hadde steget i verdi mellom gavetidspunktet i 2007 og salgene i henholdsvis 2009 og 2011, og det første spørsmålet var om kona også måtte gi fra seg denne verdistigningen. Hun hevdet at tidspunktet for verdsettelsen av eiendommene måtte være gavetidspunktet, men fikk ikke medhold. Retten fremholder at selv om spørsmålet ikke løses direkte i ordlyden, talte sammenhengen med regelen i andre ledd om at det bare er en godtroende mottaker som kan beholde utbyttet, for at det er nåverdien som skal legges til grunn etter hovedregelen i første ledd. Det pekes på at formålet med regelen er at kreditor skal komme i samme stilling som om gaven ikke var blitt gitt, og at det også taler for at nåverdien legges til grunn. Førstvoterende viser dessuten til at dekningslovens omstøtelsesregler lar nåverdien være avgjørende, og at dette også er den mest utbredte oppfatningen i teorien, jf. blant annet Strøm Bull, Avtaler mellom ektefeller (1993), s. 119. Høyesterett konstaterer på denne bakgrunn at det er nåverdien av eiendommene som skal erstattes, nærmere bestemt verdien da banken gjør ansvar mot mottaker-ektefellen gjeldende (avsnitt 50). I denne saken ble eiendommene solgt i 2009 og 2011, og i utgangspunktet er det da beløpene som kom inn ved disse salgene, som skal legges til grunn. Partene synes for øvrig å være enige om at de to salgssummene utgjorde den relevante markedsverdien, jf. dommens avsnitt 54.

Kona hevdet subsidiært at hun bare trengte å gi fra seg den forholdsmessige delen av verdistigningen som refererte seg til den ubeheftede andelen av eiendommene. Heller ikke på dette punktet fikk hun medhold. Retten viser til at det følger av lovens ordlyd at verdiberegningen skal foretas av «det som er overført», det vil si av eiendommene med påhvilende panteheftelser (avsnitt 52), og dermed var det ikke rom for å trekke fra noen del av verdistigningen i bankens krav.

Spørsmålet var dernest om det skulle trekkes fra gjeld i verdierstatningen. Kona betalte som nevnt deler av ektemannens pantegjeld da hun solgte fritidseiendommene, og banken hevdet prinsipalt at det ikke skulle gjøres noe fradrag for denne nedbetalingen ettersom den ble oppveid av et tilsvarende regresskrav som hun fikk mot mannen. Dette ble avvist av Høyesterett som pekte på at et eventuelt regresskrav var tilnærmet verdiløst tatt i betraktning ektemannens økonomiske situasjon (avsnitt 55). Retten fremholder videre at panteheftelsene åpenbart ville hatt en prisdempende effekt hvis hun i stedet hadde solgt eiendommene med heftelser, underforstått at hennes valg av oppgjørsmåte ikke kunne være avgjørende for kravets størrelse.

Spørsmålet var dernest hvilken gjeld hun kunne trekke fra. Kona hadde ikke bare betalt mannens gjeld som var pantesikret i eiendommene før gaveoverføringen, men også annen gjeld som mannen hadde, herunder gjeld som var sikret med pant i eiendommene etter at gaven ble gitt. Hun hevdet at også denne gjelden skulle trekkes fra etter første ledd. Høyesterett kom til at det bare kunne gjøres fradrag for den gjelden som var sikret med pant i eiendommene på gavetidspunktet, og ikke øvrig gjeld som hun hadde betalt (avsnitt 56). At hun hadde tillatt ytterligere pantsettelse av sine eiendommer og betalt denne gjelden og annen gjeld på til sammen rundt 4 millioner kroner ved salget av eiendommene, var altså uten betydning for bankens krav etter § 51 første ledd. Hvorvidt noe av denne gjelden kunne komme til fradrag etter reglene i andre eller tredje ledd, se neste punkt.

4. Kravet om god tro, jf. § 51 andre og tredje ledd

Kravet mot en godtroende mottaker er «begrenset til den berikelsen som mottakeren har oppnådd ved gaven», jf. § 51 andre ledd. En tilsvarende regel gjelder etter de objektive omstøtelsesreglene i konkurs, jf. dekningsloven § 5-11.14 Tanken er at en godtroende gavemottaker ikke skal komme dårligere ut enn om gaven ikke var blitt gitt. Kona hevdet at verdierstatningskravet måtte begrenses til hennes berikelse etter denne regelen da hun var i god tro, men hun fikk ikke medhold.

