Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Jus og realitet i samboerforhold - Presentasjon av deler av en empirisk undersøkelse om par i samliv og ved brudd

Katrine Kjærheim Fredwall (cand.jur. 1995) er stipendiat ved Institutt for privatrett, Universitetet i Oslo, der hun arbeider med en familierettslig avhandling. Fredwall har permisjon fra stilling som lovrådgiver i Lovavdelingen, Justis- og beredskapsdepartementet.

E-post: katrine.fredwall@jus.uio.no

Samboere med felles barn opptrer langt mer fellesskapsorientert enn det lovgivningen tilsier eller beskytter. De forventer at de skal eie sammen, og finner en ensidig vektlegging av direkte bidrag som grunnlag for eierskap urettferdig. Samtidig beskyttes fellesskapet i liten grad av partenes avtaler. Dels fordi samboere sjelden skriver avtaler, og dels fordi de avtalene som skrives, ikke nødvendigvis gir beskyttelse eller balanse. Dette skaper sårbarhet – særlig for samboere med felles barn. Min empiriske undersøkelse viser imidlertid at det er et stort spenn i atferd, sårbarhet og lovgivningsbehov – fra samboere med felles barn til samboere i et sent etablert samliv uten felles barn.

Nøkkelord: Kvantitativ undersøkelse, samboere, deling av kostnader, investering, samboeravtaler, advokatbistand

1 Ønsket om en mer treffsikker lovgivning

1.1 Gjennomføringen av en rettslig, empirisk undersøkelse

I februar–mars 2016 gjennomførte jeg en rettslig, empirisk undersøkelse.1 Formålet var dels å undersøke ektefellers og samboeres atferd på det rettslige området, dels deres kunnskap og rettsoppfatninger, for å bruke dette som grunnlag for å vurdere effekten av gjeldende regler. For å kunne undersøke dette valgte jeg å ta i bruk kvantitativ, empirisk metode.2 Fordelen ved denne metoden er at den er egnet til å gi et representativt bilde av reglenes virkninger. Etter mitt syn er metoden egnet til å gi det overblikket som lovgiver ofte har behov for.

Undersøkelsen er omfattende. I denne artikkelen skal jeg imidlertid begrense meg til å presentere enkelte funn knyttet til samboeres syn på felles eller atskilt økonomi, om de deler kostnader likt eller etter evne, om hvem som eier det paret anskaffer under samlivet, og hvorfor eller hvorfor ikke de skriver samboeravtaler.

1.2 Nytten av empirisk forskning

Ulike former for rettslig, empirisk forskning brukes for å forstå forholdet mellom jus og virkelighet på en mer vitenskapelig måte.3 De fleste vil legge til grunn en antakelse om virkeligheten når jus anvendes, men bruken av ulike rettslige, empiriske metoder har til formål å gå fra antakelser til etterprøvbar kunnskap. Jus og ikke minst familierett, opererer i en kompleks, ustabil virkelighet styrt av ulike og til dels motstridende normer.4 Det kan derfor være krevende å etablere sikker kunnskap om hvordan rettsreglene virker. I tillegg vil det å undersøke i hvilken grad reglene har ønskede eller uønskede og ventede eller uventede effekter, lett bli komplisert på familierettens personlige og verditette område. Hva som er «ønsket» og «ventet», krever at man tar stilling til hvem som er subjektet. Er subjektet lovgiver, kan også lovgivers ønsker og forventninger ha inntatt ulike valører fra et lovarbeid ble satt i gang, kanskje av en regjering, til det ble vedtatt av et storting et eller flere stortingsvalg senere. Dette blir ikke enklere av at man på samboerområdet vil måtte måle de ønskede eller uønskede effektene av at lovgiver ikke har vedtatt noen samboerlov. Jeg har derfor nøyd meg med å beskrive empirisk dokumenterte effekter – som jeg antar har en allmenn interesse – uten eksplisitt å kategorisere dem som «uventet» eller «uønsket».

Empirisk forskning alene er ikke egnet til å diktere fremtidens rettsregler. Rettslig, empirisk forskning vil imidlertid kunne bidra til å gjøre lovgivningen mer treffsikker fordi kunnskapen om atferd, oppfatning og rettslig tilpasning er større.

1.3 Hva vet vi fra før? Statistikk, sosiologi og jus

Det å forstå det økonomiske samspillet mellom ektefeller eller samboere gir nyttige bidrag til å forstå parforholdenes funksjon på det rettslige området.

Samboerskap er i dag utbredt og forekomsten ganske stabil. Om lag tre fjerdedeler av alle par er gift, mens en fjerdedel er samboere.5 Samboerskapet er særlig populært blant de unge i samliv, og drøyt halvparten av alle barn blir i dag født av samboende mødre.6 Mange vil riktignok gifte seg etter hvert. Likestillingen har kommet langt i Norge. Likevel er lønn og formue fortsatt ulikt fordelt.7 Menn er i større grad enn kvinner eiere av samtlige typer formuesobjekter bortsett fra borettslagsleiligheter.8

Slike mekanismer mellom par, familieliv og arbeidsliv har gjort det interessant for forskere å se nærmere på ektefellers og samboeres kontroll og fordeling av de økonomiske ressursene som paret disponerer. Skjer det en refordeling mellom individene i parforholdet – som kompenserer for de samlivstilpasningene individene har foretatt – eller ikke? Og hvilke faktorer påvirker graden av fellesskap og individualitet i parforhold?9 10

I de senere tiårene har mye av fagdiskusjonen på dette området dreid seg rundt motsatsene individ og fellesskap. Partene i et parforhold forventes dels å utgjøre et fellesskap, men også å greie seg selv, være selvforsørget og bygge opp sin egen formue. Slike idealer gjenfinner vi også i forarbeidene til dagens ekteskapslov. Respekten for det selvstendige og individualistiske ligger i enda større grad til grunn for (den manglende) reguleringen av formuesforholdene mellom samboere.

På det rettslige området behandles samboere i hovedsak som uavhengige parter. Hver av dem eier sitt gjennom samlivet og tar med seg sitt ved brudd. Også i samboerskap er det imidlertid slik at samboere ofte erverver eiendomsrett som følge av indirekte bidrag til et erverv som er et felles prosjekt. Dette er særlig aktuelt der den ene har ytt mer enn sin del av betaling av forbruksutgifter eller av ulønnet arbeid i hjemmet.11 I tillegg kan samboere kreve vederlag på grunn av berikelse. Rettspraksis har trukket relativt snevre rammer rundt denne retten.12 De ulovfestede reglene har den svakheten at de kan være vanskelige å formidle og anvende – særlig for lege brukere. I tillegg vil det å gå til domstolene basert på de skjønnsmessige, ulovfestede reglene ofte innebære ikke ubetydelig arbeid og prosessrisiko.13 Samboere har imidlertid også et begrenset lovmessig vern. Når «sterke grunner» tilsier det, har en samboer rett til å overta bolig og innbo etter et samlivsbrudd.14 Dette er imidlertid kun en naturalutleggsrett og ikke en regel om deling.

2 Samboerskap – lovgivningsmessig relevante samlivskategorier

Som ledd i undersøkelse ønsket jeg å se nærmere på preferansene til ulike lovgivningsmessig relevante samlivskategorier.15 Formålet var å kartlegge hvilke samboergrupper som rent faktisk etterstrebet en mer fellesskapsbasert økonomisk organisering av samlivene sine – og hvilke grupper som ikke gjorde dette.

Som ledd i undersøkelsen ble alle ektefeller og samboere16 bedt om å kategorisere samlivet sitt i en av syv ulike kategorier.17 De representative funnene viser at samboergruppen var preget av mangfold, jf. figur 1. Gruppen fordelte seg med romslige porsjoner på de fleste forhåndsdefinerte kategoriene. Gruppen med felles barn var størst og utgjorde 36 prosent. I tillegg var det 6 prosent som hadde felles barn og barn fra før. De med felles barn utgjorde likevel ikke flertallet i gruppen. Over halvparten av samboersamlivene var karakterisert av andre forhold enn det å ha barn sammen. I alt 20 prosent oppgav at de var unge og uten barn. 19 prosent hadde barn fra før, men ikke med nåværende samboer. I tillegg var 8 prosent i et lengre samboerforhold uten barn. Og 9 prosent var i forhold nr. 2 eller senere uten felles barn, men kanskje med barn fra før.

Figur 1. Samboere fordelt på samlivskategorier

Ektefellegruppen fremstod annerledes. Figur 2 viser at det typiske for ektefeller er å ha felles barn. Om lag ¾ av alle ektefeller har felles barn. Dette preger derved gruppen. Hele 64 prosent av ektefellene har bare felles barn, mens 9 prosent har felles barn og barn fra før. De øvrige samlivskategoriene er relativt små.18

Figur 2. Ektefeller fordelt på samlivskategorier19

Som en foreløpig oppsummering kan det være grunn til å peke på at ekteskapet ser ut til å beholde en vesentlig funksjon som ramme rundt et samliv med felles barn. Samboerskapet har mer preg av et «multiverktøy» som kan brukes for samliv med felles barn, men gjerne i ulike samliv uten.

3 Samboerskapet som forbruksenhet

3.1 Samboere og graden av felles økonomi

Spørsmålet er videre om samboergruppens manglende homogenitet også gir ulik atferd på det økonomiske og rettslige området. I undersøkelsen ble respondentene stilt flere spørsmål for å undersøke graden av felles og integrert økonomi.20

Om vi vurderer samboergruppen under ett, svarte 33 prosent av alle samboerne at de hadde «hovedsakelig» felles økonomi, mens 49 prosent svarte «delvis felles». Tilnærmet det samme viser en nyere og omfattende svensk undersøkelse.21

Nærmere analyser viser imidlertid interessante kontraster i samboergruppen. Blant samboerne med felles barn svarte hele 46 prosent at de hadde «hovedsakelig felles økonomi», mens kun 15 og 19 prosent av dem som henholdsvis var etablert i et «senere forhold» og dem som var «unge uten barn», svarte det samme.22 23Selv om det finnes variasjoner i samtlige undergrupper, viser undersøkelsen at samboerne med felles barn markerer seg som klart mest fellesskapsorientert.

I tillegg viser funnene at det er en sammenheng mellom samboernes eventuelle ekteskapsplaner og graden av felles økonomi. Materialet tilsier at samboere som har besluttet å gifte seg, til en viss grad foregriper de giftes (fellesskapsbaserte) økonomiatferd.24 De som klart svarte «nei» på spørsmålet om de planla å gifte seg, oppgav på den annen side ofte at de hadde atskilt økonomi.

3.2 Samboeres bruk av felles eller separate bankkonti

Flere studier har sett på pars bruk av felles bankkonti, både i Norge og ellers.

Dette har blitt sett på som tegn på fellesskap, forpliktelse og økonomisk integrasjon, jf. punkt 1. Dette fremstår etter mitt syn som rimelige fortolkninger. Når man aktivt organiserer økonomien sin med soner for felles økonomistyring og kontroll – eller overlater dette til den ene på vegne av begge – så gjør man seg sårbar for den andres økonomihåndtering. De samboerne som svarte at de hovedsakelig eller delvis hadde felles økonomi, jf. punkt 4.1, fikk derfor et tilleggsspørsmål om hvilken kontostruktur de benyttet seg av.

Resultatene fra undersøkelsen

Funnene tilsier at det ikke først og fremst er det å ha en felles konto som bestemmer graden av forpliktelse og fellesskap, men hvordan partene møter de forpliktelsene som hører samlivet til, og dels den nærmere kontobruken.

Av de samboerne som oppgav at de hadde hovedsakelig felles eller delvis felles økonomi, var det 56 prosent som hadde felles konto (n=533).25 Blant samboere var det videre vanligst å ha én felles konto og i tillegg separate konti (52 prosent). Denne kontostrukturen var videre aller mest brukt blant de unge og de i kortere samlivene. Blant samboerne var det bare 4 prosent som hadde kun én felles konto.26 Det å ha all inntekt på én konto er derved atypisk for samboere. Rettslig sett kan det imidlertid være av vesentlig betydning om paret kun har én felles konto, eller om paret også har separate konti. Par som kun har én felles konto for all inntekt, har sammenblandet sine inntekter fullt ut.27 Dette vil ofte bety at både inntektene på kontoen og det partene investerer med dem, blir i sameie. Par som har én felles og ellers separate konti, kan derimot ha en helt atskilt økonomi – til tross for at de har en felleskonto som håndterer forbruksutgifter. Ved denne kontostrukturen kreves derfor nærmere undersøkelser av hvordan kontoen brukes, før man kan gjøre nærmere antakelser.

Den sterkeste sammenhengen i materialet finner jeg ved å krysse bruk av konto med spørsmålet om paret hadde investert i bolig sammen. Om paret hadde gjort dette, hadde flertallet (62 prosent) også valgt å ha én felles konto og ellers separate konti. Ansvaret for å betjene de forpliktelsene som følger med en felles boliginvestering, fremstår derved som den enkeltfaktoren som i størst grad fører til at samboerpar velger denne kontostrukturen.

Nesten halvparten hadde ikke felles konto i det hele tatt, men avtalte forbruk og investeringer med hverandre fortløpende. Denne gruppen økte signifikant i den eldste aldersgruppen28 og i de lengste samlivene29. Det å ha felles forpliktelser i langvarig samliv uten å organisere dette på en klar måte med hjelp av felles konto og avtaler om hvor mye den enkelte skal overføre osv., vitner derved om betydelig tillit.

Dette tilsier for det første at fraværet av en felles konto ikke kan tolkes som et tegn på mindre forpliktelse eller tillit. Det tilsier videre at det å anvende en kontostruktur med én felles og ellers separate konti først og fremst er et tegn på en felles investering, og at denne organiseringen i seg selv ikke forteller stort om parets grad av forpliktelse eller fellesskap. Det er den bakenforliggende faktoren, nemlig at paret under samlivet har pådratt seg ulike økonomiske og personlige forpliktelser sammen, som har forklaringskraft, jf. punkt 7.1.

3.3 Samboerne; deler de kostnader som uavhengige parter eller som en enhet?

Det vil i samfunnet være en allmenn forventning om at de som forbruker noe sammen, også skal dele på kostnaden. Normalforventningen mellom uanvhengige parter er at de skal dele kostnadene 50/50 – og derved betale sine egne utgifter. Spørsmålet er om det at partene er samboere eller ektefeller, gjør at de deler annerledes. De samboerne og ektefellene som svarte at de hovedsakelig eller delvis hadde felles økonomi, ble derfor stilt spørsmål om hvordan de delte felles forbruksutgifter (n=644).

Samboernes delingsatferd. Hovedfunn.

