Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Årsartikkel om lovendringer, lovforslag og stønader

Det femte blå statsbudsjettet etter stortingskompromisser – lovvedtak, stønader og lovforslag framsatt høsten 2017

Aslak Syse er cand.med. (1972), cand.jur. (1988) og dr. juris (1996). Han har arbeidet i legestillinger i Finnmark i perioden 1972–1988. Fra 1989 har han vært tilknyttet Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo, i tidsrommet 1997–2016 som professor, fra 2017 som emeritus samme sted.

I artikkelen gjøres det rede for det vedtatte statsbudsjettet for 2018 på rettsområdene til FAB, samtidig som vedtakene ses i sammenheng med de forhandlingene som må finne sted i Stortinget når landet har en mindretallsregjering bestående av to partier, Høyre og Fremskrittspartiet. Det er pågående forhandlinger om også Venstre skal gå inn i regjeringen. Kristelig Folkeparti utgjør en nødvendig del av det parlamentariske flertallet, både for å sikre regjeringsmakten på borgerlig side og i budsjettsammenheng. Dette setter sitt preg på budsjettvedtakene.

Videre presenteres et utvalg vedtatte lover og lovendringer våren 2017 som trådte i kraft fra høsten 2017 eller fra 1. januar 2018, samt lovforslag framsatt for Stortinget høstsesjonen 2017 og viktige stortingsmeldinger og høringsnotater innenfor FABs interessefelt. 2017 var et aktivt lovgiverår.

For lesere som ikke ønsker en oversikt, men kun kjennskap til enkelte forslag eller særskilte rettsområder, er det utarbeidet en detaljert innholdsfortegnelse. Artikkelen er à jour per 1. januar 2018.1

Nøkkelord: statsbudsjettet 2018, trygdestønader, lovforslag, velferdsrett, familierett

1. Et overblikk over økonomi, statsbudsjett og politikkområder

Debatten om de ulike postene på statsbudsjettet 2018 var preget av en viss stillingskrig mellom Venstre (V) som var opptatt av klimamål og avgifter og Kristelig Folkeparti (KrF) som arbeidet mer i det stille for påplussing til sine hjertesaker på den ene siden, og en regjering som forsvarte begrunnelsene bak budsjettforslaget på den andre siden. Særlig ble effektene av en lærernorm for grunnskolen diskutert offentlig blant budsjettpartnerne parallelt med forhandlingene, samtidig som det hele tiden ble understreket at intet er vedtatt før alt er vedtatt. Og etterpå var alle fornøyde med resultatet.

Stortinget fikk parallelt tid til å vedta noen lovendringer utover dem som tilhører statsbudsjettets inntekts- og utgiftsside som skattevedtak og avgiftssatser. Sjelden har det blitt fremmet så mange forslag til anmodningsvedtak allerede ved Stortingets åpning; dette gjaldt for eksempel om flyktningpolitikk, pleiepenger og fedrekvote, for å nevne noen.

Den økonomiske situasjonen har bedret seg de siste årene parallelt med en viss stabilitet i oljeprisen. Arbeidsløsheten er stabilisert på et «akseptabelt» nivå. Det var vel noe av grunnen til at Arbeiderpartiet (Ap) ikke nådde fram med sitt budskap om et land i krise som måtte «reddes».

NAV kan rapportere at antallet registrerte helt ledige og arbeidssøkere på tiltak gikk ned i 2017. Dette gjelder også på Sør- og Vestlandet og blant personer med yrkesbakgrunn innen ingeniør- og IKT-fag. Nedgangskonjunkturen synes nå å være bak oss.2 NAV anslår at antallet helt ledige gjennom 2017 vil bli på 75 000 i gjennomsnitt, noe som tilsvarer en ledighet på 2,7 % av arbeidsstyrken. I 2018 forventer NAV at antallet helt ledige vil ligge på 70 000 i gjennomsnitt og på 68 000 i 2019, som tilsvarer henholdsvis 2,5 og 2,4 % av arbeidsstyrken.

Utfordringene på flyktning- og asylfeltet har endret seg vesentlig fra høsten 2015 da Stortinget inngikk flyktningforliket, med ytterligere innskjerpinger våren 2016. Det er neppe grunn til å vente en stor flyktningtilstrømning med det stramme regelverket som Norge nå har fått og videreført, selv om selve regelfestingen har vært omtvistet. Stortingsflertallet opphevet departementets instruksjonsrett overfor Utlendingsnemnda om lovtolkning og skjønnsutøvelse, se Innst. 54 L (2017–2018). Diskusjonen går nå om regelverket for «oktoberbarn» og «sårbarhet». Menneskerettighetsbestemmelsene i Grunnloven har foreløpig fått størst betydning på utlendingsfeltet.

Til tross for et minsket handlingsrom på grunn av økte kostnader til folketrygden og andre lovfestede utgifter ble det i forslaget til statsbudsjett for 2018 i begrenset utstrekning foreslått å skjære ned på velferdsytelser og stønadssatser.

Formuesforskjellene er økende om man sammenlikner de 10 % med størst formue med de 10 % som har minst, men denne ulikheten øker ikke like raskt som i land vi ofte sammenlikner oss med. Den største bekymringen for politikerne ligger i dokumentasjonen av at det stadig er flere barn som vokser opp i familier med samlede inntekter under fattigdomsgrensen.

Undersøkelser viser at folk flest er fornøyde med både egen helse og økonomi og har en generell tilfredshet, også komparativt sett. Gjennom folks egenrapportering framstår Norge som et godt land å bo i. Like fullt har media oppslag om et helsevesen som ikke fungerer, og der pasienters privatøkonomi kan gi ulik tilgang på viktige kreftmedisiner. Det meldes om et barnevern som ikke fanger opp utsatte barn, eller som «ubegrunnet» og for påtrengende og/eller overraskende griper inn i familielivet. Mange personer får ikke stønader de har krav på, til rett tid. På den andre siden har aldri så mange fått kvalifisert behandling på sykehus og i den kommunale helse- og omsorgstjenesten som tilfellet er i dag. Langt de fleste av de mange stønadsberettigede mottar riktige ytelser til rett tid.

Men alt går som nevnt ikke på skinner. NAVs rapport Fattigdom og levekår i Norge påviser økte forskjeller i Norge, særlig blant barnefamilier med innvandringsbakgrunn, ungdom og unge voksne.3 Frafallet fra videregående skole holder seg høyt, og stadig flere mangler kompetansen som blir etterspurt av arbeidsgivere. Flere ungdommer synes å få vanskeligheter i livet, som utløser et behov for koordinerte tilbud fra barnevern og psykisk helsevern. Mange personer er derfor avhengige av en godt fungerende og samordnet offentlig velferdsforvaltning.

Det har vært stabilitet i regjeringssammensetningen på de feltene som tas opp i denne artikkelen, selv om Linda H. Helleland (H) har overtatt ansvar for politikken knyttet til barn og unges oppvekst- og levekår, familie- og samliv, kjønnslikestilling, antidiskriminering og forbrukerinteresser som leder av Barne- og likestillingsdepartementet (BLD). Det har vært stor lovgivningsaktivitet, særlig på diskrimineringsområdet. Anniken Hauglie (H) er statsråd i Arbeids- og sosialdepartementet (ASD) med ansvar for politikken knyttet til arbeidsmarked, arbeidsmiljø, pensjoner og fattigdomsbekjempelse. Bent Høie (H) har beholdt ansvaret for politikken knyttet til sykehus, helse- og omsorgstjenester i kommunene, forebygging, psykisk helse og rus som statsråd i Helse- og omsorgsdepartementet (HOD). Forhandlingene mellom regjeringspartiene og Venstre medførte ett statsrådsskifte på FABs områder.

Denne artikkelen er bygd opp omtrent som tidligere år, og for enkelte spørsmål vil jeg vise til tidligere mer utførlige redegjørelser for aktuelle regelverk.

2. Lovendringer vedtatt i 2017 og trådt i kraft

2.1 Innledning

Det ble i 2017 gitt til sammen 129 lover eller endringslover, noen flere enn i 2016. Langt de fleste vedtas og sanksjoneres i vårsesjonen, som normalt er semesteret for lover. Høstsesjonen er kort og preges av at Stortinget drøfter og vedtar statsbudsjettet og foretar andre økonomiske overveielser. Dette er i alle fall situasjonen når det er en mindretallsregjering som må lose statsbudsjettet gjennom Stortinget.

Lovgiveraktiviteten var høy våren 2017, og kanskje preget av et regjeringsønske om å lose påtenkte, sentrale lovendringer gjennom Stortinget siden valget kunne resultere i et regjeringsskifte.

Det var store stridigheter i og utenfor Stortinget da diskrimineringslovgivningen ble samlet i én felles lov, samtidig som det ble foretatt vesentlige endringer i håndhevingsapparatet. Med denne loven om håndhevingsapparatet vil det være helt nye regler og organer som fra 2018 skal ta stilling til spørsmål om brudd på diskrimineringsforbudet, se punkt 2.11 nedenfor.

De fleste øvrige lovendringer innenfor FABs interessefelt tiltrakk seg mindre offentlig diskusjon, selv om flere ble vedtatt under dissens og enkelte med bare knapt flertall. Budsjettforhandlingene endte også med klare lovnader om lovendringer som regjeringen må følge opp. Det gjelder for eksempel regelfesting av en lærernorm for grunnskolen, en økning av fedrekvoten til 14 uker, og enkelte vesentlige endringer i ordningen med pleiepenger til foreldre med alvorlig syke barn.

I det videre orienteres om de vedtatte endringene i barneloven om likestilt foreldreskap (punkt 2.2), ulike endringer i folketrygdloven og kontantstøtteloven (punkt 2.3 og 2.4), reformer i barnevernet (punkt 2.5), nye regler om vigselsmyndighet (punkt 2.6) og endringer i helse- og omsorgstjenesteloven om styrket pårørendestøtte (punkt 2.7). Barns rettsstilling overfor helsetjenesten er styrket (punkt 2.8) samtidig som det er vedtatt begrensninger i overprøvingsretten over kommunale vedtak ved endringer i forvaltningsloven (punkt 2.9).

Det er gitt ny lovgivning på to sentrale områder: en ny adopsjonslov (punkt 2.10) og en helt ny diskrimineringslovgivning (punkt 2.11). Det er foretatt mindre endringer i bidrags- og foreldrepengeordningen (punkt 2.12 og 2.13). Til slutt redegjøres for sentrale endringer i psykisk helsevernloven, som kan få stor betydning for familier (punkt 2.14), samt om enkelte eldre endringer om barn og straff, og om erstatningsutmåling til barn etter personskader, som ennå venter på ikraftsetting (punkt 2.15).

2.2 Likestilt foreldreskap

Ved lov 31. mars 2017 nr. 13 ble det vedtatt endringer i barneloven (bl.) for å fremme et mer likestilt foreldreskap. Forarbeidene er Prop. 161 L (2015–2016) og Innst. 195 L (2016–2017). Lovendringene trådte i kraft 1. januar 2018 med unntak av den viktige endringen i bl. § 35 som fastslår at alle foreldre, også de som ikke bor sammen, skal ha felles foreldreansvar med mindre det meldes fra om at foreldrene ønsker en annen ordning. Den endringen skal tre i kraft senere.

Endringene i bl. § 36 medfører at alternativet «delt bosted» kommer først i lovteksten som eksempel på ordninger som foreldre kan avtale ved samlivsbrudd. Valgmulighetene delt bosted eller fast bosted hos én av foreldrene er nå likestilt i lovteksten for ikke å gi presumsjon for at den ene ordningen er bedre enn den andre.

Den lovfestede varslingsplikten før flytting i bl. § 42a er endret fra seks uker til tre måneder for å gi foreldrene bedre tid til å komme til enighet gjennom mekling eller oppnå en midlertidig avgjørelse fra domstolen før en eventuell flytting gjennomføres.

Hvis foreldrene ikke blir enige om barnets flytting, fastslås i et nytt bl. § 42a andre ledd at partene skal møte til mekling etter reglene i bl. § 51. Dette gjelder både for flytting innen landets grenser og flytting utenlands. Det er den forelderen som ønsker å flytte med barnet, som skal begjære mekling. Dersom foreldrene ikke blir enige om at barnet skal flytte, kan samværsforelderen reise sak etter bl. § 64 og be om at barnet flytter til seg dersom vedkommende mener at det er til barnets beste.

Disse bestemmelsene er ikke lett å forene med økte krav om aktivitetsplikt for foreldre ved arbeidsløshet, sykdom, omskolering med videre, noe som kan medføre krav om flytting. I aktivitetskravene er det oppstilt enkelte unntaksregler ved tungtveiende sosiale hensyn knyttet til omsorgsansvar for små barn i nær familie.4 Når foreldrene ikke bor sammen, men har delt omsorgsansvar for små barn, vil begge foreldrene kunne godkjennes som lokal- og deltidsarbeidssøker.

I bl. § 47 første ledd første punktum tydeliggjøres at begge foreldre med foreldreansvar har den samme retten til opplysninger om barnet fra barnehage, skole og andre instanser, hvis det ikke gjelder taushetsplikt overfor foreldrene. Barnet kan for eksempel ha krav på taushet om helsespørsmål. Foreldrene skal også gi opplysninger om barnet til hverandre, både når de har foreldreansvaret sammen, og når én av foreldrene har foreldreansvaret alene.

Det er vedtatt nye regler i bl. § 65 om bøter ved samværssabotasje. Det skal ikke fastsettes tvangsbot dersom oppfylling av samværsretten er «umogleg, til dømes der det er risiko for at barnet blir utsett for vald eller på anna vis handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare».

Barnets rett til medvirkning og til å uttale seg i saker om tvangsfullbyrdelse blir synliggjort og presisert i § 65 fjerde ledd. Etter femte ledd gis retten adgang til å endre rettskraftige avgjørelser der praktiske hensyn knyttet til utøvelsen av samværsretten tilsier dette. Som eksempler kan nevnes tidspunkter for henting og avlevering. Retten kan derved løse praktiske spørsmål på en enkel og pragmatisk måte og legge til rette for at samvær kan gjennomføres.

Etter sjette ledd skal Skatteetaten ved Statens innkrevingssentral (SI) overta ansvaret for innkreving av tvangsbøter etter barneloven fra Namsmannen for å sikre at innkrevingen blir mer ensartet, forutsigbar og effektiv.

Det er et mål å styrke samarbeidet mellom foreldrene i delte familier. En ny bestemmelse i bl. § 65a første ledd gir retten adgang til å oppnevne en sakkyndig, en godkjent mekler eller annen ansatt ved familieverntjenesten i saker om tvangsfullbyrdelse. Vedkommende skal hjelpe partene med å komme fram til en løsning om frivillig oppfyllelse av samværet, for eksempel gjennom samtaler eller mekling. Etter § 65a andre ledd skal det settes en frist for oppdraget, normalt to uker, men den kan forlenges dersom det anses mulig å få til en frivilling løsning mellom foreldrene. Målsettingen med meklingen vil primært være å få til aktiv og lojal oppfyllelse av allerede eksisterende avgjørelser om samvær.

