1 Innledning

Kirsten Sandberg tok høsten 2003 den juridiske doktorgrad ved Universitetet i Oslo på avhandlingen «Tilbakeføring av barn etter omsorgsovertakelse». Avhandlingen forelå i bokform før doktordisputasen og er à jour frem til 1. november 2002. Den fremstår som et sentralt bidrag til norsk barnerettsforskning. Lucy Smith, som var medlem av bedømmelseskomitéen og førsteopponent under doktordisputasen, gir forfatteren velfortjent ros i en anmeldelse i TfR 2004 side 404 til 415.

Avhandlingens tema er spørsmålet om et barn skal flyttes tilbake til sine foreldre etter å ha bodd hos fosterforeldre som følge av omsorgsovertakelse. Forfatterens siktemål er «å bidra til klargjøring og bedring av beslutningsgrunnlaget i tilbakeføringssaker og tvangssaker i barnevernet mer generelt» (side 24). Det er hennes håp at avhandlingen kan være «et bidrag til utviklingen av den barnerettslige teori, særlig gjennom belysningen av barnets beste, det biologiske prinsipp og retten til omsorg» (side 25). Det er lett for meg å være enig med Lucy Smith i at målet er nådd og håpet er oppfylt.

Avhandlingens kjerne er en analyse av gjeldende rett knyttet til vilkårene for tilbakeføring i barnevernloven § 4-21. Den sentrale rettskilde på dette felt er praksis fra Høyesterett. For en dommer som har ført i pennen flere vota om dette spørsmålet, er avhandlingen spennende og inspirerende lesning.1

Forfatteren begrenser seg ikke til en snever rettslig fremstilling. I barnevernloven er nedfelt et verdivalg fra lovgiverens side, og også i mange enkeltavgjørelser inngår en avveining av verdier. Hensynet til de biologiske bånd veies mot hensynet til en stabil og god omsorgssituasjon for barnet. Avhandlingen setter i betydelig bredde søkelyset på de ulike prinsipper og interesser og avveiningen av dem, og plasserer dem i en juridisk sammenheng.

Avhandlingen belyser også psykologiens plass. Betydningen av psykologien er særlig åpenbar i forbindelse med klarleggingen av faktum i den enkelte sak, men psykologisk viten har også hatt betydning for utformingen og tolkningen av reglene i barnevernloven. De sakkyndiges stilling og arbeid behandles i stor bredde.

Dette innebærer – som fremholdt av Lucy Smith – at avhandlingen har tre tyngdepunkter. Det første tyngdepunktet er behandlingen av de grunnleggende prinsipper i barnevernretten (kap. 2 og 3). Det andre tyngdepunktet er fremstillingen av gjeldende rett om tilbakeføring (kap. 6, 7 og 8). Det tredje tyngdepunktet er kapitlene om psykologi, om de sakkyndiges rolle, de sakkyndige rapportene, og domstolenes forhold til sakkyndig psykologi (kap. 5, 9, 10 og 11).

Denne tredelingen av tema – «jus, verdier og psykologiens innvirkning» – er ifølge forfatteren «inspirert av den kvinnerettslige metode slik Tove Stang Dahl beskriver den» (side 24). Forfatteren fremhever at kvinneretten bygger på tre kildegrunnlag: empiri, rettsdogmatikk og verdier. Et slikt kildegrunnlag kan imidlertid – som forfatteren selv påpeker – ikke være spesielt for kvinneretten, og hun fremhever også at de tre grunnlagene ikke eksisterer isolert fra hverandre, men inngår «i et samspill der empiri og verdier trekkes inn i jussen og påvirker de rettslige vurderinger».

Til slutt i avhandlingen kommer et avsnitt hvor «det biologiske prinsipp» diskuteres. Dette skjer først i tilknytning til spørsmålet om rett til kunnskap om biologisk opphav og andre typer familiesaker. Deretter gir forfatteren en avsluttende vurdering av dette utgangspunkt i tilbakeføringssaker. Det er tydelig at hun på dette punkt har sympati for en åpen barnets beste-vurdering.

2 De grunnleggende prinsipper i barnevernretten

Barnevernretten bygger på enkelte grunnleggende prinsipper. Forfatteren trekker frem legalitetsprinsippet, det mildeste inngreps prinsipp, barnets beste-prinsippet og det biologiske prinsipp. De to første prinsippene tjener i praksis til beskyttelse av foreldrene mot inngrep, mens de to siste er barnerettslige prinsipper, som sier noe om hvordan ulike hensyn innen barnevernretten avveies mot hverandre.