De samboende respondentene fordelte seg i tre om lag jevnstore grupper etter delingsatferd. I alt 35 prosent svarte at de delte, men ikke etter noe fast system. 34 prosent svarte at de delte likt, dvs. at kostnadene ble delt 50/50. Og 28 prosent svarte at de fordelte kostnadene forholdsmessig – etter inntekt. Siden spørsmålet ble stilt til dem som hadde oppgitt at de hovedsakelig eller delvis hadde felles økonomi, var det som ventet at få (2 prosent) svarte at de ikke delte.30

Figur 3. Hvordan deles kostnadene?

Alternativene å dele «likt» og å dele «i forhold til inntekt» bærer med seg en verdimessig ulik bagasje. Det å dele enhver utgift likt er det naturlige for parter uten en sammensatt og integrert økonomi. I det man deler likt – har man oftest ikke gjort mer enn å betale for seg selv – slik hver av oss må gjøre i enhver ekstern relasjon. Det å betale etter inntekt – eller evne – inkluderer derimot samlivstilpasning, forsørgelse og at man ofte utjevner forskjeller som skapes av ulike direkte og indirekte bidrag i løpet av et samliv. De 35 prosentene som deler, men «ikke etter noe fast system», er det i utgangspunktet ikke like lett å vurdere etter en akse fra fellesskapsbasert til separat. Men ved å analysere disse svarene mot samboernes svar knyttet til om de har «hovedsakelig felles», «delvis felles» eller «atskilt økonomi», så trer også denne gruppen tydeligere frem. Det er hele 40 prosent blant dem som oppgir at de har hovedsakelig felles økonomi, som deler uten noe fast system. Denne gruppen fremstår derved som klart fellesskapsbasert.

Samboerne med felles barn var den samboerkategorien som i størst grad hadde et delingsmønster preget av samlivstilpasning og forsørgelse. Disse delte forholdsmessig dobbelt så ofte som de unge uten barn, men heller ikke blant samboerne med felles barn var det mer enn 37 prosent som delte i forhold til inntekt.31 I tillegg var det om lag en tredjedel som svarte at de delte, men uten at det var etter et system, og som nevnt ovenfor er det grunn til å anta at om lag halvparten av disse benytter seg av en deling som bygger på et forholdsmessig ansvar for kostnadene. Det kan derved legges til grunn at litt over halvparten av samboerne med felles barn har en økonomi basert på deling etter evneprinsippet.32 En nærmere analyse av materialet viser videre at dette er tydeligst for de samboere hvis samliv har en middels varighet (8 til 15 år) – eller sagt med andre ord – i den fasen det er grunn til å tro at samboere har små (og omsorgs- og kostnadskrevende) barn. For samboere med lengre samliv (16 år eller mer) synker andelen som deler forholdsmessig, noe. Dette kan tyde på at for flertallet av samboerne er gjensidig forsørgelse og forholdsmessige bidrag ofte knyttet direkte til et felles og aktuelt ansvar for barn. Det er da barna – og ikke parrelasjonen som sådan – som utløser forholdsmessig deling.

Blant dem med felles barn var det også færrest (27 prosent) som delte utgiftene likt. En deling 50/50 vil ved en mangelfull balanse mellom inntekter og oppgavefordeling gi et samliv der en av partene taper økonomisk. Til sammenligning var det de unge uten barn som i størst grad (46 prosent) valgte å dele utgiftene likt. De opptrådte derved mest som ordinære tredjeparter, men har antakelig også minst å tape på en slik atferd. Samboere som har etablert seg sent, uten at det er deres første samliv og uten at de har felles barn, ser ut til å velge en mellomløsning mellom den atskilte økonomien som de unge tenderer til å preferere, og den mer integrerte økonomien som vi finner hos barnefamiliene.

Mønstrene for samboernes delingsatferd avviker likevel fra ektefellers måte å dele på. Ektefellene deler klart mer fellesskapsorientert enn samboerne, også der samboerne har felles barn. Blant ektefellene synes enten en løs eller fast struktur for deling i forhold til inntekt å prege delingsmåten i 85 prosent av tilfellene, mens kun 15 prosent oppgir at de deler likt, se nærmere om dette i punkt 7.1.

4 Samboerskapet som enhet for oppbygging av formue

I et (norsk) rettslig perspektiv er det først og fremst interessant hvem som blir eier av den formuen som paret bygger opp i løpet av samlivet.33 Samboerne i undersøkelsen ble derfor spurt om hvem de mente ble eier av oppsparte midler og de formuesobjektene de investerte i.

4.1 Eierskap i eget samliv

Spørsmålet om eierskap til investering og sparing ble stilt til samtlige samboere i materialet.34

Figur 4. Eierskap til formue

Hele 42 prosent av de samboende respondentene mente at de sammen ble eiere av det de investerte i.35 Det at mer enn 4 av 10 vurderer det slik at (alt) det de sparer og investerer som samboere blir i sameie mellom dem, gir innhold til det faktum at samboerne også i stor grad mener de har en felles økonomi. Resten mente at de dels ble eiere sammen, og dels ble eiere av hvert sitt (30 prosent), mens 28 prosent mente at de ble eiere for hvert sitt.

Vurderingen av felles eierskap varierer imidlertid betydelig i de ulike samlivskategoriene. Mens 55 prosent av samboerne med felles barn mente at de eide investering og sparing sammen, så var det henholdsvis 31 prosent av de unge uten barn og 20 prosent av de sent etablerte som mente det samme.

Figur 5. I hvor stor grad mener samboerne i de ulike kategoriene at de eier formuen sammen?

Det separate eierskapet: «Vi blir eiere for hvert vårt» foretrekkes på den annen side av de «unge uten barn» og de «etablerte i et senere samliv».36 Samtidig strider det separate eierskapet klart mot oppfatningen til samboerne med felles barn. Blant disse er det bare 16 prosent som velger dette alternativet.

Samlivslengde er videre en viktig indikator i favør av å oppfatte eierskapet som felles. Respondentene i langvarige samliv svarte oftest at eierskapet var felles. Motsatt fremstår brudd i samlivet de siste 15 årene som en indikator for å vurdere eierskapet som separat.

4.2 Vurdering av eierskap i et tenkt tilfelle – og er det rettferdig?

Samtlige samboere i materialet ble også bedt om å ta stilling til spørsmålet om eierskap i et teoretisk tilfelle:

«Et tenkt tilfelle. Hvem eier? Samboerne tjener omtrent like mye. As inntekt går til mat, ferier og forbruksartikler til familien. B betaler avdragene på lånet til boligen de har kjøpt under samlivet. Hvem blir eier av boligen (basert på dagens regler)?»

Figur 6. Tenkt tilfelle. Hvem eier?

Over halvparten av samboerne svarte at begge to ble eiere. Det skulle tilsi at mange samboere i praksis anerkjenner eierskap i tråd med læren om indirekte bidrag.

Det er videre 35 prosent av samboerne som kun anser de direkte bidragene til anskaffelsen som ervervsskapende, jf. svar B. I mangel av avtale om noe annet vil den som primært har ytt indirekte, da risikere å komme dårlig ut ved et brudd. Som ventet var det da også få som svarte at kun den som har bidratt indirekte, ble eier, jf. svar A. En tidel svarte «vet ikke».

De samboerne som svarte på spørsmål om eierskap i det tenkte tilfellet, jf. over, fikk også spørsmål om de syntes dette var rettferdig.

Blant dem som svarte at det etter gjeldende rett bare er den som bidro direkte, som ble eier, var det bare 10 prosent som mente at dette var en rettferdig løsning. Hele 74 prosent svarte at dette var urettferdig.

Blant dem som svarte at begge ble eiere, så var det hele 82 prosent som svarte at dette var rettferdig. Bare 8 prosent mente dette var urettferdig.

Dette skulle tilsi at samboere flest mener det er rettferdig at begge blir eiere der begge bidrar, uansett om bidraget er direkte eller indirekte.

5 Avtalen som reguleringsmekanisme mellom samboere

Avtaleregulering kan sies å være den primære reguleringsmåten i samboerskap. Det er ingen særlige lovbestemte skranker for innholdet av samboernes avtaler om økonomiske forhold forutsatt at disposisjonen er en livsdisposisjon.37 Det kan derved hevdes at samboerne ikke har behov for lovgivers intervensjon på dette området.

Spørsmålet er imidlertid om samboerne utnytter denne avtalefriheten. Og om avtaleregulering er et reelt og egnet alternativ for samboere flest.38 Som ledd i undersøkelsen har jeg derfor forsøkt å kartlegge hvorfor – og hvorfor ikke – samboere inngår avtaler, og hva som avtales.

5.1 Opprettelse av samboeravtaler

Samtlige samboere i materialet (n=664) ble stilt spørsmål om de hadde opprettet en samboeravtale.

Bare 21 prosent av samboerne svarte «ja, vi har en samboeravtale», resten svarte nei.39 40 Andelen som har inngått samboeravtale, ligger svakt høyere enn blant svenske samboere. I den svenske undersøkelsen fremkom det at 14 prosent av de svenske samboerne hadde skrevet avtale.41 Det kan imidlertid antas at eksistensen av den svenske sambolagen gjør at behovet for å inngå en samboeravtale fremstår som noe mindre i Sverige enn i Norge.

Om svarene i min undersøkelse analyseres mot andre parametere som samlivets lengde, felles økonomi, felles barn osv., så fremstår avtalenivået som relativt stabilt. En noe høyere forekomst (28 prosent) av avtaler finnes imidlertid i gruppen som har foretatt en felles investering sammen. Samtidig er det 90 prosent av dem som ikke har investert sammen, som heller ikke har skrevet samboeravtale. Den høyeste forekomsten av samboeravtaler finner vi imidlertid blant samboere som er 55 år eller mer (34 prosent). Funnene er signifikante.

Det å skrive en samboeravtale når paret venter felles barn, ville etter mitt syn fremstå som rasjonelt gitt den refordeling av arbeidsoppgaver og de investeringsbehov som barn ofte fører med seg. Funnene viser imidlertid at det å ha felles barn ikke gir forhøyet forekomst av samboeravtaler.

5.2 Grunner til ikke å opprette en samboeravtale

De samboerne som svarte at de ikke hadde opprettet en samboeravtale, ble stilt følgende spørsmål: «Hvorfor har dere ikke inngått en samboeravtale?» (n=523).42 I alt 54 prosent av samboerne svarte at de hadde «tenkt på det, men ikke kommet så langt». Dernest svarte 29 prosent at de «ikke hadde behov for det». 5 prosent svarte at det å skrive avtale ville virke som de ikke hadde tro på forholdet, og 2 prosent svarte at de ikke kunne bli enige om innholdet av avtalen. I alt 10 prosent svarte «Annet», hvilket ikke er urimelig, gitt den kompleksiteten som spørsmålet favner.

Spørsmålet er om det er rimelig at 29 prosent av samboerne ikke har behov for en avtale. Analysene av de ulike samboerkategoriene viser at kategoriene «unge uten barn», «sent etablert uten felles barn» og «barn fra før, men ikke felles barn» ofte foretrekker en atskilt økonomi, samtidig som det ikke er påkrevet å skrive en avtale for å oppnå dette. De samboerne som hadde opplevd samlivsbrudd de siste 15 årene, begrunner i større grad enn andre fraværet av avtale med at de ikke har behov for en avtale. Dette kan igjen underbygge at den som velger nytt samboerskap etter et brudd, i større grad ønsker en atskilt økonomi.

Det er kun 2 prosent av samboerne som oppgir at uenighet er årsaken til at samboeravtale ikke er skrevet. Avtaleinngåelse krever enighet. Og bruddstatistikken er en indikator på at samboere neppe er enige om alt. Samboeravtaler inngås imidlertid mellom to parter som kjenner hverandre bedre enn de aller fleste andre kontraktsparter. De vil sjelden ha behov for å sette seg til forhandlingsbordet for å finne ut om uenigheten er for stor til at avtalen vil kunne inngås på en lykkelig måte. Funnet her tyder på at de unnlater å bruke avtalen som konfliktløsningsverktøy, med mindre de føler seg ganske sikre på å lykkes.

Flertallet av samboerne begrunner sine manglende avtaler med at de hadde «tenkt på det, men ikke kommet så langt».43 De som i materialet oftest svarer dette, er samboere med felles barn og samboere som har foretatt en større investering sammen. Dette kan tilsi at det er par med barn og eid bolig som i størst grad bekymres av fraværet av en avtale eller en beskyttende regulering.

5.3 Hva står det i samboeravtalene?

De respondentene som svarte at de hadde inngått en samboeravtale, fikk et oppfølgingsspørsmål om innholdet i avtalen.4445

Det er etter mitt syn først og fremst interessant å analysere hvilken funksjon samboeravtalen har for paret. I hvilken grad brukes den til å konsolidere status quo og derved til å underbygge en separat økonomi, og i hvor stor grad brukes den til å sikre en større grad av økonomisk fellesskap mellom partene? Spørsmålene i undersøkelsen var konsentrert om eierskap til formue, og ikke om gjeldsansvar eller annet.

Jeg mener det er rimelig å forstå funnene slik at samboeravtalen i om lag like stor grad brukes til å understreke det separate som til å øke fellesskapet på det rettslige området.

Svarene viser at avtalen ofte brukes for å bekrefte status quo. I alt 68 prosent av samboerne svarte at de i avtalen hadde skrevet opp det den enkelte eide. I tillegg svarte 51 prosent at de hadde skrevet opp det de eide sammen. Det er grunn til å anta at disse gruppene er overlappende. Avtaler brukes derved til å beskrive eksisterende eierskap.

På den andre siden svarte 11 prosent at det fulgte av samboeravtalen deres at alt de har skal eies sammen.46 Dette er en regulering som tilsier fullstendig sameie i deres samlede formuesmasse.47 Dette er langt mer fellesskapsorientert enn det som vil følge av felleseie i ekteskap. Dernest er det 41 prosent som svarte at de hadde avtalt at det de skaffer seg mens de er samboere, skal eies sammen.48 Det er naturlig å forstå dette som en avtale om sameie for investeringer og sparing som har skjedd i løpet av samlivet. I tillegg svarte 36 prosent at boligen skal eies med en halvpart hver, mens 15 prosent svarte at boligen skal eies sammen, men ikke 50/50. Det siste antas særlig praktisk der den ene enten eide boligen fra før, eller der den ene i større grad enn den andre hadde bidratt med egenkapital eller annet. Samlet sett innebærer dette at minst halvparten av samboerne hadde skrevet avtaler som hjemlet deling av formuen (helt eller delvis) ved samlivsbrudd.

5.4 Revisjon av samboeravtaler

De samboerne som hadde skrevet en samboeravtale (n=198), ble deretter spurt om hvor ofte denne avtalen hadde blitt endret eller gjennomgått. Et positivt svar på spørsmålet krevde derved ikke at avtalen faktisk var endret, men at den var sett over eller tatt opp til vurdering.