2.3 Pleiepenger og arbeidsavklaringspenger

Under diskusjonene om budsjettforliket mellom regjeringen og de to «budsjettpartnerne» ble ordningen med pleiepenger til foreldre med ansvar for alvorlig syke barn et kjernepunkt. Dette selv om reglene om pleiepenger ble vesentlig endret – og til dels bedret – ved lov 11. mai 2017 nr. 25. Forarbeidene her er Prop. 48 L (2016–2017) og Innst. 246 L (2016–2017). Reglene er samlet i ftrl. §§ 9-10 flg., og disse endringene trådte i kraft 1. oktober 2017.

Pleiepengeordningen ble da utvidet ved å inkludere flere grupper syke barn som tidligere falt utenfor ordningen, blant annet ved å lempe på sykdomskravet, lempe på den generelle 18-årsgrensen og ved å inkludere varig syke barn. Samtidig ble ordningen gjort tidsbegrenset til 1300 stønadsdager (som tilsvarer fem år), og pleiepengene skulle reduseres til 66 % av stønadssatsen etter 260 stønadsdager (det vil si ett år). Pleiepengeperioden kan forlenges ved uttak av gradert ytelse, men maksimalt i inntil ti år. De samlede merutgiftene på årsbasis ble anslått til om lag 560 mill. kr, som er mer enn en dobling av folketrygdens tidligere utgifter til pleiepenger.

Det var et stort flertall i Stortinget for de framlagte forslagene, mens ulike forslag om bedringer i ordningen falt mot et fåtall stemmer. Like fullt ble begrensningene i ordningen utsatt for sterk kritikk høsten 2017 da lovendringene trådte i kraft, og ble som nevnt – sammen med «lærernormen» – et sentralt element i diskusjonen om budsjettforliket. De vedtatte endringene som allerede er innarbeidet, innebærer at aldersgrensen på 18 år ikke gjelder for foreldre til alvorlige syke barn med psykisk utviklingshemning. Videre økes kompensasjonsgraden til 100 %, også etter ett år. Dette ble vedtatt ved endringslov 19. des. 2017 nr. 120. Innstillingen kom fra finanskomiteen på grunn av tilknytningen til budsjettforliket, se Innst.4 L (2017–2018). Femårsregelen blir foreløpig stående, selv om Stortingsflertallet ønsker denne opphevet.

Parallelt med dette vedtaket har Stortingets familie- og kulturkomité behandlet et representantforslag fra Sosialistisk Venstreparti (SV) med tilsvarende endringer i pleiepengeordningen (Dokument 8:17 LS (2017–2018)), og et fokus på femårsregelen. Komiteens flertall, medlemmene fra Ap, SV og Senterpartiet (Sp), gikk inn for forslaget om å oppheve denne, se Innst. 59 L (2017–2018). Ved behandlingen i Stortinget 11. desember ble forslaget nedstemt, og et knapt flertall viste til budsjettavtalen og det kompromisset som der ble inngått, selv om femårsregelen opprinnelig var et kjernespørsmål for KrF. I et eget anmodningsvedtak ble regjeringen bedt om å fremme lovforslag for å ivareta selvstendig næringsdrivende og frilansere med alvorlig syke barn, eventuelt med tilsvarende pleiepengerettigheter som for arbeidstakere.

Ellers ble det ved lov 5. april 2017 nr. 15 vedtatt en endret fastsetting av grunnlaget for sykepenger, foreldrepenger og pleiepenger med videre for arbeidstakere og frilansere. Forarbeidene er Prop. 37 L (2016–2017) og Innst. 221 L (2016–2017). Sykepengerettighetene er styrket for personer som har inntekt både som selvstendig næringsdrivende og frilanser. Disse regelendringene er ikke trådt i kraft per 1. januar 2018.

Ved lov 16. juni 2017 nr. 43 ble det vedtatt viktige innstramninger i folketrygdlovens regler om arbeidsavklaringspenger og tilleggsstønader til arbeidsrettede tiltak. Forarbeidene er Prop. 74 L (2016–2017) og Innst. 390 L (2016–2017). Endringene ble foretatt i ftrl. kap. 11 i tillegg til mindre endringer i ftrl. kap. 8 og 21. Endringene trådte i kraft 1. januar 2018 og innebærer innstramninger ved en trangere inngang til ordningen med arbeidsavklaringspenger. Det skal bli et strammere stønadsløp med økte arbeidsinsentiver. Varigheten på stønadsperioden reduseres fra fire til tre år. Disse endringene skal sammen med iverksatte tiltak for å styrke det arbeidsrettede tilbudet i NAV gi en raskere avklaring av stønadsmottakers arbeidsevne og – forhåpentlig – en økt overgang til arbeid.

Videre ble det vedtatt mindre endringer når det gjelder arbeidsavklaringspenger til personer som ikke har opptjent ny rett til sykepenger, beregningsgrunnlaget for arbeidsavklaringspenger, og det er innført en nedre aldersgrense for rett til tilleggsstønader.

2.4 Bortfall av kontantstøtte til innvandrere

Ved endringslov 16. juni 2017 nr. 34 ble det foretatt endringer i kontantstøtteloven med sikte på bortfall av ytelser til personer med kort botid. Forarbeidene er Prop. 85 L (2016–2017) og Innst. 368 L (2016–2017). I kontantstøtteloven § 3 er det nå regelfestet at støttemottakeren må være bosatt i riket og ha vært medlem i folketrygden i minst fem år. Dersom barnet bor sammen med begge foreldrene, må begge foreldrene ha vært medlem i folketrygden i fem år. Disse endringene trådte i kraft nærmest umiddelbart.

I samme lovbehandling motsatte stortingsflertallet seg en rekke foreslåtte innstramninger som ville redusere trygdeytelsene til innvandrere og flyktninger.

De personelle vilkårene i ftrl. § 10-2 for rett til stønad for å kompensere for utgifter til bedring av arbeidsevnen og funksjonsevnen i dagliglivet ble opphevet fra 1. januar 2018.

Samtidig som det nå blir vanskeligere for innvandrere å få rett til kontantstøtte, økte kontantstøtten fra august 2017 for berettigede (= bosatte «nordmenn») fra 6000 til 7500 kr per måned for barn som ikke mottar et barnehagetilbud. Denne stønadssummen videreføres i 2018, se punkt 6.5.

2.5 Endringer i barnevernloven

BLD har under arbeid en ny barnevernslov basert på lovutkastet i NOU 2016: 16 Ny barnevernslov – Sikring av barnets rett til omsorg og beskyttelse. Lovutkastet er kritisk kommentert av Stang i FAB nr. 3 for 2017.5

Dette innebærer et større departementalt arbeid, og BLD har derfor i flere runder fremmet endringsforslag i gjeldende barnevernlov. Endringslov 16. juni 2017 nr. 46 innebærer starten på det som BLD kaller en administrativ barnevernsreform. Forarbeidene er Prop. 73 L (2016–2017) og Innst. 354 L (2016–2017). De mange lovendringene i barnevernloven (bvl.) var ikke trådt i kraft 1. januar 2018.

Lovendringene skal styrke kommunenes ansvar for barnevernet samtidig som oppgavene til det statlige barnevernet tydeliggjøres. Det skal iverksettes kvalitets- og kompetansetiltak overfor kommunene for å sikre at flere utsatte barn og familier får den hjelpen de trenger på et tilstrekkelig tidlig tidspunkt.

Sett fra barnas og familienes side er riktige tiltak viktigere enn hvem i kommunen som gir tiltaket. Derfor er det understreket at samarbeid på tvers mellom profesjoner og tjenester er avgjørende for å komme tidlig inn med hjelp som virker. Dette stiller krav til ledelsen av barnevernet, til kommunens styring av barnevernet og til det samlede familiestøttende arbeidet.

Viktigheten av å mobilisere og bygge på de relasjoner og ressurser som finnes rundt barnet, understrekes for å sikre barnets tilhørighet og tillit. Dette krever godt kjennskap til både barnets og familiens situasjon og behov. Kommunenes økte økonomiske ansvar skal kompenseres gjennom en økning i rammetilskuddet.

Endringene er foretatt i bvl. § 2-3 om ansvar i barnevernet, § 4-3 om undersøkelsesplikten, § 4-22 om fosterhjem og i flere av de økonomiske bestemmelsene i bvl. kap. 9.

I tillegg skal barnevernet etter melding følge opp en gravid rusmiddelavhengig kvinne etter melding fra kommunen. Barnevernet får derved et oppfølgingsansvar også før et barn er født, og dette er en prinsipiell endring i lovens virkeområde, se ny bvl. § 4-2a. I samme «føre var»-perspektiv kan også ses nye anbefalinger for gravide i LAR der rusfrihet nå anses mer ønskelig enn at gravide kvinner fortsetter med opioidtype-medikamenter

I påvente av ny barnevernslov er det framlagt forslag om en langt større revisjon i barnevernlovens bestemmelser i Prop. 169 L (2016–2017) Endringer i barnevernloven mv. (bedre rettssikkerhet for barn og foreldre). Disse forslagene er nærmere omtalt i punkt 3.3.

2.6 Vigselsmyndighet og ekteskapsalder

Ved endringslov 2. juni 2017 nr. 66 ble det foretatt endringer blant annet i ekteskapsloven som ledd i overføring av oppgaver fra staten til kommunene. «Borgerlig» vigsel skal for framtiden skje i kommunen. Lovendringene trådte i kraft 1. januar 2018. Forarbeidene er Prop. 91 L (2016–2017) og Innst. 376 L (2016–2017). Vigslere kan blant annet være «ordførere, varaordførere og kommunalt ansatte eller folkevalgte som kommunestyret selv gir slik myndighet», se ekteskapsloven (el.) § 12 første ledd bokstav b. I en ny bestemmelse i el. § 12a framgår at kommunen «skal ha et tilbud om vigsel for kommunens innbyggere og personer som ikke er bosatt i Norge, men som fyller vilkårene for å inngå ekteskap i Norge».

I en pressemelding fra BLD primo november varslet regjeringen et forslag om absolutt ekteskapsforbud før fylte 18 år. Mange over 60 år har venner og bekjente som «måtte» gifte seg på grunn av graviditet i gymnastiden, og da måtte partene få løyve hos Fylkesmannen. Dette vil det nå bli slutt på. I pressemeldingen framgår at regjeringens utgangspunkt er at personer mellom 16 og 18 år ikke lenger skal kunne få dispensasjon til å gifte seg. – Statsråd Horne i BLD uttalte følgende: «Eg ønskjer at 18-årsgrensa for å gifte seg i Noreg skal vere absolutt. Sjølv om det er veldig få under 18 år som har fått dispensasjon til å gifte seg i Noreg dei siste åra, vil dette forbodet sende eit viktig signal utanlands om at vi ikkje aksepterer at mindreårige giftar seg.» Lovforslag fra BLD er foreløpig ikke er fremmet. Et helt tilsvarende representantforslag ble i oktober 2017 reist fra Ap (Dok. 8:45 L (2017–2018)). Dette er til behandling i familie- og kulturkomiteen, og høring ble fastsatt til 18. januar 2018. Det synes klart at det her vil skje en lovendring som setter ekteskapsalderen lik myndighetsalderen.

Reglene om godkjenning av utenlandske ekteskap er kompliserte, og det har vært uklart hvilke typer ekteskap norske myndigheter skal godkjenne eller underkjenne. BLD er derfor i gang med et arbeid for å stramme inn og klargjøre regelverket om godkjenning av utenlandske ekteskap. 

2.7 Styrket pårørendestøtte – helse- og omsorgstjenesteloven

Ved endringslov 2. juni 2017 nr. 34 ble det foretatt endringer i helse- og omsorgstjenesteloven m.m. (hol.) med sikte på en styrket pårørendestøtte. Forarbeidene er Prop. 49 L (2016–2017) og Innst. 239 L (2016–2017). Lovendringene følger opp forslag fremmet i Meld. St. 29 (2012–2013) Morgendagens omsorg, NOU 2011: 11 Innovasjon i omsorg og NOU 2011: 17 Når sant skal sies om pårørendeomsorg. Ved lovbehandlingen ble det fra ulike mindretall reist en rekke alternative forslag, men disse ble nedstemt. Endringene trådte i kraft 1. oktober 2017.

En ny utforming av bestemmelsen i hol. § 3-6 har tydeliggjort kommunens ansvar overfor personer med et særlig tyngende omsorgsarbeid. Det framgår av lovteksten at kommunen skal tilby nødvendig pårørendestøtte blant annet i form av opplæring og veiledning, avlastningstiltak og en kommunal omsorgsstønad. De nevnte tiltakene viderefører i all hovedsak tidligere ordninger, og kommunen skal fortsatt foreta en vurdering av hva som er et nødvendig og forsvarlig tilbud til den enkelte. Men kommunen har fått en tydeligere plikt til å foreta en selvstendig vurdering av pårørendes behov og fatte vedtak om tiltak som kan sikre at det samlede tjenestetilbudet til en bistandstrengende også samtidig ivaretar pårørendes behov. Bestemmelsen kan ses i sammenheng med bestemmelsen i pasient- og brukerrettighetsloven § 2-8 om at de som har særlig tyngende omsorgsarbeid, kan kreve at den kommunale helse- og omsorgstjenesten treffer vedtak om at «det skal settes i verk tiltak for å lette omsorgsbyrden og hva tiltakene i tilfelle skal bestå i». Kommunens vedtak etter denne bestemmelsen er påklagbart, se pbrl. § 7-2.

Pårørende ivaretar i dag nesten halvparten av de samlede omsorgsoppgavene som ytes. Den nye fellesbestemmelsen i hol. § 3-6 som samler de kommunale tiltakene rettet mot pårørende, kan være et virkemiddel for å sikre nødvendig pårørendestøtte. Samtidig vil den kunne bidra til å synliggjøre og anerkjenne pårørendes innsats.

2.8 Barns stilling styrket i helselovgivningen

Ved endringslov 2. juni 2017 nr. 53 ble det foretatt endringer blant annet i pasient- og brukerrettighetsloven (pbrl.) og helsepersonelloven (hpl.) for å styrke barns rettsstilling. Forarbeidene er Prop. 75 L (2016–2017) og Innst. 361 L (2016–2017). Dette er lenge etterspurte lovendringer fordi helselovgivningen ikke har fulgt de generelle reglene om barns rettsstilling i barneloven og barnevernloven, og etter 2014 har bestemmelsene nok også vært i strid med Grunnloven § 104.6

De viktigste delene av loven ble satt i kraft 1. januar 2018. Dette gjelder blant annet endringene i pbrl. § 3-1 om medvirkning, § 3-3 om informasjon til pårørende, § 3-4 om informasjon når pasienten eller brukeren er under 18 år, § 4-3 om rett til å samtykke og § 4-4 om samtykke på vegne av barn. Hovedregelen blir, som i bl. § 31, at barn uansett alder skal få uttale seg om helsespørsmål som angår dem, og at det fra 12 års alder skal legges stor vekt på barnets meninger.

Barn skal også kunne samtykke til helsehjelp der det ikke er ønskelig at foreldrene informeres om barnets helsebehov. Også helsepersonell skal kunne gi helsehjelp i slike situasjoner når det framstår som nødvendig.

Det er videre presisert i loven at det er tilstrekkelig at én av foreldrene samtykker til vaksinasjon i tråd med vaksinasjonsanbefalingene, se § 4-4 andre ledd.