Førstvoterende fremholder innledningsvis at den gode tro må referere seg til de faktiske forhold i tilknytning til vilkårene for verdierstatningsansvaret (avsnitt 44).15 Retten presiserer at det må innfortolkes et aktsomhetskrav i lovens formulering om god tro, og uttaler videre at selv om det «ikke er grunnlag for å identifisere ektefeller ved vurderingen av kravet om god tro», har det «formodningen for seg at ektefeller informerer hverandre om økonomiske forhold som berører dem begge» (avsnitt 45).

At det ikke er grunnlag for identifikasjon mellom ektefellene når det gjelder kravet til god tro, kan synes selvsagt. Lagmannsretten ser imidlertid ut til å ha vært av en annen oppfatning idet retten sier seg «enig med banken i at gode grunner taler for å foreta identifikasjon mellom ektefellene i en situasjon som denne». Som begrunnelse viser lagmannsretten til Aage Thor Falkangers bok, God tro, s. 93–94, men dette spørsmålet behandles ikke der. En identifikasjon mellom ektefellene er tvert om i strid både med tidligere rettspraksis og teori,16 og Høyesterett tar som nevnt også avstand fra en slik tanke. Én ting er at ektefeller ofte kan ha kjennskap til hverandres økonomi, og at det derfor er en presumsjon for at også mottaker-ektefellen er i ond tro. Noe helt annet er å slutte automatisk fra giver-ektefellens til mottaker-ektefellens kunnskap. Det er for øvrig verdt å merke seg at lagmannsretten, på tross av uttalelsen om identifikasjon, foretar en konkret vurdering av hustruens kunnskap i denne saken.

Noen vil kanskje stusse over at førstvoterende stiller opp en formodning om at ektefellene informerer hverandre. Det er nok ikke uvanlig at ektefeller holder kortene temmelig tett til brystet når de kommer i økonomiske vansker, og unnlater å opplyse den andre om de økonomiske problemene. Det er likevel en presumsjon for at den andre får kjennskap til slike forhold, iallfall etter noe tid.

Spørsmålet var dermed om kona visste eller burde ha visst at hun fikk en gave og at ektemannen ikke var solvent da gaven ble gitt. Begge spørsmål besvares bekreftende. Førstvoterende viser til at hustruen selvfølgelig var klar over at hun ikke ytet vederlag, og at dette også kom til uttrykk i ektepakten gjennom avkryssing i gaverubrikken (avsnitt 46). Når det gjaldt spørsmålet om hun kjente til mannens betalingsvansker, kom retten til at hun «i det minste har utvist grov uaktsomhet med hensyn til manglende kunnskap om at ektemannen ikke var i stand til fullt ut å gjøre opp sine forpliktelser». I bevisopptaket for lagmannsretten hadde hun forklart at hun visste at ektemannen kjøpte og solgte aksjer, og selv om hun ikke var kjent med hvor stor risiko det var og alle detaljer rundt gjeldsforholdene, kunne slik detaljkunnskap ikke være avgjørende. Førstvoterende fremholder også at i lys av «ektefellenes felles forutsetning om å skjerme eiendommene mot kreditorbeslag, lå det i dagen at nettopp kreditorene kunne bli skadelidende» (avsnitt 47). På den bakgrunn kom Høyesterett til at hun ikke hadde vært i aktsom god tro, og hun nøt derfor ikke godt av berikelsesbegrensningen i § 51 andre ledd.

Tingretten kom derimot til at hun var i god tro, og måtte da ta stilling til i hvilken grad hun var blitt beriket ved gaveoverføringen. Etter hovedregelen i § 51 første ledd fikk kona som vist ovenfor bare trukket fra mannens gjeld som var pantsikret da gaven ble gitt. Hun hevdet at hennes betaling av gjeld som ikke var pantesikret på gavetidspunktet, måtte trekkes fra etter andre ledd fordi betalingen ikke hadde ført til noen berikelse for henne. Tingretten fant at hun ikke hadde godtgjort at hun ikke var blitt beriket, for eksempel ved at den felles økonomi ble tilført friske penger ved låneopptaket, eller at den felles økonomi hadde blitt mindre gjeldsbelastet ved nedbetalingen. Hun fikk derfor ikke medhold i at kravet måtte reduseres som følge av berikelsesbegrensningen; tingretten kom til at hennes berikelse var like stor som verdien av det som var overført etter første ledd. Tingretten fant imidlertid at ansvaret kunne lempes med et betydelig beløp etter § 51 tredje ledd.