Figur 7. Hvor ofte er avtalen blitt endret eller gjennomgått?

Funnene viser at 62 prosent av avtalene aldri gjennomgås. Kun 10 prosent svarte at avtalen gjennomgås om lag hvert tredje år, mens 19 prosent svarte at avtalen gjennomgås sjeldnere. Det typiske for samboeravtaler er derved at de forblir uendret etter opprettelsen.

6 Konklusjon og vurdering

6.1 Konklusjoner på bakgrunn av empiriske funn

Ekteskap og samboerskap – ikke alltid sammenlignbare samlivsformer

Samboerskap og ekteskap fyller i en rettslig kontekst ulike funksjoner for paret. Ekteskapet trer i materialet fortsatt frem som den langvarige, stabile samlivsformen, der felles barn og en felles og integrert økonomi forekommer i de aller fleste samliv. Funnene tilsier at samboerskapet mer har preg av et «multiverktøy» som kan brukes på ulike måter i ulike livsfaser, og der graden av felles økonomi varierer. Samboerskapets hovedfunksjon ser ut til å være å tilby fleksibilitet.49 Samlivsformen foretrekkes ofte av unge par uten barn, av par i starten av et forhold, etter brudd og i forhold nr. to eller tre uten felles barn. Det å sammenligne alle ektefeller med alle samboere kan derved vise seg som lite fruktbart. Man vil da sammenligne parforhold som dels fyller ulike funksjoner og som har ulike behov for økonomisk fellesskap og forsørgelse. På den andre siden kan en sammenligning av ulike underkategorier være nyttig. Samboere med felles barn utgjør utvilsomt den mest fellesskapsorienterte og mest ekteskapslike samboergruppen.

Graden av felles økonomi mellom samboere

At samboerskap i seg selv gjør det vanlig å ha «felles økonomi», fremgår klart av funnene. Tydeligst er dette for samboerne med felles barn, der 9 av 10 svarte at de hadde «hovedsakelig felles» eller «delvis felles» økonomi. I undersøkelsen er det overlatt til respondentene å vurdere hva som ligger i begrepene. Hva som mer konkret preger denne «felles» økonomien, er i undersøkelsen søkt belyst gjennom flere spørsmål knyttet til organiseringen av partenes forbruksøkonomi, investering, sparing og eierskap.

For det første tyder funnene på at samboere i stor grad benytter en felles konto. Dette fremstår imidlertid mer som en praktisk ordning enn som en tydelig markør for graden av fellesskap. For norske samboere ser det derved ikke ut til at valg av kontostruktur først og fremst handler om forpliktelse og fellesskap på et psykologisk plan, men at kontobruken gir parøkonomien en infrastruktur som sikrer at den fungerer trygt og effektivt. Parene oppretter oftest felles konto om de er ansvarlig for en (større) felles investering.

Det er derved de måtene samboere bruker den felles kontoen på, som fremstår som en markør for forsørgelse, forpliktelse og fellesskap. Et sted mellom halvparten og 2/3 av samboerne med felles barn deler kostnader på en måte som viser at de har et økonomisk fellesskap utover det å dele kostnader likt. Dette er et vesentlig funn. Dette innebærer på den ene siden at disse samboerne har innrettet sin økonomi på en fellesskapsbasert måte, og at de yter etter evne. Samtidig er det grunn til å merke seg at nesten 1/3 av samboerne med felles barn deler utgiftene likt. I de fleste tilfeller er dette en delingsmåte som gjør at den som påtar seg mer enn halvparten av de ulønnede oppgavene eller på annen måte tilpasser karrieren til familiens eller partnerens behov, heller ikke ved brudd får sin del av parets verdiskapning.50 Dette er også en delingsmåte som i stor grad favoriserer den som har høyest inntekt. Ved ulike inntekter kombinert med en likedeling av utgiftene vil typisk den med lavest lønn bruke det meste av sin inntekt til forbrukskostnader, mens bare den høyest lønnede vil sitte igjen med et overskudd som kan brukes til investeringer.51 Funnene tyder derved på at i minst 1/3 av samboerskapene med felles barn løpes det en betydelig risiko som følge av en manglende beskyttende lovgivning. Samboere uten felles barn og med atskilt økonomi vil derimot ofte være tjent med dagens ordning.

Andelen forsørgelse mellom samboere er noe større i Sverige enn i Norge. Det kan ikke utelukkes at denne viljen til forsørgelse er styrket blant svenske samboere ved at man i Sverige har en egen samboerlov.52 Slik sett er det grunn til å tro at den svenske loven ikke bare bidrar til å redusere risiko ved å gi delingsregler for bruddsituasjonen, men også ved å skape en tryggere ramme for forholdsmessig deling underveis i samlivet. Det skal derfor ikke utelukkes at det er en vekselvirkning mellom atferd og normregulering på dette området også i Norge, slik at samboere med felles barn ville ha opptrådt mer fellesskapsorientert om lovgivningen hadde understøttet dette.

Eierskap til investeringer foretatt underveis i samlivet

Undersøkelsen indikerer et klart sammenfall mellom det å oppleve å ha felles økonomi og det å mene at den formuen som bygges opp under samlivet, blir i sameie mellom partene. Dette er ingen rettslig nødvendig sammenheng.

Det å få barn sammen skaper en betydelig dominoeffekt med rettslige konsekvenser. I alt 84 prosent av samboerne med felles barn mener at det de sparer eller investerer, helt eller delvis eies sammen med partner. Undersøkelsen viser videre klare sammenfall mellom det å ha felles barn, det å etablere en felles økonomi, foreta felles investeringer, dele utgifter forholdsmessig og ta opp lån sammen.

Det er likevel en tredjedel av (alle) samboere som tror at erverv gjennom indirekte bidrag ikke gir rett til eierskap. Dette gir en betydelig risiko for at mange samboere vil gå tomhendt ut av forholdet til tross for at inntekten har blitt brukt til felles beste. Dette kan gjøre samboerskapet til en faktisk felle for mange.

Det er da særlig interessant å merke seg at samboerne finner det urettferdig om bare direkte bidrag til en anskaffelse skal føre til erverv av eiendomsrett. Funnene viser at samboerne er klart i favør av sameie for formuesgoder ervervet under samlivet – uansett om bidragene til ervervet er direkte eller indirekte. Funnene utgjør derved en stående invitasjon til lovgiver om å vurdere egne regler om eierskap og deling for samboere med felles barn – dels for å gi nødvendig beskyttelse, men også for å sikre samboerne en lovregulering mer i takt med deres egen rettsoppfatning.

6.2 Samboeres bruk av avtaler. Advokatbistand til samboere

Avtalens funksjon i samboerskap

Flertallet av samboere utsetter å skrive samboeravtale – og de fleste ikke bare utsetter det en stund, men til evig tid. Etter mitt syn er det imidlertid for enkelt å rubrisere denne vegringen som tiltaksløshet eller som et utslag av menneskets iboende tendens til prokrastinering. Det kan like gjerne være et utslag av klokskap.

Det er flere gode grunner til at avtaleskriving utsettes. For det første er det å skrive komplisert. Hva skal man skrive, og hvordan skal det gjøres? Om målet er en balansert avtale, er det for det andre min vurdering, basert på rettspraksis og allmenn erfaring, at avtalen som konsept fungerer best mellom to tilnærmet like ressurssterke parter – og der ressursnivået også er relativt høyt. Rettspraksis gir oss dessverre flere eksempler på ubalanserte avtaler inngått mellom personer i samliv.53 I slike tilfeller er den svake part best skodd uten en avtale – og det er klokest å utsette avtaleskrivingen.