I hpl. § 10a utvides plikten til å ivareta mindreårige barn som er pårørende til foreldre eller søsken som er pasient(er) med rusmiddelavhengighet eller alvorlig somatisk sykdom eller skade. Når det er nødvendig for å ivareta behovet til pasientens mindreårige barn, skal helsepersonellet blant annet samtale med pasienten om barnets informasjons- eller oppfølgingsbehov. Så langt det er mulig, skal det gjøres i samråd med foreldre eller andre som har omsorgen for søsken. Videre skal helsepersonell etter (ny) § 10b bidra til å ivareta det behovet for informasjon og nødvendig oppfølging som mindreårige barn kan ha som følge av at en forelder eller et søsken dør.

Det er vedtatt en innskjerping i spesialisthelsetjenesteloven § 3-7a om plikt til å ha barneansvarlig personell for å fremme og koordinere helsepersonells oppfølging av mindreårige som er pårørende barn eller søsken av psykisk syke, rusmiddelavhengige og alvorlig somatisk syke eller skadde pasienter, eller er etterlatte barn eller søsken etter slike pasienter. Det er også vedtatt en utvidelse av hpl. § 25 tredje ledd om deling av opplysninger mellom samarbeidende personell ved oppfølgning av mindreårige barn eller søsken.

Ved lovendring i hol. § 3-9a i kraft 1. juli 2017 er det presisert at kommunen skal ha tilbud om nødvendige helse- og omsorgstjenester for barn som er plassert utenfor hjemmet etter barnevernloven. Endringen er begrunnet med at det ble ansett viktig å påse at det ikke er tvil om kommunens ansvar overfor denne særlig utsatte og sårbare gruppa med opphold ved barneverninstitusjoner i kommunen.

2.9 Viktige endringer i forvaltningslovene for helsetjenesten

Ved endringslov 16. juni 2017 nr. 62 ble det vedtatt endringer i kommuneloven m.m. som medfører at eldrerådsloven (lov 8. november 1991 nr. 76) og loven om råd for funksjonshemmede (lov 17. juni 2005 nr. 58) blir opphevet. Forarbeidene er Prop. 65 L (2016–2017) og Innst. 319 L (2016–2017). Endringene er ikke i kraft per 1. januar 2018.

Samtidig ble det vedtatt en ny § 10b i kommuneloven som fastsetter at kommunestyret og fylkestinget skal velge et eldreråd og et råd for personer med funksjonsnedsettelse. Flertallet av medlemmene i eldrerådet skal på valgtidspunktet ha fylt 60 år. Videre kan kommunestyret eller fylkestinget velge et ungdomsråd. Ungdomsrådet skal ha en valgperiode på inntil to år. Medlemmene i ungdomsrådet skal på valgtidspunktet ikke ha fylt 19 år.

Dette er rådgivende organer for kommunen eller fylkeskommunen, med rett til å uttale seg i saker som gjelder henholdsvis eldre, personer med funksjonsnedsettelse og ungdom.

Av større betydning for det kommunale selvstyret er endringslov 16. juni 2017 nr. 63 med viktige endringer i forvaltningsloven og tvisteloven. Forarbeidene er Prop. 64 L (2016–2017) og Innst. 320 L (2016–2017). Endringene trådte i kraft 1. januar 2018.

Endringene innebærer bl.a. at statlig klageinstans skal legge stor vekt på hensynet til det kommunale selvstyret når det frie skjønnet i kommunen skal prøves. Tidligere har dette vært tilfellet bare for sosiale tjenester og omsorgstjenester. Videre skal det nå framgå av vedtaket hvordan dette hensynet er vektlagt. Dette er regelfestet i forvaltningsloven § 34 andre ledd, tredje og nytt fjerde punktum med følgende ordlyd: «Der statlig organ er klageinstans for vedtak truffet av en kommune eller fylkeskommune, skal klageinstansen legge stor vekt på hensynet til det kommunale selvstyre ved prøving av det frie skjønn. Det skal fremgå av vedtaket hvordan klageinstansen har vektlagt hensynet til det kommunale selvstyret.» Samtidig ble det vedtatt unntak fra dette ved klagesaksbehandling etter bvl. § 6-6 første ledd ved et nytt andre punktum. Tilsvarende unntak ble også vedtatt for enkelte vedtak etter opplæringsloven og ved Fylkesmannens behandling av klagesaker etter pbrl. § 7-6.

Videre kan kommunene som offentlig organ reise sak mot staten, se tvisteloven ny bestemmelse § 1-4a om tvister mellom stat og kommune om gyldigheten av statlig organs avgjørelse. Endringene innebærer samtidig at kommunen kan reise søksmål om gyldigheten av innsigelser etter plan- og bygningsloven og vedtaket i departementet i saker om innsigelser. Søksmålsadgangen skal ikke få negative konsekvenser for enkeltpersoner som fortsatt som hovedregel har krav på de ytelser som vedtaket i klageorganet gikk ut på. Vedtak etter en del sentrale velferdslover kan ikke omgjøres selv om en domstol har kjent vedtaket ugyldig, se for eksempel ny pbrl. § 7-7.

Ved endringslov 16. juni 2017 nr. 55 ble det blant annet vedtatt overføring av det offentlige tannhelsetjenesteansvaret fra fylkeskommunen til kommunen. Dette vil ta noen år, men de ulike regelendringene for dette er vedtatt, men ikke i kraft. Forarbeidene er Prop. 71 L (2016–2017) og Innst. 378 L (2016–2017). Kommuner som ønsker det, kan overta ansvaret for tannhelsetjenesten fra 2020 som en prøveordning som skal følge-evalueres fram til 2023. En beslutning om overføring kan eventuelt skje fra 2023.

I tillegg ble det lovfestet ulike plikter overfor helsepersonell og institusjoner for å forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep overfor pasienter.

Videre skal kommunens helsetjeneste ha knyttet til seg ikke bare leger (som tidligere), men også sykepleier, fysioterapeut, jordmor og helsesøster. Dette er regelfestet i hol. § 3-2 der kommunens «skal»-tjenester er samlet.

Endelig kan nevnes at Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten ble lovfestet opprettet ved lov 16. juni 2017 nr. 56. Forarbeidene er Prop. 68 L (2016–2017) og Innst. 327 L (2016–2017). I statsbudsjettet for 2018 er det bevilget 20 mill. kr for å starte etablering av denne noe omdiskuterte havarikommisjonen, selv om loven ikke er trådt i kraft.7 Nært knyttet til denne loven er en ny helsetilsynslov (lov 15. desember 2017 nr. 107) med tilhørende endringer i annen helselovgivning for å sikre bedret pasientsikkerhet. Forarbeidene er Prop. 150 L (2016–2017) og Innst. 53 L (2017–2018). Her kan også nevnes at regjeringen 8. desember 2017 framla sin fjerde stortingsmelding om pasientsikkerhet, Meld. St. 6 (2017–2018) Kvalitet og pasientsikkerhet 2016.

2.10 Ny adopsjonslov

Ved endringslov 16. juni 2017 nr. 48 ble det vedtatt en ny adopsjonslov. Forarbeidene er Prop. 88 L (2016–2017) og Innst. 359 L (2016–2017). Loven følger i store trekk lovutkastet i NOU 2014: 9 Ny adopsjonslov som ble presentert av utvalgsleder Søvig i FAB 2015.8 Det er per 1. januar 2018 ikke bestemt når den nye loven skal tre i kraft.

Regjeringen fastslår at gjeldende lov fra 1986 er uoversiktlig og lite systematisk oppbygd. Loven har nå fått en bedre struktur med bestemmelser om felles vilkår for adopsjon, og deretter regler om nasjonale og internasjonale adopsjoner med krav knyttet til de enkelte adopsjonstypene. Loven er dermed mer brukervennlig og et enklere verktøy for adopsjonsmyndighetene i deres saksbehandling. Dette kan bidra til større trygghet, likebehandling og forutsigbarhet.

Helt sentralt står selvfølgelig vilkåret om at enhver adopsjon skal være til barnets beste. Adopsjon skal bidra til å gi barn en trygg oppvekst ved å gi gode foreldre til barn som trenger det. Hensynet til barnet er ikke bare et viktig hensyn, men selve bærebjelken i adopsjonsinstituttet.

Alderen for adoptivbarns rett til å få vite hvem de opprinnelige foreldre er, er senket fra 18 til 15 år. Den adopterte skal få opplysningene under nødvendig veiledning. Dersom den adopterte er død, skal den adoptertes etterkommere i rett nedstigende linje kunne få opplyst navnene på de opprinnelige foreldrene til den adopterte.

Adopsjonsloven har et uttrykkelig forbud mot å gi vederlag eller annen motytelse for å påvirke noen involvert i adopsjonsprosessen. Det er videre forbudt å forsøke å påvirke personer som må samtykke eller uttale seg i adopsjonssaken. Dette er i tråd med internasjonale konvensjoner på området og viktig for å unngå misbruk av adopsjonsinstituttet.

Barnets beste skal være avgjørende for å innvilge et forhåndssamtykke til adopsjon og adopsjon av et konkret barn. Et forhåndssamtykke til adopsjon innebærer at søkerne vurderes til å kunne ivareta omsorgsbehovene til et utenlandsk adoptivbarn på en måte som generelt kan antas å være best for barnet. Om det vil være best for et konkret adoptivbarn å bli adoptert av søkerne, avgjøres fortsatt av myndighetene i barnets hjemland.

Adopsjonsmyndigheten har etter loven plikt til å foreta en selvstendig vurdering av alle søknader om adopsjon, med ansvar for å opplyse saken og å avgjøre om adopsjonen er til barnets beste. Adoptivbarn er familierettslig likestilt med egnefødte barn, og det skal fortsatt være en kjernefamilierelasjon, selv om enslige har mulighet til å adoptere.

Barn kan i dag vokse opp med to mødre eller to fedre, og likekjønnede par skal kunne adoptere et barn sammen. For likekjønnede par der den ene er biologisk forelder med foreldreansvar, kan den i paret som ikke er biologisk forelder til barnet, søke om å bli vurdert for stebarnsadopsjon på linje med heterofile partnere.

I tråd med adopsjonslovutvalgets vurderinger er det ikke innført mulighet for å oppheve en adopsjon. Dersom adoptivbarnet skulle utsettes for omsorgssvikt, er det barneverntjenesten som skal benytte sine virkemidler for å hjelpe barnet, på linje med det som gjelder alle andre barn i Norge. Det kan imidlertid være sjeldne tilfeller der det er aktuelt med ny adopsjon av adoptivbarn, og også en ny adopsjon av egne barn.

De særlige reglene som adopsjonslovutvalget foreslo for surrogatitilfeller, ble imidlertid ikke fulgt opp av departementet.

2.11 Ny diskrimineringslovgivning

En helt ny rettslig situasjon inntrådte 1. januar 2018 da de ulike diskrimineringslovene ble samlet i lov 16. juni nr. 51 om likestilling og forbud mot diskriminering (likestillings- og diskrimineringsloven). Også kompetansen til håndhevingsorganene er vesentlig endret, og dette skjedde ved lov 16. juni nr. 50 om Likestillings- og diskrimineringsombudet og Diskrimineringsnemnda (diskrimineringsombudsloven). Den siste loven er supplert med forskrift 20. desember 2017 nr. 2260 om organisasjon, oppgaver og saksbehandling for Diskrimineringsnemnda.

Fra 1. januar 2018 vil ikke lenger Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) ha som oppgave å behandle klager på diskriminering. Etter diskrimineringsombudsloven § 5 skal LDO arbeide for å fremme reell likestilling og hindre diskriminering på grunn av bestemte grunnlag, gi veiledning om blant annet bestemmelsene i likestillings- og diskrimineringsloven og føre tilsyn med Norges forpliktelser etter FNs kvinnediskrimineringskonvensjon, FNs rasediskrimineringskonvensjon og FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Individklager skal fra 2018 behandles av Diskrimineringsnemnda (DN) som består av tre avdelinger med hver sin leder og to øvrige medlemmer samt et tilsvarende antall varamedlemmer. Lederne skal være jurister med dommerkompetanse, helst dommererfaring. Ved oppnevningen høsten 2017 ble to lagdommere og én tingrettsdommer oppnevnt som ledere (blant disse tidligere nemndleder og nestleder). Samtlige ordinære medlemmer og varamedlemmer er også jurister, de fleste dommere. Sekretariatet for DN er flyttet til Bergen, og det må derfor bygges opp et nytt fagmiljø der.

Likestillings- og diskrimineringsloven (ldl.) § 6 setter forbud mot diskriminering på grunn av «kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel eller adopsjon, omsorgsoppgaver, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk, alder eller kombinasjoner av disse grunnlagene». I formålsbestemmelsen (ldl. § 1) finnes samme opplisting, men der avsluttes opplistingen med en sekkekategori, «andre vesentlige forhold ved person». I praksis åpner vel dette for at DN kan ta stilling til diskriminering på grunnlag som ikke er med i opplistingen. Videre framgår av ldl. § 1 (3) at loven særlig tar sikte på å «bedre kvinners og minoriteters stilling». Loven skal bidra til å bygge ned samfunnsskapte funksjonshemmende barrierer og hindre at nye skapes. Etter ldl. § 2 gjelder loven på alle samfunnsområder.

Forbudet omfatter diskriminering på grunn av «eksisterende, antatte, tidligere eller fremtidige forhold». Forbudet gjelder også hvis en person blir diskriminert på grunn av sin tilknytning til en annen person, og diskrimineringen skjer på grunn av forhold som nevnt. Både direkte og indirekte diskriminering er forbudt, og begrepsinnholdet er nærmere forklart i henholdsvis § 7 og § 8.

Etter ldl. § 9 kan forskjellsbehandling være tillatt dersom den har et saklig formål, er nødvendig for å oppnå formålet, og ikke uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles. Bestemmelsen støttes opp av § 11 som oppstiller tilsvarende vilkår for positiv særbehandling.

I arbeidsforhold er direkte forskjellsbehandling bare tillatt hvis den aktuelle egenskapen har avgjørende betydning for utøvelsen av arbeidet eller yrket. Her har behovet for skuespilleres kjønn i relasjon til roller vært et kroneksempel. Ved ansettelse og oppsigelse er forskjellsbehandling på grunn av graviditet, fødsel, amming og permisjon ved fødsel eller adopsjon aldri tillatt. Dette gjelder også ved forlengelse av midlertidig stilling.

Etter § 10 kan lovlig forskjellsbehandling finne sted på grunn av graviditet, fødsel, amming og permisjon ved fødsel eller adopsjon når dette er nødvendig for å beskytte kvinnen, fosteret eller barnet i forbindelse med graviditet, fødsel eller amming, eller der det foreligger andre åpenbare grunner. Dette kan medføre overgang til svangerskapspenger (ftrl. § 14-4) dersom yrkesutøvelsen kan føre til fosterskade (stråling, cytostatikahåndtering, fysiske påkjenninger med videre) fram til fødselen når omplassering til arbeid uten slik påvirkning ikke er aktuelt.

Et vidtrekkende trakasseringsforbud er regelfestet i § 13. Her framgår blant annet at med seksuell trakassering menes «enhver form for uønsket seksuell oppmerksomhet som har som formål eller virkning å være krenkende, skremmende, fiendtlig, nedverdigende, ydmykende eller plagsom».

Det er særlige forbud mot gjengjeldelse (§ 14), instruksjon om diskriminering (§ 15) og medvirkning (§ 16).

Særlige bestemmelser i ldl. §§ 17 til 23 gjelder krav til universell utforming og individuell tilrettelegging. Her videreføres tilsvarende bestemmelser i den tidligere diskriminerings- og tilgjengelighetsloven.

