Adopsjonslovutvalget overleverte i oktober 2014 sitt forslag til ny adopsjonslov (NOU 2014: 9). Høringsfristen er 5. mars 2015. Jeg er som utvalgsleder bedt om å gi en presentasjon av enkelte sider ved lovforslaget.

Norge fikk sin første adopsjonslov i 1917. Någjeldende adopsjonslov er fra 1986, men loven var på flere punkter en språklig modernisering av 1917-loven. Adopsjonsutvalget (NOU 2009: 21) ledet av Harald Hove foretok en bred gjennomgang av adopsjonsfeltet. En av hovedkonklusjonene i NOU 2009: 21 var at reguleringen var fragmentert og uoversiktlig. Utvalget kom med konkrete innspill til gjeldende regelverk, men en lovrevisjon lå utenfor utvalgets mandat. Vårt utvalg skulle derimot foreslå en ny adopsjonslov.

Adopsjon er en særegen avgjørelsestype. Utvalget foreslår å innføre en egen formålsbestemmelse som knesetter at siktemålet med adopsjon er å gi barn «en trygg oppvekst ved å etablere varige, rettslige bånd mellom barn og foreldre» (utkastet § 2). Et særpreg ved adopsjon er at foreldreskapet etableres gjennom et vedtak fra myndighetene uten at barn og søkere nødvendigvis har biologiske bånd. De vil ofte heller ikke ha en sosial relasjon i forkant av adopsjonen. Dermed skapes familiebåndene gjennom selve adopsjonsvedtaket.

Adopsjon rommer ulike undergrupper med hver sine særtrekk. Historisk var nasjonal adopsjon av spebarn den vanligste adopsjonstypen, hvor kvinner i en fortvilet situasjon ga opp sine barn med ønske om å sikre dem gode oppvekstsvilkår. På 1950-tallet hadde vi årlig i overkant av 1000 slike adopsjoner, mens de nå utgjør knapt en håndfull i året.

Adopsjon av barn fra utlandet vokste frem på 1970-tallet, med 1998 som et toppår med i underkant av 800 adopsjoner. Imidlertid har antallet falt dramatisk, og i 2013 formidlet de tre adopsjonsorganisasjonen totalt 144 adopsjoner. Årsaken til denne nedgangen er i første rekke bedre levekår i opprinnelseslandene som Norge samarbeider med.

Både ved spebarns- og utenlandsadopsjon vil de rettslige båndene etableres før den sosiale familiedannelsen. Et særpreg ved utenlandsadopsjonene er beslutningsprosessen, både organisatorisk ved at adopsjonsorganisasjonene spiller en sentral rolle og saksbehandlingsmessig ved at deler av denne skjer i opprinnelseslandet.

Stebarnsadopsjoner nådde sitt tallmessige toppår på 1970-tallet med i overkant 500 adopsjoner årlig, mens det de siste årene har kommet inn i underkant av 200 søknader. Et særpreg ved stebarnsadopsjonene er at den sosiale relasjonen mellom barnet og adopsjonssøkeren allerede er etablert, slik at adopsjonen her er en rettslig bekreftelse på oppståtte bånd. Dessuten beholder barnet den ene av de opprinnelige foreldrene. Et empirisk særtrekk ved stebarnsadopsjonen er at søkeren ofte er barnets stefar.

Barnevernloven inneholder egne regler om adopsjon uten foreldrenes samtykke (ofte kalt tvangsadopsjon), jf. barnevernloven § 4-20. Også her har det vært en tallmessig utvikling. Det var nær en halvering fra 1994 til 1998 (fra 43 til 23 vedtak), muligens som en reaksjon i etterkant av dommen Johansen mot Norge fra Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD). De senere årene har antallet saker vært økende, og i 2013 avgjorde fylkesnemndene 43 saker. En egenart ved denne adopsjonstypen er muligheten for besøkskontakt etter adopsjon, jf. barnevernloven § 4-20a.

En nyere adopsjonstype har oppstått etter assistert befruktning gjennomført i utlandet, hvor det blant annet er gitt en midlertidig lov om overføring av foreldreskap for barn i Norge født av surrogatmor i utlandet mv. Surrogatiloven (lov 8. mars 2013 nr. 9) § 2 femte avsnitt fastsetter at adopsjonsloven gjelder om ikke annet følger av surrogatiloven selv. I underkant av 100 saker er behandlet etter denne loven, og i tillegg kommer saker etter adopsjonsloven.

Også ut over de typetilfellene som her er nevnt, kan det oppstå et ønske om adopsjon av barn, for eksempel hvor mindreårige står uten foreldre etter dødsfall.

Helt siden 1917 har muligheten stått åpen også for voksenadopsjon. Adopsjon av voksne er imidlertid vesensforskjellig fra adopsjon av barn siden siktemålet ikke her er å trygge barns oppvekstsvilkår, men rettslig å bekrefte etablerte bånd (utkastet § 2 annet avsnitt).

På konstitusjonelt nivå danner Grunnloven § 104 om barns rettigheter en ytterramme for adopsjonslovgivningen. På et folkerettslig nivå er Norge bundet av FNs barnekonvensjon, som i artikkel 21 har en egen bestemmelse om adopsjon. Som kjent er FNs barnekonvensjon inkorporert i norsk rett gjennom menneskerettsloven og gitt forrang fremfor kolliderende lovbestemmelser. Norge har videre ratifisert Haag-konvensjonen om internasjonale adopsjoner. Denne er helt sentral for å få til det samarbeidet som er nødvendig mellom myndighetene i opprinnelsesland og mottakerstater ved adopsjoner over landegrensene.

Utvalget foreslår derfor at Haag-konvensjonen synliggjøres i lovutkastet (§ 17), og at loven så langt som mulig skal tolkes i samsvar med denne. Europarådet har vedtatt en revidert europeisk konvensjon om adopsjon, som i motsetning til Haag-konvensjonen er heldekkende ved å regulere alle adopsjonstyper.

Også Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) kan sette rammer på adopsjonsfeltet. Adopsjon uten foreldrenes samtykke er en klassisk inngrepssituasjon, se Johansen mot Norge og Aune mot Norge. Spørsmål kan også oppstå dersom myndighetene nekter å anerkjenne etablerte sosiale bånd som et familieliv etter EMK art. 8, se Mennesson mot Frankrike og Labassee mot Frankrike som gjaldt nektelse av å anerkjenne foreldreskap av barn unnfanget etter surrogati i utlandet.

Siden de ulike adopsjonstypene har sine særpreg, har det vært en utfordring å utarbeide et lovutkast som favner særpregene ved ulike adopsjonstyper uten å bli unødig detaljert og komplisert. Samtidig må det gis nødvendige føringer for å unngå at for mange spørsmål blir overlatt til praksis. Utvalget foreslår derfor at loven i et eget kapittel 2 gir generelle vilkår for alle typer adopsjon. Her videreføres det grunnleggende kravet om at adopsjon skal være til barnets beste (§ 3) og det foreslås en egen bestemmelse om grunnleggende krav til søkere (§ 4). Blant generelle vilkår for adopsjon er krav til barns deltakelse og samtykke (§ 8) og foreldrenes samtykke (§ 9). Utvalget foreslår i kapittel 3 nærmere regler for et utvalg særskilt praktiske adopsjonstyper: stebarnsadopsjon (§ 12), stebarnsadopsjon av barn som er unnfanget ved assistert befruktning i utlandet (§ 13), adopsjon av spebarn (§ 14) og adopsjon av voksne (§ 16). Adopsjon fra utlandet (internasjonal adopsjon) er foreslått regulert i kapittel 4. Videre inneholder utkastet forslag til regler om virkningene av adopsjon (kapittel 5), støtte etter adopsjon (kapittel 6), adopsjonsformidling av barn fra utlandet (kapittel 7), saksbehandling (kapittel 8) og interlegale spørsmål (kapittel 9).

Lovutkastet er på mange punkter en videreføring av dagens lovgivning eller en kodifisering av den praksis som er lagt til grunn av adopsjonsmyndighetene. Innenfor rammene av denne lederartikkelen kan jeg bare trekke frem enkelte forslag som vel er nyvinninger i forhold til dagens adopsjonslov:

Etter dagens lov må barn over 12 år samtykke til adopsjon. Etter utkastet kan barn over 12 år fremdeles nekte adopsjon, men barn mellom 12 og 14 år får mulighet til å forholde seg nøytralt og overlate avgjørelsen til voksne (§ 8 tredje avsnitt).

På samme måte som i dag skal adoptivbarn ha krav på innsyn i opplysninger om identiteten til de opprinnelige foreldrene. Utvalget foreslår å senke innsynsalderen til 15 år for å få en aldersgrense som er mer i samsvar med hva som ellers brukes i lovverket (§ 43). I tillegg foreslår utvalget at også direkte etterkommere skal få innsynsrett dersom adoptivbarnet er gått bort.

Dagens lov inneholder ingen særlige regler om adopsjon av barn unnfanget ved assistert befruktning i utlandet. Adopsjon kan da eventuelt skje etter de alminnelige reglene; i tillegg kom muligheten etter den nevnte surrogatiloven for søknader fremmet før 1. januar 2014. Utvalget foreslår her en egen bestemmelse om stebarnsadopsjon av barn unnfanget ved assistert befruktning i utlandet (§ 13). Forutsetningen er at søkers partner har etablert foreldreskap til barnet. Utkastet innebærer ingen helhetlig regulering av disse utfordrende spørsmålene, men fanger opp de tilfellene som utvalget mener bør reguleres innenfor rammene av adopsjonsinstituttet.

Dagens regelverk inneholder ingen regler om oppfølging etter adopsjon. Her foreslår utvalget at familier som har adoptert et barn fra utlandet inntil tre år etter barnets ankomst, gis rett til å bli fulgt opp at rådgivere med særlig kunnskap om adopsjon og med terapeutisk erfaring (§ 29). Oppfølging etter adopsjon fra utlandet er særlig viktig når en stadig økende del av barna er eldre, og mange av disse har særskilt behov for støtte.

Dagens adopsjonslov inneholder ingen særlige regler om omgjøring av adopsjonsvedtak, men lovgivningen bygger på at en innvilget adopsjon ikke kan omgjøres med mindre vedtaket er ugyldig, selv om alle involverte samtykker. Adopsjonslovutvalget foreslår å knesette den begrensete omgjøringsadgangen i lovteksten (§ 39), og i tillegg til å innføre en absolutt omgjøringsgrense på ti år.

Adopsjonslovutvalget deltok i «Klarspråk-prosjektet», og utkastet til lovtekst ble derfor diskutert med Språkrådet i håp om at lovteksten er mer umiddelbart forståelig enn dagens regler. Nå er det bare å håpe på mange og vettuge høringsinnspill for at den nye adopsjonsloven blir så klokt og godt utformet som mulig.