Petter er sju år. Han bor i fosterhjem og har vært under barnevernets omsorg i to år. Siden første omsorgsovertakelse har han opplevd to nye fylkesnemndssaker og fire rettssaker. Moren har begjært overprøving av fylkesnemndas vedtak, hver gang etter 12 måneder, og hun har prøvd saken videre i tingretten begge gangene. Petters far har parallelt ført en separat rettsprosess om samværet i fylkesnemnda, tingretten og lagmannsretten.

Dette har resultert i at fosterforeldrene har måttet møte som vitner seks ganger. De har hatt besøk av tre ulike sakkyndige psykologer. Petter har også blitt spurt ut om sin mening, han er jo sju år, og barnevernloven § 6-3 er endret slik at barn ned til sjuårs alder skal uttale seg. Petter sier til talspersonen:

Jeg vil bo her hos fosterforeldrene mine, mamma må slutte å si at jeg skal flytte til henne, jeg blir veldig sliten i hodet av det.

Nina er 16 år. Hun har bodd i fosterhjem siden hun var fire år. Etter omsorgsovertakelsen har foreldrene hvert år anlagt sak og begjært tilbakeføring av henne. De ble nylig fratatt foreldreansvaret for henne fordi antallet rettssaker var i ferd med å ødelegge henne. Nina sier til sin advokat at hun skulle ønske hun var som en vanlig ungdom. Det kan hun imidlertid aldri bli. Hun sier: «Foreldrene mine har aldri respektert meg eller mine ønsker.»

Retten til å reise ny sak, etter et tvangsinngrep, følger av tvistemålsloven § 486 som har følgende ordlyd:

Når en dom som fastsetter eller stadfester et tvangsinngrep er blitt rettskraftig, kan ny sak ikke reises før ett år er gått.

Når vedkommende tidligere har fått prøvd sin sak for domstolene, og retten finner at det ikke foreligger nye opplysninger eller bevis av betydning, kan den avgjøre saka uten forutgående muntlig forhandling og uten å tilkalle meddommere.

Første ledd i bestemmelsen etablerer en slags «sperrefrist» på ett år for ny prøving av tvangssaker, herunder vedtak og inngrep etter barnevernloven. I teorien skal første ledd ses i sammenheng med andre ledd hvor det er gitt en særskilt adgang for domstolene til å avgjøre et søksmål uten muntlig forhandling, forutsatt at saken tidligere har vært prøvet for retten.

I praksis vil jeg hevde at bestemmelsen i andre ledd nærmest er «sovende». Dette har sammenheng med at første ledd, snarere enn å oppfattes som en «sperrefrist», oppfattes som en ubetinget rett til å prøve sin sak én gang i året.

Dette innebærer at en rekke barnevernssaker hvor inngrepet var rimelig velbegrunnet da vedtaket ble fattet, og hvor senere domstolsbehandlinger stadfester inngrepet, likevel overprøves gang på gang, gjerne hvert eneste år.

Det er grunn til å spørre om dette fenomenet skyldes at foreldre aldri slår seg til ro med at de er fratatt sine barn, eller om det er «taksameterarbeid» av advokater som opererer på en arena hvor antallet saker ikke lenger øker i takt med antallet advokater som etablerer seg. Eller er det en kombinasjon av disse momentene?

Eller kan forklaringen være en helt annen, den at foreldre som tidligere ikke hadde tilstrekkelig omsorgsevne, har endret sin livssituasjon, slik at barnet kan føres tilbake fordi foreldrene er blitt i stand til å gi forsvarlig omsorg. Det siste er begrunnelsen for lovens hovedregel om at saker skal kunne prøves på nytt. Statistikken viser dessverre at antallet tilbakeføringer er lavt. De fleste kravene om ny overprøving, ender derved med at vedtaket stadfestes.

Den vide overprøvingsadgangen i barnevernssakene skaper ofte både prosessuelle og praktiske problemer for de involverte.

Prosessuelt er det blant annet spørsmål om hvilke bevis som skal være gjenstand for ny prøving. Skal de tidligere bevisene, fra før forrige stadfestelse, prøves på nytt? Eller skal den nye overprøvingen ta utgangspunkt i de bevis som er kommet til etter forrige stadfestelse? Det siste må være riktig, rent formelt, men også her ser vi i praksis noe ganske annet.

Det er ikke sjelden at de private parters advokater fokuserer på at den forrige behandlingen av saken «var feil», og at klienten heller ikke fikk en «fair trial» da omsorgsvedtaket ble fattet første gang. En ny prøving av bevisene, som gjerne er ett til to år gamle, vil kunne vise seg vanskelig fordi bevisenes kraft avtar i styrke etter hvert som tiden går.

Hvis man skal unngå at den neste rettslige overprøvingen blir en «høring» over berettigelsen av det opprinnelige inngrepet, trenger man tydelige nemndsledere og dommere som tidlig i prosessen klargjør for partene hva som er sakens bevistema.

I praksis ser vi dessverre at en slik avklaring ikke alltid foretas. Konsekvensene kan bli at barnas rettssikkerhet er i fare fordi de risikerer å bli tilbakeført på uriktig eller for spinkelt grunnlag, selv om dette ikke er det vanlige utfallet.

Verre enn de rent prosessuelle problemene av ulik karakter, er at hensynet til barnets beste kan bli lidende. Stadig nye overprøvinger skaper uro og ustabilitet for barnet, slik de innledende eksemplene gir et godt bilde av.

Forløpet i en barnevernssak er gjerne at barnet plasseres utenfor hjemmet i en midlertidig omsorgsbase, i påvente av at egnet fosterhjem blir funnet. Perioden et barn blir boende i en midlertidig omsorgsbase kan strekke seg over flere måneder. Før overføringen til fosterhjem er gjennomført, kan det ha gått åtte til ti måneder. Dette medfører at bare kort tid etter at barnet forhåpentligvis har slått seg til ro, kommer det første kravet om tilbakeføring.

Et slikt krav medfører gjerne en samtidig begjæring om oppnevning av nye sakkyndige, talsperson for barnet, nye samspillsobservasjoner, nye rapporter om forholdene i fosterhjemmet, intervjuer av fosterforeldrene, møter med lærere, barnehagepersonell mv.

Fosterforeldrene blir gjerne innkalt som vitner. I fylkesnemnda og i retten må biologiske foreldre og fosterforeldre stå ansikt til ansikt mot hverandre, de opplever ikke sjelden at deres omsorgskvaliteter blir satt opp mot hverandre, noe som lett kan oppleves urettferdig av dem begge.

Hele familiesystemet som er rundt barnet uroes av rettssakene, noe barnet også indirekte merker, selv barn som er yngre enn sju år. Barn over sju år vil vanligvis, foran hver eneste sak, måtte uttale seg til en «talsperson» eller en rettsoppnevnt sakkyndig. Dette vil være en ny voksen hver gang. Dette blir derved enda en person som skal spørre dem om hva de ønsker, om hvor de vil bo, om de vil flytte hjem til mamma, om de vil ha samvær med pappa osv. – «Kan jeg ikke bare være en vanlig ungdom?» spør Nina, og man kan skjønne spørsmålet.

Barnet vil selv være part i saken etter fylte 15 år, men så mye som åtte år før barnet har nådd dette alderstrinn, har barnet rett til å bli hørt. Retten innebærer selvfølgelig ingen plikt for barnet til å ha en mening, men det skal ikke mye fantasi til for å skjønne at barnet føler at spørsmålene uroer, og skaper usikkerhet omkring hvor det skal bo.

Både tvistemålsloven og barnevernloven inneholder bestemmelser som i teorien gir muligheter til å begrense overprøvingsadgangen. Som nevnt gir tvistemålsloven § 486 andre ledd også en mulighet til å avgjøre saken uten muntlige forhandlinger dersom det ikke fremkommer opplysninger av betydning. Tilsvarende bestemmelser finnes i barnevernloven og sosialtjenesteloven. Barnevernloven § 4–21 andre ledd lyder:

Partene kan ikke kreve at en sak om opphevelse av vedtak om omsorgsovertakelse skal behandles av fylkesnemnda dersom saken har vært behandlet av fylkesnemnda eller domstolene de siste tolv måneder.

Dette er den samme «sperrefrist» som fremgår av tvml. § 486 første ledd. Det er også en hjemmel i sosialtjenesteloven for fylkesnemndslederen til å avgjøre saken uten forhandlingsmøte, en bestemmelse som svarer til § 486 andre ledd. Den finnes i sosialtjenesteloven § 9–11 som lyder:

Krav fra den private part om endringer i fylkesnemndas vedtak kan avgjøres av fylkesnemndas leder uten muntlig forhandling dersom han finner at det ikke er lagt fram nye opplysninger av betydning.

Et søk i rettspraksis og forvaltningspraksis viser at det er vært sjelden at saker avgjøres av nemndsleder uten muntlige forhandlinger, eller av dommeren på tilsvarende måte. Og i flere av de (ganske få) sakene som har vært avgjort av nemndsleder uten muntlige forhandlinger, er beslutningen angrepet med søksmål og videre kjæremål. Beslutningen blir da gjerne omgjort, og det eneste man har oppnådd er at partene har måttet forholde seg til en ekstra rettsprosess, før saken behandles på nytt i første instans som er fylkesnemnda.

Det klareste grunnlaget for å oppfatte tvml. § 486 andre ledd som en «sovende bestemmelse», finner vi i en kjennelse fra Høyesterett i Rt. 2000 s. 1273 hvor det uttales:

Tvistemålsloven § 486 som blant annet gjelder i saker om tvangsinngrep etter barnevernloven, forutsetter at ny sak kan reises når ett år er gått siden dom falt i samme sak, uten at det pretenderes å foreligge nye omstendigheter. For sak i fylkesnemnda bygger barnevernloven § 4–21 annet ledd på samme forutsetning.

Både uttalelsen fra Høyesterett i denne konkrete saken, samt det svært begrensede materialet fra rettspraksis knyttet til begge bestemmelser, viser etter mitt syn at veien er åpen, juridisk sett, for foreldre som ønsker å kreve tilbakeføring av sine barn, og da hvert eneste år.

Etter mitt syn er tiden nå inne for enten å «vekke til live» bestemmelsene som gir mulighet for å behandle saken av nemndsleder eller dommer alene. Dette bør i så fall være beslutninger som etter sin art ikke kan angripes.

Alternativt bør det innføres en annen type silingsadgang, slik det allerede er i straffesakene, ved anke til lagmannsrett. Innvendingene mot en slik summarisk overprøving, eller siling, er selvfølgelig avgjørelsenes meget inngripende karakter. Det er likevel grunn til å spørre om overprøvingsretten først og fremst ivaretar foreldrenes (og advokatenes?) interesser, og da på bekostning av barnas?

I England har retten anledning til å beslutte en «section 91, 14 decision» (hjemlet i den engelske barneloven). Dette innebærer at dommeren kan bestemme at en av partene, eller flere, ikke skal ha anledning til å fremme nye saker eller krav før det har gått et visst antall år. I det engelske systemet har man tatt konsekvensene av at de hyppige overprøvingene skader barna. En slik bestemmelse vil antagelig også være en mulig løsning i Norge. Da vil den dommer som sist behandlet saken, og som har hatt full oversikt over sakens beviseligheter, samt forhåpentligvis også oversikt over de konsekvenser saken har hatt for barnet, kunne vurdere hvorvidt foreldrene skal få et visst antall års «sperrefrist» før det fremmes ny sak.

Uansett hvilken av de nevnte løsningene som velges, er det på høy tid at myndighetene utarbeider et høringsnotat med ulike prosessuelle muligheter for å kunne begrense muligheten til rettslige prøvinger med full bevisførsel, og da ut fra at hensynet til barnets beste også må ivaretas gjennom prosessreglene.