Dernest følger ulike kapitler om plikter for det offentlige og arbeidslivets organisasjoner, om kjønnsbalanse i offentlige utvalg med videre.

DN skal etter diskrimineringsombudsloven (dol.) § 7 ta stilling til om det foreligger brudd på likestillings- og diskrimineringsloven. Her er lovfestede unntak for bestemmelsene i ldl. § 13 første ledd om seksuell trakassering, § 18 om universell utforming av IKT, § 24 om offentlige myndigheters plikt til å arbeide for likestilling, § 25 om arbeidslivets organisasjoners plikt til å arbeide for likestilling, § 26 om arbeidsgivers plikt til å arbeide for likestilling, § 28 om kjønnsbalanse i offentlige utvalg mv., § 32 andre ledd om behandling av lønnsopplysninger og § 39 om straff for grov overtredelse av diskrimineringsforbudet som er begått av flere i fellesskap. Dette er spørsmål som ordinære domstoler kan ta stilling til.

Ved et etterfølgende lovvedtak ble det foretatt en endring i diskrimineringsombudsloven § 7 andre ledd som medfører at DN ikke skal håndheve likestillings- og diskrimineringslovens forbud mot diskriminering «i familieliv og andre rent personlige forhold», se Prop. 10 L (2017–2018) og Innst. 65 L (2017–2018). Dette er i tråd med tidligere lovgivning.

Oppreisning og erstatning kan kreves av den som er blitt behandlet i strid med diskrimineringsforbudet i ldl. kap. 2 og reglene om individuell tilrettelegging. Dette er regelfestet i ldl. § 38. Erstatningen skal dekke økonomisk tap som følge av den ulovlige behandlingen. Oppreisning for ikke-økonomisk skade fastsettes til det som er rimelig ut fra skadens art og omfang, partenes forhold og omstendighetene for øvrig.

I arbeidsforhold og ved arbeidsgivers valg og behandling av selvstendig næringsdrivende og innleide arbeidstakere gjelder arbeidsgivers ansvar uavhengig av om arbeidsgiver kan bebreides. På andre samfunnsområder gjelder ansvaret dersom den ansvarlige kan bebreides.

Saksbehandlingen i DN er stort sett skriftlig, se dol. § 9. DN skal vurdere om det av hensyn til sakens opplysning likevel bør gjennomføres muntlige forhandlinger. Avgjørelse om muntlige forhandlinger treffes av nemndleder. I saker hvor det er fremmet krav om oppreisning, har partene rett til muntlige forhandlinger.

I saker med muntlige forhandlinger er forhandlingene i DN offentlige med mindre bestemmelser om taushetsplikt er til hinder for det. Nemndas leder avgjør om forhandlingene skal foregå for lukkede dører.

Forskriften om Diskrimineringsnemnda har enkelte presiserende bestemmelser om framgangsmåte. Blant annet framgår at dersom det er satt en frist for gjennomføring av et pålegg etter dol. § 11, skal det opplyses om at nemnda kan treffe vedtak om tvangsmulkt ved manglende gjennomføring av pålegget. Det skal også opplyses om at vedtak om tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav d.

Hvis DN har tilkjent oppreisning eller erstatning, skal det opplyses om at vedtaket har samme virkning som rettskraftig dom og kan fullbyrdes etter reglene for dommer hvis søksmål ikke reises innen fristen, jf. dol. § 16 (1) tredje punktum.

Hvis ikke DN har truffet vedtak om oppreisning eller erstatning etter dol. § 12, skal den krenkede part opplyses om at oppreisning og erstatning for brudd på bestemmelsene nevnt i loven § 1 andre ledd forutsetter at det reises sivilt søksmål for domstolene.

Et representantforslag fra V (Dokument 8:61 L (2017–2018)) resulterte i en ny bestemmelse i ldl. § 26a som viderefører den tidligere plikten for alle arbeidsgivere til å redegjøre for den faktiske tilstand når det gjelder kjønnslikestilling i virksomheten og likestillingstiltak som er iverksatt og som planlegges iverksatt for å fremme lovens formål om likestilling uavhengig av kjønn. Videre skal arbeidsgivere i privat sektor som jevnlig sysselsetter mer enn 50 ansatte, og arbeidsgivere i offentlig sektor redegjøre for likestillingstiltak som er iverksatt og som planlegges iverksatt for å fremme lovens formål om likestilling uavhengig av etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Ved voteringen i Stortinget 11. desember 2017 fikk det flertall (mot stemmene til regjeringspartiene, MDG og enkelte fra Sp) og trådte i kraft fra 1. januar 2018 sammen med resten av loven, se Innst. 78 L (2017–2018).

2.12 Endringer i bidragsordningen

Ved endringslov 2. juni 2017 nr. 33 ble det foretatt endringer i barneloven (bl.) om barnebidrag og bidrag etter fylte 18 år. Forarbeidene er Prop. 58 L (2016–2017) og Innst. 255 L (2016–2017). Endringene trådte i kraft 1. september 2017. NAVs adgang til å innhente informasjon fra utdanningsinstitusjoner ved fastsettelse av bidrag etter fylte 18 år er blitt regelfestet i bl. § 70. Retten etter bl. § 78 til å motregne i enkelte tilfeller der det er betalt for mye i barnebidrag, utvides til også å omfatte motregning etter klage og tilfeller der et tidligere avtalt bidrag blir satt ned etter søknad fra en av partene. I tillegg er det foretatt enkelte forskriftsendringer.

En fjerdedel av barnets inntekt over 68 850 kr går til fradrag i det fastsatte bidraget. Den andre fjerdedelen tilgodeses den andre forelderen siden ungdommens kostnader skal deles mellom foreldrene. Slik mener departementet at de tydeliggjør foreldrenes hovedansvar for forsørgelsen gjennom ungdommens videregående skolegang samtidig som ungdommen selv gis et økt ansvar for egen forsørgelse.

Dette er små endringer. Langt større betydning ville det hatt for bidragsordningen dersom forslaget i Prop. 7 L 2017–2018 Samleproposisjon høsten 2017 om å fjerne ordningen med «redusert forskott» hadde blitt vedtatt. Redusert forskott gis i dag til personer med aleneomsorg og midlere inntekter. Denne fjerningen var innbakt i statsbudsjettet. Forslaget ble reversert gjennom budsjettforliket og ikke opprettholdt i Innst. 61 L (2017–2018). Bidragsordningen er derved bibeholdt med tre differensierte satser, se punkt 6.4.

2.13 Endringer i foreldrepengeordningen

Ved endringslov 22. mai 2017 nr. 27 ble det vedtatt endringer i ftrl. § 14-15 som gjelder uttak av foreldrepenger der mor eller far er alene om omsorgen for barnet, og ved samlivsbrudd. Forarbeidene er Prop. 62 L (2016–2017) og Innst. 260 L (2016–2017). Endringsloven var ikke satt i kraft per 1. januar 2018.

Dels er dette en «kosmetisk» bestemmelse som fastslår at ved samlivsbrudd kan partene – som i dag – avtale hvordan den gjenværende delen av stønadsperioden skal fordeles. Så framgår at dersom foreldrene ikke blir enige, «kan hver av dem kreve uttak av foreldrepenger for de hverdagene de har omsorgen for barnet, dersom de øvrige vilkårene for dette er oppfylt». Endringene kan ses som en del av likestilt foreldreskap, se punkt 2.2.

Den som er alene om omsorgen for barnet, kan fortsatt overta den gjenværende delen av foreldrepermisjonen.

Større endringer i foreldrepengeordningen er også vedtatt, se Prop. 168 L (2016–2017) som innebærer flere forenklinger i foreldrepengeberegningen. Stortinget rakk å behandle forslagene før årsskiftet, se Innst. 58 L (2017–2018). Endringene gjør regelverket enklere å forstå for brukerne og mindre komplisert å forvalte.

Foreldrepenger opptjenes gjennom yrkesaktivitet i minst seks av de siste ti månedene før uttaket starter. Etter vedtaket må selve beregningsgrunnlaget for foreldrepenger utgjøre minst ½ G. Arbeidsavklaringspenger skal tas med ved beregningen av foreldrepenger for foreldre som går direkte over fra arbeidsavklaringspenger til foreldrepenger.

Det er ikke lenger mulig å gjøre om en beslutning om foreldrepenger eller engangsstønad. Videre er regelen som kan gi kombinert utbetaling av foreldrepenger og engangsstønad, opphevet. Også kravet om at foreldrepenger må tas ut sammenhengende i minst 30 dager før uttaket kan utsettes, er fjernet.

Praksis om at eventuell resterende stønadsperiode faller bort når en ny foreldrepengeperiode starter fordi foreldrene venter et nytt barn, er lovfestet i ftrl. § 14-10 tredje ledd.

Det foreslås imidlertid ingen endringer i at mor må være i arbeid og/eller utdanning mens far tar ut foreldrepenger utover fedrekvoten, mens et tilsvarende krav ikke gjelder for far når mor tar ut foreldrepenger, se § 14-13 første ledd. Dette er en bestemmelse som ESA mener er diskriminerende og i strid med EØS-avtalen. Dette er en tvistesak som fremdeles pågår mellom ESA og norske myndigheter. ESA har foreløpig fastslått i sin vurdering («reasoned opinion») av 15. november 2017 at det konstateres brudd på EUs likestillingsdirektiv som er en del av EØS-avtalen.

Regelverket om foreldrepenger er vanskelig tilgjengelig. Selv med de vedtatte endringene er ikke regelverket blitt særlig mer brukervennlig for personer som ikke er kjent med å lese lovtekster. Kapitlet fortjener en redaksjonell gjennomgang. Det fødes årlig mellom 50 000 og 60 000 barn, og derved tilkommer (minst) 100 000 tilhørende rettighetshavere.

Stortingsflertallet fastslo høsten 2017 at fedrekvoten, og mødrekvoten, igjen skal økes til 14 uker slik situasjonen var fram til 2014. Det er nå godt dokumentert at fedre stort sett tar ut den lovbestemte fedrekvoten, og at uttaket dermed svinger i tråd med dette. Dersom det ønskes at et flertall fedre skal ta ut 14 uker, må fedrekvoten derfor være av tilsvarende lengde. Man kan regne med at dette er på plass før 1. juli 2018 idet det er 1. juli som stort sett har vært datoen for skifter i antall kvoteuker.

2.14 Store endringer i psykisk helsevernloven er trådt i kraft

Psykisk helsevernloven ligger litt på siden av FABs interessefelt, selv om den har nære tilknytninger til og betydning både for barnevernsbarn med psykiske lidelser9 og familieretten gjennom pasienters og pårørendes utfordringer ved alvorlige tilstander.

Den 1. september 2017 ble en rekke endringer i psykisk helsevernloven iverksatt. Lovendringene har – på en helt vesentlig måte – styrket pasienters rettsstilling, særlig for pasienter som vurderes til å ha samtykkekompetanse. Forarbeidene er Prop. 147 L (2015–2016) og Innst. 147 L (2016–2017).

Pasienter med samtykkekompetanse har nå rett til å avslutte behandling og å nekte å ta imot tilbud om behandling. Unntaket er ved alvorlig selvmordsfare eller alvorlig fare for andres liv og helse. Behandlingsindikasjonen som begrunnelse for tvungent vern «avvikles» derved for pasienter med samtykkekompetansen intakt.

Det er innført skjerpede krav til skriftlig begrunnelse både for vedtak om tvangsinnleggelse og tvangsbehandling i nye §§ 3-3a og 4-4a. Pasienter har rett til å evaluere bruken av tvang i etterkant sammen med behandler(e), og pasientenes syn skal da alltid journalføres.

Faglig ansvarlig for tvangsvedtak har plikt til å rådføre seg med annet kvalifisert helsepersonell før det fattes vedtak om tvangsbehandling, herunder tvangsmedisinering. Undersøkelsestiden før iverksetting av tvangsmedisinering er forlenget fra tre til fem døgn.

Pasienter har rett til fritt rettsråd etter rettshjelploven, og da uten behovsprøving og egenandel, for å kunne klage til Fylkesmannen over vedtak om tvangsmedisinering og tvangsernæring.

For en diskusjon om sentrale temaer knyttet til psykisk helsevernloven, se «debattserien» i Kritisk juss (KJ) i 2016.10

2.15 Barn, straff og erstatning – ennå ikke på plass

Her skal bare minnes om at viktig lovgivning på dette området er vedtatt av Stortinget, men ennå ikke trådt i kraft. Dette gjelder både bestemmelser om «barn og straff» der riktignok det aller meste av lovkomplekset er satt i kraft, og i tillegg gjelder det utmåling av standarderstatning ved personskader på barn, der intet er satt i kraft.

De tre gjenstående delene av lov 21. juni 2013 nr. 63 om barn og straff gjelder:

1) Bvl. § 3-5 nytt andre ledd som pålegger barneverntjenesten å holde jevnlig kontakt med kriminalomsorgen og barnet når barn under 18 år sitter i varetekt eller gjennomfører fengselsstraff. Barneverntjenesten skal delta i planleggingen og tilretteleggelsen av tiltak etter endt opphold. Slik oppfølging under varetekt og straffegjennomføring skal regnes som et tiltak som er iverksatt før barnet har fylt 18 år, jf. § 1-3 andre ledd. 

2) Bvl. § 4-27 om plasseringsalternativer ved vedtak om særlige tiltak for barn og unge med alvorlige atferdsvansker. Barne-, ungdoms- og familieetaten skal utpeke hvilke institusjoner som kan ta imot barn på grunnlag av vedtak som nevnt i § 4-24, jf. § 4-26. 

3) Ny bvl. § 5-8a gjelder institusjoner med hjem som en ny institusjonstype som etter § 4-27 kan motta barn etter § 4-24 og § 4-26. Slike hjem må ha særlige forutsetninger for å kunne ta imot barn med alvorlige atferdsvansker, og må være knyttet til en oppfølgingsenhet.

Hele endringslov 18. desember 2015 nr. 124 som gjelder standardisert inntektstaperstatning til barn, ble vedtatt i tråd med de tilsvarende forslagene i NOU 2011: 16 Standardisert personskadeerstatning. Hele endringsloven venter på ikraftsetting to år etter lovvedtaket.

3. Framlagte, ubehandlede lovforslag

3.1 Innledning

Ved årsskiftet 2017/2018 lå det bare et begrenset antall lovforslag på Stortingets bord og ventet på behandling. Svært mange lover ble behandlet på tampen av vårsesjonen 2017, supplert med en viss lovbehandling i en hektisk høstsesjon, se punkt 2.1 hvor det antydes mulige grunner for dette «hastverket». Men fire lovforslag innenfor FABs kjerneområde ligger fremdeles i Stortingets komiteer. Flere nye lovforslag er både ventet og varslet, men denne artikkelen har «cut-off» 1. januar 2018.

De to første angår barns rettsstilling; ett gjelder forslag for å gi barn et bedret rettsvern mot vold og overgrep (punkt 3.2), og det andre gjelder rettssikkerhet for barn og foreldre i barnevernsaker (punkt 3.3). Videre gjelder det språkkrav for barnehagepersonale (punkt 3.4) og forslag til nye utilregnelighetsregler der det bare skal gis et kort riss (punkt 3.5).

