Dags- og ukepressen har med jevne mellomrom oppslag hvor de har undersøkt i Ektepaktregisteret hvilke ektepakter som kjendiser har tinglyst – Se og Hør markedsførte undersøkelsen som «avsløringen av kjendisenes hemmelige ektepakter». Mange vil se på dette som «grafsing» i noe som hører privatlivet til, og mediefokuset på enkeltpersoners ektepakter kan gi grunnlag for noen refleksjoner.

De ektepakter som er registrert i Ektepaktregisteret, er offentlige i den forstand at enhver uten videre, også pressen, kan få innsikt i og utskrift av et ektepars ektepakt. Men bør det være slik?

Her kan det være grunn til å minne om at en ektepakt som er formriktig opprettet, er bindende for ektefellene selv og deres arvinger, jf. ekteskapsloven § 54 siste ledd. Tinglysing av ektepakten er derfor ikke nødvendig for at ektefellene selv og deres arvinger er bundet av den. Det er bare hvor ektepakten har bestemmelser om overdragelse av eiendeler, for eksempel bolig eller aksjer, som gave (eventuelt gavesalg) fra den ene ektefellen til den andre at tinglysing i Ektepaktregisteret er nødvendig for å oppnå rettsvern i forhold til avhenderens kreditorer, jf. ekteskapsloven § 55. Dette innebærer at ektepakter som bare inneholder en avtale om formuesordningen – og ingen gave – ikke behøver å tinglyses, heller ikke i forhold til kreditorene. Det er lite tvilsomt at flere advokater på dette punkt har gitt uriktige råd på grunn av feil kjennskap til reglene. På den annen side er det nok mange klienter som ønsker tinglysning, selv om tinglysningen ikke har noen rettsvirkninger.

Kjendiser som oppretter en ektepakt bare med bestemmelse om at de skal ha fullstendig særeie, behøver derfor ikke å tinglyse ektepakten. De kan la ektepakten tilhøre den private sfære, uten mulighet til innsyn for pressen og andre. Flere av de ektepakter som media har referert, f.eks. Kongens og Dronningens, behøvde således ikke vært tinglyst.

Hvis man ønsker å opprette en ektepakt som både inneholder avtale om formuesordningen og en gave, kan man – og bør man eventuelt – opprette to forskjellige ektepakter. Bare ektepakten som inneholder bestemmelsen om gaven, sendes til tinglysing, og ekteparet (les: kjendisene) kan holde bestemmelsen om formuesordningen utenfor offentlighetens søkelys.

Dette leder over til spørsmålet om man bør opprettholde den bestemmelse som gir pressen og andre innsyn i ektepakter tinglyst i Ektepaktregisteret. Mange vil, som nevnt, hevde at det å opprette ektepakt er et privat anliggende. De ektepakter som må tinglyses i Ektepaktregisteret av hensyn til kreditorene, vil få den nødvendige kreditornotoritet ved at datoen for tinglysingen vil være sikret med dagens regler. En begrensning i innsynsretten vil således i utgangspunktet ikke skade kreditorenes interesser. At kreditorvernet tilsier innsyn, er klart.

Spørsmålet er derfor om det bør vurderes å endre innsynsbestemmelsen slik at det bare er de som har «rettslig interesse» som har innsynsrett i hva som er tinglyst av ektepakter. Dette må i utgangspunktet være ektefellene selv og ektefellenes kreditorer. Heller ikke deres barn/arvinger har etter mitt syn noe verneverdig interesse i kunnskap om foreldres/arvelateres ektepakter. Kontrasten til testamenter er slående; for testamenter som er innlevert til tingrettene, er det ikke en gang mulig å få opplyst om en person har opprettet testament.

Innsyn i ektepakter tinglyst i Ektepaktregisteret har en klar side til personvernet, som synes undervurdert. I ektepakten er ektefellenes fødselsnummer registrert, og dersom man får utskrift av en ektepakt, vil vedkommende derfor også ha tilgang til ektefellens personnummer med de muligheter for misbruk dette gir. Dette er kanskje ingen vesentlig innvending idet personnummeret er tilgjengelig for praktisk sett alle ved henvendelse til folkeregistreringsmyndigheten, som er underlagt skatteetaten. Etter folkeregisterloven § 13 regnes ikke som private forhold undergitt taushetsplikt «en persons fulle navn, fødested, fødselsdato og personnummer, adresse og eventuell dødsdato … ». At personnummeret etter dette er undergitt en stor grad av offentlighet, synes lite kjent og reiser igjen personvernspørsmål av interesse også for de spørsmål jeg har tatt opp her. Ektefeller som har tinglyst sin ektepakt, får heller ikke noen informasjon om at noen har bedt om innsyn i ektepakten i motsetning til hva som for eksempel er tilfelle ved kredittopplysninger.

Jeg inviterer med dette til en nærmere diskusjon og vurdering av de personvernspørmål som jeg har reist her. Eller er det slik at vi ønsker å gi media denne mulighet til «grafsing» i kjendisenes privatliv, og som etter min mening offentligheten ikke har noe legitimt behov for innsyn i?

Et annet forhold som det kan være grunn til å se nærmere på, er kravet om «dobbelt» tinglysing i ekteskapsloven § 55. Dersom en ektefelle ønsker å overdra en fast eiendom eller en del av fast eiendom som gave til den annen part, må ektepakten først tinglyses i Ektepaktregisteret og deretter i grunnboken. For det første er det grunn til å reise spørsmål om det er noe legitimt behov for å opprettholde dette kravet om dobbelt tinglysing, se nærmere Fosmark, Tinglysing av ektepakter, i Ånd og Rett, Festskrift til Birger Stuevold Lassen (1997) s. 329 med videre henvisninger. For det andre gjelder omstøtelsesfristene fra tinglysingen i grunnboken, noe som kan føre til urimelige resultater dersom ektefellene «somler» med den siste tinglysing. Den nødvendige notoritet er jo sikret ved tinglysingen i Ektepaktregisteret, og fristen bør derfor regnes fra dette tidspunkt.

Når det gjelder ekteskapslovens bestemmelser om at gaver mellom ektefeller som hovedregel må gis i ektepakts form og tinglyses i Ektepaktregisteret og eventuelt grunnboken av hensyn til kreditorene, er det av interesse også å se på samboeres stilling. De står fritt til å gi de gaver man vil uten at det er oppstilt noen formkrav etc. I motsetning til ektefeller vil samboere også fritt kunne avtale tilbakekjøpsklausuler i tilfelle samlivsbrudd. Det er kun avtaleloven § 36 som her i unntakstilfelle vil kunne komme inn. En annen sak er at gaver eller annet som gjelder forhold som er omfattet av ulike realregistere, f.eks. fast eiendom i grunnboken, naturlig nok bør registreres der. Men at dette ikke alltid gjøres, og at dette ikke har noen betydning av vurderingen av forholdet inter partes, er Rt. 2007 s. 776 et godt eksempel på. I denne dommen ble en gave mellom samboere ansett som en livsdisposisjon til tross for at det ikke var foretatt noen formelle skritt i forbindelse med overføringen av halvparten av boligen fra mannen til kvinnen. Samboeres avtaler reiser for øvrig et spørsmål som jeg lar ligge her, men som er prinsipielt viktig: Faller de bort hvis partene inngår ekteskap?

Per Racin Fosmark