Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

FNs kvinnekonvensjon og retten til samboervederlag


Katrine Kjærheim Fredwall (cand.jur. 1995) er stipendiat ved Institutt for privatrett, Universitetet i Oslo, der hun arbeider med en familierettslig avhandling. Fredwall har permisjon fra stilling som lovrådgiver i Lovavdelingen, Justis- og beredskapsdepartementet.

I artikkelen argumenteres det for at tiden er kommet for å anvende FNs kvinnekonvensjon som et moment i skjønnsutøvelsen i saker om vederlagskrav etter samboerbrudd. Det pekes på at FNs kvinnekonvensjon er gjort til norsk rett med forrang i kraft av menneskerettsloven, at den gjelder det familieformuerettslige området og at den norske samboerbeskyttelsen er kritisert av FNs kvinnekomité nettopp knyttet til vederlag. En empirisk tilnærming anvendes også for å beskrive omfanget av beskyttelsesbehovet. Det erkjennes samtidig at det kan være krevende å ta i bruk nye instrumenter på et område, og at en skrittvis utvikling kanskje er å forvente.

Nøkkelord: samboervederlag, avtalerevisjon, menneskerettigheter, økonomisk fordel, rimelighetsvurderinger

1. Innledning1

«Aller Anfang ist schwer», heter det i ordtaket. Formålet med denne artikkelen er å belyse enkelte sider ved menneskerettenes betydning – eller mulige betydning – for forståelsen av reglene om vederlag ved oppgjør etter samboerskap i norsk rett. Dette er det ikke skrevet om tidligere. Mens menneskerettene som en global størrelse har vokst fram gjennom om lag 70 år, har rettighetenes betydning og potensielle gjennomslagskraft i norsk rett fått en stadig sterkere posisjon de siste 20 årene. Jeg sikter her særlig til vedtakelsen av menneskerettsloven, gjennomføring av stadig flere konvensjoner i norsk rett med hjemmel i denne loven, og til grunnlovsrevisjonen i 2014. Vi har de senere årene også erfart at menneskerettighetene – i alle fall til dels – er tatt i aktiv bruk innenfor mange familierettslige fagdisipliner som vergemål, adopsjon, farskap og barnevern.

Menneskerettene har imidlertid glimret ved sitt fravær på familieformuerettens område. En årsak til dette kan være at reglene på dette rettsområdet har vært moderne og på mange måter i front av utviklingen. Behovet for å ta i betraktning internasjonale kilder har derfor ikke vært stort. Når jeg i denne artikkelen argumenterer for at tiden nå er inne til å ta de menneskerettslige kildene i bruk også på familieformuerettsområdet, har dette sin årsak i fire samtidige, men i og for seg uavhengige utviklingstrekk.

Dette er for det første den nevnte styrkingen av menneskerettenes stilling i norsk rett (1999–2014), dernest FNs kvinnekomités voksende bekymring for de økonomiske konsekvensene av samliv, uttrykt gjennom to generelle kommentarer til FNs kvinnekonvensjon artikkel 16 (1994 og 2013),2 herunder presiseringen av at konvensjonen også verner samboerskap,3 samt lovgivers noe nølende tilnærming til spørsmålet om økt beskyttelse i samboerskap og Høyesteretts innstramming4 i den ulovfestede retten til vederlag etter samboerskap. Samlet sett skaper dette økt avstand mellom intern, nasjonal rett i snever forstand og det som følger av menneskeretter med formell forrang. Dette skaper igjen forventning om at domstolene ser rettskildene i sammenheng og bidrar til en rettsutvikling i tråd med de menneskerettslige forpliktelsene på dette området.

2. En empirisk referanseramme

Før vi går i gang for alvor, er det grunn til å reise spørsmål om det i det hele tatt er en kjønnsmessig ubalanse knyttet til eierskap av formue som begrunner regler om vederlag og et behov for å se hen til FNs kvinnekonvensjon som beskytter mot diskriminering. Norge er blant verdens mest likestilte land, og behovet må kanskje forventes å være lite her.

Vi har ikke et helt godt tallmessig grunnlag for å beskrive hvordan den private formuen er delt mellom kvinner og menn. Det grunnlaget vi har, er først og fremst basert på ligningstall, og disse tabellsettene ligger noen år tilbake i tid.5 Som jurister og advokater vet vi at ligningsdata har flere svakheter som uttrykk for formue. Den viktigste i praksis er nok at verdien av egen bolig er vurdert etter ligningstakst og ikke markedsverdi,6 samtidig som gjeldsbelastningen er vurdert etter faktisk verdi. Dette innebærer at aktivasiden tillegges for liten vekt. Likevel viser ligningstallene at menn er eiere av om lag dobbelt så nye formue som kvinner.7 Menn har også mer gjeld. Dette er en betydelig forskjell.

På bakgrunn av denne skjevheten i eierskapet til formue var det derfor interessant å forsøke å undersøke om denne skjevheten også preget samboeroppgjørene. Jeg valgte derfor å inkludere enkelte spørsmål i undersøkelsen «Hvordan lever vi og hvordan deler vi» for å belyse dette noe nærmere.8 Funnene i undersøkelsen indikerer at blant de samboerne som hadde opplevd brudd i samboerskap de siste 15 årene, hadde om lag halvparten valgt å dele formuen etter litt ulike modeller.9 De resterende hadde lagt eiendomsgrensene til grunn for oppgjøret.10 Om eierskapet til formuen er kjønnsmessig skjevt fordelt, kan en deling etter eiendomsgrensene også føre til at menn gjennomgående sitter igjen med en større formue enn kvinner etter et samboerbrudd. Undersøkelsen viser også at menn i noe større grad enn kvinner er eneeiere av boligen i samliv.11 Forskjellene er imidlertid ikke betydelige.

De empiriske funnene indikerer derved at den formuen som er opparbeidet underveis i samboerskapet, ofte deles ganske likt, enten fordi eierskapet til eiendelene var relativt likt fordelt i utgangspunktet, eller fordi samboerne velger å likedele etter samlivet. Undersøkelsen viser videre at 47 % av samboerne svarte at de fikk om lag like mye ved delingen.12 Resten svarte at enten de selv eller samboeren fikk mest. Funnene tilsier en viss overrepresentasjon i favør av menn blant dem som satt igjen med mest etter endt samliv. Det er i denne gruppen vi eventuelt kan vente å finne forhold i strid med konvensjonen. Dette tilsier på den ene siden at mange samboere ser ut til å ta hensyn til hverandre ved det økonomiske oppgjøret uten at lovgivningen krever det av dem. På den andre siden tilsier dette funnet at det er behov for regler som kan sikre korreksjon dersom partene selv ikke sørger for rimelige oppgjør.