I praksis kan det være vanskelig å ta stilling til i hvilken grad en ektefelle er beriket når vedkommende betaler den andre ektefellens gjeld. Betaler man egen gjeld, er man normalt blitt beriket. Betaler man andres gjeld uten mulighet for regress, er utgangspunktet det motsatte. Ekteskapsloven bygger på prinsippet om atskilte formuesmasser og atskilt gjeld, jf. § 31 første ledd og § 40, men problemene oppstår fordi ektefeller i praksis ofte opererer som en felles økonomisk enhet. Gjeldsansvaret overfor kreditor og innad mellom ektefellene er heller ikke alltid sammenfallende. Det faktum at den ene ektefellen overfører millionverdier til den andre, taler nok ofte for at de opererer som en felles økonomisk enhet. Da kan det være naturlig å se økonomien under ett også i spørsmålet om den ene har oppnådd en berikelse ved å betale den andres gjeld, slik tingretten gjorde i denne saken. Det kan like fullt virke hardt for den ektefellen som må erstatte kreditorene hele gavens verdi der pengene har medgått til å dekke den andre ektefellens gjeld. Problemstillingen oppstår imidlertid bare hvis mottaker-ektefellen er i aktsom god tro. Hvis mottakeren bare har utvist alminnelig uaktsomhet, er det dessuten adgang til å lempe kravet etter § 51 tredje ledd, jf. nedenfor.

Kona hevdet videre at hennes ansvar måtte lempes etter el. § 51 tredje ledd, som gir lempingsregelen i dekningsloven § 5-12 andre ledd tilsvarende anvendelse. Etter dekningslovens bestemmelse er lempingsmuligheten stengt hvis gavemottakeren har utvist mer enn alminnelig uaktsomhet. Høyesterett kom til at kona hadde utvist forsett med hensyn til gavevilkåret og grov uaktsomhet med hensyn til ektemannens betalingsvansker. Retten fant derfor – i likhet med lagmannsretten – at det ikke var adgang til å lempe kravet etter tredje ledd (avsnitt 57).

5. Konklusjon

Høyesterett kom dermed til at bankens krav tilsvarte «verdien av det som er overført» etter § 51 første ledd. Hustruen måtte erstatte nåverdien av de to fritidseiendommene – dvs. salgssummene – fratrukket den delen av mannens gjeld som var pantesikret på gavetidspunktet og som hun betalte i forbindelse med salget. Det ble ikke gjort fradrag for gjeld som var sikret med pant etter at hun fikk eiendommene overdratt til seg, og heller ikke for øvrig gjeld som hun hadde betalt. Derimot fikk hun fradrag for de utgiftene hun hadde hatt til oppgradering av eiendommene, samt for nødvendige salgsomkostninger.17 Høyesterett kom – i likhet med lagmannsretten – til at kreditors krav var på 7 930 000 kroner.18

Høyesterett tok i denne saken stilling til tolkningsspørsmål i el. § 51 som gjaldt gavebegrepet, verdiberegningen og god-tro-kravet, og de løsninger som velges, er jevnt over i tråd med forarbeider, tidligere rettspraksis og teori. I løpet av kort tid har vi fått to høyesterettsdommer om gaveoverføringer i nære familieforhold. Dommen i Rt. 2014 s. 1248 gjaldt gave fra foreldre til barn, og dommen 15. mai 2017 gjaldt mellom ektefeller. Dette er klart de to vanligste situasjonene hvor det ytes betydelige gaver. I vår sak slår Høyesterett nok en gang fast at gavmildhetsfølelse eller giverglede ikke er et vilkår for at det skal foreligge gavehensikt, det er tilstrekkelig at hensikten har vært å berike mottakeren. I de tilfellene hvor gaven er et middel til å oppnå andre mål, er gavehensikten derfor knyttet til middelet og ikke det endelige målet med disposisjonen.

Som vist ovenfor inneholder premissene i 2017-dommen også en del rene bevisvurderinger hvor retten stiller opp formodninger om faktiske forhold i tilknytning til kravene om formuesforskyvning, gavehensikt og god tro. Slike vurderinger beror på de konkrete omstendighetene i saken, og har derfor begrenset overføringsverdi. Men de er ikke helt uten betydning. Saksforholdet er nok temmelig typisk for tilfeller hvor det skjer verdioverføringer mellom ektefeller for å unngå kreditorbeslag, og de bevisvurderinger som foretas, har derfor en viss generell interesse.

