FNs barnekonvensjon (BK) setter opp folkerettslige normer for hvordan myndigheter skal opptre overfor barn. For Norges del er konvensjonen også internrettslig bindende gjennom menneskerettsloven, som dessuten fastsetter at de inkorporerte konvensjonene skal ha forrang fremfor kolliderende lovregler. For tiden pågår et arbeid om å utarbeide en tilleggsprotokoll om individuell klagerett under BK, men inntil videre er det primære håndhevingssystemet statens egenrapporter. Disse følges opp av FNs barnekomité, som i januar 2010 kom med sine avsluttende merknader til Norges fjerde rapport (CRC/C/NOR/CO/4, tilgjengelig på komiteens nettsider og i norsk oversettelse på regjeringens nettsider: http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/tema/barn_og_ungdom/fns_barnekonvensjon.html?id=1038).

Temaet for denne lederen er komiteens merknader, og innenfor denne rammen må jeg gjøre et utvalg av punkter som jeg mener er viktige, typisk fordi spørsmålene angår mange barn eller gjelder basale menneskerettigheter.

En gjenganger i komiteens kritikk har vært forskjeller mellom ulike kommuner i tjenestetilbudet til barn og barnefamilier. Denne merknaden har Norge nå fått for fjerde gang. Myndighetene har forsvart seg med at også det kommunale selvstyret har konvensjonsvern (Europarådets konvensjon om regionalt selvstyre) og at tjenestetilbudet ikke trenger å være identisk over hele landet. Dessuten kan borgerne klage om tilbudet er for dårlig. Komiteen uttrykker bekymring over nasjonale forskjeller, og anbefaler at Norge innfører budsjettmekanismer som klart viser bruk av ressurser på barn i kommunene. Skal forskjellene bli mindre, må styringsverket sette i verk flere tiltak samtidig. Ett virkemiddel er lovfesting av grunnleggende ytelser. Per i dag har ikke barn et lovfestet krav på barneverntjenester, og foreldre med krevende omsorgsoppgaver har ikke et krav på omsorgslønn. Særlig på førstnevnte punkt pågår diskusjonen (se bl.a. Flatø-utvalget, NOU 2009: 22). I dag er en lang rekke velferdsytelser lovhjemlet. Barns svake posisjon i så måte er en forskjellsbehandling vi ikke bør opprettholde, særlig ikke når myndighetene har begrunnet vegringen med at utgiftene vil øke (St.meld. 40 (2001-02)) s. 146 (nettversjonen s. 189).

BK artikkel 37 (c) bestemmer at barn som frarøves friheten – typisk i form av varetekt eller soning av fengselsstraff – skal holdes atskilt fra voksne, med mindre en annen løsning er til barnets beste. I forbindelse med «skyggerapporten» fra Forum for Barnekonvensjonen, nedla Advokatforeningen et prisverdig arbeid med å samle inn statistikk over innsatte under 18 år. Barneombudet har også måttet gjøre egne undersøkelser, og på dette punkt burde myndighetene selv hatt fullgod statistikk over antall barn, varighet og plassering (fengsel/politiarrest). Et urovekkende funn er at unge dels ble satt på samme celle som voksne. Dette er forbryterskolering i statlig regi, og Norge fikk her fortjent kritikk av komiteen.

Stadig flere enslige, mindreårige asylsøkere kommer til Norge. Antallet steg fra 403 i 2007 til 2500 i 2009, men med et markert fall til 892 i 2010. Som mange andre asylsøkere kommer de ofte uten identitetspapirer. En særlig utfordring er å fastslå om de er barn – og derfor har krav på særlig beskyttelse – eller unge voksne. Tidligere var disse barna utlendingsmyndighetene sitt ansvar, men fra sommeren 2008 trådte reformen om omsorgssentre for mindreårige asylsøkere i kraft. Foreløpig er tilbudet forbeholdt barn under 15 år, men planen er at reglene etter hvert også skal gjelde for gruppen 15-17 år. I den politiske plattformen for den sittende regjeringen («Soria-Moria II») fastholdes intensjonen, men den legges på is i den kommende 4-årsperioden på grunn av ressursknapphet. Norge fikk en klar anbefaling fra komiteen om å leve opp til intensjonene. På dette punkt er kanskje kritikken svakere enn ventet. Komiteen kunne etter mitt skjønn med fordel betont statens plikt etter BK artikkel 4 til å utnytte sitt eget ressursgrunnlag maksimalt for å sikre barn de rettighetene som følger av konvensjonen.