Ved behandlingen av legalitetsprinsippet omtaler forfatteren avgjørelsen i Rt. 1992 side 242, der et mindretall som gikk inn for tilbakeføring, la betydelig vekt på legalitetsprinsippet ved anvendelse av § 48 i barnevernloven av 1953. Forfatterens syn er at legalitetsprinsippet på dette området anvendes «noe mindre strengt fordi sakene gjelder et individ som i så stor grad har krav på beskyttelse» (side 39). Det mildeste inngreps prinsipp innebærer at det ikke skal benyttes strengere tiltak hvis et mildere er tilstrekkelig. Forfatteren mener at dette prinsippet må anses som en presisering av det generelle forholdsmessighetsprinsippet i forvaltningsretten. I tilbakeføringssaker har det vært en vanlig oppfatning at det mildeste inngreps prinsipp taler for at barnet skal flytte hjem. Mot dette innvender forfatteren at det sett fra barnets synspunkt ofte vil oppleves som «det mildeste inngrep» å få bli der det er (side 49).

Gjennomgangen av de barnerettslige prinsipper – barnets beste-prinsippet og det biologiske prinsipp – er skarpsindig, dyptpløyende og klargjørende. Analysen av disse prinsipper skjer i en bredde som rekker ut over avhandlingens egentlige tema.

Et kjernespørsmål i avhandlingen er hvor stor vekt det biologiske utgangspunkt eller det biologiske prinsipp skal tillegges. Etter mitt syn er det viktig at lovgiver tar stilling til dette. Dette er skjedd i bestemmelsen om omsorgsovertakelse i den tidligere lov § 16 og den nåværende lov § 4-12.

Forfatteren anfører med rette at det biologiske utgangspunkt ikke er like opplagt i tilbakeføringssaker som i saker om omsorgsovertakelse, fordi barnet da i lengre tid har bodd i en annen familie. Men barnevernloven bygger på at det biologiske utgangspunkt også gjelder i tilbakeføringssaker. Dette har fått gjennomslag i lovens hovedregel om at omsorgsvedtak skal oppheves når foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg. Hvis tilbakeføring kan føre til alvorlige problemer for barnet, skal omsorgen likevel ikke oppheves. I disse tilfeller slår altså hensynet til barnets beste gjennom overfor det biologiske utgangspunkt.

Jeg bruker i denne anmeldelsen stort sett uttrykket «lovens biologiske utgangspunkt». Forfatteren foretrekker i visse sammenhenger uttrykket «det biologiske argument» fremfor uttrykket «det biologiske prinsipp». Jeg ser ikke bort fra at uttrykket «det biologiske prinsipp» i enkelte tilfeller er blitt gitt sterkere innhold enn det etter mitt syn burde være grunnlag for. Valget av terminologi må selvsagt ikke bli styrende for de materielle avgjørelser som skal treffes. Jeg må innrømme at jeg ble noe overrasket da jeg oppdaget at uttrykket visstnok for første gang ble benyttet i saken i Rt. 1991 side 668. Dette skjedde i forbindelse med en henvisning til dommen i Rt. 1984 side 289, hvor uttrykket ikke benyttes, og henvisningen formuleres slik:

«I dommen i Rt. 1984 side 289 konkluderer førstvoterende – etter en omfattende analyse hvor det blant annet ble tatt hensyn til lovens grunnsyn og betraktninger omkring det biologiske prinsipp – med at omsorgen for barnet når de forhold som i sin tid ga grunnlag for omsorgsovertakelse ikke lenger er til stede, skal tilbakeføres foreldrene, med mindre det foreligger «tungtveiende hensyn» som taler for å fravike lovens utgangspunkt.

Uttrykket «det biologiske prinsipp» blir altså her nyttet som en henvisning til den normalordning som norsk barnevernlovgivning har ansett som selvsagt, nemlig at barn skal vokse opp hos sine biologiske foreldre. Mer komplisert bør bruken av terminologi ikke gjøres.

Forfatteren omtaler også spørsmålet om retten til kunnskap om sitt biologiske opphav. Dette er en problemstilling av en annen karakter enn den som ellers behandles i avhandlingen, og selv om uttrykket «biologisk prinsipp» også har vært benyttet her, er jeg i tvil om det er noe særlig å vinne med å trekke inn dette spørsmålet i denne sammenheng. Forfatteren omtaler på side 412-414 [412, 413, 414] plenumskjennelsene fra 1998 om gjenopptakelse av avgjørelser om farskap, jf. særlig Rt. 1998 side 219. Det avgjørende i den saken var imidlertid at flertallet ikke anså en ikke gjennomført DNA-analyse som et bevis i tvistemålslovens forstand. Spørsmålet for flertallet var derfor om det forelå så sterke reelle hensyn at man måtte gå bort fra det tolkingsresultat som fulgte av tvistemålslovens regler. Dette spørsmål ble besvart benektende. Ved lov av 20. desember 2002 nr. 92 ble det gitt særregler i barneloven § 26a om gjenopptakelse av farskapssaker når det foreligger en DNA-analyse i saken. Etter mitt syn var det i første rekke lovgiver som burde foreta avveiningen av de kryssende hensyn som her forelå.

3 Tilbakeføring etter gjeldende rett

Fremstillingen av gjeldende norsk rett er avhandlingens formelle og reelle tyngdepunkt. Forfatteren foretar en meget grundig og dyptpløyende analyse av barnevernloven § 4-21 og norsk rettspraksis. Bestemmelsen om omsorgsovertakelse i § 4-12 omhandles mer kortfattet. Blant annet på bakgrunn av den sammenheng det er mellom vilkårene i § 4-12 og § 4-21 første punktum, hadde det kanskje vært grunnlag for en noe bredere gjennomgang av vilkårene i § 4-12. Ved enkelte underspørsmål – f.eks. beviskravene (side 248-252) – behandles imidlertid § 4-12 i betydelig bredde.

Den tidligere ordningen med klage til fylkesmannen og ingen frist for å reise sak om et vedtak om omsorgsovertakelse, førte til at det i en rekke saker hadde gått flere år fra vedtaket var iverksatt til domstidspunktet. Den nye loven innebærer at et søksmål om et vedtak om omsorgsovertakelse må reises innen to måneder. Siden saken kan prøves i flere rettsinstanser, vil det imidlertid fortsatt kunne gå lang tid før endelig dom foreligger. De spørsmål som da oppstår, behandles forholdsvis kortfattet, men antakelig tilstrekkelig, på side 188-189 og side 194-196 [194, 195, 196]. Det fremgår av dommene i Rt. 2002 side 327 og Rt. 2002 side 875 at saken prinsipielt fortsatt skal vurderes etter § 4-12, og ikke som en tilbakeføringssak etter § 4-21. Men denne forskjellen er av mer teoretisk enn av praktisk karakter. Det må nok også innrømmes at Høyesterett gjennom årene neppe har formulert seg helt konsekvent på dette punkt. Dersom vilkårene i § 4-12 ikke foreligger, eller dette anses som tvilsomt, må det – ifølge dommen i Rt. 2002 side 875 – vurderes om «barnet har fått slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet», jf. § 4-21 første ledd annet punktum. Det skal i så fall ikke skje noen tilbakeføring med mindre dette uansett vil være til barnets beste. – Forfatteren hevder at dersom det reises sak til prøving av det opprinnelige vedtaket, «skal» det også prøves om dette var mangelfullt den gangen, side 188. Dette kan etter omstendighetene være naturlig, men det er etter mitt syn ikke nødvendig, jf. blant annet Rt. 2002 side 875. Det må fastholdes at rettens oppgave i en kapittel 33-sak er å ta stilling til om vilkårene for å opprettholde omsorgsvedtaket foreligger på domstidspunktet.

Forfatteren behandler forholdet mellom første og annet punktum i § 4-21 på side 210-211. Hun kritiserer en uttalelse i forarbeidene om at det allerede i vurderingen av kravet om forsvarlig omsorg i første punktum må legges vekt på de problemer som oppstår etter en tilbakeføring. Hun mener at dette gir en rotet drøftelse, og at det vil være selvmotsigende. Etter mitt syn er det ikke grunnlag for å innta et så kategorisk standpunkt som forfatteren her gjør gjeldende. Hva enten vurderingen skjer etter § 4-12 eller § 4-21 første punktum, må den nemlig knytte seg til det barnet saken gjelder, og da kommer man ikke utenom i noen grad å trekke inn den betydning en tilbakeføring vil få for barnets omsorgsbehov. Det kan etter mitt syn reises spørsmål om det vil være særlig treffende å anvende bestemmelsen i § 4-21 annet punktum i for eksempel tilfeller hvor fosterhjemsavtalen er sagt opp. Noen stor praktisk betydning har imidlertid uenigheten på dette punkt ikke.