1Dekningsloven § 2-2 og tvangsfullbyrdelsesloven § 7-1 andre ledd.
2Den tilsvarende regelen under skifteoppgjøret finnes i el. § 52; her defineres hvilke avkall på lodd som skal likestilles med gave.
3Gavebegrepet i arveretten og familieretten er også i hovedsak det samme, se Asland, Uskifte (2008), s. 171–219, hvor det gis en grundig redegjørelse for de to vilkårene om formuesforskyvning og gavehensikt. Av familierettslig litteratur kan nevnes Holmøy, Lødrup og Asland, Ekteskapsloven med kommentarer, 3. utg. bind 1 (2013), s. 384 flg. med videre henvisninger; Lødrup og Sverdrup, Familieretten, 8. utg. (2016), s. 212 flg.; Strøm Bull, Avtaler mellom ektefeller (1993), s. 128 flg.
4Se blant annet Asland, Uskifte (2008), s. 174 med videre henvisninger.
5Omtrent likelydende formulering finnes i Holmøy, Lødrup og Asland, Ekteskapsloven med kommentarer, 3. utg. bind 1 (2013), s. 388.
6Ot.prp. nr. 28 (1990–91) s. 89. Begrepet «gavmildhetsakt» har røtter tilbake i tid, se henvisninger til eldre dansk rett hos Strøm Bull, Avtaler mellom ektefeller (1993), s. 133. Se også drøftelse hos Asland, Uskifte (2008), s. 193–194 med henvisninger til eldre litteratur.
7Dommen er kommentert i Hambro, «Når er en gave en gave? Skjevdelingsdommen i Rt. 2014 s. 1248», Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål (FAB) nr. 03/2015, s. 231–238.
8Asland, Uskifte, (2008) s. 193-195 med videre henvisninger blant annet til den danske avhandlingen av Eigil Lego Andersen, Gavebegrebet (1988).
9Asland, Uskifte (2008), s. 194.
10Hambro, «Når er en gave en gave? Skjevdelingsdommen i Rt. 2014 s. 1248», Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål (FAB) nr. 03/2015, s. 234.
11Se blant annet Strøm Bull, Avtaler mellom ektefeller (1993), s. 134; Holmøy, Lødrup og Asland, Ekteskapsloven med kommentarer, 3. utg. bind 1 (2013), s. 386–388; Lødrup og Sverdrup, Familieretten, 8. utg. (2016), s. 212–213; og Asland, Uskifte (2008), s. 194.
12Asland, Uskifte (2008), s. 194–195.
13Asland, Uskifte (2008), s. 193–194.
14Dagens el. § 51 er en videreføring av 1927-lovens § 36 som ble endret på flere punkter ved vedtakelsen av dekningsloven i 1984, se nærmere om berikelsesbegrensningen i Ot.prp. nr. 50 (1980–1981) punkt 7.3, på s. 762, jf. også Andenæs, Konkurs (2009), s. 375 flg.
15Rettsvillfarelse fritar normalt ikke; det er kunnskapen om de faktiske forholdene som utløser regelen som skal vurderes, se tilsvarende uttalelser i Rt. 1982 s. 948 som gjaldt kravet til god tro i arveloven § 19. Her peker førstvoterende på at det må «være tilstrekkelig til omstøtelse at ankemotparten kjente til at moren satt i uskifte og var kjent med de faktiske forhold for øvrig som bevirket at dette måtte bli å anse som et gavesalg. Hvorvidt han hadde klart kjennskap til hvilke grenser loven setter for gjenlevendes disposisjonsrett, kan i denne sammenheng ikke tillegges nevneverdig vekt» (på s. 954), jf. også Rt. 2010 s. 1361.
16Se Falkanger, God tro – en studie av kravet til god tro som vilkår for å erverve eller opprettholde privatrettslige rettigheter (1999), s. 445-448, med omtale av rettspraksis samt henvisning til annen teori i note 762.
17Spørsmålet om det skal gjøres fradrag for gavemottakers oppgraderinger mv. ved omstøtelse etter arveloven § 19, drøftes inngående av Hambro i artikkelen «Det økonomiske etteroppgjøret ved ugyldige og omstøtelige arverettslige disposisjoner», i Hjelmeng (red.), Ugyldighet i privatretten – minnebok for Viggo Hagstrøm (2016), s. 245 flg. på s. 261–266.
18Lagmannsrettens premisser inneholder som nevnt ovenfor i teksten et par uttalelser om gavebegrep og identifikasjon mellom ektefeller som ikke er fulgt opp i premissene fra Høyesterett. Noen betydning for resultatet hadde dette ikke.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon