Peder Ås som er gift med Kari finner en dag ut at det kan være greit å få skiftet ut ovnen med en stor peis i boligen som er parets felles bolig, men som Kari eier alene. Han oppsøker den lokale forhandleren og får levert og montert peisen. De totale utgifter knyttet til utskiftingen ble kr. 37.500. En tid senere finner Peder ut at det gamle gulvbelegget i stuen bør skiftes ut med eikeparkett. Omkostningen knyttet til dette, beløper seg til kr. 28.395. Håndverkeren som legger parketten sier til Peder at han bør sørge for at parketten blir skånet mot solen, noe som medfører at Peder bestiller persienner. Ferdig montert kom persiennene på kr. 11.370. Alle varer og tjenester er levert på kreditt. Peder Ås er uten inntekt og formue, og kan derfor ikke gjøre opp gjelden. Spørsmålet er om hvordan kreditorene kan få dekning for sine krav.

Flere forliksråd har vært stilt overfor problemstillingen beskrevet ovenfor. Bakgrunnen for at forliksrådene blir konfrontert med dette spørsmålet, er at det for kreditor er en enkel måte å få tvangsgrunnlag for kravet, se tvml. § 1 jf. tvfbl. § 4-1 andre ledd litra a. For forliksrådene blir spørsmålet om hvilket rettslig grunnlag som kan være aktuelt for å holde en ektefelle ansvarlig for disposisjoner som er foretatt av den andre. Et nærliggende alternativ som er blitt forelagt undertegnede, er å holde ektefellen ansvarlig innenfor rammen av el. § 41. Etter denne bestemmelsen blir begge ektefeller ansvarlige for gjeld som stiftes så fremt det er tale om vanlige avtaler om det daglige hushold.

I følge Ekteskapslovutvalgets innstilling, NOU 1987: 30 s. 111 andre spalte, er uttrykket «det daglige husholdet» brukt for å avgrense mot engangsanskaffelser, eksemplifisert ved dypfryser eller stuemøblement. Utvalget fremhevet likevel at utkastet til § 41 var formulert som en rettslig standard slik at omfanget av retten til å stifte gjeld med virkning for den andre kunne endre seg over tid som følge av endringer i den økonomiske utviklingen. Justisdepartementet sluttet seg til Ekteskapslovutvalgets standpunkt, se Ot.prp. nr. 28 (1990-91) s. 86 andre spalte og s. 109 første spalte.

I teorien har Lødrup/Sverdrup: Familieretten, 5. utgave Oslo 2004 s. 158 uttalt at også «[k]lær, møbler, reparasjoner av boligen og annet som påløper for å holde hjemmet i rimelig stand er omfattet, og videre tekniske hjelpemidler som må anses å utgjøre vanlig innbo i dag». Selv har jeg i Ekteskapsloven, 2. utgave Oslo 2004 s. 70 trukket noe snevrere grenser ved å gi uttrykk for at engangsanskaffelser som møbler og tekniske apparater faller utenfor, likevel slik at reparasjoner av slike formuesgoder antakelig omfattes. Det samme gjelder telefon, strøm og avisabonnement. Andre eksempler som jeg senere har blitt konfrontert med er TV-lisens eller månedsavgift til et kabelselskap, utgifter til barnehage og SFO. Etter min mening må slike utgifter falle inn under § 41. Det er likevel ikke tvil om at man i teorien har trukket noe forskjellige rammer for virkeområdet til § 41, når det åpnes for at kjøp av møbler og reparasjon av boligen mv. kan omfattes.

Med forbehold for at bestemmelsen er formulert som en rettslig standard, har nok teorien gått ut over de rammer som fremgår av forarbeidene hvor det nettopp avgrenser mot varige formuesgoder. Dersom dette følges opp i rettspraksis, er det grunn til å tro at man kan oppleve det som Lilleholt beskriver i Jussens Venner 2001 s. 45 «at ein kreditor gledestrålande kan oppdaga regelen når han først innser at han har vore for slepphendt med kreditten, og det enda han ikkje ofra ektemaken ein tanke da han gav frå seg varene».

Etter min mening er det grunn til å advare mot å tolke § 41 for vidtgående. Ekteskapsloven § 40 som uttaler at en ektefelle ikke kan stifte gjeld med virkning for den andre, er en av grunnpilarene i familieretten. Jeg tror ikke at noen ønsker seg tilbake til rettstilstanden før 1927 hvor begge ektefellers formuer kunne tas til dekning for den enes gjeld. For kreditorene som har ytet kreditt til oppussing av en eiendom som tilhører den andre ektefellen, kan det fremstå som firkantet at man ikke kan holde eierektefellen ansvarlig etter el. § 41. Men for å ivareta andre beskyttelsesverdige interesser – i dette tilfellet at en ektefelle ikke skal bli ansvarlig for den andres økonomiske disposisjoner – må jussen av og til være firkantet. Dersom man skal trekke en grense, tror jeg denne bør gå mellom oppussing og nødvendige reparasjoner av boligen. Reparasjoner som er nødvendige for å holde huset i forsvarlig stand, bør kunne omfattes av § 41. Verken utskiftning av ovnen eller ny parkett og dertil nødvendige persienner i eksempelet ovenfor fremstår som nødvendige.

Det kan imidlertid ikke utelukkes at eierektefellen er ansvarlig overfor kreditor på annet grunnlag. Dersom vedkommende er klar over hva den andre foretar seg og unnlater å reagere på denne handlemåten, kan det etter omstendighetene være grunnlag for at ektefellen ut fra erstatningsrettslige regler eller ut fra berikelsesbetraktninger, kan komme i ansvar overfor kreditor. I forhold til § 41 bør imidlertid regelen fortsatt være at kreditor gir kreditt på egen risiko. Har han innvilget kreditt til en ektefelle som ikke er i stand til å gjøre opp for seg, kan det etter min mening ikke være tvil om at kreditor er nærmest til å bære denne risikoen. En annen løsning vil rokke ved ektefellers selvstendige, økonomiske stilling.

Asbjørn Strandbakken