3. Gjeldende, ulovfestet rett om samboervederlag

3.1 Innledning – et romerrettslig slektskap

Retten til en økonomisk kompensasjon i form av et vederlag etter endt samboerforhold har i norsk rett vokst fram på bakgrunn av Høyesteretts dom gjengitt i Rt. 1984 s. 497. Denne retten har blitt videreutviklet gjennom flere høyesterettsdommer, og da særlig Rt. 2000 s. 1089 og Rt. 2011 s. 1168. Mens samboerskapene vokste fram nærmest av ingenting,13 vokste retten til samboervederlag på mange måter fram som domstolenes tilsvar til det behovet som ble skapt av bruddutsatte samboerskap. Når Høyesterett valgte å utvikle en rett til vederlag basert på såkalte berikelsesgrunnsetninger, grep man imidlertid tilbake til et rettsinstitutt som har vært kjent, og om ikke kjært, så i alle fall diskutert, siden romerretten.14

I 1950 kom Jan Hellner og Anders Vinding Kruse med hver sin doktorgrad om temaet.15 Ingen av dem hadde særlig til overs for å innføre en allmenn regel om plikt til restitusjon om man hadde mottatt en tilfeldig økonomisk fordel. Helt avvisende til instituttet var de imidlertid ikke. Hellner mente imidlertid at man bare unntaksvis burde gripe til instituttet, og at bruken burde begrenses til de tilfeller der dette var «den enda framkomliga vägen till en rimlig lösning ».16 Instituttet er siden den gang gjentatte ganger blitt drøftet i norsk teori.17 Til tross for delte meninger om instituttet på et mer allment plan har jeg betydelig forståelse for at norsk Høyesterett stilt overfor framveksten av samboerskapene, og uten andre effektive virkemidler for å avbøte urimelige resultater, valgte å gripe nettopp til disse rettsgrunnsetningene når korreksjonsregler for samboeroppgjør skulle utmeisles. Jeg skal i det følgende gi et riss av disse reglene.18

3.2 Kravet om en økonomisk fordel i form av en berikelse eller besparelse

Den klassiske berikelseslæren er beskrevet på ulike måter. Det synes likevel sentralt at det må ha oppstått en økonomisk fordel; denne fordelen må videre ha oppstått på en annen persons bekostning, den må være tilfeldig i den forstand at det ikke finnes noen rimelig grunn til at personen bør få beholde den, og fordelen må normalt være i behold.19

Eksistensen av en økonomisk fordel i form av en berikelse eller besparelse utgjør også det vesentlige grunnlaget i norsk rett for en adgang til å kreve vederlag etter opphør av samboerskap. Etter gjeldende ulovfestet rett følger det at den ene samboeren må ha mottatt en betydelig fordel.20 Denne fordelen må den ene samboeren videre ha mottatt på bekostning av den andre. Vederlag er aktuelt der eiendomsoverføringen ikke fulgte av partenes avtale; den var verken ment som en gave eller et lån, og overføringen fulgte heller ikke av et annet rettslig grunnlag som f.eks. erstatning.

I samliv er det langt fra uvanlig at man skaper berikelser og besparelser for hverandre. Ofte er dette naturlige og ønskede konsekvenser av det økonomiske og personlige interessefellesskapet mellom partene. Og så lenge det over tid skapes en rimelig balanse i de ulike berikelser, besparelser og oppofrelser på det økonomiske området, skaper dette heller ikke store utfordringer. I noen samliv skapes imidlertid en økonomisk ubalanse der den ene mottar fordelene, mens den andre avgir dem, og der situasjonen på bruddtidspunktet er klart preget av denne ubalanse.

Jeg skal nedenfor gjengi lagmannsrettens (flertallet) oppsummering av de faktiske forhold i Rt. 2011 s. 1168-saken som et eksempel på hvordan en slik økonomisk ubalanse skapes i ellers vanlige samliv med felles barn:

«Flertallet finner det […] tilstrekkelig sannsynliggjort at A hadde hovedansvaret for hjemmet og barna under hele samboerforholdet, både da hun var hjemmeværende, og senere, jf. Bs store reisefravær, og at hun brukte det alt vesentlige av sin inntekt til å dekke familiens forbruksutgifter. At partene fra 2005 til bruddet i 2007 delte forbruksutgiftene likt, endrer ikke det totale bildet.

Gjennom sin innsats frigjorde A tid og kapital for B til å investere i bolig og næringsvirksomhet, slik at han kunne bygge seg opp en formue som i mai 2007 var på rundt 5 millioner kroner når man regner med bolig, aksjer, fordringer m m. A hadde på sin side gjeld til B da samboerforholdet opphørte. Selv om det ikke var noen stor forskjell på partenes samlede inntekter under samboerforholdet, oppsto det altså en markert økonomisk skjevhet mellom samboerne som ikke kan forklares på annen måte enn at A bidro med mer enn sin del. Hun utsatte også studier og karriere for familiens skyld og fikk ikke etablert seg i boligmarkedet.

Flertallet finner at Bs formuesøkning ikke ville vært mulig uten As innsats. B fikk under samboerforholdet betalt ned sin boliggjeld, han fikk gjennomført omfattende arbeider på eiendommen og bygd opp egen næringsvirksomhet. Det ville han – selv med noe skattefri inntekt – ikke ha klart dersom han gjennom hele samlivet hadde delt alle forbruksutgiftene likt, slik han hevder. Det er ikke holdepunkter for at den økonomiske skjevheten skyldes sløsing fra As side.»21

Etter 16 år utgjorde den økonomiske ubalansen 5 millioner, mens den økonomiske fordelen av lagmannsretten ble vurdert til å utgjøre 500 000 i et samliv der hun hadde betalt mer enn sin del av forbruksutgiftene, tatt hovedansvaret for barna og hadde utsatt studier og karriere av hensyn til familien.

I LA-2012-64243 var faktum ikke helt ulikt. Også her er faktumet egnet til å illustrere hvordan oppbyggingen av formue i et parforhold kan komme i ubalanse. Partene hadde vært samboere i 18 år, og de hadde to barn sammen, født i 1996 og 2003. I ti år fra 1996 til 2005 hadde mannen ukependlet store deler av året til Oslo der han drev egen næring som lastebileier. I denne perioden var hun den eneste forelderen som var til stede for barna hver dag. I 2003 kjøpte paret bolig sammen. Han betalte sin halvdel ved hjelp av oppsparte midler, mens hun lånefinansierte sin halvdel. I 2009 var samlivet over, og partene skrev en endelig oppgjørsavtale som gikk ut på at han overtok boligen mot å løse ut henne med kr 600 000. Han beholdt ellers diverse innbo, bil, campingvogn og robåt. Ifølge ligningsopplysningene hadde mannen ved opphør av samlivet en netto ligningsformue på kr 1,7 millioner, mens hennes ligningsformue var negativ som følge av boliglånet (og antakelig lavt satte ligningsverdier). Den innbyrdes differansen mellom partene var like fullt i underkant av 2 millioner. Lagmannsretten fant at hun hadde tilført ham en betydelig økonomisk fordel.

Denne saken var økonomisk sett mindre ubalansert; differansen i opptjeningen gjennom samlivets 18 år var i underkant av 2 millioner, mens det i 2011-saken var en differanse på om lag 5 millioner. Begge sakene viser imidlertid at helt alminnelige samlivsmekanismer kan gi betydelige økonomiske utslag. Sakene illustrerer nok også at det fortsatt er mer risikofylt å investere sine midler gjennom indirekte bidrag enn ved direkte ervervsbidrag under et samliv.

3.3 Der rimelighetshensyn krever korreksjon

Det neste vilkåret som Høyesterett har stilt opp som vilkår for samboervederlag, er at rimelighetshensyn må kreve korreksjon.22 Det er naturlig å forstå Høyesterett slik at vederlag bare skal utmåles der dette må til for å oppnå et rimelig oppgjør.

Av og til må det også foretas to forskjelligartede vurderinger av rimelighet. Der partene har inngått en avtale om oppgjøret, må det både tas stilling til om denne avtalen kan revideres på bakgrunn av avtaleloven § 36, og om det foreligger en rett til vederlag etter de ulovfestede reglene. Det urimelige ved avtalen vil da ofte bestå i at partene ikke har tatt hensyn til retten til vederlag i oppgjørsavtalen.

Både i Rt. 2011 s. 1168 og LA-2012-64243 hadde partene inngått avtale om oppgjøret. Spørsmålet for domstolene var nettopp om avtalene kunne settes til side som følge av at den kvinnelige partens krav på vederlag ikke var blitt tatt hensyn til. I Rt. 2011 s. 1168 kom Høyesterett til at avtalen ikke kunne settes til side etter avtaleloven § 36, mens Agder lagmannsrett i LA-2012-64243 kom til motsatt konklusjon.

4. Om de sentrale menneskerettene og statens gjennomføringsforpliktelse

4.1 Utgangspunktet. Grunnloven og menneskerettsloven

Hovedformålet med denne artikkelen er å forsøke å kaste lys over hvorvidt enkelte menneskerettslige kilder kan berøre fortolkningen av de vilkårene for samboervederlag som er nevnt ovenfor. Siden det ikke har vært noen tradisjon for å anvende menneskerettene på dette rettsområdet, kan det være behov for å si noe mer generelt om menneskerettigheter som norske rettskilder. Rammen for artikkelen tilsier at framstillingen blir på et overordnet nivå.

Grunnloven § 92 krever at «[s]tatens myndigheter skal respektere og sikre menneskerettighetene slik de er nedfelt i denne grunnlov og i for Norge bindende traktater om menneskerettigheter». Bestemmelsen gir derved både lovgivende og dømmende myndighet et særlig ansvar for å sikre at bestemmelsene respekteres og sikres. Høyesterett i plenum har tolket bestemmelsen som et pålegg til domstolene og andre myndigheter om å håndheve menneskerettene på det nivå de er gjennomført.23 Vedtakelsen av menneskerettskatalogen i Grunnloven ga videre enkelte menneskeretter en ytterligere sentral plass blant norske rettskilder. Nøyaktig hva grunnlovfestingen vil bety rettslig sett, vil vise seg.24

Det er flere menneskeretter som kan ha relevans på samboerområdet.25 FNs kvinnekonvensjon framstår likevel som særlig relevant, og jeg skal i det videre konsentrere meg om denne.26 Det følger av menneskerettsloven § 2 nr. 5 at FNs kvinnekonvensjon skal gjelde som norsk lov. Det følger dernest av menneskerettsloven § 3 at bestemmelsene i konvensjonen skal «ved motstrid gå foran bestemmelser i annen lovgivning ». Forrangen gjelder imidlertid ikke Grunnloven selv.27 En bestemmelse om forrang kan forstås som en lovfesting av en rettskilderegel. Det framgår av forarbeidene at det var en viss uro hos sentrale styresmakter knyttet til konsekvensene av å skulle gi nettopp bestemmelsene i KDK forrang:28

«Kvinnediskrimineringskonvensjonen inneheld fleire relativt vage føresegner som i varierande grad konkretiserer dei skyldnadene statane har. Dersom desse føresegnene skal få forrang framfor anna lovgiving, vil det kunne innebere at lovgivingsarbeidet og lovbruken blir mindre føreseieleg. Ein mindre føreseieleg situasjon på dette området kan bli problematisk både for borgarane, som bør kunne føreseie rettsstillinga si, og for arbeidet i domstolane og forvaltninga.»

Sitatet ovenfor berører flere vesentlige aspekter ved den valgte måten å inkorporere konvensjonen på. Ikke minst pekes det på at det å gi forrang til internasjonale bestemmelser i seg selv kan innebære en overføring av myndighet fra lovgivende til dømmende myndighet. Til nå har imidlertid uroen vært lite begrunnet. Utfordringen i lys av statens gjennomføringsforpliktelse har heller vært at KDK knapt har vært tatt i bruk av domstolene, verken som skranke for lovgivningen eller som faktor for å tolke gjeldende rett.