For det tredje kan funnene tyde på at avtalen er et mindre egnet verktøy der partene i utgangspunktet er klart uenige.54 Som konfliktløsningsverktøy er avtaler og forhandlinger mindre egnet i parforhold enn ellers.55 En i utgangspunktet rettslig forhandling mellom to samboere vil lett komme til å omfatte parlivets mer grunnleggende spørsmål som «Er du der for meg?» – og kan derved virke destabiliserende.56 De samboerne som trekker seg, kan derved vise klokskap. De innser at de er i ferd med å slå barnet ut med badevannet – og snur i tide.57

Funnenes betydning for advokaters bistand til samboere

Funnene viser at kun en femtedel av samboerne skriver samboeravtaler. Tilsvarende funn er gjort i andre land.58 Funnene viser videre at det er særlig to grupper samboere som utpeker seg med hensyn til et erkjent behov for å skrive avtaler i større grad enn de gjør. Dette gjelder samboere med felles barn og som har foretatt felles investeringer, og samboere i forhold nummer to eller senere, som kan ha behov for å skrive en avtale som håndterer hensynene til nåværende samboer og barn man har fra før.

Om begge parter i tillegg hadde vært representert ved advokat, burde dette være egnet til å utligne (noe av) den ressursulikheten som måtte ligge i parforholdet. Det å delegere forhandlingsoppgaven kunne derved også gjøre avtalemekanismen mer egnet til å forene motstridende interesser.

På et område der reglene stort sett er ulovfestet og partenes evne til dokumentasjon nok kan variere, blir tvister ofte arbeidskrevende og prosessrisikoen høy. Dette er ytterligere et argument for at partene ville være tjent med balanserte, rettsavklarende avtaler som kan erstatte de deklaratoriske rettsreglene på området.

Sjelden revisjon. Konsekvenser for avtaleutforming

Funnene viser videre at godt over halvparten av alle samboeravtaler aldri gjennomgås eller endres. Kun 10 prosent gjennomgås jevnlig. Dette bør iakttas ved utformingen av samboeravtaler.

Om revisjonsbehovet ikke er sikret, bør avtalen begrenses til å inneholde robuste prinsipper for eierskap eller deling. Jo mer avtalen er preget av skreddersøm og basert på løpende oppdatering, desto viktigere er det at denne avtalen tilhører den tidelen som blir revidert.

Funnene taler etter mitt syn i favør av at dette revisjonsbehovet bør tas opp med klienten allerede fra start og ligge til grunn for avtaleutformingen. De fleste aksepterer (om enn motvillig) at bilen må inn til service etter ulike intervaller. Mye tyder på at en mer komplisert avtale også bør utstyres med et «servicehefte» og avtale om innkalling til gjennomgang.

6.3 Konklusjoner med konsekvenser for lovgivningsbehovet

I denne artikkelen har jeg presentert noen sentrale empiriske funn fra undersøkelsen. Disse funnene gir etter mitt syn grunnlag for tre klare anbefalinger. For det første viser undersøkelsen at ekteskapet og samboerskapet som økonomisk fellesskap fyller ulike funksjoner, og at samboerskapet er langt mer heterogent enn ekteskapet. Dette er en faktisk ulikhet som etter mitt syn fortsatt bør begrunne en ulik regulering av samboerskap og ekteskap som sådanne.59 En annen sak er at viktige samboergrupper fremstår som mer ekteskapslike og derved også mer egnet for en tilsvarende lovgivning som ektefeller.

Funnene gir for det andre grunnlag for å anbefale en langt mer fellesskapsbasert og beskyttende lovgivning for samboere med felles barn.60 Utvikling av (minst) to formuerettslige regelsett for par i samliv er etter mitt syn et samfunnsmessig gode. Det vil kunne balansere hensynene til valgfrihet og behovet for en lovgivningsmessig plastisitet som tar hensyn til eksisterende mangfold, muligheter og sårbarhet i parforhold.

For det tredje viser undersøkelsen at øvrige samboergrupper er for heterogene til at det på bakgrunn av funnene alene er forsvarlig å gi et klart råd om en mer fellesskapsbasert lovgivning. Samboerskapet benyttes i mange livssituasjoner der felles barn og økonomisk integrasjon er fraværende. Samtidig er det et ikke ubetydelig mindretall i gruppen samboere uten felles barn som også organiserer seg fellesskapsbasert. Dette er imidlertid grupper som er vanskelig å fange i generelle, lovgivningsegnede kategorier. For disse samboerne fremstår det som nærliggende å utvikle en lovgivningsmessig «opt in»-løsning, der partene enkelt kan tiltre den samboerlovgivningen som måtte bli utviklet for samboere med felles barn.

Undersøkelsen dokumenterer videre at regler som skiller skarpt mellom virkningen av henholdsvis direkte og indirekte bidrag til anskaffelser, oppfattes som urettferdige, jf. punkt 5.2. Høyesterett vil med andre ord ikke kunne vente sympati for resultatet i Rt. 2011 s. 1168 blant folk flest.61 Folket synes mer i takt med FNs kvinnekomité. I punkt 37 forstår komitéen Rt. 2011 s. 1168 og Rt. 2011 s. 1176 slik at kvinner i norske samboerskap ‘still have no economic rights and protection when such relationships resolve’.62 Dette er krass kritikk. Samtidig er det vanskelig å spore vurderinger basert på hensynet til ikke-diskriminering i domstolens vota, til tross for at vi er på et område der konvensjonsbestemmelsene har forrang.

Spenningen mellom konvensjonsforpliktelsene og Høyesterett kan derved tyde på at det er nødvendig for lovgiver å se nærmere på dette. Politisk sett burde i tillegg regler som gir balanserte regler for samboere med felles barn, også ha potensial som en vinnersak. Riktignok er samboerne en uorganisert gruppe man sjelden ser på barrikadene, men de antas å ha stemmerett.