3.2 Bedret rettsvern for barn mot vold og overgrep. Foreldreansvar

Den 1. september 2017 la BLD fram Prop. 167 L (2016–2017) med forslag til endringer i barneloven og straffeloven for å bidra til et bedre rettsvern for barn mot vold og overgrep. Proposisjonen er utarbeidet i samarbeid med Justis- og beredskapsdepartementet (JD), selv om de fleste endringene er foreslått i barneloven.

Barn har rett til beskyttelse, og myndighetene har en plikt til å sørge for at barn beskyttes mot utnyttelse, vold og mishandling. Forslagene i proposisjonen skal bidra til en bedre oppfyllelse av myndighetenes plikter. Blant annet skal domstolen ha plikt til – og ikke som i dag en rett til – å vurdere om den dømte i volds- og overgrepssaker skal ilegges kontaktforbud overfor barn. Rettens vurdering følger i dag når påtalemyndigheten eller bistandsadvokaten tar opp spørsmålet og nedlegger påstand om at kontaktforbud ilegges sammen med straffekravet. Etter lovforslaget vil retten i enkelte volds- og overgrepssaker pålegges plikt til å vurdere om kontaktforbud overfor barn bør pålegges, uavhengig av om sakens aktører har nedlagt påstand om dette.

BLD foreslår en ny bestemmelse i barneloven for å regulere virkningen av et slikt kontaktforbud eller besøksforbud. Bestemmelsen innebærer at avtalt eller fastsatt samvær ikke kan gjennomføres, og at det heller ikke kan gjøres avtale om samvær. Avtalt eller fastsatt samvær er bare tillatt der det unntaksvis er fastsatt i forbudet. Et viktig formål med forslaget er å klargjøre gjeldende rett og sikre sammenheng i regelverket.

Videre foreslås en endring i barneloven som medfører at en forelder kan reise sak om blant annet foreldreansvar uten mekling når den andre forelderen er dømt i straffesak for alvorlig vold eller overgrep mot egne barn. En slik forenkling av saksanlegget kan medføre at flere reiser sak i de aktuelle tilfellene til barnets beste.

I barnelovens bestemmelser om foreldreansvar etter dødsfall foreslås endringer som både forenkler og klargjør gjeldende rett, men også medfører enkelte realitetsendringer. Blant annet skal gjenlevende forelders rettsstilling styrkes ved at andres adgang til å reise sak om foreldreansvar etter dødsfall innskrenkes. Dette gjelder når gjenlevende unntaksvis bor sammen med barnet ved dødsfallet uten foreldreansvar og tildeles dette direkte i kraft av loven. Videre klargjøres det i loven at domstolen kan tildele gjenlevende forelder foreldreansvaret også når gjenlevende ikke tidligere har hatt foreldreansvaret.

Etter forslaget vil en forelder få adgang til å reise sak om foreldreansvaret når det er uråd å komme fram til en avtale om dette fordi den andre forelderen ikke bor her i landet og ikke lar seg oppspore. Det er viktig at en forelder i Norge kan ta nødvendige beslutninger på vegne av barnet sitt.

Disse forslagene ligger i familie- og kulturkomiteen, og høring ble fastsatt til 18. januar 2018.

3.3 Barnevernloven – bedre rettssikkerhet for barn og foreldre

Den 1. september 2017 la BLD i Prop. 169 L (2016–2017) fram forslag om endringer i barnevernloven med sikte på bedret rettssikkerhet for barn og foreldre. Det er foreslått endringer i langt de fleste av lovens kapitler. Forslagene lovfester enkelte av prinsippene i Barnevernlovsutvalgets forslag i NOU 2016: 16 og innebærer samtidig en videreføring av lovfestingen i Prop. 73 L (2016–2017) om at barneverntjenesten alltid har plikt til å vurdere om noen i barnets familie eller nære nettverk kan velges som fosterhjem, se punkt 2.5.

Det er barnet som skal være hovedpersonen i barnevernsaker. Dette innebærer at barn i større grad skal anerkjennes som selvstendige individer med egne rettigheter. Blant annet skal barn gis rett til nødvendige barneverntiltak og rett til medvirkning. Dette avslutter en langvarig vurdering av om barnevernloven er – og bør være – en rettighetslov. I lovens formålsbestemmelse foreslås inntatt at loven skal bidra til at barn møtes med «trygghet, kjærlighet og forståelse», i tråd med forslagene i NOU 2016: 16.

Reglene om opplysningsplikt til barnevernet skal klargjøres og forenkles, både i barnevernloven og i andre særlover, slik at regelverket blir lettere å anvende. Det skal bli et tydeligere skille mellom opplysningsplikt av eget tiltak («meldeplikt») og «opplysningsplikt» etter pålegg både i barnevernloven og i motsvarende bestemmelser om opplysningsplikt i andre lover.

Samtidig skal dokumentasjonsplikten styrkes fordi erfaringer fra tilsyn viser at barneverntjenestens dokumentasjon ofte er mangelfull.

Tidlig innsats og forebygging er sentralt i barnevernets arbeid. I løpet av 2015 fikk ett av fem barn i barnevernet omsorgstiltak, mens resten fikk hjelpetiltak. Proposisjonen inneholder flere lovforslag som skal bidra til tidlig innsats for barn og foreldre som har utfordringer, og annet forebyggende arbeid. Barn og foreldre må involveres i beslutningene som tas, og behandles med respekt.

Barnevernet må også ta hensyn til barn og foreldres etniske, religiøse, språklige og kulturelle bakgrunn. Det skal derfor regelfestes at barnevernet skal utøve sin virksomhet med respekt for – og så langt som mulig i samarbeid med – barn og foreldre. I tillegg til barnets foreldre kan barnets øvrige familie og nære nettverk være en viktig ressurs i barnevernsaker. Forskning viser at barn som vokser opp i fosterhjem i slekt eller nært nettverk, sjeldnere opplever brudd i fosterhjemmet og har en mer stabil tilværelse.

Det foreslås videre å gi nærmere regler om beskyttelse av barn som har tilknytning til flere stater.

Barnevernets ansvar for å følge opp både barn og foreldre ved akuttvedtak skal regelfestes. Dette gjelder både når barn oppholder seg i atferdsinstitusjoner, og etter omsorgsovertakelse. Barnevernet kan treffe inngripende tiltak som oppleves dramatiske for barn og foreldre, og det er derfor viktig med en tett oppfølging etter slike inngrep.

Også disse forslagene ligger i familie- og kulturkomiteen, med høring 18. januar 2018.

3.4 Norsk til barnehagebruk

Den 1. september 2017 la Kunnskapsdepartementet i Prop. 170 L (2016–2017) fram forslag om endringer i barnehageloven med et lovfestet krav om norskspråklig kompetanse hos barnehageansatte. Personer med et annet førstespråk enn norsk eller samisk må ha avlagt en norskprøve med et visst nivå på delprøven i skriftlig framstilling og tilsvarende på delprøvene i leseforståelse, lytteforståelse og muntlig kommunikasjon.

Kravet om norskprøve gjelder ikke for stillinger som styrer eller pedagogisk leder. Her er det sendt et eget forslag på høring, se punkt 4.4.3. Det gjelder heller ikke stillinger i barnehager som gir et tilbud på et annet språk enn norsk. Unntatt fra kravet om norskprøve er personer som har gjennomført opplæring i norsk i grunnskolen eller på videregående skole og fått bestått karakter i faget, eller som har minst fem års relevant arbeidserfaring fra en norskspråklig barnehage eller skole. I tillegg foreslås det unntak for personer som har svensk eller dansk som førstespråk.

Videre foreslås en unntaksordning som innebærer at barnehageeier kan ansette personer som ikke oppfyller kravet til norskprøve, dersom dette er pedagogisk forsvarlig.

Forslagene er til behandling i utdannings- og forskningskomiteen. Frist for avgivelse av innstilling er medio februar 2018.

3.5 Kort om skyldevne og samfunnsvern

Stortinget skal i løpet av vinteren ta stilling til viktige, prinsipielle spørsmål som hvem som skal anses som strafferettslig utilregnelig og dermed fritas for straff, men som samtidig kunne dømmes til tvungent psykisk helsevern. Spørsmålet ble aktualisert i straffesaken mot Breivik. Et offentlig utvalg framla NOU 2014: 10 Skyldevne, sakkyndighet og samfunnsvern. Nå er spørsmålene revurdert av JD og samlet i et knippe lovendringsforslag i Prop. 154 L (2016–2017), fremmet i juni 2017.

Den grunnleggende reguleringen av tilregnelighet og skyldevne skal etter forslaget erstattes med et ikke-medisinsk, rettslig grunnvilkår «alvorlig sinnslidelse» som skal omfatte både alvorlige psykiske, somatiske og organiske lidelser med virkninger på sinnet. Bakgrunnen er utfordringen med å skille mellom det medisinske og det juridiske psykosebegrepet, og at mange som har en psykosediagnose, ikke er psykotiske i straffelovens forstand. Lovforslaget oppstiller et tilleggsvilkår om at personen er «utilregnelig» på grunn av lidelsen. Videre presiseres det i lovforslaget at retten ved utilregnelighetsvurderingen skal legge vekt på graden av svikt i personens virkelighetsforståelse og funksjonsevne. Dette vil tydeliggjøre at det er symptomtyngden på handlingstidspunktet som er avgjørende, ikke om personen har en diagnose. Videre er det retten, ikke de sakkyndige, som skal avgjøre skyldspørsmålet. Ved å forlate psykosebegrepet beveger en seg bort fra dagens medisinske prinsipp.

Etter forslaget kreves det imidlertid ikke årsakssammenheng mellom sykdommen og det konkrete lovbruddet, eller at lovbryteren ikke forstod hva han gjorde, som kjennetegner et såkalt blandet prinsipp. Departementets forslag kan derfor best betegnes som et modifisert blandet prinsipp.

Når det gjelder hensynet til samfunnsvernet, foreslår departementet å senke terskelen for bruk av særreaksjoner i helsevesenet. Skillet mellom alvorlige og mindre alvorlige lovbrudd fjernes som grunnvilkår for en særreaksjon, slik at det avgjørende er hvilken framtidig fare lovbryteren representerer, ikke hvilket lovbrudd han har begått. Og faren trenger ikke være alvorlig voldsrisiko; det er tilstrekkelig med gjentatte vinningsforbrytelser som framstår som «plagsomme».

Samfunnet skal etter forslaget kunne verne seg både mot farlige, brysomme og plagsomme utilregnelige. Flere utilregnelige vil dømmes til særreaksjon. Dette vil bidra til å styrke samfunnsvernet, men samtidig vil psykiatriske sykehus fylles opp av personer som ikke har et behandlingsbehov. Kriminalomsorgen ekspanderer med andre ord inn i helsevesenet.

Justiskomiteen avholdt høring 9. januar 2018, og den videre prosessen blir utfordrende fordi det er reist mange motforestillinger fra faglig hold mot de framlagte forslagene til lovendringer.11

4. Aktuelle NOU-er, stortingsmeldinger og høringsforslag

4.1 Innledning

I dette avsnittet gis en kortfattet presentasjon av to NOU-er fra 2017 innenfor interesseområdet til FAB (punkt 4.2). Tilsvarende gjelder for tre framlagte stortingsmeldinger (punkt 4.3) og fire sentrale høringsnotater på de aktuelle rettsfeltene (punkt 4.4).

4.2 Offentlige utredninger

4.2.1 Innledning

Av de 17 NOU-ene som ble framlagt i 2017, ble det store flertall overlevert i vårsemesteret. Langt de fleste ligger utenfor temaer som belyses i FAB. Her skal det kort redegjøres for to relevante utvalgsutredninger. Av disse er Særdomstolsutvalgets innstilling allerede behørig presentert i FAB, se nedenfor.

4.2.2 Særdomstoler på familierettens område?

Særlovsutvalget avga NOU 2017: 8 Særdomstoler på nye områder? – Vurdering av nye domstolsordninger for foreldretvister, barnevernsaker og utlendingssaker til JD og BLD den 9. mars 2017 etter nærmere to års arbeid. Utvalget ble ledet av professor Hans Petter Graver, UiO. Denne utredningen med tilhørende lovforslag ble gitt en bred omtale i FAB nr. 2 for 2017.12 Den omtales derfor ikke videre her.

4.2.3 Omsorgssvikt overfor barn

Regjeringen oppnevnte ved kongelig resolusjon 13. november 2015 et utvalg som fikk i mandat å gjennomgå alvorlige saker der barn og ungdom har vært utsatt for grov vold, seksuelle overgrep og alvorlig omsorgssvikt. Hensikten var å avdekke om det kunne finnes mønstre i dette for innspill til ulike forebyggingstiltak. Utvalget, som ble ledet av tidligere fylkesmann Ann-Kristin Olsen (nå pensjonist og styreleder i Helse Sør-Øst), avleverte NOU 2017: 12 Svikt og svik i juni 2017 til BLD.

Utvalget gjennomgikk 20 alvorlige saker.13 Gjennomgangen avdekket svikt på mange nivåer. I flere saker forelå for svak offentlig innsats og mangler eller dårlig kvalitet i samhandlingen med det aktuelle barnet. Videre ble ikke årsaker til symptomer, atferdsuttrykk og andre bekymringstegn oppfanget. Foreldres sårbarhet ble undervurdert. Melde og- avvergeplikter ble ikke overholdt. Dette var koplet sammen med for lang saksbehandlingstid i tjenestene, svikt i samarbeidet mellom tjenester, svikt i oppfølgingen av personer mistenkt eller dømt for vold og seksuelle overgrep, og/eller svakheter ved tilsynsmyndighetenes arbeid.

Utvalget foreslo derfor ulike tiltak for å forbedre tjenesteapparatet slik at framtidige tilfeller kan forebygges og forhindres. Enkelte av disse er fulgt opp i lovforslagene som er presentert i punkt 3.2. Utredningen var på høring høsten 2017.

4.3 Stortingsmeldinger

4.3.1 Innledning

Det ble framlagt til sammen sju stortingsmeldinger etter at Stortinget tok sommerferie. Tre meldinger har interesse for FAB. Dette gjelder meldinger knyttet til pensjonistenes inntektsforhold, eksport av trygdeytelser og evaluering av bioteknologiloven.

4.3.2 Meld. St. 4 (2017–2018) Regulering av pensjoner i 2017 og pensjonisters inntektsforhold

Den 13. oktober 2017 ble stortingsmeldingen om pensjonistenes inntektsforhold, herunder en redegjørelse for drøftingsmøter med organisasjonene («trygdeoppgjøret»), overlevert Stortinget fra Arbeids- og sosialdepartementet.

I meldingen redegjøres det for reguleringen av grunnbeløp og pensjoner i 2017, for bakgrunnen for gjeldende regler for regulering av alderspensjon, og for utviklingen i pensjonistenes inntektsforhold. Det vises til redegjørelsen i punkt 5.

Meldingen ble behandlet av Stortinget 30. november 2017, se Innst. 37 S (2017–2018). Komitéflertallet (Ap, SV og Sp) ba regjeringen gjeninnføre praksisen med at trygdeoppgjørene legges fram som egen sak for Stortinget fra og med trygdeoppgjøret for 2018. Forslaget falt på tilsvarende måte som anmodningsforslaget om å sikre bibehold av pensjonistenes kjøpekraft i år uten inntektsoppgang for lønnstakere.

