Universitetsforlaget 2014. 339 sider inkludert litteraturliste, domsregister og stikkordregister. Anmeldt av fylkesnemndsleder Geir Kjell Andersland, medlem av Norsk kritikerlag

Denne boken forfattet av professorene Lena R.L. Bendiksen og Trude Haugli, begge ved Universitetet i Tromsø, har høy nytteverdi og foreligger på et betimelig tidspunkt.

Barns rettigheter og livssituasjon har i stigende grad blitt aktualisert og synliggjort på både rettslig og politisk nivå. Omsider er omfanget av de konkrete forpliktelser som følger av FNs barnekonvensjon (BK), inkorporert i norsk rett i 2003, i ferd med å bli erkjent. Barneloven og barnevernloven har i kjølvannet av det økte barnerettslige fokus gjennomgått flere viktige endringer.

Sentrale emner i BARNERETTEN gir den nødvendige oppdaterte kunnskap for de som er i feltet, men er også en glitrende innføring i de viktigste deler av barnelovgivningen, både for studenter og for de som måtte ønske et bedre kjennskap til et rettsfelt og politikkområde som er i vekst.

Boken har ikke gitt plass til viktige rettspolitiske diskusjoner om barnevernloven som rettighetslov eller gråsonetema knyttet til barneloven og barnevernloven. Forhåpentligvis kan det bli rom for dette i en eventuell senere utgave.

Boken kan uansett anbefales på det sterkeste til alle som befatter seg med, eller interesserer seg for barnerettslige spørsmål.

Barneretten er som rettsdisiplin og forskningsfelt, på offensiven og i vekst. Siden 1998 har det kommet en rekke doktoravhandlinger på feltet. Inntil dette året forelå det bare to (Tove Stang Dahl, Barnevern og samfunnsvern, 1978 og Lucy Smith, Foreldremyndighet og barnerett, 1980). Siden Trude Hauglis viktige avhandling Samværsrett i barnevernssaker (1998), har ytterligere ni disputert med barnerettslige avhandlinger. Den hittil siste er Randi Sigurdsen, Tvangsplassering og tilbakehold av barn med utfordrende atferd. En sammenligning av regler i barnevernloven, helse- og omsorgstjenesteloven og psykisk helsevernloven (Universitetet i Tromsø, 2013). Av de øvrige avhandlingene som, i likhet med Hauglis avhandling, har hatt særlig betydning for praktikerne på feltet, nevner jeg: Kisten Sandberg, Tilbakeføring av barn etter omsorgsovertakelse (Oslo, 2003), Elisabeth Gording Stang, Det er barnets sak (Oslo, 2007), Lena R.L. Bendiksen, Barn i langvarige fosterhjemsplasseringer (Bergen, 2008) og Mons Oppedal, Akutthjemlene i barnevernloven (Oslo, 2008).

Det har også vært en stor økning i produksjon av artikler og bøker som omhandler barnerettslige tema, og både i den rettspolitiske diskusjonen og i den generelle politiske debatten, har barns rettslige posisjon fått stadig mer oppmerksomhet. Den praktiske betydning av de sentrale bestemmelser i FNs barnekonvensjon om hensynet til barnets beste og barnets rett til medvirkning versus innvandringsregulerende hensyn, har splittet både Høyesterett, Stortinget og opinionen. I det offentlige rom har Norges forunderlige motvilje når det gjelder å ratifisere barnekonvensjonens nye klageordning, blitt stadig mer kritisert. I 2015 er det 100 år siden Stortinget vedtok nye barnelover, siden kjent som De Castbergske barnelover. Disse barnerettslige reformene gjorde Norge til et forbilde og en pådriver på et forsømt felt. Særlig i dette perspektiv er Norges unnfallenhet vedrørende klageordningen rett og slett pinlig, ikke minst i et internasjonalt perspektiv.

Som svar på noen av de spørsmål og tema som har blitt reist, er det i løpet av de siste årene foretatt en rekke endringer i barneloven og barnevernloven.

Professor Gudrun Holgersen (Universitetet i Bergen) har tidligere utgitt Barnerett (Høyskoleforlaget, 2008), som gir en bred oversikt over barns rettsstilling på en rekke ulike områder. Utviklingen på feltet har skapt et behov for en oppdatert og nærmest dagsaktuell bok konsentrert om barneloven og barnevernloven.

Professor Trude Haugli har siden doktoravhandlingen i 1998, blitt en av våre fremste barnerettsforskere. Hun har videre stått i bresjen for å utvikle og fremme det etter hvert ledende barnerettslige fagmiljøet ved Universitetet i Tromsø.

Intet er derfor mer naturlig enn at hun, denne gang med sin ferske professorkollega Lena R. L. Bendiksen, fra samme fagmiljø, som medforfatter, nå har skrevet denne nødvendige boken.

Om bokens formål skriver forfatterne (side 22):

Boka er skrevet med tanke på dem som ikke allerede har god kjennskap til barnelovgivningen, herunder studenter, men også for dem som har behov for en oppdatering innenfor området, og som ønsker å se barneloven og barnevernloven i sammenheng. Vårt mål er at denne boka skal være nyttig i arbeidet med barnerettslige spørsmål, både for studenter, jurister og personer med annen fagbakgrunn.

Så langt jeg kan bedømme, lykkes forfatterne godt med å oppnå sitt formål. Boken vil utvilsomt ha en betydelig praktisk nytteverdi for alle som jobber med barnerettslige spørsmål, også for ikke-jurister. Teksten er en kombinasjon av en grunnleggende innføring og en relevant oppdatering for de som allerede er kyndige på feltet.

Boken er inndelt i tre deler. Den første delen presenterer, gjennom fem kapitler, barneretten som rettsområde, fra en introduksjon av rettsfeltet (kapittel 1) via vurderinger om barnets beste og rettssikkerhet (kapittel 2) til en gjennomgang av relevante rettskilder (kapittel 3). I kapittel 4 gis en kortfattet, men presis og poengtert presentasjon av BK sammenholdt med den ofte påberopte artikkel 8 i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) om retten til respekt for familielivet. Kapittel 5 innholder så bakgrunnsinformasjon om «Barnet i samfunnet». Etter min vurdering kan disse fem kapitlene med fordel utgis som en egen publikasjon i folkeopplysningens tjeneste, og de bør gjøres til obligatorisk lesing for alle stortingsrepresentanter.

Bokens øvrige deler tar for seg henholdsvis barneloven og barnevernloven.

Etter en innledning om barn og foreldre i kapittel 6, gjennomgås det i den andre delen de mest sentrale områder i barneloven: foreldreskap (kapittel 7), foreldreansvar, (kapittel 8), fast bosted (kapittel 9), samværsrett (kapittel 10), saksbehandlingen ved foreldretvister (kapittel 11) og forsørgelse av barn (kapittel 12).

Forfatterne formidler i hovedsak, på utmerket vis, gjeldende rett, men både rettspolitiske vurderinger og kritiske refleksjoner har også fått plass. I kapitlet om foreldreansvar slutter Bendiksen og Haugli seg til kritikerne av flertallet i de to velkjente plenumsdommene fra Høyesterett som i sin kjerne omhandler konflikten mellom Norges innvandringspolitikk og hensynet til de konkrete barns beste, først og fremst forankret i BK artikkel 3 (Rt. 2012 s. 1985 og Rt. 2012 s. 2039). Forfatterne slutter seg til mindretallet ved dommer Bårdsen som uttalte betydelig tvil om hensynet til barnets beste var blitt behandlet så grundig av utlendingsnemnda som BK krever (s. 84-85). I relasjon til spørsmålet om barns beste i de konkrete saker, er det ellers et tankekors at i spørsmålet om fast bosted for barn etter et samlivsbrudd legger loven til grunn at enighet mellom foreldrene alltid vil være synonymt med barnets beste. Barneloven gir foreldrene full frihet til å råde over dette så lenge de blir enige. Barnets mening skal som hovedregel alltid høres, dog som en grunnleggende rett for barnet, ingen plikt. Ved konflikter for domstolene fremkommer som regel barnets mening, men hva når foreldrene er enige? Forfatterne går ikke i dybden i dette temaet, men teksten er problematiserende nok til å stimulere til videre refleksjoner s. 115-117).

Tankevekkende er også henvisningen til at Høyesterett så sent som i 2005 (Rt. 2005 s. 682) lar hensynet til best mulig samlet foreldrekontakt gå foran et klart ønske fra barnet det gjaldt. Etter en dom i 2010 (Rt. 2010 s. 216), modereres denne vurderingen, og forfatterne stiller et berettiget spørsmål om hva som nå er å anse som gjeldende rett. (s. 132-133). I kapittel 10 om samværsrett belyser forfatterne spenningsforholdet mellom foreldrenes rett til samvær og hensynet til barnets beste. Skjønt det ikke er rettslig tvilsomt hvilket hensyn som skal ha forrang, er det ikke alltid like kurant i praksis å balansere mellom EMK (vern av familielivet) på den ene siden og BK (barns beste) på den annen. Kapitlets avsluttende rettspolitiske vurderinger er her forbilledlige i relevans og som veiledning.

I den tredje delen gjennomgås barnevernlovens viktigste bestemmelser. Etter en innledende presentasjon av barnevernretten (kapittel 13), formidles det hvordan en barnevernssak oppstår, de ulike utfordringer som da følger og hvilke aktuelle og adekvate tiltak som er til rådighet: melding og undersøkelse (kapittel 14), hjelpetiltak (kapittel 15), medisinsk undersøkelse og behandling (kapittel 16), omsorgsovertakelse (kapittel 17), samværsrett (kapittel 18), fratakelse av foreldreansvaret(kapittel 19), samtykke til adopsjon (kapittel 20), oppheving av vedtak om omsorgsovertakelse (kapittel 21), tiltak for barn med alvorlige atferdsvansker (kapittel 22), akuttsituasjoner (kapittel 23), og taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt (kapittel 24). Fremstillingen er beundringsverdig grundig, særlig sett i lys av den relativt begrensede ramme som er anvendt. For en praktiker gir teksten både nødvendig detaljkunnskap og nyttig helhetsperspektiv. Sammen med den fyldige litteraturlisten og et nærmest komplett barnerettslig register over høyesterettsdommer, gir dette leseren en bok med høy nytteverdi.

I en bok som stort sett bare fortjener ros, savner jeg noen rettspolitiske innslag. En drøftelse av foreldrekonflikter med basis i barneloven burde i 2014 også ha omtalt gråsonen mellom barnevernloven og den aktuelle diskusjonen om å utrede/etablere en egen familiedomstol. Sistnevnte skal i så fall førsteinstans med kompetanse til å behandle alle saker etter begge lover. Temaet er for øvrig nærmere behandlet i min artikkel Fra vergeråd til familiedomstol? i FAB 2/2014. I gjennomgangen av hjelpetiltak i barnevernet (kapittel 15) er det nesten oppsiktsvekkende at debatten om å gjøre barnevernloven til rettighetslov ikke nevnes med ett ord. Det er desto mer underlig siden doktoravhandlingen til Elisabeth Gording Stang, som inneholder et konkret lovforslag om dette, ellers er omtalt. Det hører imidlertid med til historien at forfatterne hadde planlagt en del IV som blant annet skulle diskutere barnevernloven som rettighetslov og gråsonetematikken mellom barneloven og barnevernloven. Presset av forlagets tidsfrister måtte dette beklageligvis utgå. Fra en rettspolitisk synsvinkel kan man saktens betvile klokskapen bak denne forlagsvurderingen. Men for de flest av bokens målgrupper, er nok min kritiske etterlysing av marginal interesse. Boken kan uansett, både fra fagpersonens og fra praktikerens ståsted, absolutt anbefales til alle som befatter seg med barnerettslige spørsmål.