Stortingets menneskerettighetsutvalg sviktet ikke barna. I forslaget til nye grunnlovsbestemmelser om menneskerettighetene, som ble lagt fram 10. januar 2012, er det tatt inn en egen bestemmelse om barns rettigheter.1 Enkelte sentrale jurister har tidligere hevdet at FNs barnekonvensjon handler om konkretisering og gjennomføring av de generelle menneskerettighetskonvensjonene, og har dermed antydet at barns rettigheter ikke fortjener en plass i Grunnloven. Denne misforståelsen har ikke utvalget gjort seg skyldig i; det har isteden foretatt en selvstendig vurdering av behovet for å grunnlovfeste barns menneskerettigheter. Utvalget erkjenner at barns sårbarhet og avhengighet av voksne gjør at de har et annet utgangspunkt enn det som er typisk for personer som vernes av de alminnelige menneskerettighetene. Det fremheves at disse rettighetene ikke fullt ut ivaretar barns særlige behov for beskyttelse, deres behov for gode utviklingsmuligheter og deres selvbestemmelse over eget liv.

Barnekonvensjonens fire generelle prinsipper er velkjente – retten til ikke-diskriminering etter artikkel 2, barnets beste-prinsippet i artikkel 3, retten til å bli hørt etter artikkel 12 og retten til liv og utvikling etter artikkel 6. Det siste prinsippet er for øvrig i rapporten flere ganger benevnt som retten til liv og utdanning. I redegjørelsen for konvensjonsvernet benytter rapporten den vanlige inndelingen i de tre p-er: Participation, Protection og Provision – deltakelsesrettigheter, beskyttelsesrettigheter og «sørge for»-rettigheter. Retten til deltakelse er dels en rett til å bli hørt og få sitt syn vektlagt i saker som gjelder barnet selv, dels en rett til deltakelse i demokratiske beslutningsprosesser, i form av ytringsfrihet, forsamlingsfrihet med videre. Barns rett til beskyttelse mot ulike forhold er omhandlet i en rekke bestemmelser i barnekonvensjonen; den mest generelle er beskyttelse mot alle former for vold, misbruk og omsorgssvikt etter artikkel 19. Den tredje gruppen rettigheter dreier seg om tjenester og tiltak for barn, i hovedsak de økonomiske og sosiale rettighetene, og kalles på norsk ofte forsørgelsesrettigheter. Dette uttrykket er noe snevert, og utvalget har valgt å omtale dem som bestemmelser om tilrettelegging. Generelt viser utvalget ikke bare til barnekonvensjonen, men også i noen grad til bestemmelser i andre konvensjoner.

I moderne språkdrakt lyder forslaget til ny § 104:

Barn har krav på respekt for sitt menneskeverd. De har rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, og deres mening skal tillegges vekt i samsvar med deres alder og utvikling.

Ved avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

Barn har rett til vern om sin personlige integritet. Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for barnets utvikling, herunder sikre at barnet får den nødvendige økonomiske, sosiale og helsemessige trygghet, fortrinnsvis i egen familie.

De rettighetene som slik foreslås i en egen bestemmelse for barn, er de som ikke er dekket opp av de øvrige bestemmelsene i forslaget, fordi de fremhever barns særlige behov. Man kunne godt tenke seg at det burde presiseres at for eksempel ytringsfriheten også gjelder for barn, fordi dette er lett å glemme. Likevel er barnekonvensjonens bestemmelse om denne og andre sivile og politiske rettigheter så å si kopier av de alminnelige menneskerettighetene, så her er behovet minst.

Retten til ikke-diskriminering foreslås av samme grunn ikke tatt inn i den spesielle bestemmelsen. Derimot foreslår utvalget at barnebestemmelsen innledes med en setning om at barn har krav på respekt for sitt menneskeverd. Den omtales som en fanebestemmelse for å få fram at barn har rett til å bli behandlet med samme menneskeverd som voksne. Det leder naturlig over i retten til ikke-diskriminering, som finnes et annet sted i forslaget. Ideen om å fremheve barns menneskeverd er etter mitt syn god.

Barns rett til medbestemmelse er bare med i et fåtall konstitusjoner verden over, langt færre enn de som inneholder rett til beskyttelse eller til utdanning, helse eller levestandard. Det er helt nødvendig at et grunnlovsforslag om barns menneskerettigheter i Norge i dag inneholder retten til medbestemmelse, som er den retten som i størst grad fremhever barnet som et subjekt med egne rettigheter. Menneskerettsutvalget har da også tatt den med: Barn har rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, og deres mening skal tillegges vekt i samsvar med alder og utvikling. Retten til å bli hørt er i forslaget ment som en individuell rettighet, ikke en rett for barn som gruppe til å bli hørt dersom det offentliges beslutninger berører dem kollektivt. Her går forslaget kortere enn artikkel 12, slik den er tolket, selv om det nevnes i kommentaren at det «bør» tas hensyn til barns meninger som gruppe. Forskjellen er neppe særlig stor i praksis, men kan tenkes å få betydning hvis barn ikke er hørt i en avgjørelse som har betydning for dem.

Barns rett til deltakelse i videre forstand, i demokratiske beslutningsprosesser, er dekket av de generelle bestemmelsene om ytringsfrihet med videre.

Prinsippet om barnets beste er naturligvis med. I forslaget er det formulert ganske likt barnekonvensjonen artikkel 3: Ved alle avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. Positivt ved dette er at uttrykket «berører» barn skal forstås som videre enn «gjelder», og at barnets interesser følgelig skal tas i betraktning også der barnet ikke er den sentrale personen. Avgjørelser er snevrere enn «handlinger» etter barnekonvensjonen. Men det viktigste er avgjørelsene, og ved andre handlinger gjelder fortsatt artikkel 3.

Sett fra barnets synspunkt kunne det vært en fordel om vekten skulle være sterkere enn «et grunnleggende hensyn», en formulering som har skapt mye diskusjon i forbindelse med artikkel 3. Det er viktig at vekten på barnets beste ikke blir redusert i sakstyper hvor hensynet allerede står sterkt i norsk rett, slik som etter barneloven som sier «først og fremst» og barnevernloven som sier «avgjørende». Dette ivaretas av kommentarene hvor det heter at i saker om foreldreansvar, bosted og samvær bør barnets interesser veie tungt.

Generelt sier utvalget at vekten som skal legges på barnets interesser, vil variere etter hvor sterkt berørt barnet er, og hvor alvorlig beslutningen er for barnet. Denne nyanseringen viser forståelse for barnerettslig tankegang. Utvalget sier videre at man i saker hvor barnet er mindre berørt, kan tenke seg at det også legges vekt på andre av sakens sentrale faktorer, og dette er det vel vanskelig å komme utenom. Men det er klart at det i praksis vil kunne bli konflikter rundt hvor alvorlig beslutningen er for barnet, og ikke minst hvor viktige de andre hensynene er i den enkelte saken, slik vi allerede har sett i utlendingsretten.

Historisk har beskyttelse av barn gjerne ført til at barnet betraktes som objekt. I barnekonvensjonen er barnet gitt en rett til beskyttelse, og kombinert med retten til medbestemmelse gir dette barnet en klar subjektstatus. Det er altså ikke lenger noen konflikt mellom beskyttelse av barnet og det å se barnets som rettssubjekt. Som følge av sin sårbarhet og avhengighet, må barn gis rett til beskyttelse. Forslaget formulerer det som en rett for barn til vern om sin personlige integritet, som det er grunn til å ønske velkommen. Dette er ment som en individuell rettighet, som er sterkere enn det som foreslås generelt, fordi barn i større grad enn andre trenger myndighetenes hjelp for å beskytte sin personlige integritet.

