I artikkelen argumenteres det for at tiden er kommet for å anvende FNs kvinnekonvensjon som et moment i skjønnsutøvelsen i saker om vederlagskrav etter samboerbrudd. Det pekes på at FNs kvinnekonvensjon er gjort til norsk rett med forrang i kraft av menneskerettsloven, at den gjelder det familieformuerettslige området og at den norske samboerbeskyttelsen er kritisert av FNs kvinnekomité nettopp knyttet til vederlag. En empirisk tilnærming anvendes også for å beskrive omfanget av beskyttelsesbehovet. Det erkjennes samtidig at det kan være krevende å ta i bruk nye instrumenter på et område, og at en skrittvis utvikling kanskje er å forvente.

Nøkkelord: samboervederlag, avtalerevisjon, menneskerettigheter, økonomisk fordel, rimelighetsvurderinger