4.2 Om å anvende vage internasjonale rettskilder

Menneskerettskonvensjonene formulerer regler som stater over hele verden skal kunne tiltre. Dette innebærer samtidig at reglene kan bli vage og kanskje vanskelige å anvende. Dette gjelder også bestemmelsene i KDK. Om konvensjonsbestemmelser skal kunne påberopes som et rettslig grunnlag i enkeltsaker, vil derfor dels kreve at bestemmelsen i seg selv anses som selvkraftig,29 og dels at domstolene utøver sin selvstendige rolle i å fortolke regelens nærmere betydning i nasjonal rett.30

Høyesterett har gjennom flere dommer forsøkt å bearbeide de utfordringene som følger av nettopp kombinasjonen av vage internasjonale kilder og en potent gjennomføring i norsk rett gjennom menneskerettsloven. I Bøhler-dommen31 uttalte Høyesterett i plenum at «dersom det tolkingsresultat som følger av EMK, fremstår som rimelig klart, må norske domstoler legge konvensjonsbestemmelsen til grunn selv om dette skulle medføre at innarbeidet norsk lovgivning eller praksis blir tilsidesatt». På side 1007 ga Høyesterett i plenum videre uttrykk for at norske domstoler i tilfeller hvor det var tvil om hvordan en inkorporert bestemmelse skulle forstås, må foreta en selvstendig fortolkning. Dette er en viktig erkjennelse. Om den regelen som kan utledes av konvensjonsbestemmelsen, er «rimelig klar», er det tilstrekkelig til at den kan legges til grunn av domstolene i en individuell sak. Jeg er ikke kjent med noen tilsvarende avklaring i rettspraksis knyttet til KDK.32 I fraværet av en spesifikk vurdering knyttet til KDK er det imidlertid nærliggende å legge til grunn den samme tilnærmingen for KDK som for bestemmelser som følger av EMK, gitt at konvensjonene er gjennomført i norsk rett på samme måte og derved har samme formelle posisjon.33

4.3 KDK og reguleringen av formuerett

KDK tar utgangpunkt i at familien er samfunnets grunnleggende enhet.34 Familiebegrepet er bredt.35 Selv om kvinners grunnleggende rettigheter i større grad trues i mange andre stater, utfordrer konvensjonen også norsk rett, herunder de formuerettslige reglene som gjelder for samboere.

KDK art. 16 er en av kjernebestemmelsene i konvensjonen.36 Artikkelen gir plikt til å hindre diskriminering på bakgrunn av kjønn og sivil status på områder som gjelder opphør av samliv, erverv av eierskap og råderett over eiendeler mv. Jeg skal i det følgende forsøke å beskrive og vurdere de reglene som følger av konvensjonen, knyttet til samboeres rett til vederlag etter endt samliv.

Det følger innledningsvis av KDK art. 16 første avsnitt at statene skal «take all appropriate measures to eliminate discrimination » og at de «on a basis of equality of men and women » spesielt skal sikre «[t]he same rights and responsibilities during marriage and at its dissolution » (første avsnitt bokstav c) og «[t]he same rights for both spouses in respect of the ownership, acquisition, management, administration, enjoyment and disposition of property, whether free of charge or for a valuable consideration » (første avsnitt bokstav h).

Konvensjonen omfatter både direkte, indirekte og strukturell diskriminering.37 FNs kvinnekomité (UN Committee on the Elimination of Discrimination Against Women, CEDAW) er oppnevnt for å overvåke praktiseringen av konvensjonen.38 Komitéen utarbeider blant annet generelle merknader (General Recommendations, forkortet GC) om fortolkning av konvensjonen. Kvinnekomitéens generelle merknader er ikke bindende for Norge, men slike uttalelser vil normalt bli tillagt stor vekt.39 Det kan likevel variere hvor stor vekt en komitéuttalelse blir tillagt i den enkelte sak, basert på hvor klar uttalelsen er, og hvor godt den passer i forhold til det rettsspørsmålet som skal avgjøres mv.40

Fra tiden rundt årtusenskiftet har kvinnekomitéens fokus på de økonomiske konsekvensene av samliv økt.41 Dette framkommer både gjennom høringene med statene og ved utarbeiding av GC mv.42 Formålet med reguleringen i artikkel 16 er å sikre at de økonomiske fordelene og ulempene som følger av samlivet, skal bæres likt av partene ved det økonomiske oppgjøret etter endt samliv. Fordelingen av roller og oppgaver underveis i samlivet skal derfor ikke få økonomiske konsekvenser av betydning for noen av partene (kalt «guiding principle»).43

Komitéen peker videre på den risikoen som følger av kombinasjonen av kjønnsroller i familien og fravær av likedeling, og at kvinner derved lett hindres i å øke sin individuelle formue i løpet av ekteskapet (les: samlivet).44

Til tross for ordlyden gjelder bestemmelsen både for kvinner i samboerskap og ekteskap. Det understrekes i komitéens GC nr. 29 at det allerede i GC nr. 21 ble «determined» at diskriminering mot kvinner i «de facto unions is included in State Party obligation under article 16(1)».

I GC nr. 21 (1994) uttalte CEDAW at (samboende) kvinner «should have their equality […] in the sharing of income and assets protected by law».45 Komitéen har pekt på flere tiltak for å sikre dette, og har særlig pekt på betydningen av verdsettingen av indirekte og ikke-økonomiske bidrag underveis i samlivet.46 Komitéen understreker at «financial and non-financial contributions should be accorded the same weight ».Dette ble uttalt allerede i 1994 og gjentatt i 2013.47 CEDAW tolker konvensjonen dermed slik at direkte og indirekte bidrag til erverv i samliv skal tillegges samme vekt. Det er videre naturlig å forstå komitéen slik at det motsatte lett vil framstå som diskriminerende.48

En slik likestilling mellom ulike typer ervervsbidrag har gjennom rettspraksis, teori og til dels lovfesting, jf. ekteskapsloven § 31 tredje ledd, vokst fram også som et vesentlig kjennetegn ved norsk familierett.49 I hovedsak må norsk rett derfor sies å oppfylle kvinnekonvensjonen på dette punktet. Likestillingen mellom ervervstypene i norsk rett er imidlertid fortsatt «hullete». For det første er likestilling av ervervsbidragene tydeligst for erverv knyttet til felles bolig og innbo, og den er begrenset til eiendeler til felles personlig bruk.50 Dernest er det enkelte (andre) ulovfestede regler som gjør ikke uvesentlige innhogg i dette likestilte utgangspunktet, se neste punkt.

5. Vederlagskrav etter samboerskap tolket i lys av artikkel 16

5.1 Innledning

Samboende menn og kvinner blir rettslig sett behandlet likt ved oppgjøret etter endt samboerskap. Spørsmålet er imidlertid om reglene ikke bare formelt, men også reelt sett stiller kvinner og menn likt, slik at det ikke oppstår indirekte eller strukturell diskriminering i strid med KDK art. 16.

Artikkel 16 stiller relativt klare krav også til norsk rett. Som nevnt i punkt to er grunnvilkårene for vederlagskrav i samboerskap at den ene har blitt tilført en økonomisk fordel, og at rimelighetshensyn krever korreksjon av denne fordelen. Begge disse vilkårene er skjønnsmessige og gir et ikke ubetydelig rom for å ta hensyn til konvensjonsforpliktelsene. Om man som advokat ønsker å påberope seg KDK art. 16 første avsnitt bokstav c og/eller h, antas det at det i første omgang er enklest å vinne fram ved å påberope seg anvendelsen av bestemmelsen som tolkningsfaktor og derved som et ledd i skjønnsutøvelsen. Dette utelukker ikke at bestemmelsen også kan påberopes som skranke for regelutviklingen.

5.2 Vilkåret om en betydelig økonomisk fordel i lys av KDK art. 16

Grunnvilkåret for vederlag er at det har oppstått en økonomisk fordel hos den ene samboeren på bekostning av den andre samboeren. I Rt. 2011 s. 1168 behandlet Høyesterett i sine premisser særlig spørsmålet om den kvinnelige samboeren hadde betalt mer enn «sin del» av forbruksutgiftene. Høyesterett la til videre til grunn at samboeren måtte ha ytt «betydelig» mer enn sin del før hun hadde krav på vederlag. Dommen er fortsatt relativt ny, og det kan være noe tidlig å konkludere med hvor høy en slik betydelighetsterskel i realiteten er. CEDAW har imidlertid som nevnt understreket at artikkel 16 må forstås slik at indirekte bidrag i et samliv skal ha samme vekt som direkte bidrag. En domstolskapt betydelighetsterskel berører denne likestillingen mellom indirekte og direkte bidrag til ervervet. Om denne terskelen for vederlag overstiger noe mer enn det ubetydelige, kan man få den situasjonen at den som betaler indirekte i et samliv, må betale mer enn den som betaler direkte. Dette kan derved implisere at det indirekte bidraget tillegges lavere vekt enn det direkte. En slik regel vil ha et anstrengt forhold til KDK art. 16 slik den er fortolket av CEDAW.

I nasjonal rett har vi i tillegg en diskusjon om hvorvidt det skal legges til grunn et halvpartsprinsipp eller et evneprinsipp ved vurdering av om en samboer har bidratt med «sin del» av forbruksutgiftene.51 Denne diskusjonen løses ikke direkte av konvensjonen, men kvinnekomitéens «guiding principle» tydeliggjør statens ansvar for å sikre rimelige oppgjør.52 Ved å legge til grunn både et halvpartsprinsipp og en betydelighetsterskel fjernes norsk rett fra normen om å legge lik vekt på direkte og indirekte bidrag i samliv og normen om at kvinner og menn skal ha lik rett til den formuen som er opptjent underveis i samboerskapet.

Bidrag i form av arbeid, som barneomsorg, omsorg for voksne med nedsatt funksjonsevne eller omsorg for eldre eller annet arbeid i hjemmet mv., kan også være vanskelig å verdsette og lett å undervurdere. Dette er arbeid som ikke direkte kan måles i kroner og øre. Videre kan omsorgsbyrden til tider ha vært langt tyngre enn normalen, slik det ble erkjent i Rt. 2000 s. 1089. Selve verdsettelsen av arbeidets verdi kan derfor støte på utfordringer i praksis. I lys av KDK art. 16 bør det sørges for en vurdering av bidraget som sikrer at slikt arbeid for familien tillegges samme vekt som direkte finansielle bidrag. Om domstolene i sin skjønnsutøvelse ser hen til KDK, skulle dette tilsi at utviklingen settes (forsiktig) i revers for å sikre at indirekte og direkte bidrag tillegges samme vekt.

5.3 Rimelighetshensynet i lys av KDK art. 16

I rimelighetsvurderingen skal det etter norsk rett tas hensyn til det totale bildet av partenes økonomiske anliggender under samlivet, herunder bidragets art og omfang, samboernes økonomiske stilling, samlivets varighet og partenes forutsetninger.53

Det første spørsmålet som reiser seg, er om det i lys av KDK i det hele tatt er rom for et begrensende vilkår om rimelighet. CEDAW har til artikkel 16 (1) bokstav h pekt på at der samboende kvinner «receives a significantly lower share than her partner», skal slike diskriminerende lover eller sedvaner bli «revoked and discouraged».54

Det er for det første naturlig å forstå uttalelsen slik at det er uten betydning om den aktuelle regelen følger av skreven eller uskreven rett. Den situasjonen statene er pliktig til å forhindre, er like fullt den der kvinnen mottar en klart lavere andel enn samboeren av det som er opptjent under samboerskapet. Jeg forstår derved konvensjonen slik at økonomisk likestilling er idealet, men samtidig slik at det kreves en «klar» forskjell før forholdet anses som diskriminerende. Det kan derfor synes som det er rom for en slik begrensende rimelighetsvurdering.

Samtidig trekker denne tolkingen i favør av at det etter norsk rett bør kreves mindre enn i dag før rimelighetshensyn «krever» korreksjon.55 Om man kommer til at den økonomiske fordelen overført fra henne til ham har ført til at hun står i fare for å motta en «klart» lavere andel av det som er opptjent under samlivet, vil vurderinger på bakgrunn av konvensjonen trekke i favør av at vederlag skal tilkjennes. Også i dag er «bidragets omfang» et moment i rimelighetsvurderingen. Momentet er derfor ikke nytt, men vektleggingen av det øker i lys av konvensjonen. Og det blir innenfor denne fortolkningsrammen ytterligere klarlagt at vurderingen foretas i forhold til oppgjøret som helhet. Spørsmålet som skal besvares, er derved om bidragets omfang fører til en (klar) ubalanse i delingen av det som er opptjent underveis i samlivet.

Faktum i en konkret sak kan imidlertid også tilsi at det motsatte er tilfellet: Kanskje fører den omtvistede fordelen til en redusert ubalanse i oppgjøret. I så fall vil domstolene i tråd med eksisterende praksis forventes å komme til at rimelighetshensyn ikke krever korreksjon. En tolkning i lys av KDK endrer ikke dette.

