Barnesakkyndig kommisjon (BSK) skal vurdere sakkyndigrapporter utarbeidet av sakkyndige som er engasjert av barnevernet og private parter, eller oppnevnt av avgjørelsesorganene. BSK ble opprettet med det formål å sikre kvalitet i sakkyndigrapporter som brukes som beslutningsgrunnlag og bevis i barnevernssaker. I 2015 ble BSK evaluert av en tverrfaglig gruppe ledet av Agenda Kaupang. Deler av denne evalueringen, som går spesielt på kvalitet i sakkyndigrapporter, kvalitetssikringsprosesser i BSK og anvendelse av BSKs vurderinger i avgjørelsesorganene, blir presentert nærmere i denne artikkelen. De empirisk baserte funnene tyder på god kvalitet i sakkyndigrapportene, konsistente og etterprøvbare kvalitetssikringsprosesser i BSK, og anvendelse av BSKs bemerkninger i avgjørelsesorganene i tråd med BSKs vurderinger.

Problemstillingen som drøftes i denne artikkelen, er om forslaget fra Barnevernslovutvalget om utvidet adgang til å nekte innsyn i dokumentene i en barnevernssak gir barn tilstrekkelig beskyttelse mot reaksjoner fra foreldrene når de blir kjent med hvilke opplysninger barnet har gitt barneverntjenesten. Barn har rett til vern om sin integritet, men denne rettigheten må ses i sammenheng med kravet om forsvarlig saksutredning og foreldrenes rett kontradiksjon som begrunner rett til innsyn i saksdokumentene.

I artikkelen blir det pekt på svakheter ved gjeldende rett, bl.a. at den er komplisert. Selv om Barnevernslovutvalgets forslag er en forbedring, går det ikke langt nok i å sikre barn mot de følger foreldrenes innsynsrett kan ha for dem. Det blir også pekt på lovendringer som er foretatt i de senere år bl.a. i straffeprosessloven, for å vise hvilke vurderinger som er foretatt med tanke på å styrke barns rettslige stilling.

Artikkelen presenterer en studie av hvordan barnevernsansatte i om lag 100 kommuner erfarer og vurderer undersøkelser basert på Kvello-malen. Malen representerer større grad av systematikk og struktur til forskjell fra slik det tradisjonelt har blitt jobbet i Norge, hvor metoder basert på profesjonelt skjønn med liten grad av enhetlig struktur har vært førende. Studien viser at barnevernsansatte i stor grad ønsker å bruke malen, noe som kan indikere en dreining mot undersøkelsesmetoder hvor rommet for det profesjonelle skjønnet reduseres. Samtidig fremkommer et todelt syn med hensyn til om malen bør brukes i alle saker, eller om den bør forbeholdes bruk i de mer alvorlige sakene. Denne uenigheten diskuteres i lys av barnevernlovens todelte formål: forebygging (velferdsbarnevern) og beskyttelse av barn som allerede lever i en risikosituasjon (risikobarnevern). Forebyggings- og risikoperspektivet sidestilles i barnevernloven samtidig som terskelen for å åpne undersøkelse skal være lav. Dette diskuteres som en mulig årsak til usikkerhet og uenighet om når det er hensiktsmessig å ta i bruk malen. Det kan også forklare en lite enhetlig praksis i de ulike barneverntjenestene.