4.3.3 Meld. St. 40 (2016–2017) Eksport av norske velferdsytelser

Den 16. juni 2017 ble stortingsmeldingen om eksport av norske velferdsytelser overlevert Stortinget fra Arbeids- og sosialdepartementet. Saken er fremdeles til behandling i Stortinget. Arbeids- og sosialkomiteen har frist til 6. februar 2018 med å avgi innstilling. Høring ble avholdt primo januar.

Mennesker tilbringer i stadig større utstrekning tid i flere forskjellige land i løpet av sitt liv. Som følge av nasjonal lovgivning, EØS-avtalen og bilaterale avtaler utbetales det hvert år betydelige beløp i velferdsytelser til personer bosatt i andre land. Dette omtales som velferdseksport. I meldingen behandles to former for velferdseksport: eksport av trygdeytelser og eksport av utdanningsstøtte.

Regjeringspartiene tilkjennega i Sundvollen-plattformen en intensjon om å vurdere tiltak for å stanse eller begrense velferdseksport, men da innenfor de internasjonale avtaler Norge er bundet av.

Regjeringen framholder i meldingen at den ikke har som mål å begrense adgangen til eksport av folketrygdens pensjoner og uføretrygd, fordi dette er ytelser som normalt er opptjent over lang tid med arbeid eller bosetting i Norge. Sykepenger, dagpenger, kontantstøtte og barnetrygd framstår på den annen side som ytelser hvor det ikke ville være unaturlig med eksportbegrensende tiltak.

Det er allerede foretatt innstramninger i retten til barnetrygd og stønad til enslig mor eller far under utenlandsopphold. Videre er det presisert at utbetaling av pensjon eller uføretrygd faller bort ved soning av straff i utlandet. Dessuten er det nylig vedtatt heving av botidskrav fra tre til fem år for rett til enkelte trygdeytelser, samt innføring av et botidskrav på fem år for rett til kontantstøtte, se punkt 2.4.

Regjeringen fastslår at den foreløpig ikke går videre med å omlegge kontantstøtten til en kommunal ytelse. Det gis videre en generell omtale av endringer i regelverket for utdanningsstøtte og en særskilt omtale av kjøpekraftsjusteringer av utdanningsstøtten.

Men regjeringen vurderer muligheten for kjøpekraftsjustering av eksporterte trygdeytelser tilpasset kostnadsnivået i mottakerlandet, og mulige endringer i vilkårene for rett til medlemskap i folketrygden for personer som arbeider i Norge, men som ikke er bosatt her.

4.3.4 Meld. St. 39 (2016–2017) Evaluering av bioteknologiloven

Den 16. juni 2017 ble stortingsmeldingen om evaluering av bioteknologiloven overlevert Stortinget fra Helse- og omsorgsdepartementet. Dette skjedde på solid overtid. Saken er fremdeles til behandling i Stortinget. Helse- og omsorgskomiteen har frist til 24. april 2018 med å avgi innstilling. Den lange fristen har sammenheng med bredden og kompleksiteten i de spørsmålene som meldingen reiser.

Bioteknologi åpner mange muligheter til beste for mennesker, og feltet er preget av teknologiske nyvinninger som reiser stadig nye etiske og rettslige utfordringer. Samtidig etableres ny kunnskap om årsaker til sykdom, bedre og mer spesifikk diagnostikk og behandling av pasienter, bedre framstilling av legemidler, flere muligheter innen assistert befruktning, osv.

Nye metoder gjør det mulig å utføre målrettede endringer i genene til mennesker på en raskere og rimeligere måte enn tidligere. I dag har de fleste land et grunnleggende forbud mot å foreta genetiske endringer som kan gå i arv til kommende generasjoner.

I utlandet er det tilbud innen bioteknologifeltet som ikke er tillatt etter norsk lov. Dette gjelder for eksempel eggdonasjon, surrogati og assistert befruktning til enslige. Dette er spørsmål som vil bli behandlet i en egen artikkel i FAB nr. 2 for 2018.

Problemstillinger innen bioteknologifeltet er etisk vanskelige. Det er sjelden at bare ett standpunkt framstår som riktig mens de andre er gale. I mange spørsmål på bioteknologifeltet er det gode argumenter for både den ene og andre løsningen. Holdningene bestemmes til slutt av hvilke argumenter og verdier som tillegges avgjørende vekt for den enkelte.

Grunnleggende etiske problemstillinger som ofte går igjen i bioteknologidebatten, er spørsmål om den enkeltes autonomi, informasjon, samtykke, retten til å vite, retten til ikke å vite og embryo, fostres og framtidige generasjoners status. Debatten berører også sentrale spørsmål om tilknytning mellom foreldre og barn.

4.4 Høringer om lov- og forskriftsendringer

4.4.1 Innledning

Det ble høsten 2017 og helt fram mot julaften sendt ut en rekke aktuelle høringsforslag. Her er det foretatt et utvalg av disse, herunder to om nye krav til barnehagebemanning; det ene gjelder minstekrav til grunnbemanning, og det andre gjelder språkkrav til barnehageledere. Videre er det foreslått ny forskrift om helsestasjons- og skolehelsetjeneste, mens det siste høringsnotatet er av mer ideologisk karakter og gjelder det nærmere innholdet i ʻhabilitering’.

4.4.2 Minimumskrav til barnehagebemanning og myk overgang til skolestart

Kunnskapsdepartementet sendte 22. juni 2017 forslag til endringer i barnehageloven, opplæringsloven, friskoleloven og forskrift om pedagogisk bemanning på høring. Forslaget inneholder et minimumskrav til grunnbemanningen (en bemanningsnorm) i barnehageloven som innebærer at det minimum skal være én ansatt per tre barn under tre år og én ansatt per seks barn over tre år. Forslaget suppleres med et skjerpet krav til den pedagogiske bemanningen (en skjerpet pedagognorm) i forskrift om pedagogisk bemanning. Forslaget innebærer at barnehagene skal ha en pedagogisk bemanning som tilsvarer minimum én pedagogisk leder per sju barn under tre år og én pedagogisk leder per 14 barn over tre år.

Videre foreslår departementet at det lovfestes en plikt for barnehageeier og skoleeier til å samarbeide om en trygg og god overgang fra barnehage til skole og skolefritidsordning (SFO). Plikten skal være gjensidig og reguleres derfor både i barnehageloven, opplæringsloven og friskoleloven. Det foreslås at skoleeieren skal samordne samarbeidet og utarbeide en plan for barnas overgang.

Høringsfristen var 13. oktober 2017.

4.4.3 Språkkrav til barnehageledere

Kunnskapsdepartementet sendte 10. november 2017 på høring forslag om norskferdigheter for å bli ansatt som styrer og pedagogisk leder i barnehage. Det knytter seg til forslaget i Prop. 170 L (2016–2017) om norskspråklig kompetanse hos ansatte, men det forslaget omfatter ikke styrere og pedagogisk leder, se punkt 3.4. Kravet om norskferdigheter skal ikke gjelde personer med norsk, samisk, svensk eller dansk som førstespråk.

Kravet om norskferdigheter skal heller ikke gjelde stillinger i barnehager som gir et tilbud på annet språk enn norsk. Videre foreslås forskriftsfesting av en dispensasjonsadgang for inntil ett år av gangen dersom barnehageeier søker om det, stillingen har vært offentlig utlyst og det ikke er søkere som oppfyller kravet om norskferdigheter.

I tillegg foreslås at barnehagetilbudet til barn med behov for alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK) tydeliggjøres i barnehageloven. Forslaget innebærer ikke at det innføres nye rettigheter, men at det presiseres at barn som har behov for ASK, skal få benytte ASK i barnehagen, og at vedtak om spesialpedagogisk hjelp inkluderer nødvendig opplæring i bruk av ASK.

Høringsfristen er 1. februar 2018.

4.4.4 Helsestasjons- og skolehelsetjenesten

Helse- og omsorgsdepartementet sendte 11. september 2017 ut forslag til ny forskrift om kommunens helsefremmende og forebyggende arbeid i helsestasjons- og skolehelsetjenesten som i hovedsak er en videreføring av gjeldende rett. Men forskriften tydeliggjør krav til innholdet i tjenestene. Den følger også opp et nylig lovfestet krav i helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 om at kommunen skal ha knyttet til seg sykepleier, fysioterapeut, jordmor og helsesøster i tillegg til lege, se punkt 2.8.

I høringsnotatets kapittel 4 framgår departementets drøftinger, vurderinger og forslag til regulering av de forskjellige temaene, med hovedvekt på hva som er nytt og/eller der nye helsepolitiske føringer krever regeljusteringer.

Forskriftsutkastet kapittel I består av generelle bestemmelser (formål, virkeområde), mens kapittel II omhandler kommunens ansvar for helsestasjons- og skolehelsetjeneste med videre. Kapittel III omhandler tilbudet i helsestasjons- og skolehelsetjenesten, og kapittel IV folkehelsearbeidet i helsestasjons- og skolehelsetjenesten.

Tjenesteinnholdet i forskriften kapittel III er foreslått i to hovedbolker; den ene gjelder innholdet i helsestasjonstjenesten, og den andre gjelder innholdet i skolehelsetjenesten. Førstnevnte omfatter tilbudet til gravide, nyfødte, barselkvinner og deres partnere og barn og ungdom 0–20 år. Skolehelsetjenesten skal i samarbeid med elever, foreldre, skolens personell og øvrige samarbeidspartnere arbeide for å identifisere elever med helsemessige problemer, spesielt slike problemer som kan ha sammenheng med skolesituasjonen.

Videre skal skolehelsetjenesten, i samarbeid med skolen og skolens personale, bidra med sin kompetanse overfor elever som trenger ekstra oppfølging eller individuell tilrettelegging.

Fremdeles skal helsestasjonsvirksomheten være et frivillig tilbud, men det er i pbrl. § 6-1 første ledd understreket at barn «har rett til nødvendig helsehjelp også i form av helsekontroll i den kommunen barnet bor eller midlertidig oppholder seg, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2». Videre er det i § 6-1 andre ledd understreket at foreldrene plikter å medvirke til at barnet deltar i helsekontroll.

For øvrig vises det til Nasjonal faglig retningslinje for det helsefremmende og forebyggende arbeidet i helsestasjon, skolehelsetjeneste og helsestasjon for ungdom, oppdatert november 2017.

Høringsfristen var 10. desember 2017.

4.4.5 Hva er habilitering?

Helse- og omsorgsdepartementet sendte 7. september 2017 forslag til endring av § 3 i forskrift om habilitering, rehabilitering, individuell plan og koordinator (habiliteringsforskriften). Dette er et interessant høringsnotat som mest av alt dreier seg om definisjoner og verdimessige aspekter ved disse, og ikke om tjenesteinnhold eller ansvarsplassering av tjenestene. Det er også presisert i notatet.

I dag lyder definisjonen i forskriften § 3 slik at med habilitering og rehabilitering menes «tidsavgrensede, planlagte prosesser med klare mål og virkemidler, hvor flere aktører samarbeider om å gi nødvendig bistand til pasientens og brukerens egen innsats for å oppnå best mulig funksjons- og mestringsevne, selvstendighet og deltakelse sosialt og i samfunnet».

Etter høringsnotatet er ikke brukerperspektivet tilstrekkelig ivaretatt innenfor «pasientens helsetjeneste»; dessuten er tidsavgrensningen for sterkt framhevet. På slutten av notatet foreslås derfor følgende definisjon inntatt i forskriften § 3:

Habilitering og rehabilitering skal ta utgangspunkt i brukerens livssituasjon og mål.

Habilitering og rehabilitering er målrettede samarbeidsprosesser mellom bruker, pårørende og tjenesteytere og på relevante arenaer. Prosessene kjennetegnes ved koordinerte, sammenhengende og kunnskapsbaserte tiltak fra aktørene.

Formålet er at brukeren, som har eller står i fare for å få begrensninger i sin fysiske, psykiske, kognitive eller sosiale funksjonsevne, skal gis mulighet til å oppnå best mulig funksjons- og mestringsevne, selvstendighet og deltagelse i utdanning og arbeidsliv, sosialt og i samfunnet.

Høringsfristen utgikk 9. november 2017, og forslaget framstår vel helt ukontroversielt.

5. Pensjonsnivået og andre stønader til livsopphold

5.1 Innledning

Reglene for fastsetting av deler av folketrygdens pensjonsytelser er direkte lovregulert ved bestemmelsen om at reguleringen av grunnbeløpet i ftrl. § 1-4 skal følge lønnsutviklingen.

Pensjonsutbetalingen skal reduseres med 0,75 % og i tillegg justeres for observert levealdersutvikling. Dette fører til en reell beskjæring av kjøpekraften til alderspensjonister og andre pensjonsmottakere i år uten sterkt økt kjøpekraft hos arbeidstakerne, se også punkt 5.2.

Gjennom særlige stortingsvedtak under behandlingen av statsbudsjettet har minsteytelsene de siste årene økt mer enn G-reguleringen skulle tilsi. Grunnpensjonen til gifte og samboende pensjonister ble økt fra 85 til 90 % av grunnbeløpet, med virkning fra 1. september 2016. Den enkelte pensjonist har som følge av dette fått en økning i pensjonen på om lag 4000 kr per år. Økningen kom om lag 650 000 pensjonister til gode. Stortinget vedtok også å øke minstepensjonen for enslige alderspensjonister med 4000 kr fra samme tidspunkt, og en ytterligere økning av minstepensjonen til enslige alderspensjonister med ytterligere 4000 kr fra 1. september 2017.

Det er ikke lett å henge med i forståelsen av pensjonsendringer, særlig for opptjente rettigheter utover folketrygdens minsteytelser. Dels reguleres selve grunnbeløpet gjennom forskrift 6. mai 2011 nr. 465 om beregning av lønnsveksten. Bare i 2017 er det så gitt to nye forskrifter, dels den årlige forskriften om grunnbeløpet, se forskrift 2. juni 2017 nr. 679. Denne ble så revidert med nye stønadsbeløp ved endringsforskrift 11. august 2017 nr. 1241.

Se også om Stortingets behandling av Meld. St. 4 (2017–2018) som nettopp gjaldt regulering av pensjoner i 2017 og pensjonisters inntektsforhold, se punkt 4.3.2.

5.2 Regulering av grunnbeløpet og folketrygdens minsteytelser i 2017

Grunnbeløpet økte fra 92 576 kr til 93 634 kr fra 1. mai 2017. Dette innebar en økning på 1058 kr eller 1,14 %. Den lave økningen sammenliknet med tidligere år skyldes sammenkoplingen med lønnsveksten, se punkt 5.1.

Fra 1. september 2017 er de nye satsene for minste pensjonsnivå, etter ftrl. § 19-8 tredje til og med sjette ledd, fastsatt slik:

i) Lav sats etter tredje ledd (ektefellen er pensjonsmottaker) ble økt fra 147 408 kr til 149 225 kr; dette er en økning på ca. 1800 kr eller 1,23 %.

ii) Ordinær sats etter fjerde ledd (ektefellen har uføretrygd eller inntekt over 2 G) ble økt fra 170 765 kr til 172 711 kr; dette er en økning på nær 200 kr eller 1,14 %.

iii) Høy sats etter femte ledd (enslig pensjonist eller pensjonist med ektefelle med inntekt under 2 G) ble økt fra 179 748 kr til 181 744; dette er en økning på ca. 2000 kr eller 1,11 %.

iv) Særskilt sats etter sjette ledd bokstav a (enslige alderspensjonister, herunder ektefeller som ikke lever sammen) er fastsatt til 188 766 kr; dette er et nytt stønadsnivå etter kroneøkningen til enslige minstepensjonister.

v) Særskilt sats etter sjette ledd bokstav b (pensjonist som forsørger ektefelle over 60 år og fyller vilkårene for rett til ektefelletillegg) ble økt fra 280 337 kr til 282 891; dette er en økning på vel 2500 kr eller 0,91 %.

