I TFE 2012–3 ble Asbjørn Kjønstad hyllet da han takket av som redaktør for tidsskriftet. Da han mindre enn tre år senere gikk bort, den 14. februar 2015, var han akkurat fylt 72 år. Han var gjennom mange tiår synlig til stede i det norske samfunnet, langt utover den akademiske verden hvor han hadde sitt daglige virke.

Asbjørn fikk utrettet så mye i sitt liv, og på denne korte plassen er det ikke mulig å gi mer enn noen korte og stikkordsmessige glimt fra hans karriere. I akademia gjorde han seg tidlig gjeldende. Han ble cand. jur. 1970, dr. juris 1978 og professor i rettsvitenskap samme år, 35 år gammel. Med unntak av en periode i Rikstrygdeverket ved starten av karrieren, ble Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo Asbjørns arbeidsplass i alle år. Han var en skattet foreleser og veileder; han medvirket ved doktorgradsbedømmelser og som opponent ved disputaser både ved eget fakultet og andre institusjoner; han hadde en rekke tillitsverv ved Universitetet i Oslo, både sentralt som medlem av Det akademiske kollegium og ved Det juridiske fakultet, hvor han var instituttleder, prodekan og dekan.

De første årene ved fakultetet arbeidet Asbjørn med privatrett, særlig erstatningsrett. Men han begynte snart å utvikle rettsfelt som ikke tidligere hadde hatt noen sentral plass i juridisk forskning og utdanning, til akademiske disipliner; trygderett, helserett, sosialrett, og det som etter hvert ble samlet under betegnelsen velferdsrett. Erstatningsretten fortsatte likevel å stå hans hjerte nær, og han klarte på flere måter å forene de ulike rettsfeltene. Allerede i 1977 koblet han på en utmerket måte sammen erstatningsrett og trygderett i den lille boken Trygd og erstatning ved personskade, som inngikk som del av hans doktoravhandling. Hans engasjement for erstatningsretten kom også klart til uttrykk da han i 2004 stod bak etableringen av nærværende tidsskrift. I Asbjørns egen presentasjon av tidsskriftet i lederartikkelen i første nummer, TFE 2004–1, sier han at begrepet erstatningsrett «tas i en vid betydning slik at deler av forsikringsretten og trygderetten også er av interesse». I 2010 ble dette videreført og formalisert ved at tidsskriftet skiftet navn fra Tidsskrift for erstatningsrett til Tidsskrift for erstatningsrett, forsikringsrett og velferdsrett.

Asbjørn hadde en usedvanlig stor arbeidskapasitet. Dette gav seg bl.a. utslag i ca. 300 vitenskapelige og faglige artikler, bøker og rapporter. Men han var ikke bare opptatt av å skrive og publisere egne arbeider. Han brukte svært mye av sin tid og kapasitet på å hjelpe andre forfattere frem. Dette kunne være som veileder for doktorgradsstipendiater; som fagredaktør for hele sosialrettsfeltet (i vid forstand) i det som fra første utgave i 1994 het Karnov Norsk kommentert lovsamling, deretter Norsk lovkommentar, nå elektronisk publisert på Gyldendal Rettsdata; som redaktør for bøker og tidsskrifter; ikke minst som redaktør nettopp for nærværende tidsskrift. I alle disse sammenhengene viste Asbjørn seg som en grundig og innsiktsfull leser. Gjennom sitt utrettelige arbeid med å kommentere utkast – alt fra opplegg og struktur til språk og grammatikk – har han gitt betydelige bidrag til å hjelpe forfattere frem og høyne og sikre kvaliteten på det som ble publisert. Hans kommentarer kunne være omfattende og detaljerte, men alltid konstruktive og oppmuntrende. Det kan være vanskelig å forstå hvordan han fikk tiden til å strekke til, og tidvis måtte han nok ta nettene til hjelp. Jeg har selv opplevd å få e-mail med kommentarer til manusutkast kl. 03 en natt til langfredag.

At Asbjørn ikke vek tilbake for å arbeide på ukurante tidspunkter, kan ses som et ledd i hans generelle oppfatninger av hva som forventes av en ekte akademiker. I en fin artikkel om akademisk frihet og akademisk dannelse fra 2011 (i Bernt Hagtvet og Gorana Ognjenovic (red.), Dannelse, Oslo 2011), utdyper han sitt syn på disse to sidene ved akademisk virksomhet. Han skriver om å gjøre kunnskap og dannelse til en del av seg selv og sin adferd, og viser til at prinsippet om akademisk dannelse innebærer innskrenkninger i den akademiske frihet. Han snakker om redelighet, saklighet, språkbruk, og ikke minst verdig adferd. Asbjørn viste i sin ferd at han holdt disse prinsippene høyt. Samtidig viste han en ekte glede ved arbeidet. Dette kommer bl.a. frem i den samme artikkelen hvor han først gir uttrykk for at de fleste akademikere arbeider langt mer enn vanlig arbeidstid, og fortsetter med å si følgende: «Man prøver å gi svar på spørsmål som man selv har stilt; kildematerialet er ofte stort og grenseløst; det er spennende når man finner et mønster i det stoffet man har studert; og det er herlig når man kommer fram til en disposisjon og en tekst som kan formidle funnene til andre». Et annet eksempel på Asbjørns akademiske idealer er at han var forundret over alle mobiltelefonene som kom frem i pauser på konferanser og seminarer. For ham var det en selvfølge at diskusjonen om de faglige temaene som hadde vært oppe under møtene, skulle fortsette i pausene.