En vurdering i lys av KDK art. 16 vil i de fleste tilfeller også kunne forenes med anvendelsen av de øvrige tradisjonelle momentene i rimelighetsvurderingen knyttet til «bidragets art», «samboernes økonomiske stilling» og «samlivets varighet». Tolket i lys av KDK kan momentet «bidragets art» blant annet presiseres som en plikt til å sikre at bidraget tillegges samme vekt uansett om det ytes direkte eller indirekte. Rettspraksis viser at det å yte indirekte i et samliv i dag kan utgjøre en risiko for å komme dårlig ut etter endt samliv, jf. punkt 3.2.

Også momentet «samboernes økonomiske stilling» skal etter rettspraksis vektlegges. Det antas at dette momentet også er egnet til å harmoniseres med en vurdering i tråd med KDK art. 16. Den som kommer best ut etter endt samliv, vil sjeldnere trenge vederlag, mens den som kommer dårligst ut, oftere vil ha et sterkere behov for korreksjon. Samboernes økonomiske stilling vil i praksis påvirkes av en rekke faktorer, som formue, gjeld, framtidig inntektspotensial og det framtidige ansvaret for barn. I tillegg vil momentet «samlivets varighet» også i lys av komitéens «guiding principle» være av vesentlig betydning. Det følger her av komitéens tolkning av artikkelen at statene har en plikt til å sikre at begge parter i et samliv får ta del i den formuen som er skapt underveis i samlivet.56 Dette skulle tilsi at samboerens forventning om å motta sin andel av det som er opptjent underveis i samlivet, ofte vil øke med samlivets lengde. Samlivets varighet vil normalt også påvirke den potensielt diskriminerende effekten av samlivet.

Momentet «partenes forutsetninger» har imidlertid en mer selvstendig karakter. Det vil være en glidende overgang fra partenes felles forutsetninger til en stilltiende avtale. Jeg kan ikke se at konvensjonen stenger for partenes adgang til å inngå avtaler om delingen.

Samlet sett framstår det som en håndterbar oppgave å ta hensyn til KDK art. 16 som ledd i rimelighetsvurderingen.

Spørsmålet er imidlertid hvilken skranke konvensjonen utgjør på dette punktet. På den ene siden kan ikke konvensjonen forstås slik at det kreves noen absolutt likhet mellom samboere som har bidratt gjennom samlivet. Men hva utgjør terskelen «significantly lower share »? Det er vanskelig å si noe presist om dette. Her har domstolene etter mitt syn et selvstendig ansvar for fortolkning og for å bidra til å finne et rett nivå. Det framstår imidlertid som klart at det å akseptere at en samboer går tomhendt eller tilnærmet tomhendt ut av et samboerskap av en viss varighet mens den andre parten kommer beriket ut, neppe ligger innenfor en akseptabel tolkning av konvensjonen. Kvinnekomitéens direkte vurdering av norsk rett – på bakgrunn av Høyesteretts 2011-dommer57 om avtalerevisjon og samboervederlag – tilsier at Høyesterett her gikk for langt i å tolerere manglende deling av den formuen som ble opptjent i løpet av samboerskapet.

Komitéens vurdering var høflig, men krass:58

«37. […] While welcoming the two Supreme Court decisions from 2011 (HR-2011-1739 and HR-2011-1740), the Committee is concerned that women living in de facto relationships still have no economic rights and protection when such relations dissolve.»

Det framgår ikke hvilke sider av dommene komitéen la vekt på. Noe detaljert tilbakespill fra komitéen er dette derfor ikke. Det er likevel ikke tvilsomt at CEDAW her reagerer på statens manglende evne til å beskytte den kvinnelige samboeren etter endt samliv.59

Komitéens merknad gjelder både Rt. 2011 s. 1168 og Rt. 2011 s. 1176. I denne artikkelen har jeg gjennomgående vurdert forholdet til den første dommen og ikke den siste. Dommene har det til felles at en kvinnelig samboer gikk tilnærmet tomhendt ut av et samliv. Forskjellene for øvrig er imidlertid store. Og det er etter mitt syn Rt. 2011 s. 1168 som er særlig interessant knyttet til et tradisjonelt kjønnsrollemønster ved å ta mer enn sin del av de ubetalte oppgavene knyttet til hjem, barn, daglig omsorg og daglige utgifter, samtidig som man er en moderne, utearbeidende kvinne. Faktum i denne saken berører etter mitt syn kjernen av den samfunnsskapte sårbarheten som kvinnekonvensjonen mener krever beskyttelse. Faktum i Rt. 2011 s. 1176 er annerledes.

5.2 Rimelighetsvurderingen der partene har inngått en avtale om oppgjøret

De fleste samboere inngår en eller annen form for avtale om oppgjøret når de går fra hverandre. Avtalen kan være enkel og muntlig eller skriftlig og intrikat. Det er derfor ikke upraktisk at spørsmål om avtalerevisjon og vederlag kommer opp for domstolene samtidig. Når partene har inngått en avtale om oppgjøret, vil domstolene måtte ta stilling til både om oppgjørsavtalen skal settes til side eller revideres som «urimelig », og om vederlagskravet skal tas til følge der «rimelighetshensyn » krever det.

Spørsmålet er om KDK art. 16 skal vektlegges også i vurderingen etter avtaleloven § 36. Dette er så langt jeg vet, ikke prøvd for domstolene. Det er imidlertid vanskelig å finne argumenter for at denne urimelighetsvurderingen skulle være fritatt fra en fortolkning i lys av menneskerettene. I fravær av kilder som skulle tilsi det motsatte, vil jeg derfor forvente at hensynet til å oppfylle KDK art. 16 også ble tillagt vekt ved vurderingen etter avtaleloven § 36. Det har liten nytteverdi å vektlegge menneskerettene kun i vederlagsvurderingen og ikke i revisjonsvurderingen når avtaleloven § 36 i disse sakene har en «gatekeeper»-funksjon. Om KDK art. 16 tas hensyn til i en vurdering av urimelighet, kan dette føre til en utviding av vurderingsperspektivet.60 La oss ta som eksempel Rt. 2011 s. 1168 hvor lagmannsretten hadde kommet til at den ene hadde mottatt en fordel på 500 000, mens Høyesterett kom til at vederlaget ikke utgjorde mer enn ca. 200 000, og at dette ikke var tilstrekkelig til å begrunne revisjon. Om man i stedet hadde lagt til grunn KDK art. 16 slik den er tolket, ville det vært vel så naturlig å legge til grunn for vurderingen at det ved partenes samlede innsats var opptjent om lag kr 5 millioner igjennom samlivet. En tolking av KDK art. 16 innebærer for det første at det påhviler staten et ansvar for å sikre at begge parter også i et samboerforhold får del i den formuen som partene har skapt under samlivet. Dernest er det naturlig å forstå artikkelen slik at staten ved lovgiver og domstoler har et ansvar for å sikre at den ene parten ikke kommer klart dårligere ut enn den andre.

