Noen barn blir født med uklart biologisk kjønn, altså med kjønnskjennetegn som ikke passer inn i de vanlige definisjonene av jente og gutt. De blir internasjonalt betegnet som intersex, eller på norsk interkjønn. Kjennetegnene som gjør dem vanskelige å plassere, kan gjelde kjønnsanatomien, reproduktive organer, hormonmønstre og/eller kromosommønstre. Interkjønn er en samlebetegnelse på mange ulike tilstander. For mange av barna er trekkene synlige ved fødselen, mens de for andre først viser seg senere, og ofte i puberteten. Det er særlig behandlingen av den førstnevnte gruppen som i det siste har kommet i søkelyset.1

I flere tiår har det vært vanlig medisinsk praksis å bestemme på et meget tidlig stadium om et spedbarn med uklart kjønn skal bli jente eller gutt. Ut fra dette valget er det på dette tidlige tidspunktet foretatt et kirurgisk inngrep for å tilpasse barnets kjønnsorganer til det kjønn som er valgt. Nye kirurgiske inngrep har vært nødvendig opp gjennom barndommen. Operasjonene har blant annet gått ut på fjerning av kjønnskjertler, eggstokker og testikler. Inngrepene er irreversible. Barna har dessuten vært utsatt for inngripende undersøkelser av kjønnsorganene, og ofte hormonbehandling.

Hvis barnet er født med noe som kan oppfattes som enten forstørret klitoris eller en lite utviklet penis, har det som regel vært enklest å fastsette at barnet skal bli en jente. Dette innebærer at en del barn som kanskje ut fra andre kriterier ville ligget nærmere å være gutt, er blitt gjort til jenter. Med bedrede metoder for å undersøke det «egentlige» kjønnet til barnet ut fra hormonsammensetning og kromosomer har valget av kjønn vært mindre opplagt.

Barna er blitt utsatt for disse behandlingsformene fordi det har vært ansett som nødvendig for barn å ha et bestemt kjønn. Barn med avvikende kjønnsorganer ville lett kunne bli stigmatisert og trakassert. Behandlingen har tatt sikte på en «normal» fysisk og psykososial utvikling. Det er også blitt antatt at det er viktig å gjøre inngrepene på et så tidlig tidspunkt som mulig for å oppnå best resultat på lengre sikt.

Behandlingen er avhengig av foreldresamtykke, som er basert på legenes informasjon om at inngrep er nødvendige. Samtykket er avgitt av foreldre sterkt preget av usikkerhet og kanskje sjokk over å ha fått et barn som ikke er «normalt». Ofte er de heller ikke gitt tilstrekkelig informasjon om konsekvensene av behandlingen og om mulige alternativer.

Etter hvert har det vist seg at behandlingen fører til alvorlige fysiske komplikasjoner for mange barn, samt kronisk smerte, tap av fruktbarhet, psykologiske forstyrrelser og svekkelse av den seksuelle livskvaliteten. Flere har vist stor grad av usikkerhet rundt sin kjønnsidentitet. I 2005 kom det derfor nye anbefalinger fra internasjonale eksperter. Disse går ut på at irreversible inngrep bare skal foretas på medisinske indikasjoner, ikke kosmetiske, og at de må være hensiktsmessige ut fra personens behov på det gitte tidspunktet. For eksempel skal det ikke lenger gjennom inngripende kirurgi konstrueres en vagina på et barn. Anbefalingene sier likevel fortsatt at alle nyfødte skal bli tilskrevet et kjønn.

I mange land foretas fortsatt irreversible kjønnsinngrep på nyfødte og små barn selv om praksisen etter hvert har møtt omfattende motstand, dels fra interkjønnspersoners egne organisasjoner, dels fra menneskerettshold.