Vilkårene for tilbakeføring har i stor grad vært utformet av Høyesterett. Det er ikke ofte at praksis fra Høyesterett om et viktig materielt spørsmål blir videreført i så stor grad av lovgiver som tilfellet er her. Forfatteren foretar en inngående og kritisk analyse av denne praksis. De ofte omtalte dommene i Rt. 1984 side 289 og Rt. 1991 side 668, hvor Høyesterett besluttet tilbakeføring, gjennomgås meget grundig. Det samme gjelder en rekke andre dommer. Forfatterens kritikk fremstår som saklig fundert og er veldokumentert. Hovedinntrykket er at forfatteren er skeptisk til de begrunnelser som Høyesterett har gitt for tilbakeføring. Jeg kan ikke se at hun direkte erklærer seg enig med Høyesterett i noen av de sakene hvor tilbakeføring har vært besluttet. Mitt inntrykk er at det ikke først og fremst er den anvendte normen hun er uenig i, men derimot den konkrete avveiningen som er foretatt, og da særlig knyttet til betydningen av de sakkyndiges uttalelser. Hun gir i noen sammenhenger anbefalinger til domstolene om å endre praksis innenfor lovens ramme eller – som hun uttrykker det – anbefalinger «de sententia ferenda» eller «slik dommen bør være» (side 27).

Spørsmålet om og når barnet skal høres, og betydningen av barnets mening behandles meget utførlig. Dette er et av flere meget gode avsnitt i avhandlingen. I forbindelse med inkorporeringen av FNs barnekonvensjon ble barnevernloven § 6-3 endret, slik at det nå gjelder en nedre aldersgrense på 7 år for at barnet skal høres. Forfatteren drøfter grundig hvordan man skal få frem det som er barnets virkelige mening om spørsmålet, og forsikre seg om at barnet forstår konsekvensene av sitt syn. Betraktningene fremstår som innsiktsfulle og forstandige. Jeg må innrømme at jeg har vært noe nølende til den økte vektlegging av barnets mening som har vært det toneangivende syn den senere tid. Min frykt – som forhåpentlig er overdreven – er at dette i visse tilfeller vil kunne forsterke det press – eller krysspress – som barnet er utsatt for. Bare det å måtte ta stilling til om det ønsker å uttale seg om spørsmålet, vil barnet etter omstendighetene kunne oppleve som meget problematisk. Man kan ikke se bort fra at det kan være en risiko for at barnet av lojalitet overfor sine biologiske foreldre gir uttrykk for at det ønsker å flytte tilbake til dem, mens det innerst inne forventer og håper at søksmålet ikke fører frem. Forfatteren fremhever at dommerne må utforme sine premisser slik at de viser respekt for barnet. Hvordan en dommer som mener at situasjonen er som beskrevet i dette eksemplet, bør formulere seg for å vise respekt for barnet, fremstår imidlertid ikke som klart for meg. – Utformingen av domspremissene kan også ellers være et dilemma i barnevernsaker. Det vil ofte være en konflikt mellom dommerens ønske om å omtale foreldrene på en hensynsfull måte og behovet for å si tingene som de er.

Kapittel 6 gir en samlet fremstilling av de internasjonale reglene Norge er bundet av på dette området. Omsorgsovertakelse og tilbakeføring av omsorgen er et av de temaer hvor EMK og praksis ved EMD får ganske stor betydning for norsk rett. Etter at arbeidet med avhandlingen var avsluttet, er også FNs barnekonvensjon inkorporert i norsk rett. Det følger av menneskerettsloven § 3 at hjemmelsbestemmelsene i barnevernloven ikke kan anvendes på en måte som kommer i strid med den forståelse av EMK som EMD har lagt til grunn. Forfatteren mener at det er nødvendig å utlede hva som følger av konvensjonsbestemmelsene, før disse kan ses i sammenheng med de interne rettskildene. Hennes gjennomgang av praksis fra EMD er både grundig og instruktiv.

Forfatteren har – som avslutning på fremstillingen av gjeldende rett – et eget kapittel om interesser og verdier i norsk rettspraksis og i praksis fra EMD. Denne praksis drøftes, sammenlignes og kritiseres. Forfatteren fremhever at EMD gjennomgående har en mer foreldrevennlig holdning enn det norsk lovgivning og Høyesteretts praksis bygger på. Det uttales i EMDs avgjørelser at det skal skje en avveining av foreldrenes og barnas interesser. Dette er en uttrykksmåte som er fremmed i norsk rettspraksis. Forskjellen har særlig vist seg i det generelle synet på gjenforening og i holdningen til samvær og adopsjon. Ulikheten i familiesyn i Europa bør etter hennes syn få betydning for hvor vid skjønnsmarginen her skal være. Hun fremhever også betydningen av at norske domstoler søker å få en dialog med EMD, jf. synspunktene i Rt. 2000 side 1008. Barnevernretten er etter hennes oppfatning et felt hvor dialogsynspunktet bør ha særlig kraft (side 300 og 303). Jeg er også på dette punkt enig med forfatteren. Det vil unektelig fremstå som et paradoks dersom EMD skulle mene at norske domstoler bryter menneskerettighetene fordi man her i landet legger for stor vekt på hensynet til barnets beste.

Spørsmålet om barnet har en rett til omsorgsovertakelse, er blitt sterkere aksentuert i den siste tiden. Forskjellige aspekt ved denne problemstilling drøftes i avhandlingen. Forfatteren viser til at barnet ikke selv kan håndheve for domstolene sin rett til å være under omsorg, men at dette gjøres av kommunen. Jeg nevner i denne forbindelse at Borgarting lagmannsrett i en kjennelse av 15. juli 2004 (LB-2004-25 674) kom til at en 15 år gammel gutt ikke kunne reise sak til prøving av et vedtak av fylkesnemnda om at omsorgen for ham ikke skulle overtas. Retten viste til at en forelder som er uenig i en nemndsavgjørelse om ikke å gå til omsorgsovertakelse, ikke kan kreve rettslig prøving, jf. Rt 1999 side 547. Det ble videre vist til at det ikke var særlig behov for en slik søksmålsadgang for barnet, og til at barnet ikke kan fremsette krav overfor fylkesnemnda om å bli tatt under omsorg dersom ikke kommunen gjør dette. Høyesteretts kjæremålsutvalg henviste behandlingen av barnets kjæremål til Høyesterett, men kjæremålet ble senere trukket.

Forfatteren viser til at EMD i en avgjørelse av storkammeret 10. mai 2001 i saken Z mfl. mot Storbritannia tilkjente fire barn erstatning etter artikkel 41 for de lokale myndigheters brudd på artikkel 3, som bestemmer at ingen skal utsettes for umenneskelig eller nedverdigende behandling. Bruddet på artikkel 3 besto i at barnevernsmyndighetene ikke hadde grepet inn og overtatt omsorgen. Denne avgjørelsen understreker etter forfatterens syn «at barnet har en rett til omsorgsovertakelse» (side 278-279). Spørsmålet om erstatningsansvar ved unnlatt omsorgsovertakelse har – etter at avhandlingen forelå – også vært behandlet i en norsk høyesterettssak, jf. Rt. 2003 side 1488. Kommunen ble i den saken frifunnet på grunn av manglende uaktsomhet, og det ble også uttalt at det heller ikke ville ha vært årsakssammenheng mellom et eventuelt ansvarsgrunnlag og skadene. Jeg viser om dette spørsmålet til Pål M. Andreassen: «Erstatningsansvar for unnlatt omsorgsovertakelse i barnevernet – intern norsk rett og EMK/EMD» i Tidsskrift for Erstatningsrett (TfE) 2004 side 272.

4 Sakkyndige og psykologi

I kapittel 5 «Psykologisk perspektiv» gjennomgår forfatteren sentral litteratur om emnet. Kapitlet er tatt med fordi det ved behandlingen av spørsmålene omkring tilbakeføring av barn må trekkes inn psykologisk kunnskap på området. Psykologien kommer inn særlig gjennom de sakkyndiges arbeid, men utgjør også en del av grunnlaget for den konkrete rettsanvendelse og rettens skjønnsmessige vurderinger. Kapitlet inneholder naturlig nok ikke noen selvstendig forskning. Det gir imidlertid nyttig kunnskap for forståelsen av forfatterens senere drøftelser, og også en fin innføring for advokater og andre som møter disse problemstillingene i sitt arbeid.

Kapittel 9 gjelder de rettslige rammene for sakkyndighetsarbeidet. Først behandles sakkyndiginstituttets rettslige plassering og de sakkyndiges oppgaver og mandat. Deretter fremstilles reglene om oppnevning av sakkyndige, herunder om forholdet til fagkyndige meddommere. Til slutt gjennomgås reglene om rapportering til retten og spørsmålet om kontroll med de sakkyndiges arbeid. Det fremgår her at kontrollen ligger hos retten i forbindelse med bruken av de sakkyndiges uttalelser. For advokatene er det derfor viktig å påpeke svake punkter i uttalelsene. Det viser seg i praksis at det er lettere å angripe det faktiske grunnlag som de sakkyndige har bygget på, enn å angripe deres barnevernfaglige vurderinger. Dette kan tilsi at en advokat som vil støtte seg til den sakkyndiges vurderinger, bør be om at den sakkyndige også avgir en muntlig forklaring slik at eventuelle innvendinger fra motparten ikke blir stående ubesvart.

Som grunnlag for arbeidet med avhandlingen har forfatteren hatt tilgang til sakkyndigrapportene i alle saker som sto for retten i slutten av 1990 og begynnelsen av 1991, i alt 70 saker. Hun har benyttet 16 av disse i sitt arbeid. I disse sakene har forfatteren hatt tilgang til hele saksmaterialet, mens hun når det gjelder vurderingen av andre dommer, har bygd utelukkende på de publiserte domsreferatene. Forfatteren har nyttiggjort seg dette materialet på en vellykket måte.

Forfatteren beskriver de sakkyndiges oppgave på en klargjørende måte. Målet har vært å sette opp kriterier som de sakkyndiges uttalelser skal måles etter. Forfatterens analyser er instruktive og vil gi god veiledning både for sakkyndige og for dem som skal vurdere rapportene. Etter mitt syn er det ønskelig at mandatet formuleres slik at de sakkyndiges oppgave blir konsentrert til faglige vurderinger og prognoser, for eksempel knyttet til virkningene av en tilbakeføring. Det kan likevel være hensiktsmessig – som forfatteren anfører – at de sakkyndige gir «en anbefaling ut fra en psykologisk vurdering» (side 379). Men det er – som forfatteren fremholder – viktig at det overlates til retten å trekke de rettslige konklusjoner. Dersom mandatet ikke begrenses på denne måten, vil rapporten lett møte den – ofte uberettigete – innvending at de sakkyndige har bygd på en uriktig rettslig norm. Diskusjonen er da kommet inn på et unødvendig sidespor.

Forfatteren er ganske kritisk til domstolenes bruk av de sakkyndiges rapporter. Hun hevder at dersom de sakkyndige er uenige, blir denne uenigheten brukt som begrunnelse for å oppheve omsorgen. Hun er blant annet gjentatte ganger kritisk til premissene i dommen i Rt. 1991 side 668. Men også i flere andre saker – særlig dommen i Rt. 1992 side 1303 – blir premissene kritisert. I sistnevnte dom så Høyesterett bort fra samstemte sakkyndige uttalelser under henvisning til annen bevisførsel. Hun er også kritisk til den begrunnelse Høyesterett ofte velger for å følge bestemte sakkyndige (side 403). Etter hennes syn «er det å foretrekke at retten velger kriterier for sitt valg som ligger nærmere en kvalitetsvurdering, fremfor å legge vekt på antall sakkyndige i den ene eller andre retningen» Det må nok her erkjennes at det kan være fristende for dommere å utforme sine vota slik at man unngår å rette kritikk mot de sakkyndiges arbeid. Forfatteren mener ellers at dommerne noen ganger har en overdreven tillit til sin egen sunne fornuft i forhold til vurderingene fra barnepsykologer (side 408-409). Det er nok en fare for at hun også på dette punkt har rett.

5 Oppsummering

Kirsten Sandberg har skrevet en imponerende og tankevekkende avhandling. «Tilbakeføring av barn etter omsorgsovertakelse» er blitt et hovedverk i norsk barnevernsrett. Hun får på en spesielt god måte frem samspillet mellom de grunnleggende hensyn, gjeldende rett og psykologien. Hennes betraktninger er veloverveide, og hennes kritiske bemerkninger er rammende. Avhandlingen er velskrevet og ujålete. For en dommer gir avhandlingen inspirasjon til arbeidet med domspremissene.

Det bærende synspunkt gjennom hele avhandlingen er viktigheten av å prioritere barnets interesser. På dette punkt er Kirsten Sandberg kompromissløs. Hun følger i så måte opp tradisjonen fra Lucy Smith.

Alle som arbeider med barnevern – ansatte i barnevernet, dommere, fylkesnemndsmedlemmer, advokater og sakkyndige – vil ha stor glede av avhandlingen. Anmelderen hadde meget stort utbytte da han – for kort tid siden – påtok seg oppdraget og måtte lese avhandlingen i sammenheng. Men også andre anbefales å lese den i sammenheng. Det vil være vel anvendt tid.