Disse pensjonsbeløpene vil vare fram til endringen i grunnbeløpet som fastsettes fra 1. mai 2018.

5.3 Bare prisjustering i satsene for økonomisk sosialhjelp

I motsetning til de siste års sterke prosentuelle økning i folketrygdens pensjoner har det bare skjedd en prisjustering av de veiledende sosialhjelpssatsene. Mange framhever at en vesentlig oppjustering av disse stønadssatsene vil være et målrettet tiltak i fattigdomsbekjempelsen. Heller ikke i barnetrygden ble det økning, som kunne vært et virkemiddel for å styrke økonomien i barnefamilier der som nevnt en rekke barn vokser opp i fattigdom over år.

Synspunktet om at en økning i satsene for økonomisk sosialhjelp er et målrettet virkemiddel i fattigdomsbekjempelsen, ble verken delt av regjeringen Stoltenberg eller av regjeringen Solberg.

Dette avspeiles på nytt i ASDs rundskriv A-1/2017 Statlige veiledende retningslinjer for økonomisk stønad for 2018, datert 21. desember 2017, men først publisert på nett i romjula. Det heter her: «Satsene i de veiledende retningslinjene prisjusteres i 2018 i tråd med anslaget for vekst i konsumprisene i nasjonalbudsjettet for 2018 (pst.1,6).» Tabellen nedenfor viser de veiledende retningslinjene for de ulike satsene per måned fra 1. januar. Satsene for 2018 er vist i høyre kolonne, til sammenlikning med satsene for 2017 som er vist i venstre kolonne:

SivilstatusSatser for 2017 (kr)Satser for 2018 (kr)
Enslige5 9506 050
Ektepar/samboere9 95010 100
Person i bofellesskap4 9505 050
Barn 0–5 år2 3002 350
Barn 6–10 år3 0003 050
Barn 11–17 år3 9003 950

De veiledende stønadssatsene omfatter utgifter til det løpende, daglige livsopphold (grunnleggende behov), som for eksempel mat og drikke, klær og sko, husholdningsartikler og hygiene med mer, internett og telefon, fritidsaktiviteter, fritidsutstyr til barn, og reiseutgifter, som blant annet innbefatter bruk av offentlig kommunikasjon i forbindelse med daglige gjøremål.

Boutgifter, strøm og oppvarming, bolig- og innboforsikring og innbo og utstyr inngår i livsoppholdet, men er ikke inkludert ved fastsettelse av de veiledende retningslinjene da dette er utgifter som varierer mye fra hushold til hushold og i ulike deler av landet. Stønad til dekning av denne typen utgifter må vurderes særskilt i hvert enkelt tilfelle.

Lovgrunnlaget for økonomisk stønad finnes i sosialtjenesteloven (sotjl.) §§ 18 flg. Det er understreket i rundskriv A-1/2017 at økonomisk stønad er en skjønnsmessig ytelse:

Økonomisk stønad etter lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen er en skjønnsmessig ytelse, jf. lovens § 18 første ledd. De kommunale sosiale tjenestene i NAV-kontoret har både rett og plikt til å utøve skjønn når de vurderer om det skal ytes stønad, og ved utmåling av stønaden. Satsene i de veiledende retningslinjene må derfor betraktes som et veiledende utgangspunkt for det skjønn som skal utøves. … Det vises for øvrig til rundskriv, Hovednummer 35/2012 punkt 4.18.1.5 om forholdet mellom individuell behovsprøving, kommunale normer og statlige veiledende retningslinjer.

Aktivitetsplikten er understreket ved følgende setning: «Dersom stønadsbeløpet til arbeidsfør mottaker er på nivå med, eller over, hva mottakeren kan forventes å få gjennom arbeid, må det foretas en særskilt vurdering av nivået og krav til aktivitet.» Aktivitetsplikten til stønadsmottakere under 30 år ble fra 1. januar 2017 lovfestet i sotjl. § 20a.

Andelen mottakere med sosialhjelp som hovedinntekt var synkende i perioden 2006–2011, men har økt de seneste årene. For første gang siden 2004 var det 2016 over 130 000 personer som mottok sosialhjelp i kortere eller lengre tid (SSB). I 2016 hadde 40,8 % av mottakerne sosialhjelp som viktigste inntekt. Ca. 40 % av mottakerne var enslige menn.

Andelen innvandrere blant sosialhjelpsmottakerne har vært stigende år for år, og passerte i 2015 40 %, dvs. over 50 000 personer, men dette må ses på bakgrunn av at også antallet innvandrere har steget. Utbetalt beløp passerte i 2016 for første gang 6 milliarder kroner (SSB).

For en nærmere redegjørelse for lovgrunnlag, utmålingsregler og klageordninger vedrørende økonomisk stønad, se Kjønstad, Syse og Kjelland: Velferdsrett I. Grunnleggende rettigheter, rettssikkerhet og tvang, 6. utg., Oslo 2017, kapittel 9: «Fattigdomsbekjempelse, økonomisk sosialhjelp og kvalifiseringsprogram». Fra 2012 har Arbeids- og velferdsdirektoratet på nett publisert og vedlikeholdt et rundskriv til lov om sosiale tjenester i NAV (Hovednummer 35/2012). I rundskrivet er det gjort greie for alle reglene i loven, herunder de som gjelder økonomisk stønad.

6. Stønadsvinnerne ved budsjettforlik de siste årene

6.1 Innledning

Mens budsjettforhandlingene pågikk både i det offentlige rom og bak lukkede dører høsten 2017, kunne man denne gang få inntrykk av at hovedspørsmålene dreide seg om pleiepenger, Tesla-avgift, lærernorm, klimautslipp og den grønne profilen. Men når sluttresultatet forelå, og budsjettvedtakene i Stortinget helt ut fulgte de A4-arkene som kom ut av budsjettforliket, kunne politiske kommentatorer lett se gjennomslaget for KrF ved vesentlige påplussinger i familierettede stønader.

Dette gjaldt ikke bare for utvidelsen av ordningen med pleiepenger, men også for engangsstønaden ved fødsel og adopsjon som er økt med nær 80 % gjennom femårsperioden. Dette er en vesentlig økning, men neppe særlig kontroversiell. Økningen er til gunst for studenter og andre som føder uten å ha hatt tilstrekkelig arbeidstilknytning før fødselen.

Mens normer for barnehagebemanning utredes og skal gjennom høringsrunder før det eventuelt forberedes lovvedtak, endte budsjettforliket, tross vektige innvendinger fra kunnskapsministeren og andre profilerte høyrefolk, med innføring av en lærernorm for grunnskolen, uten nærmere vurderinger av konsekvenser.

Mens KrF fikk sitt på stønader, fikk V gjennomslag for diverse påplussinger på mange utdanningsposter samt gjennomslag for klimatiltak.

6.2 Sterk økning av minsteytelsen ved fødsel og adopsjon

Dersom vilkårene for rett til løpende foreldrepenger ikke er oppfylt, har mor, eventuelt adoptivmor, krav på en engangsstønad ved fødsel eller adopsjon, se ftrl. § 14-17. Det ytes engangsstønad for hvert barn som fødes eller adopteres. Denne engangsstønaden har mor rett til uansett om far, eventuelt adoptivfar, har selvstendig rett til foreldrepenger. Det samme har en mann som adopterer alene uten rett til foreldrepenger.

Engangsstønaden lå i mange år på 35 263 kr per barn født eller adoptert. I løpet av fem års budsjettforlik med KrF har beløpet økt til 63 140 kr per barn fra 1. januar 2018, dvs. en nær 80 % økning i løpet av fem år av et tidligere «frosset» beløp. Beløpet er uavhengig av om mottakeren mottar annen understøtting fra folketrygden, så som arbeidsavklaringspenger, overgangsstønad og uførepensjon.

I løpet av fem år med budsjettavtaler har engangsstønaden økt så mye at det vil være flere mottakere av løpende foreldrepenger som ikke vil ha rett til et samlet beløp av denne størrelsesorden.

Tidligere kunne stønadsmottakeren være berettiget til å få utbetalt «mellomlegget» mellom løpende foreldrepenger og engangsstønaden som en kontantutbetaling. Dette er nå ikke mulig idet regelen som kan gi kombinert utbetaling av foreldrepenger og engangsstønad, er opphevet. Stønadsmottakeren må foreta et valg, og det er ikke lenger mulig å gjøre om beslutning om foreldrepenger eller engangsstønad. Se om disse regelendringene i punkt 2.13.

6.3 Endringer i foreldrepengeordningen – økt fedrekvote

Stortinget har for 2018 vedtatt enkelte viktige regelendringer, se punkt 2.13. Disse vil nok ha en viss begrensende effekt på inngangsrettighetene til løpende foreldrepenger, men samtidig har engangsstønaden økt vesentlig, se punkt 6.2.

En større endring er på vei ettersom Stortinget 11. oktober 2017 vedtok et anmodningsvedtak om at fedre- og mødrekvoten igjen skal økes til 14 uker. Her har V og KrF vært viktige for å overprøve regjeringspartienes motvilje mot denne type innblanding i familiens «frie valg». Økningen vil mest sannsynlig bli gjennomført for fødsler og omsorgsovertakinger som skjer fra og med 1. juli 2018; dette framgår av en pressemelding fra BLD 3. november 2017. Også mødrekvoten foreslås økt tilsvarende til 14 uker fra 1. juli 2018. Dette reduserer ukene til fri fordeling tilsvarende.

I Jeløya-erklæringen fra januar 2018 går regjeringens plattform lenger ved å foreslå en «tredeling» av foreldrepengeperioden.

6.4 Økninger i andre stønader forbundet med svangerskap, fødsel og adopsjon: minstebidrag

Fra én måned etter en fødsel får den som har omsorgen for barnet, rett til barnetrygd, se punkt 7.2. Om barnet ikke benytter barnehage med offentlig støtte, kan det gis kontantstøtte i perioden barnet er mellom ett og to år, se punkt 6.5.

Ved adopsjon av barn fra utlandet har foreldrene rett til et engangsbeløp administrert av Bufdir. Hensikten med tilskuddet er å bidra til å styrke familiens økonomi knyttet til selve adopsjonen, og motvirke en skjev sosial fordeling av adopsjoner. Det er et vilkår for stønad at adoptivforeldrene på forhånd har fått samtykke av norske adopsjonsmyndigheter til å adoptere barn fra utlandet. Gjennom budsjettforliket med V og KrF ble adopsjonsstøtten for 2015 økt til 88 370 kr, dvs. svarende til 1 G, en veritabel økning (88 %) i en familierelatert stønad som ikke engang er lovfestet. Prinsippet er blitt videreført i etterfølgende år, dvs. at stønaden settes til 1 G, dvs. 93 634 kr for året 2018. Bare KrF har i sitt alternative budsjettforslag en økning til 2 G.

Dersom en kvinne føder hjemme, vil hun etter ftrl. § 5-13 ha rett til en kontantstønad ved hjemmefødsel. Beløpet lå i mange år på 1765 kr per barn, men ble fra 2015 økt til 2550 kr per barn, en økning på vel 44 %. Senere er den prisregulert, og for 2018 utgjør stønaden 2750 kr. Kravet framsettes overfor HELFO. Stønaden skal dekke merutgiftene ved hjemmefødsel. I tillegg får kvinnen dekket alle utgifter forbundet med leges eller jordmors medvirkning ved hjemmefødselen, se ftrl. § 5-12.

Fra fødselen av vil mor eller far med aleneomsorg for barn også ha rett til bidrag til omsorgen for barnet fra barnets andre forelder. Dersom vedkommende ikke er kjent, eller ikke kan eller vil betale, har enslig mor eller far krav på bidragsforskott («minstebidrag») fra staten. Ordningen administreres av NAV. Dette bidragsforskottet er forhøyet for personer med aleneomsorg og lav egen inntekt.

Satsene prisjusteres hver 1. juli. Satsene fra 1. juli 2017 er henholdsvis 1570 kr per måned for barn under 11 år og 1960 kr for barn over 11 år (forhøyet forskudd), 1580 kr uavhengig av barnets alder (ordinært forskudd) og 790 kr uavhengig av barnets alder (redusert forskudd). Brutto årsinntekt mindre enn 271 000 kr gir rett til forhøyet forskudd. Ordinært forskudd gis ved inntekter over dette nivået, og til et tak avhengig av antall barn. Ved årsinntekt over 502 400 kr bortfaller retten til bidragsforskudd, uavhengig av barnetallet.

Stortinget stemte ned et forslag fra regjeringen om å fjerne de laveste bidragene (redusert forskudd) for å målrette ordningen mot de mest inntektssvake familieenhetene, se punkt 2.12.

6.5 Kontantstøtten økt fra høsten 2017 – endringer i 2018

Fra 2014 ble det bare to satser for kontantstøtte. Full sats ble fra august 2017 økt fra 6000 kr til 7500 kr per måned. Halv sats utgjør nå 3750 kr per måned.

Dersom barnet ikke bruker barnehage med offentlig støtte, gis det full kontantstøtte. Dersom barnet har en avtalt oppholdstid i barnehage på 19 timer eller mindre per uke, utløser barnet rett til halv sats. Ved 20 timer eller mer per uke i barnehage bortfaller kontantstøtten. Satsene bestemmes av Stortinget ved behandlingen av statsbudsjettet, se kontantstøtteloven § 7.

Disse nye, økte satsene er videreført for 2018, men fra 1. august 2018 skal kontantstøttebeløpene igjen ytes mer differensiert

Det gis full sats (7500 kr per mnd) dersom et offentlig støttet barnehagetilbud ikke benyttes, og bestemte prosentsatser av dette beløpet ut fra oppholdstiden i slik barnehage. Mottakeren har rett til 80 % av full kontantstøtte (6000 kr per mnd) når det er avtalt oppholdstid i barnehage inntil 8 timer per uke, 60 % (4500 kr per mnd) ved oppholdstid fra og med 9 til og med 16 timer per uke, 40 % (3000 kr per mnd) ved oppholdstid fra 17 til 24 timer per uke, og 20 % (1500 kr per mnd) ved oppholdstid fra 25 til 32 timer per uke. Det skal ikke ytes kontantstøtte hvis det er avtalt oppholdstid på 33 timer eller mer per uke.

Den differensieringen vil neppe få stor betydning idet i underkant av 99 % av barna det utbetales kontantstøtte for, mottar full kontantstøtte. Dette er tall fra 2016; NAV har ikke publisert tall for 2017. Oslo er det fylket med flest mottakere av kontantstøtte. Andelen barn det mottas kontantstøtte for i Oslo, varierer mye fra bydel til bydel. I Vestre og Nordre Aker utbetales ytelsen for ned mot 15 % av bydelens ettåringer, mens det tilsvarende tallet i Stovner er 58 %.

Kontantstøtten er skattefri, se skatteloven § 5-43 første ledd bokstav b.