Asbjørn ble også tidlig lagt merke til utenfor den akademiske krets, og har bl.a. vært aktiv i media som intervjuobjekt og debattant. Han har også satt tydelige spor etter seg gjennom de mange offentlige utredningene og innstillingene han har stått bak. Som noen ganske få eksempler kan nevnes NOU 1977: 14 Folketrygdens uførebegrep, og den store og tykke NOU 1990: 20 Forenklet folketrygdlov på hele 762 sider. Denne dannet grunnlaget for den nye folketrygdloven som ble vedtatt i 1997. Et annet eksempel er NOU 2000: 16 Tobakksindustriens erstatningsansvar. Asbjørn hadde også vært sekretær for utvalget som la frem NUT 1971: 1 Innstilling til lov om restriktive tiltak ved omsetning av tobakksvarer m.v., og som førte frem til tobakksskadeloven i 1973. Som kjent har denne loven ved flere anledninger blitt endret og skjerpet, og Asbjørn har stått støtt i kampen for et røykfritt samfunn. Samtidig var han en usedvanlig vennlig og tolerant mann, og hans prinsipielle synspunkter medførte ikke noen form for mishag i hans samvær med andre, det være seg i faglig eller rent privat sammenheng.

Også listen over verv utenfor universitetet er lang. Asbjørn har bl.a. vært visepresident for European Institute of Social Security (EISS), leder av den norske avdelingen av EISS, medlem av Det norske Videnskaps-Akademi og leder for Rettsvitenskapelig gruppe i akademiet, styreleder for Senter for grunnforskning og leder for Ankenemnda for sykepenger i arbeidsgiverperioden. Han mottok også en rekke utmerkelser og priser, som Røykfri Hederspris (2004), Helsedirektør Karl Evangs pris (2007), og Juristforbundets rettssikkerhetspris (2013). Han var æresdoktor ved Universitetet i Lund (1996) og ved Københavns Universitet (2013). At han også har vært en usedvanlig aktiv deltaker og populær foredragsholder på kurs, seminarer og konferanser i inn- og utland, er nesten unødvendig å si.

Asbjørn hadde et varmt engasjement for de svake i samfunnet. Han var sterkt opptatt av den enkeltes rettigheter og rettssikkerhet, ikke minst innen de sentrale velferdsrettslige feltene, bl.a. helserett. Jeg tillater meg å sitere fra en nekrolog i Aftenposten 20. februar 2015, skrevet av en av de såkalte «vindskeive»: «… som han ofte gjentok: For meg har det alltid vært viktig å ta vare på de svake. At også de som har det vanskelig, skal ha rettigheter, og at vi som har vært heldige og friske, må bidra mer til fellesskapet, er viktige prinsipper».

Dessverre fortsatte ikke Asbjørn å være blant de «heldige og friske». Sykdommen rammet ham flere år før han nådde vanlig pensjonsalder. I et gripende portrettintervju på NRK TV i 2013 snakket han åpent og ærlig om kreften og sine tanker og opplevelser i den forbindelse. På tross av at han etter hvert ble preget av sykdommen og de krevende behandlingene, lot han seg likevel ikke stoppe av dette. På 70-årsdagen 6. februar 2013 ble han hyllet av venner og kolleger med et stort festskrift, med den talende tittelen Velferd og rettferd. Vi gledet oss over at vi fortsatt kunne regne med ham som aktiv deltager i det akademiske liv, nå som professor emeritus. Det var likevel ikke til å komme forbi at han etter hvert måtte trappe noe ned. Men inntil kort tid før han døde var det fortsatt mange som hadde gleden av å møte ham og oppleve hans engasjement i en rekke sammenhenger.

Det hører også med å nevne at selv om Asbjørn ble en sentral person og aktiv deltager i det akademiske liv i inn- og utland og i det norske samfunnet ellers, glemte han aldri at han hadde sine røtter i bondesamfunnet i Levanger i Nord-Trøndelag. I sin aller siste bokutgivelse, datert september 2014, forlater han jussen og gir en sosialhistorisk beretning om sin egen slekt. Boken har tittelen «Et sosialhistorisk skriftstykke – Myhr/Stavern-slekten» og bilde av Asbjørns mor på forsiden. Dette er en rørende beretning også for oss som ikke hører til slekten, men som verdsatte Asbjørn høyt som venn og kollega.

Med disse ordene vil vårt tidsskrift hedre Asbjørn Kjønstads minne. Asbjørn kombinerte sin rolle som fremragende fagperson og deltager i akademia og samfunnsliv, med privatpersonen Asbjørns raushet, varme og omtenksomhet. Vi vil minnes ham med glede og takknemlighet over alt han har betydd og alt han har utrettet gjennom et langt og rikt liv.