6. Verner kvinnekonvensjonen bare kvinner?

FNs kvinnekonvensjon beskytter den parten som tradisjonelt har blitt diskriminert og som tradisjonelt har kommet dårligst ut etter et samliv. Og om jeg som advokat skulle valgt ut en sak for å teste konvensjonsvernet i norsk rett, ville jeg nok valgt en sak som lett passer inn i kvinnekonvensjonens sentrale forestillingsverden.

Om KDK i neste omgang skulle lede til et bedre vern av den indirekte bidragsyteren i et forhold, vil min tillit til rettssystemet imidlertid tilsi at jeg forventer at det samme vernet i neste omgang tilgodeser menn og andre som måtte trenge det på samme måte. Jeg forventer dermed en tilnærmet umiddelbar «smitteeffekt» fra et kvinnevern til et allment vern. Det er heller ikke tenkelig at vi etter norsk rett skulle begrense et økt vern av en part som har ytt omsorg eller på annen måte ytt indirekte i samboerskap eller ekteskap, til kvinner i et heteroseksuelt samliv. I et moderne, norsk samfunn kan omsorgsyteren både være en mann som deler livet med en kvinne, og en person som deler livet med en person av samme kjønn.61

1Takk til professor Vibeke Blaker Strand og postdoc. Tone Linn Wærstad for gjennomlesning og kommentarer.
2GC nr. 21 (1994) og GC nr. 29 (2013), se blant annet avsnitt 4.
3GC nr. 21 (1994) avsnitt 13 og GC nr. 29 (2013) avsnitt 31.
4Rt. 2011 s. 1168 og Rt. 2011 s. 1176.
5SSB: Tabell: 05591: Gjennomsnittleg gjeld, etter kjønn og eigeforhold for busette personar 17 år og eldre (kr) (F) (avslutta serie). Tabellen er oppdatert fram til og med 2008.
6Ligningstaksten for primærboligen vil normalt utgjøre inntil 25 % av beregnet markedsverdi. http://www.skatteetaten.no/no/Person/Selvangivelse/tema-og-fradrag/Bolig/Likningsverdi/Ny-likningsverdi-pa-boligeiendommer/
7SSB: «Dette er Kari og Ola. Kvinner og menn i Norge», utg. 2010, s. 17, samt Tabell: 05591: Gjennomsnittleg gjeld, etter kjønn og eigeforhold for busette personar 17 år og eldre (kr) (F) (avslutta serie) (oppdatert til og med 2008): https://www.ssb.no/statistikkbanken/SelectVarVal/Define.asp?MainTable=GjGjeldKjonn&KortNavnWeb=selvangivelse&PLanguage=0&checked=true
8Fredwall, K. (2016): «Jus og realitet i samboerforhold. Presentasjon av deler av en empirisk undersøkelse om par i samliv og ved brudd», FAB nr. 4, s. 305–332, på s. 307. Kvantitativ undersøkelse besvart av 3000 voksne personer våren 2016. Innsamlingen av dataene ble gjennomført av Ipsos MMI på oppdrag fra meg. For spørsmålene knyttet til opplevd brudd i samboerskap siste 15 år var n=449.
9Undersøkelsen «Hvordan lever vi, hvordan deler vi», SAV Q44 (ikke publisert).
10Ibid.
11Ibid.
12Ibid.
13Noack, T. (2010): En stille revolusjon – det moderne samboerskapet i Norge. Avhandlingen beskriver framveksten av samboerskapet i Norge.
14Vinding Kruse, A. (1950): Restitutioner, s. 3–13.
15Hellner, J. (1950): Obehörig vinst, og Vinding Kruse, A. (1950): Restitutioner.
16Hellner, J. (1950): Obehörig vinst, s. 398.
17Se f.eks. Lilleholt, K. (2017): Kontraktsrett og obligasjonsrett, s. 479; Hov J./Høgberg, A.P. (2017): Obligasjonsrett, 2. utg., s. 82; Hagstrøm, V. (2011): Obligasjonsrett, 2. utg., s. 684; Monsen, E. (2007): Berikelseskrav. Vederlagskrav og vinningsavståelseskrav ved urettmessig utnyttelse av ting og rettighet, se bl.a. s. 183–189.
18Sverdrup, T. (2011): «Vederlagskrav og lemping i samboerforhold – to nye høyesterettsdommer», Tidsskrift for familie-, arverett og barnevernrettslige spørsmål, s. 323–337.
19Krokeide, K. (1982): «Restitusjon og berikelse ved ineffektive kontrakter», Tidsskrift for Rettsvitenskap, s. 353–533, på s. 449–450. Vinding Kruse, A. (1950): Restitutioner, s. 184–194.
20Rt. 2011 s. 1168 avsnitt 29.
21Rt. 2011 s. 1168 avsnitt 34.
22Rt. 2011 s. 1168 avsnitt 32: «… tilkjennes dersom – og så langt – også rimelighetshensyn samlet sett krever at det skjer en korreksjon i form av vederlag».
23HR-2554-P avsnitt 70 (min utheving).
24For egen del legger jeg til grunn at stortingskomitéens antakelse om at grunnlovfestingen «ikke vil endre dagens rettstilstand », er for beskjeden. Høyesterettsdommer Bårdsen (Jussens Venner nr. 1, vol. 52, s. 6–12) må nok også forstås slik at han mener at den grunnlovfestede plikten til å sikre menneskerettene har rettslig betydning på flere plan.
25EMK artikkel 8, jf. artikkel 14, og EMK første tilleggsprotokoll artikkel 1, jf. EMK artikkel 14, kan her nevnes.
26De forente nasjoners internasjonale konvensjon 18. desember 1979 om avskaffelse av alle former for diskriminering av kvinner (KDK) med tilleggsprotokoll 6. oktober 1999 ble ratifisert av Norge i 1981, dernest inkorporert i formell lov i 2005 og i menneskerettsloven i 2009.
27Skoghøy, J. (2014): «Menneskerettighetenes stilling etter Grunnloven», Lov og Rett nr. 4, volum 55.
28Ot.prp. nr. 3 (1998–1999) punkt 6.2.1 der det siteres fra departementets høringsnotat, s. 16 flg.