Alternativet til denne behandlingen er at foreldrene gis omfattende rådgivning og veiledning når de får et barn med uklare kjønnskjennetegn. De må få vite at dette har skjedd andre før dem, og at barnet kan leve et fullgodt liv uten å ha et klart kjønn. Forutsetningen er at barnet får tilstrekkelig støtte til å håndtere sin situasjon og se seg selv som en person med det samme menneskeverdet som alle andre. Dette krever også en bevisstgjøring av samfunnet rundt. Situasjonen er ikke så ulik den som oppstår når et barn kommer til verden med en funksjonsnedsettelse. Foreldrene er de nærmeste til å støtte barnet, men de trenger også veiledning i å forholde seg til andres forventninger. Etter hvert kan også barnet selv ha behov for psykologisk rådgivning i tilknytning til sin interkjønntilstand.

Barn har rett til å bli beskyttet mot behandling som utgjør inngrep i deres fysiske integritet, med mindre disse er medisinsk nødvendige. Det blir helt sentralt å klarlegge nærmere hva som ligger i medisinsk nødvendighet, i lys av det man nå vet om virkningene av den tidlige behandlingen. Er ikke behandlingen nødvendig har ikke foreldrene kompetanse til å samtykke til den. Hvis den likevel gjennomføres, utgjør dette et brudd på barnekonvensjonen (BK) art. 19 som sier at barnet skal beskyttes mot alle former for vold.

Enhver behandling som ikke er nødvendig på et gitt tidspunkt, bør utsettes så lenge som mulig, helst til barnet er blitt så stort at det selv kan ha en mening om saken. Barnet har etter BK art. 12 rett til å bli hørt i alle forhold som vedrører det. For mange interkjønnbarn kan beslutningen om eventuell medisinsk behandling utsettes til barnet er blitt stort nok til å forstå hva saken gjelder og hva som vil være konsekvensene av det valget som tas i den ene eller andre retningen. Da kan barnet ha et velbegrunnet syn på om det ønsker behandling, og i tilfelle hva slags behandling. Hvis inngrep foretas på et tidligere stadium, vil det i tillegg være et brudd på BK art. 3 nr. 1 om barnets beste. En kjønnsidentitet som pålegges et barn, kan også være i strid med barnets rett til identitet etter BK art. 8. Alt i alt kan disse inngrepene anses som en «skadelig praksis», og de har vært kalt «intersex genital mutilations» (kjønnslemlesting av interkjønnpersoner).

Dette var FNs barnekomités synsmåte da disse problemstillingene første gang kom opp i komiteens behandling av Sveits’ rapport tidlig i 2015. Før det hadde interkjønnpersoners menneskerettigheter vært tatt opp av FNs kvinnediskrimineringskomité allerede i 2009, men med en lite spesifikk anbefaling. Videre ga FNs torturkomité omfattende anbefalinger til Tyskland i 2011. Siden disse ikke fokuserer på barn, er det barnekomiteens anbefalinger som gjengis nedenfor. Etter behandlingen av Sveits har barnekomiteen gitt merknader på dette området til flere land, blant annet Irland og Storbritannia, og har også tatt inn noen av anbefalingene fra torturkomiteen. De mest omfattende anbefalingene fra barnekomiteen ble gitt til New Zealand i oktober 2016, og de gikk ut på at staten bør:

      Også i Norge er temaet satt på dagsordenen. Helse- og omsorgsdepartementet stilte sommeren 2016 en del spørsmål om behandlingspraksis til Helse Sør-Øst og Helse Vest. Det felles svaret skiller mellom medisinsk-somatisk indiserte inngrep og psykososialt indiserte inngrep. Grensen mellom dem er ikke klar. De siste utstår til barnet selv kan treffe avgjørelsen, i praksis når barnet blir myndig, men disse utgjør et fåtall av inngrepene. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), Helsedirektoratet og Likestillings- og diskrimineringsombudet arrangerte høsten 2016 et symposium om «variasjon i kroppslig kjønnsutvikling». Bruker- og interesseorganisasjoner, forskere, helsefaglig personell, myndighetsrepresentanter og andre eksperter fra inn- og utland var samlet for å dele kunnskap og erfaringer. Ut fra et bedret faktagrunnlag og styrket fokus på menneskerettighetene vil det ventelig bli utviklet retningslinjer som klarere ivaretar barns rettigheter på dette feltet.

      Norske myndigheter kan forvente å få spørsmål om praksisen på dette området når FNs barnekomité skal gjennomgå Norges rapport som ble avlevert i oktober 2016.