I januar 2010 tok Justisdepartementet initiativ til et møte med utvalgte personer for å drøfte behovet for å nedsette et utvalg for å foreta en gjennomgang av arveloven. Foreløpig er det uklart hvilken oppfølgning møtet vil få. Det er imidlertid all grunn til å hilse initiativet velkommen og håpe på at det blir nedsatt et bredt sammensatt utvalg for å utarbeide forslag til en ny arvelov.

Når jeg taler om en ny arvelov, er det ikke ut fra at alt vi kjenner i loven fra 1972 er utgått på dato. Mange av bestemmelsene oppfyller krav og forventninger som befolkningen med rimelighet kan stille til en arvelov. Det er imidlertid flere grunner til at det nå bør foretas en total gjennomgang av dette rettsområdet.

Ut fra historiske erfaringer hvor arveloven fra 1854 først fikk avløsning i 1972, kan det anføres at dette lovområdet ikke har behov for en ny gjennomgang allerede i dag. Samfunnet endret seg mye fra 1854 til 1954 da arbeidet med gjeldende arvelov ble iverksatt. Spørsmålet er imidlertid om ikke samfunnsforhold av betydning for nettopp arveretten i større grad har endret seg fra 1972 til i dag. Mange barn blir født utenfor ekteskap, samboerforhold er en normal samlivsform, og flerkullsproblematikken oppstår i en rekke parforhold hvor én eller begge ektefeller har vært gift før. På sentrale punkter gjenspeiler ikke dagens arvelov disse endringer.

Noen endringer har kommet til de senere år for å møte endringer i samlivsmønster, for eksempel nytt kapittel III A om rett til arv og uskifte på grunnlag av sambuerskap. Noen vil som meg mene at dette kapittel er overflødig så lenge samboere kan velge å inngå ekteskap, se FAB 2007 s. 79-81 [79, 80, 81]. Men ved utredning av en ny arvelov er det neppe grunn til å bruke mye energi på å reversere denne ordningen, selv om de praktiske erfaringer med loven muligens kan avdekke et behov for justeringer.

Min kollega, Torstein Frantzen, har i bokmeldinger de senere år fremhevet flere bestemmelser som er modne for revisjon. Bestemmelsen i § 3 som fører til at gjenlevende samboer ikke arver felles barn under 18 år fordi besteforeldre til arvelater anses å være nærmere til å ta arv enn gjenlevende mor eller far, er vel utgått på dato. Dette har også skiftelovutvalget fremhevet. At § 4 andre ledd om tap av arverett for far eller farsslekten, bare skal rette seg mot far og ikke mot mor når barn er født som resultat av en straffbar handling, bryter med den kjønnsnøytrale formen man ellers søker å tilstrebe i lovverket.

En annen problemstilling som bør stå sentralt for et mulig lovutvalg, er hvordan man kan regulere gjenlevende stilling i parforhold hvor det også er særkullsbarn. Det er påfallende at man har gitt samboere rett til uskifte, men altså ikke gitt gjenlevende ektefeller hvor den andre etterlater seg særkullsbarn en tilsvarende rett, se FAB 2007 s. 81. I lys av de nevnte endringer i familiestrukturer er dette ofte et spørsmål som oppstår når et ekteskap oppløses ved død. Gjenlevende ektefelle har et legitimt behov for å slippe å måtte bryte opp i forhold til tilvante forhold, noe som lett kan bli resultatet om særkullsbarn skal få oppfylt sin arverett etter førstavdøde. Særkullsbarn på sin side bør slippe å oppleve at gjenlevendes rettigheter utvides slik at de kan oppleve at deres arverett utraderes til fordel for gjenlevendes særkullsbarn eller eventuelle felles barn. Innenfor et lovutvalg vil det være gode muligheter for å drøfte de motstridende hensyn som her gjør seg gjeldende, og fremme forslag som i rimelig grad ivaretar de ulike impliserte personers legitime interesser.

I mange år har det vært alminnelig antatt at man skal ivareta gjenlevende ektefelles interesser i konflikt med barn etter førstavdøde. I noen tilfeller kan nok dette ha sin berettigelse. Spørsmålet er om agendaen har fått overskygge andre beskyttelsesverdige interesser som kan foreligge ved et arveoppgjør. Gjenlevende ektefelle og samboer har etter dagens regler en minstearv som i realiteten er en pliktdelsarv som i prioritet går foran livsarvingers arverett. Om dette er en god løsning kan nok diskuteres. Dertil reiser minstearven flere spørsmål som ikke har en klar løsning. Ett slikt spørsmål er for eksempel om ektefellens minstearv går foran forloddsretten til barn etter arveloven kapittel 5. Et lovutvalg med mandat til å utforme en ny arvelov kommer ikke utenom at man blant annet må ta stilling til dette spørsmålet. I tillegg er det grunn til å håpe at man kan få en ny gjennomgang av selve berettigelsen av ektefellers minstearv som pliktdelsarv. Reguleringen i dag kan medføre at man utelukker avdødes særlivsarvinger, mens gjenlevendes særkullsbarn eller øvrige slekt senere vil kunne arve en person som de ikke nødvendigvis har hatt særlig nær tilknytning til. For øvrig er dagens regulering uheldig sett fra et demokratisk perspektiv: Innføring av ektefellers minstearv i 1990 skjedde ikke som ledd i en grundig lovgivningsprosess. Forslaget stammet fra en intern arbeidsgruppe hvor hovedoppgaven var å forenkle behandlingen av dødsbo. Arbeidsgruppen fremhevet selv at spørsmålene i tilknytning til ektefellens minstearv krevde ytterligere utredning. Dette var likevel ikke til hinder for at forslaget til arbeidsgruppen ble fremmet uten at spørsmålet var nærmere utredet. Det kan derfor ikke utelukkes at det kan komme merkbare endringer i disse regler når lovgiver blir presentert overfor ulike senarioer dagens regler kan medføre.

Spørsmålet om livsarvingers pliktdel er et annet klassisk spørsmål som det er grunn til å tro vil bli grundig drøftet. Enkelte er kritiske til reglene blant annet ut fra at de kan hindre at ektefeller kan ivareta den lengstlevendes behov på en best mulig måte. Jeg deler ikke dette utgangspunkt. Dermed er det ikke sagt at dagens pliktdelsregler er hensiktsmessige. En opplagt endring må foretas dersom man skal beholde beløpsbegrensningen: Beløpsgrensene må oppjusteres fra det nivå de har hatt siden 1985. Dersom man skal ha en beløpsgrense er det naturlig å knytte den til grunnbeløp slik man har gjort i forhold til ektefellens pliktdelsarv. For øvrig kan en utvidelse av uskifteretten for gjenlevende ektefelle i forhold til særkullsbarn, samt å åpne for nærmere avtalte vilkår for uskifteretten, medføre at pliktdelskonflikter blir redusert.

Det vanskeligste temaet i arveretten er gjerne grensen mellom såkalte livs- og dødsdisposisjoner. Den som skal orientere seg i dagens rettstilstand kan ikke nøye seg med å studere arvelovens ordlyd, men må ta inn over seg en omfattende rettspraksis både fra tingrettene, lagmannsrettene og ikke minst Høyesterett. Dertil kommer omfattende fremstillinger i teorien. Det kan nok være en vanskelig oppgave å kodifisere denne praksis, men et lovutvalg bør få som mandat å vurdere denne problemstillingen. Noen retningslinjer kan nok nedfelles, og enhver endring i forhold til dagens rettstilstand er velkommen.

Spørsmålene som er berørt ovenfor, er bare noen av utfordringene som et eventuelt lovutvalg vil stå overfor. Andre spørsmål som bør vurderes er nye teknologiske muligheter som gjør at det skriftlige testament kanskje har behov for å suppleres med andre uttrykksmåter. Bør man for eksempel tillate at testator spiller inn testasjonen på en DVD som deretter avspilles for arvingene? Vi kjenner problemstillingen fra såpeopera på TV, og det vil utvilsomt vitalisere arveretten på en annen måte enn et papir som er det eneste ordinære alternativet i dag. Dessuten må det ved utforming av et mandat tas høyde for at vi er blitt et flerkulturelt samfunn, og arveretten er kanskje nettopp et område som man bør vurdere i lys av også denne samfunnsutvikling. I det hele er det en stor oppgave et lovutvalg vil stå overfor. Vi får håpe at det i tilfelle blir tilført ressurser og tidsrammer som gjør rom for de grundige vurderinger som rettsområdet fortjener.