6.6 Barnehagepolitikk – foreldrebetaling og gratis kjernetid

Reglene for foreldrebetalingen for barns opphold i barnehage er regulert i betalingsforskriften (FOR-2005-12-16-1478). Beløpene fastsettes av Stortinget ved behandlingen av statsbudsjettet. Stortinget fastslo i 2015 at fra 1. januar 2016 skulle maksimalprisen for foreldrebetalingen for et heldags ordinært barnehagetilbud være 2655 kr per måned og 29 205 kr per år. Senere er det lagt til både en prisstigning og en viss reell økning av prisene.

Fra 1. januar 2018 er maksimalprisen for en barnehageplass satt til 2910 kr per måned. Den reelle og nominelle økningen sammenliknet med 2017 er beregnet til henholdsvis 110 og 180 kr per måned. Den reelle økningen er et uttrykk for hvor mye prisen øker utover vanlig prisjustering. For andre, tredje og flere barn videreføres dagens bestemmelser om minste søskenmoderasjon slik at prisen blir henholdsvis 70 % og 50 % av foreldrebetalingen for første barn. Dette er regelfestet i betalingsforskriften § 3 første ledd.

Det nasjonale minstekravet til redusert foreldrebetaling gjør at ingen familier må betale mer enn 6 % av samlet skattbar inntekt for en barnehageplass, med maksimalprisen som ei øvre grense. Det betyr at alle husstander med samlet skattbar inntekt under 533 500 kr vil ha rett til reduksjon i foreldrebetalinga fra 1. januar 2018.

Foreldrefradraget ved likningen blir videreført på samme beløp som tidligere, med 25 000 kr i fradrag for ett barn og 15 000 kr for hvert barn utover det første.

Det er foreslått flere endringer i barnehageloven for å styrke kvaliteten på dette tilbudet, se punkt 3.4 og 4.4.2.

Regjeringen viderefører også ordningen med gratis kjernetid for tre-, fire- og femåringer fra familier med lav inntekt. Forsøket med gratis kjernetid i utvalgte områder er nå erstattet av en nasjonal ordning for gratis kjernetid for lavinntektsfamilier. Beløpsgrensen for rett til gratis kjernetid i barnehage for 3-, 4- og 5-åringer økes til 533 500 kr med virkning fra 1. august 2018. Endringen medfører at om lag 6600 flere barn vil få rett til gratis kjernetid. Dette er til størst hjelp for barn fra mindre ressurssterke familier og kan ha en forebyggende helse- og utdanningseffekt.

Videre er det for 2018 bevilget nær 400 mill. kr til tiltak for å fremme kvaliteten i barnehagetilbudet, med særlig vekt på kompetanseheving hos barnehagepersonalet. I løpet av en fireårsperiode er dette over en dobling av bevilgningene.

En ny rammeplan for barnehagen trådte i kraft høsten 2017 for å kunne utvikle stimulerende miljøer som kan bidra til barns allsidige utvikling. Barnehagetilbudet skal preges av barns læring gjennom lek, og utfolding av skaperglede, undring, språkforståelse og utforskertrang.

7. Nominell frysing av de fleste familieytelser

7.1 Innledning

Statsbudsjettet består av en rekke «faste» utgiftsposter med beløp som enten blir regulert ved endringer i folketrygdens grunnbeløp (G), som alderspensjoner og overgangsstønader, eller ved at Stortinget fastsetter stønadssatsene ved behandlingen av statsbudsjettet.

Et fellestrekk for stønadsbeløpene fastsatt for 2018 er at de fleste familieytelsene – i likhet med foregående år – er nominelt frosset, dvs. at de har fått en reell, redusert verdi fra 2015 til 2018. Dette har i mange år vært tilfellet for barnetrygden, og dette videreføres, se punkt 7.2. Enkelte stønader ble prisjustert fra 2017 til 2018.

I 2015 gjaldt slik «frysing» også for stønad til barnetilsyn, grunnstønad, hjelpestønad og utvidet hjelpestønad, mens de ble prisjustert i 2016 og 2017, men igjen «frosset» for 2018, se punkt 7.3.

7.2 Barnetrygden – nivået ligger fast

Barnetrygdens størrelse fastsettes hvert år av Stortinget i forbindelse med vedtaket av statsbudsjettet. I mange år ble satsene betraktet som svært høye, men de er blitt liggende nominelt uendrede fra 1990-årene. I 2004 ble satsene justert noe ned samtidig som aldersrammen ble hevet fra 16 til 18 år. Ordningen er lovfestet i lov 8. mars 2002 nr. 4 om barnetrygd.

De samme nominelle beløpene videreføres for 2018, for tolvte året på rad. Beløpet er 11 640 kr per barn per år. Enslige forsørgere som fyller vilkårene for rett til utvidet stønad etter barnetrygdloven og med full overgangsstønad etter folketrygdloven, og som har barn i alderen fra null til tre år, har rett til et småbarnstillegg på 7920 kr per år. Dette tillegget gjelder per enslig forsørger, uavhengig av hvor mange barn i alderen 0–3 år vedkommende faktisk forsørger.

Barnetrygden er skattefri og ikke behovsprøvd. Det har fra ulike hold vært luftet forslag om at barnetrygden bør behovsprøves, eventuelt regnes som skattbar inntekt hos mottakeren. Det har til nå vært en oppfatning om at dette lett gir vridningseffekter og økt byråkrati. I tillegg vil en barnetrygd som gis til alle, ha en større allmenn oppslutning om et fortsatt høyt nivå.

Barnetrygden er fremdeles en viktig overføringsordning fra alle skattytere til alle barnefamilier.

7.3 Uendrede satser for grunnstønad, hjelpestønad og barnetilsyn

De siste årene har viktige stønadssatser stort sett blitt oppjustert i forhold til antatt prisvekst. Etter et «hvileår» i 2015 ble satsene på ny prisjustert fra 2016, og deretter frosset i 2017. For 2018 er satsene igjen prisjustert sammenliknet med 2017-satsene.

Dette gjelder satsene for grunnstønad for dokumenterte ekstrautgifter ved uførhet med satser som er behovsavhengig, fastsatt fra 8136 kr til 40 596 kr per år, hjelpestønad til uføre som må ha særskilt tilsyn og pleie, på 14 580 kr per år, og forhøyet hjelpestønad til uføre under 18 år som må ha særskilt tilsyn og pleie, med inntil 87 480 kr per år. Reglene for rett til grunnstønad og hjelpestønad står i ftrl. kap. 6. Stønadene er skattefrie.

Utgifter til stønad til barnetilsyn etter ftrl. § 15-10 og § 17-9 første ledd bokstav a gis til mor eller far med aleneomsorg for barn og etterlatte som er i arbeid. Stønad til barnetilsyn gis ved refusjon av 64 % av faktiske utgifter opptil de maksimalbeløp som fastsettes av Stortinget. Maksimalbeløpene fastsettes i tre satser: en sats for ett barn, en sats for to barn og en sats for tre eller flere barn. Stønaden er skattefri. Stønaden faller helt bort når inntekten er over 6 G.

Her er refusjonsbeløpene videreført med uendrede satser fra 2016, og har dermed ligget fast i tre år. Utgifter kan refunderes med inntil 46 656 kr for ett barn, 60 888 kr for to barn, og 68 988 kr for tre eller flere barn.

Behovsprøvd gravferdsstønad er for 2018 prisjustert opp til 23 337 kr. Det er ulike vilkår for rett til gravferdsstønad, avhengig av om avdøde var under eller over 18 år, og om avdøde over 18 år var enslig eller etterlot seg ektefelle, partner eller samboer, se ftrl. kap. 7. Stønaden er skattefri.

8. Avsluttende kommentarer

Nær 10 % av alle barn i Norge under 18 år lever i en familie med vedvarende lav inntekt, definert som en inntekt som over en periode på tre år er lavere enn 60 % av medianinntekten (SSB). Det tilsvarer i dag vel 97 000 barn. Antallet har økt de siste årene. Barn med innvandrerbakgrunn utgjør over halvparten av alle barn i økonomisk utsatte familier. Dette skyldes at flere i innvandrerfamilier står utenfor arbeidslivet, og et lavere utdanningsnivå og dermed lavere lønn for dem som er i arbeid. Innvandrere er også ofte lavere lønnet enn nordmenn, selv ved høyere utdanning.14

Innskjerping av inngangsvilkårene for enkelte av trygdeordningene, som til enslig mor og far med aleneomsorg for barn, bidrar til barnefattigdom.15 Stønadsnivået på økonomisk sosialhjelp bidrar ikke til at familien passerer grensene for fattigdom, se punkt 5.4. Barnetrygden står årvisst på stedet hvil, se punkt 7.2.

I stedet for at utfordringen med barnefattigdom møtes med generelle overføringsordninger, er det utviklet særlige støtteordninger. En av de viktigste er Nasjonal tilskuddsordning mot barnefattigdom. I statsbudsjettet for 2018 ble det satt av vel 250 mill. kr for å motvirke eller dempe konsekvensene av fattigdom blant barn og ungdom; av disse var 25 mill. en påplussing i budsjettforliket. I 2017 var det tilsvarende beløpet 178 mill. kr. Ordningen skal bidra til å bedre mulighetene for at flere barn og ungdom skal få delta på viktige sosiale arenaer, som ferie- og fritidsaktiviteter, uavhengig av foreldrenes inntekt og sosiale situasjon.

Når de generelle ordningene som kunne styrket lavinntektsfamilienes økonomi, fryses eller prisjusteres, føres flere barnefamilier inn i fattigdom. Det er dette som avspeiles i statistikken. Pensjonsytelsene er styrket de siste årene, slik at færre eldre befinner seg under fattigdomsgrensen.

Mer varige, målrettede overføringer rettet spesielt mot fattige forsørgere kan sikre et visst inntektsnivå. Men det er kontroversielt om dette er den mest hensiktsmessige tilnærmingen. Både regjeringene Solberg og Stoltenberg sin uttalte politikk er at arbeidslinja skal ha forrang. Midlertidige trygdeytelser og overgangsstønader skal derfor ha et arbeidsincentiv. Det skal ikke føre til bedre familieøkonomi å være stønadsmottaker enn arbeidstaker.

De fleste lovendringer og lovforslag som ble vedtatt eller framlagt i 2017, har begrenset prinsipiell interesse. Mange forslag avstedkommer like fullt en del offentlig debatt, som for eksempel styrkingen av et likestilt foreldreskap, se punkt 2.2. Likeledes omleggingen av pleiepengeordningen, se punkt 2.3. Diskrimineringslovgivningen ble vesentlig endret gjennom nye, samlende lover, se punkt 2.11. Dette var også kontroversielt. Samtidig foretas stadig endringer som styrker barns rettsstilling; dette gjelder i barneloven, barnevernloven, ved ny adopsjonslov og i helselovgivningen. Her foreligger stor grad av konsensus på Stortinget. Dette gjelder også for de prinsipielle endringene i psykisk helsevernloven. Disse vil få betydning for mange familier når terskelen for tvangsinnleggelser er hevet, se punkt 2.14. Dette gjelder særlig når personer vurderes til å ha samtykkekompetanse.

Oppfølgingen av Særdomstolsutvalgets utredning er viktig. Utvalget foreslo en nedlegging av fylkesnemndene og en samtidig overføring av alle barnesaker til særskilt kompetente tingretter, se punkt 4.2.2. Det blir spennende å se om dette forslaget får politisk gjennomslag.

Stortingsvalget ga regjeringen Solberg et nytt mandat. Når det ved årsskiftet settes strek for denne artikkelen, skal regjeringspartiene starte drøftinger med Venstre om en eventuell utvidelse av regjeringsgrunnlaget. KrF har bestemt seg for å fortsette som opposisjonsparti. I budsjettspørsmål får de gjennomslag for hjertesaker ved å samarbeide med regjeringen. I flere andre saker går partiet sammen med den øvrige opposisjonen. Dette har blant annet gitt flertall for en økning av fedrekvoten til 14 uker, en sterk utvidelse av pleiepengeordningen og en viss oppmykning av flyktningpolitikken.

Selv om det er store verbale kamper mellom regjeringen og opposisjonen, både vedrørende statsbudsjettet og i enkelte lovsaker, utgjør dette mindre krusninger i det store bildet. Det er stor grad av konsensus, eller brede enigheter, i den økonomiske politikken, i utenrikspolitikken og i velferds- og familiepolitikken. Det er heller ikke grunn til å glemme at en stor del av lovgivningsarbeidet er sterkt preget av våre EØS-rettslige forpliktelser. Tydeligst er dette på trygdepolitikkens område, men også likestillings- og diskrimineringspolitikken preges av dette. Velferdspolitiske ordninger er ikke lenger bare et nasjonalt domene.

1Jeg vil takke Wenche Dahl Elde, Astri Syse og Heidi Wyller for verdifulle innspill ved ferdigstillelsen av denne artikkelen. Vibeke Blaker Strand har kritisk kommentert punkt 2.11.
2Utviklingen på arbeidsmarkedet. Arbeid og Velferd nr. 3 for 2017.
3Fattigdom og levekår i Norge. Tilstand og utviklingstrekk – 2017, NAV-rapport nr. 4 for 2017.
4Se NAVs rundskriv til ftrl. § 4-5 om krav til reelle arbeidssøkere for rett til dagpenger.
5Elisabeth Gording Stang: Forslaget til ny barnevernlov. Rettighetsfesting, strukturendring og språkrevisjon, FAB 2017, s. 191–212.
6Aslak Syse: «Barns rett til medvirkning på helserettens område», FAB 2014, s. 173–177.
7Se for eksempel NOU 2015: 11 Med åpne kort – Forebygging og oppfølging av alvorlige hendelser i helse- og omsorgstjenestene der et stort flertall gikk imot en slik havarikommisjon som et tjenlig tiltak for å forebygge framtidige alvorlige hendelser.
8Karl Harald Søvig: «Forslag til ny adopsjonslov», FAB 2015, s. 1–4.
9Se for eksempel fellesrundskriv IS 11-2015 fra BUFdir og Hdir: Samarbeid mellom barneverntjenester og psykiske helsetjenester til barnets beste.
10Det dreier seg om: Peter Christian Gøtzsche og Ketil Lund: «Tvangsmedisinering må forbys», KJ 2016, s. 118–147, Arnfinn Bårdsen: «Høyesteretts praksis på psykiatrifeltet», KJ 2016, s. 238–262, og Aslak Syse: «Tvungent psykisk helsevern – enkelte kommentarer», KJ 2016, s. 278–300.
11Se blant annet felles kronikker i Morgenbladet 4. og 11. januar 2018 fra et knippe rettspsykiatere, rettspsykologer og strafferettsjurister.
12Geir Kjell Andersland: «Bedre rettslig behandling av barnesaker?», FAB 2017, s. 169–183. Andersland var medlem av Særdomstolsutvalget.
13På grunn av krav til anonymisering av saksdokumenter i lov 27. mai 2016 nr. 13 om informasjonstilgang m.m. for Barnevoldsutvalget, kunne bare ni av sakene legges fram for alle utvalgsmedlemmene.
14SSB, se https://forskning.no/innvandring-arbeid/2008/09/oftere-overkvalifisert.
15Aslak Syse og Ingunn Ikdahl: «Regelverket for stønader til mor eller far med aleneomsorg for barn fra 1. januar 2016», FAB 2016, s. 333–359.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon