Den første morstrygden ble innført i 1919 som en kommunal ordning for Oslo. Trygd ble tilstått enslige mødre dersom vedkommende var alene med omsorgen for mindreårige barn. Kvinnen kunne være enke, ugift, skilt eller separert.

En landsomfattende trygdeordning for aleneforsørgere, kalt enke- og morstrygden, ble først lovfestet i 1964. Som navnet sier skulle denne trygden møte behovet hos enker og ugifte mødre som ikke kunne forsørge seg selv. Skilte og separerte kvinner med mindreårige barn skulle sikres ved barnefarens lovpålagte forsørgelsesplikt overfor kvinnen og barnet.

Ved folketrygdloven i 1966 ble enkepensjonen en del av etterlattepensjonsordningen, mens et eget kapittel fikk overskriften «Ytelser til ugifte mødre». I 1972 fikk skilte og separerte kvinner også rett til tilsvarende ytelser. Etter folketrygdloven fra 1997 er disse reglene samlet i kapittel 15.

I praksis er det stort sett kvinner som mottar ytelser ved aleneomsorg for barn, og de konkrete sakene vi bygger på, gjelder kvinner. Folketrygdloven er imidlertid blitt kjønnsnøytral, og fra 1980 er enslige fedre lovmessig likestilt med enslige mødre.

Hovedytelsen er overgangsstønad som skal dekke utgifter til livsopphold. I tillegg har en person med aleneomsorg for barn, rett til barnetrygd for ett barn mer enn det vedkommende faktisk forsørger. Det er nærmere lovfastsatte vilkår for å bli regnet for å være alene med omsorgen. Eksempelvis mister mødre og fedre med faste samboere rett til stønad. I tråd med ønsket vektlegging av «arbeidslinja» ble stønadstiden nedkortet utover i 1990-årene, men det kan gis utvidet stønadstid under utdanning og arbeidstrening.

Ett vilkår som ikke har vært vurdert, selv med økende innvandring av personer med ulike livsskjebner, er at enker, som var de første «verdige trengende» til slike ytelser, kan falle utenfor retten til overgangsstønad. Dette er en utilsiktet virkning av dagens regler, uten at Rikstrygdeverket eller fylkestrygdekontorene synes å ha tatt opp saken med politisk ledelse i Arbeids- og sosialdepartementet. Snarere tvert imot; fra fylkestrygdekontoret i Oslo har «Fagansvarlig kap 14» i en mail fra juli 2004 til trygdekontorene understreket betydningen av en fast avslagpraksis, uavhengig av rimelighetsvurderinger.

Det som kan skje, og rent faktisk skjer, er at det kommer innvandrerkvinner til Norge, blant annet fordi deres ektefeller er døde (drept) i sitt hjemland. Ved ankomst Norge blir deres sivilstatus «enke». Om slike kvinner skulle finne en samboer i Norge og få barn med vedkommende, hvilket også skjer, gjelder vanlige forsørgelsesregler. Samboeren vil ha en viss plikt til å underholde kvinnen, og selvfølgelig sine barn, både under og etter samboerskapet.

Imidlertid foreligger det ingen bidragsplikt overfor selve barnemoren ved et samlivsbrudd. En skulle derfor tro at barnemoren da vil ha rett til overgangsstønad for å dekke utgifter til livsopphold for seg selv. Men så lett er det ikke.

Folketrygdloven er ikke skrevet for å forholde seg til slike situasjoner, selv om det historisk sett var enker som først ble oppfattet som «verdige trengende». Enker må være enker etter medlemmer av folketrygden for selv å få rett til ytelser som etterlatt etter folketrygdlovens regler, se ftrl. § 17-3. Slike ytelser «opptjenes» ved ektefellens medlemskap i folketrygden.

Men i situasjonen som enslig mor foreligger det normalt en selvstendig rett til ytelser for å styrke økonomien i barnefamiliene, og for å sikre oppvekstforholdene for de mindreårige. Dette er ytelser som den enslige forsørgeren opptjener gjennom eget medlemskap (botid i Norge), og normalt kreves det tre års botid før retten til ytelser for enslige forsørgere kan utløses.

Så oppstår problemene for «innvandrerenkene» i Norge, når deres ektemenn er døde, noen ganger drept, før innvandring eller etter. Regelverket forstås så pussig at en enke med lovlig opphold i Norge, vil forbli «enke» i folketrygdlovens forstand uavhengig om hun føder barn og derved blir «mor». Under samboerskap blir hun rubrisert som «samboer med barnefar» og derved, naturlig nok, ikke berettiget til ytelser ved aleneomsorg. Når samboerskapet eventuelt heves, og hun sitter igjen alene med barneomsorgen, blir hun i folkeregisteret igjen registrert som «enke».

Og enker har ikke rett til ytelser som enslig forsørger. De kan ikke få trygdestatus som enslige mødre. Det er forbeholdt kvinner som er «ugift, skilt eller separert», jf. ftrl. § 15-4. En enke som kan tenkes å komme i denne situasjonen, bør derfor forlange ekteskap av mannen, før det eventuelt blir snakk om graviditet. Da vil hun ved samlivsbrudd få status som separert eller skilt, og derved faller hun innenfor folketrygdens vilkårsregler. Overgangsstønad er altså en ikke-tilgjengelig ytelse for «enker» etter folkeregisteret.

Trygdeetaten velger å la en påfallende vilkårsregel få gjennomslag, til tross for at sterke reelle hensyn, i tråd med ytelsens historiske begrunnelse og reelle funksjon, trekker den motsatte veien. Kvinnen i eksemplet, med aleneomsorg for mindreårige barn, er nettopp i den situasjonen hvor overgangsstønad normalt blir utbetalt.

Situasjonens meningsløshet kan illustreres ved at enken i eksemplet kan inngå ekteskap med en hvilken som helst (villig) mann, for så å ta ut separasjon dagen etter inngåelsen av ekteskapet. Da vil hun bli berettiget til stønad fordi sivilstatus i folkeregisteret endres til separert eller skilt med aleneomsorg for mindreårige barn. Hadde denne type regler rammet norskættede kvinner, ville til og med Carl I. Hagen slått i bordet til støtte for «enker og faderløse», som regelverket nettopp er ment for.