I krigsoverskrifter på forsiden og over to sider inne i avisen kunne VG 16. juni 2008 presentere nye juridiske problemer som kan oppstå i kjølvannet av moderne «fertilitetsturisme». Det synes ikke å være tvist om sakas faktum, men bare om dens utfall. Et norsk ektepar reiser til USA og kommer hjem med et barn basert på befruktning mellom egg fra en eggdonor og mannens sæd. Graviditeten ble gjennomført ved hjelp av surrogatmor. I ettertid har paret brutt sitt samliv, og rettssakene om foreldreskapet til barnet kan begynne. Han er biologisk far til barnet og ønsker ikke bare farskapet, men også å være alene om foreldreskapet. Faren hevder at mor ikke er berettiget til foreldreskap, idet hun verken har født barnet eller har «biologisk del» i det.

Domstolene må løse denne tvisten etter uklare rettsregler. Saken kunne ikke hatt sitt opphav her i landet, idet vi har ulike forbud som hindrer at slike situasjoner kan oppstå på grunnlag av assistert befruktning. Barneloven (lov 8. april 1981 nr. 7) § 2 første ledd fastslår at som mor til barnet «skal reknast den kvinna som har fødd barnet». Videre fastslås i andre ledd at en avtale om å føde et barn for en annen kvinne, ikke er bindende. Dette gjelder enten egget stammer fra henne selv, en eggdonor, eller fra kvinnen som ønsker å bli mor til barnet. Reglene ble innført i 1997 for å tydeliggjøre at dersom en annen kvinne enn den fødende blir barnets juridiske mor, må dette skje ved adopsjon. Kvinnen som føder barnet, kan etter adopsjonsloven (lov 28. februar 1986 nr. 8) § 7 andre ledd heller ikke gi samtykke til adopsjon før to måneder etter fødselen. Etter bioteknologiloven (lov 5. desember 2003 nr. 100) § 2-15 kan ikke befruktede egg «innsettes i livmoren til en annen kvinne enn den kvinnen eggcellen stammer fra», og i § 2-18 suppleres det foregående med et utvetydig forbud i første ledd mot «donasjon av egg eller deler av dette fra en kvinne til en annen».

Det kan være et spørsmål om hvordan disse reglene skal kunne anvendes når graviditet, fødsel og eventuell adopsjon er skjedd i løpet av, og i tilknytning til, planlagt og gjennomført infertilitetsbehandling og fødsel i utlandet. Dette viser saksforholdet referert i VG. Det er også uklare regler vedrørende anerkjenning av foreldreskap når utgangspunktet er et annet enn adopsjon.

De nylig vedtatte endringene i ekteskapsloven, barneloven, bioteknologiloven og adopsjonsloven for likestilling mellom heterofile og homofile par, førte til begrensede endringer i de lovregulerte forholdene nevnt foran. Det viktigste som skjedde i denne sammenhengen er at lesbiske par ble gitt rett til assistert befruktning her i landet. I stedet for morskap og farskap, skal det i slike situasjoner fastsettes morskap (kvinnen som føder barnet) og medmorskap.

Barnets rett til å få opplysninger om sædgivers identitet i bioteknologiloven § 2-7 forble uendret også i slike situasjoner. I tillegg vedtok stortingsflertallet et «benkeforslag» fra partiene Høyre og Venstre om at som vilkår for å få anerkjent medmorskap etter assistert befruktning ved godkjent helsevesen i utlandet, må «identiteten til sædgiver være kjent». Dette skal nå inntas i barneloven § 3 med overskriften Farskap eller medmorskap etter ekteskap. Et slikt krav om sædgivers identitet foreligger ikke i alle land, blant disse er Danmark, noe som har ført til at flere lesbiske par nettopp har ønsket å få utført assistert befruktning der.

Regler for anerkjennelse om morskap og farskap når et par kommer hjem til Norge med et nyfødt barn, og det er usikkert etter norske regler hvem som er mor og far til barnet, finnes i enkelte nokså uklare bestemmelser i barneloven § 85 om anerkjennelse av foreldreskap fra utlandet. I utgangspunktet er disse reglene utformet med tanke på utlendinger som kommer hit til landet.

Det er ingen grunn til å tro at problemene knyttet til fastsettelse av morskap og farskap, eventuelt medmorskap, vil avta etter hvert som muligheten for å få gjennomført assistert befruktning og ulike andre reproduksjonsinngrep og -tiltak i utlandet øker. Det synes å vokse fram en reproduksjonsindustri der fattige kvinner, i fattigere deler av verden, skal bære fram barn for ektepar der kvinnen ikke biologisk kan – eller ikke ønsker – å gjennomføre graviditeten.

Regjeringen nedsatte på seinvåren et lovutvalg – omtalt som farskapsutvalget – som skal vurdere endringer i barnelovens bestemmelser om farskap og morskap, og endringer i andre bestemmelser i barneloven og i andre lover for å sikre et helhetlig og praktikabelt regelverk på dette området. Målsettingen er å tilpasse reglene til den store samfunnsmessige og teknologiske utviklingen som har skjedd med hensyn til utviklingen av familiemønstre, mulighet for assistert befruktning og mulighet for sikker fastsetting av farskap. Det framgår videre at utvalget

«skal legge vekt på barnets beste, og ivareta helhetsperspektivet også i forhold til de øvrige bestemmelsene i loven. Utvalget skal legge vekt på at FNs barnekonvensjon er innarbeidet i norsk lov og at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger som berører barn.»

Blant de viktige spørsmålene som utvalget skal utrede og vurdere, er om det med dagens utvikling av familiemønstre er riktig å beholde pater est-regelen, eller om man kan oppnå en bedre likestilling av barn født av gifte og ugifte foreldre ved f.eks. å kreve at alle fedre skal erkjenne farskap. Dersom det er ønskelig å beholde pater est-regelen, skal det vurderes om denne kan utvides til også å omfatte samboere.

Med tilknytning til VG-oppslaget som innledet lederen, er utvalget spesielt bedt om å vurdere

«tilfeller hvor partene har tilknytning til utlandet, særlig der befruktning har skjedd i land som tillater typer assistert befruktning som ikke er tillatt etter norsk bioteknologilov, som f.eks. sæd- eller eggdonasjon med anonym donor, surrogatmor eller surrogatmor i kombinasjon med eggdonasjon. Utvalget skal komme med forslag til regler om jurisdiksjon, lovvalg og anerkjennelse.»

Norske domstoler må ta stilling til kravet fra faren om å få farskapet alene siden hans ektefelle verken er biologisk mor til barnet eller har født det. Kvinnens advokat hevder på hennes vegne at den aktuelle amerikanske rettsavgjørelsen fra San Diego, der ekteparet ble gitt felles foreldreansvar, også må være gyldig og legges til grunn i Norge.

Som leder av det regjeringsoppnevnte farskapsutvalget verken kan eller vil jeg kommentere eller vurdere den aktuelle rettstvisten for norske domstoler. Men tvisten avspeiler et rimelig påtrengende behov for en gjennomgang av regelverket på feltet. Er det ønskelig med en tilpasning av dette for bedre å kunne besvare de nye spørsmålene som oppstår ved internasjonaliseringen av menneskers reproduksjon? Uansett bør det skje en viss klargjøring av hvilke regler som skal legges til grunn ved slike tvister, og hvilke(t) organ(er) som skal kunne fastsette farskap og morskap.

Aslak Syse