29I Ot.prp. nr. 93 (2008–2009) s. 11 ble selvkraftig (self-executing) definert slik: «Med sjølvkraftige meiner ein då føresegner som kan brukast som sjølvstendig rettsleg grunnlag for løysing av konkrete tvistar som verserer for domstolar eller andre rettsbrukande styresmakter.» Om konvensjonsbestemmelsen ikke er selvkraftig, vil det eventuelt påhvile staten å gi en egnet regel i intern rett som borgerne kan påberope seg.
30Strand, V. B. (2012): Diskrimineringsvern og religionsutøvelse. Hvor langt rekker individvernet ?, på s. 74; Holdgaard, M. (2004): «Menneskeretslige aspekter i familieretten», i Globalisering og familierett, s. 149–158, på s. 149.
31Rt. 2000 s. 996.
32KDK artikkel 16 er lagt til grunn i TOSLO-2015-155331.
33Rt. 2008 s. 1764, særlig avsnittene 100–102, som gjelder tolkingen av FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (vekten av en uttalelse fra FNs menneskerettighetskomité), underbygger denne vurderingen. Se Strand, V.B. (2012): Diskrimineringsvern og religionsutøvelse – hvor langt rekker individvernet?, s. 88–89.
34GC nr. 29 (2013) avsnitt 1.
35GC nr. 29 (2013) avsnitt 17.
36GC nr. 29 (2013) avsnitt 54.
37FNs kvinnekonvensjon artiklene 1, 2 og 5 bokstav a.
38Medlemsstatenes etterlevelse av konvensjonen blir gjennomgått om lag hvert fjerde år, og resultatene av disse undersøkelsene er offentlig tilgjengelig. I tillegg utarbeider komiteen generelle merknader enten til konvensjonen som sådan, til enkelte bestemmelser eller til enkelte temaer. Det å sikre faktisk og reell likestilling i et samfunn er vel så mye et politisk og kulturelt prosjekt som et juridisk. Som for flere andre menneskerettighetskonvensjoner legges det til grunn en dynamisk fortolkningstradisjon. Kvinnekomiteens arbeid er her sentralt.
39Strand, V.B. (2012): «Diskrimineringsvern og religionsutøvelse. Hvor langt rekker individvernet?», særlig på s. 85. I Ot.prp. nr. 93 (2008–2009) s. 32: «Tradisjonelt har det i menneskerettssamanheng vore vanleg å peike på at sjølv om konvensjonsorgana i FN ikkje på same måte som EMD gjer rettsleg bindande vedtak, skal det leggjast stor vekt på fråsegnene deira. Når statane godkjenner at desse organa har kompetanse til å handsame rapportar og klagesaker, må det innebere at fråsegnene deira skal respekterast. »
40Ot.prp. nr. 3 (1998–1999) Om lov om styrking av menneskerettane si stilling i norsk rett (menneskerettsloven) punkt 6.4, og i Ot.prp. nr. 93 (2008–2009) s. 32: «Kva innverknad dei har i ei konkret norsk sak, vil kunne variere alt etter kor klar fråsegna er, og i kva grad den konkrete saka er identisk med dei situasjonane komiteen truleg har hatt for auge under utarbeidinga.»
41Wærstad, T.L. (2017): Protecting Muslim Minority Women’s Human Rights at Divorce, på s. 111–112.
42Se særlig GC (1994) nr. 21, GC (2013) nr. 29 og The United Nations Fourth World Conference on Women, Beijing, China – September 1995 der et av hovedtemaene var kvinner og økonomi, som igjen ledet til en «Platform for action».
43GC nr. 29 (2013) avsnitt 45.
44GC nr. 29 (2013) avsnitt 43 og 44.
45I GC nr. 21 (1994) avsnitt 18 uttalte komitéen seg om samboende kvinners rettigheter etter konvensjonens artikkel 16 (1) bokstav c.
46GC nr. 29 (2013) avsnitt 47.
47GC nr. 21 (1994) premiss 32 og GC nr. 29 (2013) avsnitt 46.
48Se GC nr. 21 (1994) premiss 32.
49Sverdrup, T. (1997): Stiftelse av sameie i ekteskap og samboerskap, på s. 125–137. Det følger av ekteskapsloven § 31 tredje ledd at ved vurderingen av hvem som har ervervet «eiendeler til felles personlig bruk, som felles bolig og vanlig innbo, skal det legges vekt på en ektefelles arbeid i hjemmet».
50Sverdrup, T. (1997): Stiftelse av sameie i ekteskap og samboerskap, s. 326–334.
51Rt. 2011 s. 1168 avsnitt 30 der Høyesterett, i det som vel nærmest må kalles et obiter dictum, redegjør for diskusjonen.
52GC nr. 29 (2013) avsnitt 45.
53Rt. 2011 s. 1168 avsnitt 32.
54GC nr. 21 (1994) avsnitt 33.
55Rt. 2011 s. 1168 avsnitt 32.
56GC nr. 29 (2013) avsnitt 45.
57Rt. 2011 s. 1168 og Rt. 2011 s. 1176.
58Concluding observations of the Committee on the Elimination of Discrimination against Women (2012) Norway, punkt 37 (CEDAW/C/NOR/CO/8).
59Komitéens bekymring for norske samboeres rettsstilling ble gjentatt 20. november 2017 i CEDAW/C/NOR/CO/9 punkt 37 b der staten ble anbefalt å «[a]dopt the legal measures necessary to enhance the economic protection guaranteed to all women living in de facto relationships, in the form of recognizing their rights in the property accumulated during the relationship, in line with the Committee’s general recommendation 21 (1994) on equality in marriage and family relations ».
60GC nr. 29 (2013) avsnitt 45 («guiding principle»).
61I GC (2013) nr. 29 avsnitt 24 pekes det på at også kvinner i samliv med kvinner beskyttes av konvensjonen. Dette innebærer at en kvinne også beskyttes i relasjon til en annen kvinne, ikke bare i relasjon til en mann.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon