Når et produkt har et navn som er egnet til å villede, hender det at myndighetene griper inn. En del husker striden om leskedrikken som ikke fikk hete «sitronbrus» med den begrunnelse at sitroninnholdet var for lavt. Den ble hetende «brus med sitronsmak». Enkelte mente nok den gang at grensen var nådd for hva myndighetene burde blande seg opp i. Men på den annen side var det en god tanke bak: Et produkt skal ikke gi seg ut for å være noe annet enn det er.

Ekteskapsloven har også et produkt med et navn som er egnet til å villede – formuesordningen felleseie. Felleseie er som kjent lovens betegnelse på de delingsreglene som tilbys ektefeller som ikke har avtalt særeie, og felleseie er den formuesordning som det store flertallet benytter seg av.

Mange advokater kan fortelle om klienter som møter opp på kontoret i forvissing om at økonomien er sikret etter en skilsmisse – «vi har jo felleseie». Advokaten rydder kanskje opp i den utbredte – og helt naturlige – misforståelsen om at felleseie betyr sameie, og forklarer at begrepet felleseie bare innebærer at verdiene som hovedregel skal deles likt ved ekteskapets opphør. Så blir spørsmålet hva som skal likedeles i dette ekteskapet. Arv, gave og verdier som stammer fra midler som en ektefelle hadde ved ekteskapsinngåelsen, omfattes av den såkalte skjevdelingsregelen, og skal ikke deles. Det viser seg kanskje at det var den andre ektefellen som arvet landstedet fra en tante, kjøpte bilen for gaven fra mormor og brakte boligen med seg inn ved ekteskapets begynnelse med bare 20 % belåning. Pensjonsrettigheter opptjent under ekteskapet er heller ikke gjenstand for deling. Til slutt viser det seg kanskje at mesteparten av verdiene i ekteskapet holdes utenfor delingen. Klienten går slukøret fra sitt møte med advokaten – snakk om villedende navn på produktet!

Frem til 1927 var begrepet felleseie dekkende for realiteten. Ved ekteskapsinngåelsen smeltet ektefellenes formuer sammen til et sameie hvor ektefellene eide en halvpart hver, og formuen ble delt likt ved opphør. Det var bare én hake ved ordningen: Under ekteskapet bestyrte ektemannen det hele som en eier. Her representerte 1927-loven et stort fremskritt – den introduserte en ny formuesordning hvor hver rådet over det han eller hun hadde innbrakt – ektefellene hadde med andre ord hver sin rådighetsdel. I Norge og Danmark beholdt man, etter en del debatt, navnet felleseie på denne nye formuesordningen, mens man i Sverige valgte betegnelsen «giftorätt».

Den norske begrunnelsen for å beholde felleseienavnet var at den viktigste rettsvirkningen fremdeles besto, ettersom det skjedde en likedeling ved ekteskapets opphør. Fra først av var også tanken at ektefellene skulle eie formuen sammen, med en halvpart hver. Men denne konstruksjonen holdt ikke vann. De sentrale rettsvirkninger av eiendomsretten under ekteskapet – råderetten og heftelsesretten – var jo nå knyttet til hver ektefelles rådighetsdel i ekteskapet, og ikke til halvparten. Etter hvert vokste da også den erkjennelsen frem at hver av ektefellene eide sin rådighetsdel.

Ekteskapslovutvalget som fremmet forslaget til 1991-loven fant at tiden var inne til å forlate felleseiebegrepet. Dette var desto mer forståelig, fordi den nye skjevdelingsregelen skar dypt inn i den formuen som tidligere var gjenstand for likedeling. Men lovutvalget introduserte intet nytt ord til erstatning for «felleseie», og beholdt også navnet på felleseiets motstykke «særeie». Det er derfor ikke så overraskende at departementet valgte å gjeninnføre felleseiebegrepet i lovteksten i § 58 første ledd, riktignok i parentes. Når natten har et navn, må også dagen ha det.

Her står vi i dag. Hvert enkelt steg på veien mot dagens begrepsbruk har sin forklaring som kan synes tilforlatelig nok, men sluttresultatet er likevel misvisende. Felleseiebegrepet er egnet til å villede – i langt større grad enn noen «sitronbrus» kan gjøre.