Universitetsforlaget 2010, 170 sider inkludert referanser og avgjørelsesregister

Professor Trude Haugli ved Universitetet i Tromsø og spesialist i klinisk psykologi, forskningsleder Toril Havik ved Barnevernets utviklingssenter på Vestlandet, utga i fjor sammen en bok om samvær i barnevernsaker.

Haugli har tidligere blant annet skrevet boken «Samværsrett i barnevernsaker» (Universitetsforlaget, 2. utg. 2000), som bygger på hennes juridiske doktorgrad.

Verken den aktuelle lovtekst (barnevernloven § 4-19) eller lovforarbeidene gir særlig mye veiledning når konkrete samværsordninger skal fastsettes i barnevernsaker. Hauglis bok fylte dermed et stort behov, og boken har da også blitt et hyppig anvendt redskap for advokater, fylkesnemnd og domstoler når temaet samvær er til behandling.

Den nye boken gir en bred, poengtert og kjærkommen oppdatering på feltet.

At boken også er et tverrfaglig prosjekt, øker dens nytteverdi.

Samspillet og dialogen mellom juss og psykologi gir en tilnærming til et svært vanskelig tema som preges av både helhetlige og kyndige vurderinger.

For praktikerne vil denne lille fagboken bli en utmerket håndbok for de aktuelle praktikere.

Denne boken om samvær i barnevernsaker innholder ti kortfattede, men innholdsrike kapitler. Forfatterne innleder med noen begrepsavklaringer i forhold til psykologi som fag og i forhold til juss som fag. I tillegg omtales kildegrunnlaget og deres metodiske tilnærming.

De resterende kapitler tar så for seg det rettslige grunnlaget og det verdigrunnlaget som samværsretten hviler på. Det redegjøres for fire undersøkelser av fylkesnemndenes praksis, det refereres til oppdatert forskning fra psykologifeltet, og det gis en presentasjon av undersøkelser vedrørende meninger fra berørte barn, foreldre og fosterforeldre. To egne kapitler drøfter de mest sentrale hensynene ved avgjørelser om samvær, mens ett kapittel tar opp samværsordninger mellom barnet og andre enn foreldrene. De to siste kapitlene omhandler henholdsvis tilsyn og andre aktuelle restriksjoner under samvær, og den nye lovbestemmelsen om besøkskontakt mellom barnet og de biologiske foreldrene etter vedtatt adopsjon.

Det er imponerende hvor mye forfatterne har fått med av relevant stoff på drøye 150 sider, uten å virke lettvint eller overflatisk. I tillegg er det tatt med en spennende referanseliste over ti sider som inviterer til ytterligere faglig fordypning.

Forfatterne skriver i forordet at boken er et resultat av et samarbeid som igjen er inspirert av den kjensgjerning at «tenkning og avgjørelser om samvær hviler tungt på både juridisk og psykologisk fagkunnskap og forståelse». Ved at teksten gjennomgående ivaretar både den faglige dialog og den faglige spenning mellom jussen og psykologien, preges forfatternes synspunkter av helhetlig tenking, klokskap og betydelig kyndighet. Boken kler godt sine tverrfaglige innfallsvinkler og fremstår i så måte som en faglig nyvinning.

Bokens verdi for praktikerne økes ytterligere ved de mange fylkesnemndsvedtak og dommer vedrørende samvær som refereres og i noen grad kommenteres.

Forfatterne viker ellers, prisverdig nok, ikke tilbake for en del problematiserende vurderinger og synspunkter på gjeldende rett og praksis.

Boken siste kapittel om besøkskontakt mellom et adoptert barn og dets biologiske foreldre (jf. ny § 4-20 a i barnevernloven), er i så henseende et særlig godt eksempel. De fleste som erkjenner at biologiske foreldres interesser i barnevernssaker noen ganger er i strid med barnets beste, vil ofte også dele den oppfatning at det som regel ville være bedre for et barn å bli adoptert enn å være langvarig plassert som fosterbarn. I et samfunn hvor det biologiske prinsipp, både som etisk og rettslig norm, står så sterkt som i Norge, har det ikke vært særlig vanlig å anvende adopsjon som et barneverntiltak. Men det er tegn til at det nå blåser en forandringens vind. Regjeringen har nettopp nedsatt et offentlig utvalg som skal se nærmere på hele det biologiske prinsipp i forhold til hva som er barnets beste.

Og nyere undersøkelser etterlater liten tvil om at barn som blir adoptert, som hovedregel får en tryggere og bedre oppvekst enn de som «bare» blir fosterbarn, se for eksempel Turid Berg: Adopsjon som barneverntiltak, presentert i Tidsskriftet Norges Barnevern 1/2010.

I dette ligger det ingen nedvurdering av de gode og stabile fosterhjem som vitterlig finnes, og som gjør en strålende innsats. De rammes ikke av ovennevnte konklusjon, men utgjør nok en mindre del av det store bildet.

Forfatterne skriver med velvilje om utsiktene til at den nye ordningen med besøkskontakt kan medføre at barneverntjenesten fremmer flere adopsjonssaker, og at fylkesnemndene tilsvarende fatter flere vedtak om adopsjon som barneverntiltak. I henhold til nettopp omtalte kunnskap på feltet vil en slik eventuell utvikling etter min mening være positiv.

Men forfatterne påviser også at det vil hefte flere uklarheter og omkostninger til et vedtak om besøkskontakt, slik den nye bestemmelsen lyder: «En omkostning er adgangen til anker og til fornyede behandlinger. Adgangen til å bringe saken inn til nye fylkesnemndsbehandlinger motarbeider selve hensikten med adopsjonen» (s. 157).

Det problematiseres videre hvordan barneverntjenestens aktive rolle ved gjennomføringen av et opplegg med besøkskontakt, lett kan bidra til at familien forblir en «barnevernfamilie» i motsetning til en ordinær familie med full råderett over sitt familieliv.

Disse relevante motforestillingene synliggjør hvordan den gode hensikt med en besøkskontakt i praksis kan bli det bestes (les: adopsjonsvedtaket) fiende.

Det er neppe særlig aktuelt å rope på lovendringer før den nye bestemmelsen knapt er blitt praktisert. Men det er nå desto viktigere at fylkesnemndene tar innover seg forfatternes anbefalinger om hvordan fremtidige vedtak om besøkskontakt klokest bør forankres og utmeisles. Det er og blir barnets beste som skal ha hovedfokus, hvilket bør føre til at samvær som barnet ikke ønsker, ikke må trumfes gjennom ved barneverntjenestens mellomkomst.

Men om forfatternes gjennomgang av den nye adopsjonsbestemmelsen er kritisk og konstruktiv, er til gjengjeld fremstillingen i kapittel 9, om tilsyn m.m. under samvær, forbausende defensiv – ja, nesten servil.

Utgangspunktet vedrørende spørsmålet om tilsyn under et samvær, et tema hvor lovteksten ingen veiledning gir, er at tilsyn, og også det å åpne for tilsyn, er en begrensning i samværsretten som må begrunnes ut fra de konkrete forholdene i saken (Ofstad/Skar: «Barnevernloven med kommentarer», 5. utg. 2008, s.162). Poenget, som også er hyppig prosedert i landets fylkesnemnder fra private parters side, er at tilsyn ikke kan vedtas «bare for sikkerhets skyld».

Men i sin nye bok skriver Havik/Haugli om dette: «Når vi ser på Høyesteretts praksis, er det altså mye som tyder på at det teoretiske utgangspunktet, basert på systemforståelse, ikke holder som gjeldende rett, slik retten tolkes og praktiseres i vår høyeste rettsinstans. Det ser faktisk ut til at det er adgang til rutinemessig å pålegge tilsyn ‘for sikkerhets skyld’».

Om dette er rett, står vi overfor en oppsiktsvekkende konklusjon. Den er i strid med ovennevnte sitat fra Ofstad/Skar, den er i strid med en landsomfattende praksis i våre fylkesnemnder, og den frontkolliderer med det rettslig og verdibaserte grunnsynet forfatterne redegjør for i bokens kapittel 2. Her fastslås det at en hver regulering av samvær er et inngrep i en rettighet som er forankret i menneskerettighetene, for eksempel Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 8 og i Den europeiske menneskerettighetsdomstolens praksis.

Et pålagt tilsyn ved samvær utgjør et så alvorlig inngrep at det krever en konkret og tydelig begrunnelse. Det kan ikke pålegges rutinemessig. Enten Høyesterett nå har gått seg vill eller forfatterne har tatt munnen for full når de omtaler den aktuelle praksis, er det egnet til undring at problemstillingen ikke undergis noen drøfting, men at en så vidt radikal endring bare videreformidles til leserne. Særlig måtte det forventes at en rettvitenskapelig skolert forfatter som professor Trude Haugli ville gått dypere inn i denne problemstillingen, og da med forhåpentligvis nyttig veiledning for alle oss praktikere.

Slik dette spørsmålet her presenteres, finner jeg det vanskelig å skulle legge til grunn at gjeldende rett på området herved er å anse som endret.

Avslutningsvis vil jeg så kort berøre et tema som forfatterne ikke er innom, men som bokens gjennomgang av de ulike avgjørelser aktualiserer. Fylkesnemndene er et domstolslignende forvaltningsorgan med spesialkompetanse innenfor barnevernretten. I dag er vårt system slik at vedtak i fylkesnemndene kan bringes inn for tingretten til overprøving. Men som påvist gjennom mange av de avgjørelser forfatterne gjennomgår, ligger ikke fylkesnemndenes vedtak tilbake for tingrettsdommene hva kompetanse eller innsikt i barnevernjuss angår. Det motsatte synes å være tilfellet.

Både av hensyn til behovet for å holde et hovedfokus på barnets perspektiv og av hensyn til det prosessøkonomiske momentet burde fylkesnemndene ha fått status som særdomstol med kompetanse for nettopp hele det barnerettslige feltet. Det innebærer også saker om barnefordeling, slik for eksempel de engelske Family County Court har, og med ankeadgang direkte til lagmannsretten. Dette ble for øvrig foreslått av et mindretall i det utvalget som i sin tid fremla nye prosessregler m.m. for barnefordelingssaker (NOU 1998: 7). Barnefordelingssaker). Det daværende Barne- og familiedepartementet forholdt seg til flertallet (Ot.prp. nr. 29 (2002-2003) Om lov om endringer i barneloven m.m.), og Stortinget fulgte departementets tilråding.

Men Barneombudet har nylig blåst liv i denne saken igjen, og arbeider nå aktivt med å utforme et forslag med sikte på å få etablert egne barne- og familierettslige domstoler i Norge.

I all hovedsak er dette en bok som denne anmelder med begeistring anbefaler. Innholdet er oppdatert, relevant, tverrfaglig og svært matnyttig for alle praktikerne på feltet, det være seg barnevernpedagoger, sosionomer, psykologer eller jurister. Fremstillingen er oversiktlig og pedagogisk. Språket flyter godt, med det lille forbehold at formuleringen «snarere – enn» som oftest er bedre norsk enn «heller – enn», som forfatterne synes å ha en slik forkjærlighet for. Boken bør finne mange lesere.