Retten gjelder beskyttelse mot inngrep i integriteten fra hvem som helst. Særlig viktig er det å grunnlovfeste en slik bestemmelse hvis Grunnloven også skal inneholde den foreslåtte retten til respekt for familielivet for å unngå at omsorgssvikt og mishandling fra foreldrenes side kan finne sted i ly av denne retten. Erfaring fra Irland viser at en grunnlovfestet rett til familieliv kan tolkes som en sterk rett for foreldre og skape en ubalanse mellom foreldre og barns rettigheter. Selv om forholdene i Irland og Norge ikke er helt sammenlignbare, har det biologiske prinsipp tradisjonelt stått sterkt også i Norge, og de nevnte konsekvensene må unngås.

Den siste delen av forslaget gjelder tilrettelegging for barns utvikling gjennom gode oppvekstvilkår for barn, herunder utdanning, helsetjenester, økonomisk og sosial trygghet, samt omsorg og tilhørighet i familien. Bestemmelsen er utformet som en plikt for staten. Den første delen av plikten, å legge til rette for barnets utvikling, omtales som en politisk rettesnor som ikke skal kunne prøves for domstolene. Derimot sies det at neste del om å «sikre» at barnet får den nødvendige økonomiske, sosiale og helsemessige tryggheten, i større grad vil kunne prøves for domstolene. Dette er positivt, og i den tolkingen som da må foretas, må barnets utvikling inngå som et naturlig element. I det hele tatt er det prisverdig at barns rett til utvikling og betydningen av gode oppvekstvilkår fremheves spesielt i forslaget, fremfor at de generelle økonomiske og sosiale rettighetene anses å dekke dette. Heri ligger det en erkjennelse av at slik trygghet er spesielt viktig for barn, ikke bare her og nå, men også i et utviklingsperspektiv. Retten til utdanning foreslås inntatt i en egen bestemmelse.

Forslaget har et tillegg om at det primært skal legges til rette for barnets utvikling i egen familie. Her er det i kommentarene presisert at det ikke er ment å ta stilling til hvem «egen familie» er, noe som gjør at også sosiale familierelasjoner kan gis beskyttelse. Det sies uttrykkelig at et barn som ikke har foreldre som kan ta vare på det, helst bør plasseres i et hjem som kan fungere som barnets familie. Dette gir føringer for valget mellom fosterhjem og institusjon, som det neppe er noe å si på. Ved spørsmål om tilbakeføring kan det være fosterfamilien som anses som barnets «egen familie», alt etter barnets relasjoner til de to familiene.

Utvalgets utsagn om at domstolene bare unntaksvis vil kunne overprøve forvaltningens skjønn i barnevernssaker under henvisning til en slik formulering, gir ikke helt god mening all den tid domstolene overprøver omsorgsovertakelse fullt ut, jf. tvisteloven kap. 36. Men utvalget sier også at passusen om egen familie må leses sammen med barnets beste-prinsippet og barnets medbestemmelsesrett. Det utgjør et viktig forbehold i og med at den lett kan leses som en grunnlovfesting av det biologiske prinsipp, når det er i denne familien barnet bor. Dette prinsippet har lenge vært anerkjent i barnevernretten, men ikke lovfestet. Faren ved å ta det inn i Grunnloven er at det får større tyngde enn det som er berettiget i tilfeller hvor barn utsettes for dårlig behandling av foreldrene.

Ved å foreslå en egen bestemmelse om barns rettigheter i Grunnloven, har utvalget anerkjent den sterke symbolske og politiske betydningen dette vil ha. Barn vil bli synliggjort og anerkjent som samfunnsborgere, i tråd med dagens syn på barn. Den lovgivende og utøvende makt må ta hensyn til barn ved politiske beslutninger. I tillegg vil en slik bestemmelse ha rettslig betydning, først og fremst som tolkingsmoment, men også som skranke mot lover som overser barns interesser. Det er all grunn til å ønske en slik bestemmelse velkommen og håpe at grunnlovforslaget får den oppmerksomheten og oppfølgingen det fortjener.