1Innsamlingen av data ble gjennomført ved hjelp av Ipsos MMI. Dette var en selvstendig, kvantitativ spørreundersøkelse med feltperiode fra februar til mars 2016. Undersøkelsen ble besvart av 3000 voksne personer mellom 25 og 75 år bosatt i Norge. Innsamlingen av dataene er finansiert ved like bidrag fra Justis- og beredskapsdepartementet og Institutt for privatrett, Juridisk fakultet, Oslo. De statistiske sidene ved undersøkelsen er videre kvalitetssikret av Ipsos MMI som er ISO-sertifisert på området. Feilmarginene for totaltallene (n=3000) er +/– 0,75 % til +/– 1,7 % og høyere der det stilles spørsmål til undergrupper. Feilmarginene ved intervjuene foretatt med samboere (n=664) er +/– 1,7 % til +/– 4,0 %. I alle tilfeller: t = 0,05.
2Dag Ingvar Jacobsen, Hvordan gjennomføre undersøkelser? Innføring i samfunnsvitenskapelig metode, 2. utgave, Kristiansand 2005, særlig s. 233–303 og 375–388.
3Laura Beth Nielsen, «The need for multi-method approaches», i The Oxford handbook of Empirical legal research, Oxford 2010, s. 952 f.
4Mavis Macklean, «Families», i The Oxford handbook of Empirical legal research, Oxford 2010, s. 285 f.
5SSB: Samboere 2011 og Ekteskap og skilsmisser, 2014, publisert 19. februar 2015, og Ekteskap og skilsmisser, 2013, publisert 21. august 2014.
6https://www.ssb.no/befolkning/statistikker/fodte/aar/2016-03-09#content.
7Kvinner tjente i 2015 en andel på 87,4 prosent av menns lønn. https://www.ssb.no/befolkning/nokkeltall/likestilling.
8https://www.ssb.no/inntekt-og-forbruk/artikler-og-publikasjoner/kvinner-eier-leiligheter-menn-eier-alt-annet.
9Turid Noack mfl., «Færre samboere enn gifte har felles økonomi», Samfunnsspeilet 3/201. Disse har pekt på at samboerskap i Norge ser ut til å være mer ekteskapslike enn i de fleste andre land, men peker på at samboere også i Norge er mer utsatt for brudd og opptrer mindre forpliktende enn ektefeller. Følgende faktorer var viktige for graden av felles økonomi: samlivets varighet, felles barn og hvorvidt paret hadde planer om å gifte seg.
10Knud Knudsen og Kari Wærness, «Shared or separate? Money management and changing norms of gender equality among Norwegian couples», i Community, Work & Family 2009. Disse har pekt på at pars organisering av økonomien først og fremst påvirkes av om de er gift, har god eller dårlig råd, om de har foretatt en større investering sammen, om de utgjør en en-inntekts- eller en to-inntektsfamilie, og alderskohort.
11Se særlig Rt. 1978 s. 1352 samt Peter Lødrup og Tone Sverdrup, Familieretten, Oslo 2016, 8. utg., s. 351 f.
12Retten til vederlag vokste frem på 1980-tallet og har emm sitt klareste uttrykk i Rt. 1984 s. 497. Retten er videre presisert og avgrenset gjennom særlig Rt. 1989 s. 539, Rt. 2011 s. 1168 og Rt. 2011 s. 1176. Se også Peter Lødrup og Tone Sverdrup, Familieretten, Oslo 2016, 8. utg., s. 351 f.
13Undersøkelsen viser at kun 6 prosent av samboerne får profesjonell bistand til delingen ved brudd, og at under 1 prosent går til retten.
14Lov 4. juli 1991 nr. 45 om rett til felles bolig og innbo når husstandsfellesskap opphører, § 3.
15Lovgivningsmessig relevans sikter til kategorier det er tenkelig å knytte rettsvirkninger til.
16Med «samboere» sikter jeg i artikkelen og undersøkelsen til dem som selv definerer seg som samboere.
17Samboere som gruppe kan inndeles på mange måter. Jeg lot her respondentene velge blant kategorier basert på alder, barn, samlivets varighet og om det er et samliv tidlig, sent eller «midt i livet». Det kan reises innvendinger mot å kombinere flere kriterier i én og samme kategori. Samtidig hadde jeg behov for å finne et grep som gjorde det mulig å undersøke lovgivningsbehovet for vesentlige samlivsgrupper. De samboerne som ikke fant en passende kategori for sitt samliv, kunne velge kategorien «annet». Kun 2 prosent svarte dette.
18Det er 6 prosent av ektefellene som har barn fra før, men uten å ha felles barn, 5 prosent har etablert seg sent – i et samliv nr. 2 eller 3 uten felles barn, men gjerne med barn fra før, og 4 prosent har ikke barn – verken felles eller fra tidligere, mens 3 prosent karakteriserer seg som unge og uten barn.
19Kategorien «annet» er relativt stor (10 prosent) for ektefeller i motsetning til for samboere (2 prosent). Jeg antar at denne forskjellen blant annet kan forklares med at det ikke var egne kategorier separerte ektefeller – siden spørsmålet skulle stilles både til ektefeller og samboere. Det er også mulig at ulike former for hente-ekteskap og familiegjenforening ikke passer like godt i de forhåndsdefinerte kategoriene. Det kan derved hevdes at kategoriinndelingen var bedre tilpasset samboergruppen enn ektefellegruppen.
20Dette ble dels gjort ved at respondentene ble stilt åpne, udefinerte spørsmål om de hadde felles eller separat økonomi, og dels ved at de ble stilt detaljerte spørsmål om kontobruk, deling og eierskap for å gi innhold til de mer vage forestillingene om en «hovedsakelig felles», «delvis felles» eller «atskilt» økonomi.
21Wallberg (2014), Att leva som sambo, s. 123. Målt som andel av alle samboere svarte i alt 74 prosent av de svenske samboerne at de «på något sett» hadde felles økonomi. I min undersøkelse svarer 72 prosent av alle samboere det samme, hvilket kan tilsi en betydelig nordisk konsensus mellom samboerne.
22Til sammenligning svarer 77 prosent av ektefellene at de har «hovedsakelig felles økonomi», jf. min undersøkelse tabell 8.
23Gruppen «felles barn» består både av dem som bare har felles barn, og dem som i tillegg har barn fra før. Funnene viser at samboerpar med bare felles barn foretrekker en felles økonomi, mens samboere med bare barn hver for seg foretrekker en atskilt økonomi. Par med både felles barn og barn hver for seg havner her i en mellomkategori som fordeler seg mer jevnt over aksen felles og atskilt økonomihåndtering uten signifikante funn.
24Det var 20 prosent av samtlige samboere som planla å gifte seg. I denne gruppen som planla å gifte seg, oppgav 31 prosent at de hadde «hovedsakelig felles økonomi», mens kun 11 prosent hadde atskilt økonomi, jf. tabell 35cross.
25Turid Noack, Torkel Hovde Lyngstad og Per-Arne Tufte fant også at samboere i mindre grad enn gifte hadde felles økonomi, jf. http://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/faerre-samboere-enn-gifte-har-felles-okonomi.
26Blant de gifte i undersøkelsen var det 12 prosent som hadde all inntekt på en felles konto.
27Det forutsettes at begge har en form for inntekt, herunder trygd, pensjon og sosiale ytelser, og det ses bort fra en mulig svart økonomi som bevisst holdes utenfor inntektskontoen.
28I aldersgruppen over 55 år svarte 68 prosent dette.
29I samboerskapene som hadde vart 16 år eller lenger, svarte 56 prosent dette.
30Det er rimelig å anta at denne gruppen først og fremst består av en-inntektsfamilier, der respondenten vurderer det slik at de ikke deler på kostnadene fordi paret bare har én inntekt – og at denne derved dekker det hele.
31Det var bare 19 prosent av de unge samboerne uten barn som delte forholdsmessig.
32Det samme gjelder i noe større grad blant svenske samboere. Se Kajsa Walleng, Att leva som sambo, Uppsala 2015, s. 123, og tabell 23b, s. 466. Se motsatt avvisningen av evneprinsippet i et langvarig samboerskap i Rt. 2011 s. 1168 [30]. Funnene her skulle tilsi at samboerne selv ikke er fremmede for å dele etter evneprinsippet.