Norge fikk også kritikk for andre forhold i behandlingen av enslige mindreårige asylsøkere, blant annet for langdryg saksbehandlingstid av asylsøknadene. Komiteen understreket også at aldersbestemmelser måtte gjøres uten å krenke barnas integritet. Komiteen anbefalte videre at hensynet til barnets beste alltid måtte være grunnleggende når barnas fremtid skulle avgjøres. I den såkalte «Ashok»-saken (Rt. 2009 s. 1261) opprettholdt våre øverste dommere et avslag på opphold på humanitært grunnlag, men uten å gå inn på hvordan gutten selv opplevde situasjonen. Under høringen i Genève stilte lederen spørsmål ved hvilke mekanismer staten hadde for å gjennomføre vurderinger av barnets beste. «Ashok»-saken viser at selv i saker som omhandler barn, kan barnet komme helt i bakgrunnen (se også kritikken hos Haugli/Bendiksen i FAB 2010 s. 60-80). I utlendingstvister så vel som i andre sakstyper har vi et forbedringspotensiale både med hensyn til hvordan vi håndterer barnets beste og hvordan vi involverer barn i beslutningsprosesser.

Et problem som angår relativt få barn, men som er alvorlig for dem det gjelder, er ulike former for fysiske og psykiske overgrep. Disse utøves normalt i nære relasjoner, og barn kan både være direkte offer og berøres indirekte som øyenvitne. Temaet har fått økt oppmerksomhet de siste årene, og ulike tiltak har vært satt i verk. Komiteen anbefaler fortsatt fokus, og dette er kanskje det området som er viktigst hvis en skal gradere ulike typer av menneskerettsbrudd mot barn i Norge. Her har vi alle et ansvar. For egen del tenker jeg fremdeles på en episode hvor jeg så en mor i åpenbar mental ubalanse sammen med sin datter på 5-6 år. Burde jeg grepet inn på en eller annen måte eller varslet barneverntjenesten?

Den mest grunnleggende menneskerettigheten er retten til liv. Hvert år dør barn i Norge, noen ganger fordi de er blitt utsatt for vold av foreldrene. Ett av virkemidlene for å avklare årsaksforhold er såkalte dødsstedsundersøkelser ved plutselig spedbarnsdød. Ordningen er nå innført (1. november 2010). Flere instanser var skeptiske og fremhevet nødvendigheten av å beskytte foreldrenes privatliv og deres menneskerettigheter. I denne diskusjonen forsvant barneperspektivet. Derfor er det noe skuffende at komiteen ikke kom med noen anbefalinger på dette punktet, til tross for innspill fra Barneombudet i deres «skyggerapport». De nasjonale diskusjonene har likevel fortsatt, og barneperspektivet har kommet mer i forgrunnen, om enn i liten grad forankret i BK. Justisdepartementet sendte høsten 2010 på høring et forslag om innføring av etterforskingsplikt når barn dør plutselig og uventet, uavhengig av mistanke om straffbare forhold.

Heller ikke FNs barnekomité har en guddommelig innsikt og kan med endelig virkning fastslå evigvarende fortolkninger av de ulike bestemmelsene i BK. På noen punkt synes jeg komiteen kunne tatt opp utfordringer som er nevnt i «skyggerapportene» (dødsstedsundersøkelser er allerede nevnt). På andre punkter synes jeg komiteen går for langt i å rettsliggjøre helseproblemer (økt medisinbruk for barn med ADHD). Stedvis er også kritikken preget av misforståelser av det norske regelverket som når komiteen uriktig legger til grunn at foreldre må samtykke for at barn kan ta kontakt med hjelpeapparatet. Jevnt over må komiteen likevel sies å ha et utenfrablikk på barns stilling som er innsiktsfullt og preget av et systemperspektiv. Imidlertid må også komiteens anbefalinger debatteres og underkastes samfunnsmessig og akademisk analyse.

Barn som gruppe har generelt gode levekår i Norge, men enkeltbarn lever under oppvekstsforhold som er gruoppvekkende. Rettsregler – inkludert konvensjonsbestemmelser – er ett av virkemidlene for å styrke barns posisjon. Disse kan brukes både for å sette i gang endringsprosesser og for å understøtte utviklingstendenser som pågår. Noen ganger ligger utfordringene i selve regelverket, men også et fullgodt regelverk må praktiseres og ofte ligger utfordringene her. Til slutt må vi spørre – både myndighetene og oss selv – hvordan kan vi bidra til barns oppvekstsforhold? Regjeringen har i «Soria Moria I» sagt at den vil «aktivt følge opp anbefalingene fra FNs ekspertkomité som etterser at FNs barnekonvensjon følges opp». Å oppfylle målsetningen gir begrenset politisk kapital, men høy avkastning både samfunnsøkonomisk og menneskelig.