Dette er overskriften for et felles løft med sikte på å sikre mindreårige asylsøkere den samme rettsbeskyttelsen som andre barn i en utsatt situasjon. Flere ulike instanser har tatt del i dette arbeidet; Redd Barna, Advokatforeningen, Psykologforeningen, Røde Kors, Norsk Folkehjelp, Barneombudet, Norsk Barnevernssamband, Fellesorganisasjonen, Oslo bispedømmeråd, NOAS, Nestekjærlighet.no ved Margreth Olin, Flyktningehjelpen og Kirkens Bymisjon.

I Norge er vi opptatt av barn og barns rettigheter, og vi har lang og sikker tradisjon for at barn ikke skal møtes som «syke», «funksjonshemmede», «rusmisbrukende», «kriminelle», «atferdsvanskelige», «sosialklienter», «fattige», «dyslektiske» eller liknende, men som barn.

Dette gjelder med ett unntak; barn som søker asyl i Norge.

I Soria Moria-erklæringen høsten 2005 uttalte Regjeringen at ansvaret for enslige umyndige asylsøkere skulle overtas av barnevernet, noe mange av de forannevnte organisasjonene har krevd i lang tid, og da som en nødvendighet for at Norge skal oppfylle sine menneskerettslige forpliktelser etter FNs Barnekonvensjon.

Da Regjeringen la fram forslag til statsbudsjett ett år senere, høsten 2006, hadde den tatt mange skritt tilbake, og det ble uttalt at spørsmålet om ivaretakelse av omsorgen for enslige umyndige asylsøkere skulle «utredes» nærmere. Det var heller ikke satt av egne midler i budsjettforslaget til noen slik utredning.

Fordi dette framsto som en meningsløs og ubegrunnet utsettelse av saken, dannet de nevnte organisasjonene en ad hoc aksjonsgruppe. Vi utformet en Non Governmental Organisations’ utredning, kalt NGOU 2006: 1 Først og fremst barn. Dette er altså en ikke-offentlig utredning, avgitt til Stortinget etter noen hektiske arbeidsuker. Dokumentet kan finnes blant annet på nettsiden http://www.reddbarna.no

Vårt hovedanliggende var å påvise at en ansvarsoverføring for de enslige asylsøkende barna ikke krevde noen lovendring eller noen nærmere juridisk eller barnefaglig utredning. Vi har all juss og all fagkunnskap vi trenger; det eneste som manglet, var politisk vilje. Gruppen har vært sammensatt av flere instanser som naturlig ville deltatt dersom departementet hadde nedsatt et utvalg til å utferdige en NOU; et lovutvalg uten G i midten, og med antatt saksbehandlingstid over noen år, og med en konklusjon som er gitt og definert allerede for mange år siden.

Barnekonvensjonens artikkel 2 forbyr diskriminering. Det er klart dokumentert hvilke enorme forskjeller det er i omsorgstilbudet barn får av det offentlige i Norge. Innenfor rammen av lov om barneverntjenester er det etablert krav til minimumsstandarder for en forsvarlig ivaretakelse av barn som må være under omsorg av det offentlige. Den aktuelle barnegruppen vi snakker om her, de enslige mindreårige asylsøkerne, ivaretas til 1/5 av hva denne minimumsstandarden koster.

Altså; det er oppstilt en standard for hva som er barnefaglig nødvendig og forsvarlig for å ivareta et barn. Dernest skiller man ut én konkret gruppe barn, uten noen saklig barnefaglig begrunnelse, og mener at de får klare seg med en femtedel av det som er påkrevet for andre barn.

Dette kommer i tillegg til en rekke rettssikkerhetsmangler som følger av at de enslige asylsøkende barna befinner seg i en omsorgssituasjon som med få unntak er lov- og forskriftsregulert fordi de etter norsk praksis er utlendinger, og ikke barn.

Det har fra en rekke hold vært uttrykt kritikk av Norges behandling av disse barna. Ikke minst har FNs ekspertkomité for barns rettigheter stadig skjerpet tonen i sine anbefalinger til norske myndigheter i dette spørsmålet.

Mens komiteen i 1994 (punkt 24) nøyer seg med å

foreslå[r] at parten vurderer om den skal foreta en ny samlet gjennomgåelse av sin politikk i forbindelse med barn som søker asyl, i lys av konvensjonens prinsipper og bestemmelser

er det en klar anbefaling i komiteens uttalelse (punkt 21) i år 2000:

Komiteen anbefaler at parten vurderer nøye hva som kan bli følgene av denne situasjonen, også på lang sikt, når det gjelder rettighetene til barn uten norsk statsborgerskap og uten rettslig status innenfor norsk jurisdiksjon. Komiteen vil videre oppmuntre parten til å vurdere endringer i sin nasjonale lovgivning som kan sikre at konvensjonens artikkel 2 fullt ut kommer til anvendelse.

Og i året 2005 uttaler komiteen (punkt 42):

Komiteen ber parten innstendig om å styrke tiltakene for å sikre tilstrekkelig støtte og tilsyn for barn som bor på mottak, samt tilfredsstillende psykologisk og psykiatrisk omsorg for traumatiserte asylsøkende barn. Komiteen anbefaler at parten forbedrer situasjonen på mottak for enslige barn som søker asyl, både gjennom midler og tilstrekkelig faglært og kompetent personell, slik at hjelpen og omsorgen for disse barna blir like god som den som ytes i andre institusjoner i barnevernet. Parten bør også treffe ytterligere tiltak for å sikre raskere behandling av asylsøknader.

Vår NGOU har vært overlevert og delt ut ved en rekke anledninger, og medlemmer av arbeidsgruppen er engasjert i en pågående mediedebatt. Etter at det lenge var svært vanskelig å få den ansvarlige statsråden i tale, fremkom hun nylig med «gladmeldingen» om at de enslige asylsøkende barna som er under 15 år, skal ivaretas av barnevernet fra 1. oktober 2007.

Dette innebærer at det om nesten ett år kommer en løsning for ca. ti prosent av barna dette gjelder.

Jeg kan ikke se at det finnes verken juridiske eller barnefaglige argumenter for å fortsette en konvensjonsstridig diskriminering – og på samme tid en uverdig behandling – av enslige asylsøkende barn mellom 15 og 18 år. Jeg kan bare konstatere at en verdig ivaretakelse av en svært utsatt og sårbar gruppe barn fortsatt henger i luften, og at trykket fra det sivile samfunn må holdes oppe for at offentlige myndigheter skal oppfylle Norges menneskerettslige forpliktelser.

Rikke Lassen