Asbjørn Strandbakken drøfter i lederartikkelen i FAB nr. 2 for 2007 justisdepartementets forslag om endringer i arveloven til fordel for samboere. Etter forslaget skal samboere som har bodd sammen i fem år eller som har, har hatt eller venter barn gis legalarverett på fire ganger folketrygdens grunnbeløp. Denne arveretten skal gå foran eventuelle livsarvingers pliktdelsarv. Samboerens arverett skal dog kunne begrenses gjennom testament som samboeren har fått kunnskap om før arvelaterens død, og er derfor ingen tvangsarverett. I tillegg foreslås det at gjenlevende samboer som har, har hatt eller venter barn med avdøde, skal ha rett til uskifte med felles bolig og innbo. Jeg går ikke nærmere inn i lovforslagene her, men nøyer meg å vise til lovavdelingens høringsnotat fra januar 2007.

Strandbakken er kritisk til lovforslagene. Hans utgangspunkt er at man ikke bør gi samboere lovfestede arverettigheter. Som begrunnelse viser han for det første til at det er relativt få eldre samboere, og at det derfor kan reises spørsmål om behovet for lovendringene. For det andre mener han at forslaget i for liten grad tar høyde for at personer som velger samboerskap, gjerne gjør det ut fra et valg om at man ikke ønsker at reglene for ektefellene skal regulere rettsforholdet mellom dem. For det tredje mener han at det ikke er tilstrekkelig grunn til å gå lenger i retning av å likestille ekteskap og samboerskap så lenge samboere kan regulere sitt rettsforhold gjennom avtaler og testament.

Mitt standpunkt til spørsmålet om arve- og uskifterett for samboere er det motsatte av Strandbakkens. Strandbakken reiser spørsmål ved behovet for arverettslig lovgivning på grunn av det lave antallet eldre samboere. Tall fra Statistisk sentralbyrås befolkningsstatistikk for familier og husholdninger per 1. januar 2007 viser at i aldersgruppen over 67 år, var det kun 8 500 samboere mot henholdsvis 300 000 gifte. Det lave antallet samboere i denne aldersgruppen kan ved første øyekast gi grunnlag for å trekke den slutning som Strandbakken har trukket, at arverettslige problemer mellom samboere ikke er noe stort problem. Å trekke en slik slutning fra tallmaterialet er etter mitt syn forhastet. For det første er det langt fra alle som får det privilegiet å leve til de blir gamle. Mange dør i ulykker eller av sykdom i ung alder, og sykdom og ulykker rammer samboere i like stor grad som det rammer andre. I 2007 var det i overkant av 231 000 samboerpar i Norge, mens tallet for ektefeller og registrerte partnere var i overkant av 829 000 par. Dette innebærer at nærmere 22 % av alle par som bor sammen i Norge er samboere. Undersøkelser fra Statistisk sentralbyrås familiestatistikk for 2005 viser dessuten at mer enn 100 000 av samboerparene har felles barn. Blant våre nesten 500 000 samboere vil det årlig være et betydelig antall som dør.

For det andre vil de store samboerkullene i de yngre aldersgruppene trolig forplante seg oppover i aldersgruppene. Statistisk Sentralbyrås boligstatistikk viser at det i aldersgruppen 18-29 år er langt flere samboere enn gifte og registrerte partnere, henholdsvis 111 000 samboere og 66 000 gifte. I alderspennet 30-44 år er det over dobbelt så mange gifte som samboende, henholdsvis 482 000 gifte og 228 000 samboere. I aldersgruppen 45-66 år er det 810 000 gifte og 112 000 samboere. Selv om tallmaterialet viser at samboerandelen avtar oppover i aldersgruppene, er det betydelige antall samboere i alle aldersgrupper. Riktignok vil nok mange enten gifte seg eller flytte fra hverandre før døden skiller dem ad, men et stort og trolig stigende antall samboere vil beholde denne samlivsformen livet ut. Opphør av samboerskap ved død vil derfor høyst sannsynlig skje i et økende omfang i årene som kommer. Det er da greit at samfunnet har tatt stilling til hvilke arverettslige konsekvenser deres bortgang skal ha. Særlig viktig er dette for de tilfeller hvor avdøde ikke har vært forutseende nok til eller hatt mulighet til å sikre sin gjenlevende samboer gjennom livsforsikringer og/eller ved testament.

Strandbakken er videre av den oppfatning at forslaget i for liten grad tar høyde for at samboere velger samlivsform ut fra et valg om at man ikke ønsker at de regler som gjelder for ektefeller, skal regulere rettsforholdet mellom dem. Hvis det er så at de fleste samboere er samboere fordi de bevisst har valgt denne samlivsformen for å unngå de rettsvirkninger – herunder arv og uskifte – som ekteskapet utløser, ville det være uheldig å påtvinge samboerne arverett og uskifterett. Enkelte samboere har nok slike prinsipielle motforestillinger mot ekteskapet. Undersøkelser av samboeres beveggrunner for å velge samboerskap fremfor ekteskap tyder imidlertid på at samboere som er samboere på grunn av politisk overbevisning, er en marginalgruppe. Den slags beveggrunner for å velge ugift samliv var nok mer utbredt tidligere, da samboerskap var mer opposisjonelt i forhold til rådende normer i samfunnet enn i dag. Det var nok særlig radikale intellektuelle på 60- og 70-tallet som forfektet slike synsmåter.

Spørreundersøkelser viser imidlertid at andre beveggrunner, og kanskje først og fremst tilfeldigheter, er langt viktigere årsaker til at folk er samboere. I en undersøkelse fra 1976 gjengitt i NOU 1980: 50 Samliv uten vigsel på s. 14 svarte 16 % at det ikke var noen spesiell grunn for at de var samboere, 6 % at de klarte seg bra uten å være gift, 11 % at det var tilfeldig at de ikke var gift og 12 % at det var et tiltak å inngå ekteskap. Kun 6 % oppga økonomiske motiver for ikke å gifte seg. Undersøkelsen hadde ingen svarkategori som klart omfattet at man tok avstand fra ekteskapets rettslige innhold og ideologi, men under 10 % brukte alternativet at ekteskapet er en samfunnsinstitusjon som har utlevd sin funksjon.

I en senere undersøkelse gjengitt i Samboerutvalgets innstilling (NOU 1999: 25Samboerne og samfunnet på s. 30) ble et utvalg samboere bedt om å svare på om de var helt eller delvis enige i en rekke begrunnelser for ikke å gifte seg. De begrunnelsene som scoret høyest var at man som gift ikke så lett kan avslutte forholdet (71 %) og at det er mye arbeid og store kostnader forbundet med bryllup (64 %). Den prinsipielle begrunnelsen at man som gift lettere glir inn i tradisjonelle kjønnsroller, kunne bare 22 % av samboerne slutte seg til.

Når det store flertall av samboere ikke kan sies å være prinsipielle motstandere av de beskyttelsesregler gjenlevende ektefelle har, mener jeg at det sentrale spørsmålet må være hvilke behov samboere har for beskyttelse når samlivet opphører ved død. Dessuten kan det i en del tilfeller være slik at bare den ene parten i samlivet har prinsipielle motforestillinger mot ekteskap – og siden ekteskap forutsetter enighet mellom partene – vil et slikt par forbli samboere. Den ene som ønsker rettslig beskyttelse, vil uten den andre partens medvirkning verken få den beskyttelsen som tilkommer ektefeller eller noen annen beskyttelse gjennom samboeravtale eller testament. Samboernes arverettslige stilling bør etter mitt syn derfor ikke alene avgjøres på basis av samboernes egne ønsker om beskyttelse gjennom lovverket. Etter min mening er hensynet til beskyttelse av samboerne, og da især behovet for beskyttelse av den svake part i et samboerskap vel så viktig.

Jeg mener altså at det er et stort behov for å styrke gjenlevende samboers rettsstilling, og jeg tror både legalarverett og rett til uskifte kan være hensiktsmessige virkemidler for å imøtekomme samboeres behov. All erfaring viser at svært mange samboere i dag ikke utnytter den mulighet de har for å tilgodese hverandre ved testament, samboeravtaler eller livsforsikringer. I undersøkelser gjengitt i NOU 1999: 25 på s. 71 ble samboere stilt spørsmål ved om de hadde noen form for skriftlig avtale seg i mellom for tilfelle av at de skulle gå fra hverandre eller at en av dem skulle falle fra. I 1997 hadde bare i underkant av 20 % av samboerne noen slik avtale. Det er mulig at samboeravtaler, testamenter og forsikringsbegunstigelser mellom samboere er mer utbredt i dag enn i 1997, men trolig er det fortsatt slik at de fleste samboere ikke har noen slik sikkerhet. Undersøkelsene viste at avtalefrekvensen var høyere oppover i aldersgruppene. I aldersgruppen 50-79 år nærmet den seg 40 %.

I en del tilfeller vil samboerne dessuten ikke ha mulighet til å sikre hverandre i den grad de ønsker ved testament: Har samboerne barn og det meste av deres formue ligger i felles bolig, ligger pliktdelsreglene i veien for at samboerne kan sikre hverandre muligheten til å beholde felles bolig når en av dem dør. Jeg mener det er viktig at vi får regler om rett til arv og uskifte for samboere både av hensyn til de samboere som ikke har opprettet testament, og – ikke minst – for de samboerne som med dagens arveregler ikke kan gis tilstrekkelig beskyttelse gjennom testament. Jeg kan ikke se noen tungtveiende hensyn for å vurdere gjenlevende samboer i forhold til felles barn annerledes enn en gjenlevende ektefelle når det gjelder uskifterettens forhold til pliktdelsreglene.

Eventuelle avvikende ønsker fra samboerne kan løses ved retten til å eliminere arveretten og uskifteretten ved testament. Fordi samboerskap har blitt en akseptert og utbredt samlivsform, vil nok dessuten mange samboerpar som er vant med den nordiske velferdsmodellen, ha forventning om en viss minimumsbeskyttelse for det tilfellet at den ene skulle falle fra. Når flertallet av samboere som har levd sammen i en del år, eller som har barn sammen ikke bevisst har valgt denne samlivsformen for å unngå arverettslige vern for gjenlevende, er det etter mitt syn både naturlig og rimelig at byrden ved å opprette testament legges på det (bevisste) mindretall av samboere, som også presumptivt skulle ha de beste forutsetninger for ved testament å bestemme seg ut av reglene.

Uansett hvilket omfang samboerens arverett og rett til uskifte får, bør reglene gjøres så enkle, klare og lett håndterbare som mulig. Arveretten er et rettsområde som angår folk flest, og hvor klarhet og forutsigbarhet er viktig. Forutsigbarheten er særlig viktig når det gjelder rettsstillingen til gjenlevende i et par som har utgjort samme husholdning og hatt en mer eller mindre integrert økonomi.

Hvis samboerarveretten skal gi et dårligere vern enn ektefellen har i dag – noe høringsnotatet legger opp til – er det viktig at det gjøres et målrettet informasjonsarbeid overfor befolkningen om hva forskjellene går ut på. Ellers vil det lett feste seg en oppfatning om at ektefeller og samboere nå skal bli arverettslig likestilt. Hvis samboere skal gis arverett i kraft av loven, er det etter mitt syn viktig at de gis en ekte trygghet og ikke bare en falsk trygghet. Dette kan gjøres ved at samboernes arverett og rett til uskifte får det samme omfang som ektefellens arverett og rett til uskifte. Strandbakken reiser i sin lederartikkel også spørsmål ved hvorfor man ikke har foretatt en fullstendig likestilling av uskifte mellom samboere og uskifte mellom ektefeller. Ved en likestilling ville man unngå en rekke rettslige avgrensingsproblemer som de nye forslagene reiser.

Fordi samboere ikke har felleseie, er man avhengig av et annet avgrensingskriterium for uskifteboets omfang. I stedet for å avgrense uskifteboet til felles bolig og innbo, mener jeg det kunne være naturlig å gi gjenlevende samboer rett til å sitte i uskifte med hele avdødes dødsbo. Man kunne da ta utgangspunkt i de regler som gjelder for uskifte med særeie for å komme frem til delingsbrøken ved et senere skifte. En slik alminnelig uskifterett vil imidlertid gå lenger enn det som er det primære formålet med lovforslaget – å sikre gjenlevende muligheten til fortsatt å bebo det felles hjem. Den samme innvendingen kan rettes mot dagens uskifteordning for gjenlevende ektefelle. Den går i enkelte tilfeller for vidt.

Hvis en uskifteordning med felles bolig og innbo innføres for samboere og viser seg funksjonsdyktig i praksis, kan det på sikt være grunn til å vurdere om ikke dette bør bli hovedregelen også for ektefeller, eller i hvert fall et alternativ arvingene kan kreve eller lengstlevende ektefelle kan velge.