33Som kontrast kan nevnes at etter australsk familierett (Family Law Act sec. 79 (4)) skal man ved den skjønnsmessige delingen av formuen ved samlivsbrudd i ekteskap eller samboerskap ikke bare ta hensyn til bidrag til erverv av formuesgoder, men også bidrag til å bevare («conservation») objektene, og det skal også tas hensyn til bidrag til familiens velferd.
34Det spørres her etter samboerens vurdering av eierskap til det investerte og sparte i eget samliv. Denne vurderingen lar seg ikke overprøve på generell basis.
35Sameie (felles eierskap) kan følge av partenes uttrykkelige avtale, en stilltiende avtale som bekreftes av partenes bidrag, investeringer foretatt via en konto der midlene er i sameie, direkte av partenes indirekte og direkte bidrag til anskaffelsen(e), og av påbud fra giver eller arvelater, men det er lite sannsynlig at det er samsvar mellom forventning og juridisk realitet.
3640 prosent av de unge uten barn og 53 prosent av dem som er etablert i et senere samliv.
37En avtale mellom samboere må riktignok kunne utsettes for rimelighetssensur som øvrige avtaler, men dette utgjør ingen særlig skranke for avtaler mellom samboere.
38Tone Sverdrup, «Passer avtalemodellen til livsfellesskapets logikk?» i Velferd og rettferd: Festskrift til Asbjørn Kjønstad, 70 år, Oslo 2013, s. 575–601.
39Det er derved 95 prosent sannsynlighet for at det på landsbasis er mellom 18 og 24 prosent som har skrevet samboeravtale.
40Tidligere undersøkelser har antydet at avtaleandelen ligger mellom 15 og 38 prosent, men med variasjoner i utvalg og spørsmålsformuleringer. Spørsmålet om samboeravtale er inngått, har Synnovate stilt årlig på vegne av DNB, men svarene i disse undersøkelsene viser et ikke ubetydelig sprik. På samme spørsmål svarte 38 prosent ja i 2005, 17 prosent i 2007 og 23 prosent i 2011. En undersøkelse utført av Opinion i 2010 viser videre at kun 15 prosent av alle samboere har skrevet samboerkontrakt. En undersøkelse utført av TNS Gallup på vegne av Den Norske Advokatforening i 2007 tilsa imidlertid at 23,1 prosent av samboerne har skrevet samboeravtale, mens 69,5 svarte at de ikke har skrevet en slik avtale. Av en landsrepresentativ undersøkelse utført av Infact på oppdrag for Dine Penger i 2007 fremgikk det at 17 prosent av samboerne har skrevet samboeravtale. Jeg er ikke kjent med hvilken feilmargin som foreligger i de ulike undersøkelsene.
41Se Kajsa Walleng, «Att leva som sambo», 2015, s. 109. Feilmargin: +/– 3 prosentpoeng.
42Feilmargin: +/– 1,9 til +/– 4,4 prosentpoeng.
43I en undersøkelse foretatt av Opinion i 2010 svarte 40 prosent det samme. Jeg kjenner ikke feilmarginen.
44Jeg har ikke funnet andre undersøkelser som kartlegger innholdet av norske samboeravtaler.
45N=141. Feilmargin fra om lag +/– 3,6 til +/– 8,2 prosentpoeng. Samboerne kunne velge mer enn ett svaralternativ. Summen av svarene blir her 243 prosent.
46Til sammenligning svarte 22 prosent av de svenske samboerne det samme, jf. Wallberg 2015, tabell fråga 15b. Feilmarginen er her oppgitt til +/– 11 prosentpoeng, slik at funnet ikke trenger å avvike betydelig fra funnet i undersøkelsen her.
47Kravet til avtalens form ble ikke problematisert i undersøkelsen.
48Til sammenligning svarte 27 prosent av de svenske samboerne det samme, jf. Wallberg 2015, tabell fråga 15b. Feilmarginen er oppgitt til +/– 11 prosentpoeng.
49Undersøkelsens tabell 5 viser at hovedtyngden av samboerskapene på intervjutidspunktet hadde vart fra 5 til 9 år, mens ekteskapenes varighet fordelte seg relativt jevnt fra 5 til 50 år. Bare om lag 4 prosent av samboerskapene hadde vart fra 20 til 24 år – og ingen hadde vart lenger.
50Rt. 2011 s. 1168 illustrerer (den ekstreme) risikoen for samboere som utsetter egen utdanning, karriere og etablering på boligmarkedet til fordel for familien.
51Jf. Rt. 2011 s. 1740 der evneprinsippet avvises i samboerforhold.
52Sambolagen (2003:376). Det følger av loven 3 § at det er felles bolig med innbo som utgjør «samboegendomen». Ved samlivsbrudd kan hver og en av samboerne kreve deling, jf. 8 §, mens gjenlevende har rett til dette om samlivet avsluttes ved død. Om deling kreves, så skal samboernes eierandeler fastlegges og gjeldsavleggelse skal foretas i disse andelene via regler som er klart beslektet med de reglene vi kjenner for gjeldsavleggelse ved deling av et felleseie etter norsk rett. Dernest følger det av 14 § at nettoformuen skal likedeles.
53Se f.eks. Rt. 2011 s. 1168, der en samboer gikk tilnærmet tomhendt ut etter 16 års samboerskap med to felles barn og betydelige direkte og indirekte bidrag. Høyesterett mente her at partenes oppgjørsavtale ikke kunne lempes, og at det skulle mer til for å lempe en avtale mellom samboere etter avtaleloven § 36 enn etter ekteskapsloven § 65. Se også LH 2003-343. Saken gjaldt bl.a. krav om vederlag. Hustruen hadde antakelig vunnet frem på basis av ulovfestet rett, om hun ikke relativt kort før bruddet hadde undertegnet en ektepakt klart i favør av mannen.
54Kun 2 prosent svarte at de unnlot å skrive avtale fordi de var uenige om innholdet.
55Se også Tone Sverdrup, «Passer avtalemodellen til livsfellesskapets logikk?», i Velferd og rettferd: Festskrift til Asbjørn Kjønstad 70 år, Oslo 2013.
56Sissel Gran, Det er slutt. Historier om løsrivelse, Oslo 2016.
57Se også Tone Sverdrup, «Samboerforholdets rettslige egenart og behovet for lovgivning», i Nordisk samboerrett, Oslo 2014, særlig side 282–283.
58Se Walleng, «Att leva som sambo», 2015, s. 109. Kun 14 prosent av de svenske samboerne har skrevet samboeravtale. Se også Ann Barlow og Janet Smithson, «Is modern marriage a bargain? Exploring Perceptions of Pre-Nuptial Agreements in England and Wales», ResearchGate 2012. Basert på empiriske undersøkelser konkluderer forfatterne med at forhåndsavtaler vil oppleves som fremmed, ofte unaturlig og i alle fall uromantisk ved førstegangs ekteskap, men er mer aktuelt ved senere ekteskap, ikke minst der partene har barn fra før. Disse funnene harmonerer med funnene i min undersøkelse, der det er dem som etablerer seg sent i livet, med et forhold eller flere bak seg, som er mest tilbøyelig til å inngå samboeravtale.
59Se også Göran Lind, «Utvecklingen av samboförhållanden och samborätten i Norden», i Nordisk Samboerrett 2014, s. 40, der det pekes på at hensynet til nøytralitet overfor samlivsformene i svensk rett nettopp har vært et argument for ulik regulering og derved en valgrett for par som ønsker å leve sammen.
60Se også Tone Sverdrup, «Trenger vi en samboerlov?», i Med loven mot makta. Juss-Buss førti år, Oslo 2011, s. 226–242, og Ingrid Lund-Andersen, Familieøkonomien, København 2011, særlig s. 576. Forfatteren tar i motsetning til meg til orde for en samboerlov bør gjelde både for samboere med felles barn og samboere som har bodd sammen i minst 2 år.
61Se Tone Sverdrup, «Samboerforholdets rettslige egenart og behovet for lovgivning», i Nordisk Samboerrett 2014, særlig s. 256.
62Concluding observations of the Committee on the Elimination of Discrimination against Women, 23. mars 2012, punkt 37. (Ny vurdering fra CEDAW er forventet i mars 2017.)

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon