Utgangspunktet i forsikringsretten er at forsikringsselskapet er ansvarlig for forsikringstilfeller som inntreffer i forsikringstiden, men ikke for skader/tap som inntreffer før forsikringstiden begynner å løpe eller etter at den er opphørt. Dette kalles for «periodisering» av forsikringstilfellet, og har generelt voldt store problemer i praksis.1 Spørsmålet var oppe i HR-2020-1262-A for lisensforsikring (lisensdommen). En lisensforsikring dekker tap av pliktig legegodkjennelse for forskjellige typer arbeid – f.eks. offshore eller i flybransjen – som følge av sykdom eller ulykke. Høyesterett kom enstemmig til at forsikringstilfellet inntraff etter at forsikringsperioden var opphørt, slik at forsikrede ikke fikk erstatning. Dommen er diskutabel ut fra generelle forsikringsrettslige periodiseringsprinsipper.

Dommen gjaldt en arbeidstaker A som var ansatt i en offshorebedrift og omfattet av arbeidsgiverens kollektive lisensforsikring. A ble oppsagt på grunn av nedbemanning, og var da arbeidsforholdet opphørte 31.1.2016, sykmeldt med nyresvikt. Hans legegodkjennelse ble trukket varig tilbake 6.9.2016. Spørsmålet var om tapet av lisensen var dekket av forsikringen. A fikk medhold i Finansklagenemnda (ut. 2018-402) og tingretten, men tapte i lagmannsretten og Høyesterett.

Høyesterett la til grunn at forsikringstiden etter avtalen og fal. § 19-6 utløp 31.3.2016 (avsnitt 33–35). Spørsmålet var så når forsikringstilfellet inntraff. Etter vilkårene var selskapet ansvarlig «for tap av legegodkjennelse» … «oppstått som følge av ulykkesskade eller sykdom som medfører varig tap av legegodkjennelse». Det het videre at «[f]orsikringstilfellet anses som inntruffet den dag det er fastslått at tapet av legegodkjennelse er varig».

Høyesterett presiserte at det «etter ordlyden ikke er tilstrekkelig at den sikrede er blitt syk, og heller ikke at sykdommen sannsynligvis både er varig og så alvorlig at legegodkjennelsen vil måtte bli fratatt ham. Forsikringskravet utløses ikke før legegodkjennelsen faktisk er tapt, og det konstateres at tapet er varig» (avsnitt 39). Dette ble underbygget av avtalens klausul om forfall (avsnitt 40) og at selskapet tilbød flere andre forsikringsprodukter som dekket sykdomsrisikoen, f.eks. personalforsikring og trygghetsforsikring (41). Høyesterett mente videre at det ikke var grunnlag for å tolke klausulen slik at «forsikringstilfellet inntreffer allerede på det tidspunktet helsesituasjonen er så dårlig at forskriftens vilkår for å frata sikrede legegodkjennelsen på varig basis er til stede», selv om det kunne være «tilfeldig når selve konstateringen deretter skjer» (avsnitt 42). Høyesterett henviste her til HR-2017-2414-A, spikerdommen, som gjaldt forsikring av produktansvar for skade på panel voldt av rustne spiker. Spørsmålet var om forsikringstilfellet inntraff på det tidspunktet spikerne var rustet, eller først da panelet ble skadet. Selv om det bare var et spørsmål om tid før de rustne spikerne ville skade panelet, unnlot retten likevel å tolke forsikringsvilkårene utvidende, fordi det «ut fra en naturlig forståelse av vilkårets objektive innhold er vanskelig å komme utenom at skade i dette tilfellet først kan konstateres når treverket er påvirket». Lisensdommen henviser i avsnitt 43 til følgende uttalelse i spikerdommen :

«Jeg legger også noe vekt på at ‘skaden konstatert-prinsippet’ er et nokså entydig kriterium som er godt innarbeidet i forsikringsretten […]. Også av den grunn viker jeg tilbake for å tolke vilkåret utvidende, med den usikkerhet det kunne gi for fremtidige skadeoppgjør.»

Retten sa deretter: «Jeg mener de samme grunnene tilsier at forsikringsvilkårene heller ikke i vår sak kan tolkes utvidende» (avsnitt 44). Siden forsikringstilfellet inntraff etter at forsikringsperioden var opphørt, var forsikringsselskapet ikke ansvarlig.

Dommens resultat og henvisningen til spikerdommen er problematisk ut fra alminnelige forsikringsrettslige periodiseringsprinsipper. Beskrivelsen av forsikringstilfellet er en del av forsikringens dekningsfelt, som i forsikringsrettslig terminologi deles inn i farefelt, forsikringstilfeller og tap. Farefeltet angir hvilke risikoer forsikringen omfatter, forsikringstilfellet angir hvordan en forsikret risiko må materialisere seg for å utløse selskapets ansvar, og tapsfeltet angir hvilke tap selskapet dekker. Selskapet anførte at forsikringstilfellet i saken var basert på et «skade konstatert»-prinsipp, og det ser ut som lisensdommen gjennom referansen til spikerdommen sluttet seg til det. Begrepet «skade» i forsikringsretten refererer normalt til en negativ fysisk virkning på det som er forsikret. Lisensforsikringen dekket tap av lisens som følge av sykdom eller ulykke. Ved sykdom og ulykke er det i utgangspunktet ulykken eller sykdommen som er den begivenheten som utløser selskapets ansvar. Personforsikring omfatter den forsikrede personen, og det er da nærliggende å hevde at «skaden» er sykdommen. Tap av legelisens er ikke en skade i seg selv, men en følge av varig sykdom. Når man sier at forsikringstilfellet inntreffer på det tidspunktet tapet av legelisens er endelig, er dette nærmest et «tap konstatert»-prinsipp og ikke et «skade konstatert»-prinsipp. Dette er langt mer enn et terminologisk spørsmål; forskjellen har dramatiske konsekvenser for forsikrede:

Forsikring er overføring av risiko mot vederlag. Risiko betyr at sannsynligheten for forsikringstilfellet er mellom 0 og 100 %. Hvis det er sikkert at forsikringstilfellet vil inntreffe, er det ingen selskap som vil tegne forsikring. Når man er sykmeldt med alvorlig sykdom, har «skaden» under en sykeforsikring allerede inntruffet, og det er da ingen selskap som vil overta denne risikoen. I en slik situasjon vil derfor vedkommende ikke kunne få lisensforsikring i annet selskap. Dette betyr at enhver ansatt som går ut av en kollektiv ordning i en sykmeldingsperiode før tapet av legelisensen er endelig konstatert, verken har krav på dekning under den forsikringen som løp da sykdommen inntraff, eller har muligheter for å tegne ny forsikring. Når fratreden skyldes oppsigelse fra arbeidsgiver, har arbeidstaker ingen mulighet for å kontrollere dette.

I et slikt perspektiv blir lisensdommens henvisning til spikerdommen lite treffende. Spørsmålet var her om produktansvaret skulle dekkes av selskap B som var ansvarlig i 2009 da det ble konstatert at spikerne rustet, eller om det skulle dekkes av selskap C som var ansvarlig i 2010 da de rustne spikerne førte til skade på treverket. Forsikringen dekket erstatningsansvar for skader som følge av «skadevoldende egenskaper ved produktet». Forsikringens farefelt var da skadevoldende egenskaper ved produktet, her manglende sinkbelegg som førte til rust. Forsikringstilfellet var den «skaden» spikerne påførte treverket, og forsikringstilfellet var da utformet i tråd med et «skade konstatert»-prinsipp. Det var heller ikke tale om at sikrede ikke skulle ha erstatning, men om denne skulle dekkes av B eller C. Ansvaret ble plassert hos C. Saken viser også at det ikke var noe problem for produsenten å få ny forsikring selv om det i 2009 ble konstatert at spikerne var rustne. Man antok først at rusten skyldtes manglende overflatebehandling av panelet, slik at risikoen for produktansvar ikke var åpenbar. Om risikoen hadde vært kjent, ville man neppe fått ny forsikring, men selskap B ville i denne situasjonen ha plikt til å fornye forsikringen etter fal. § 3-5 annet ledd. Sikrede ville derfor ikke komme i samme situasjon som A i lisensdommen.

Lisensdommen har heller visse paralleller til Rt. 1996.1 advokatdommen, som gjaldt kollektiv ansvarsforsikring for advokater hvor forsikringstilfellet angis som det tidspunktet erstatningskravet er meldt til sikrede eller selskapet («claims made»-prinsippet). Den sikrede advokaten D ga i 1987 K en inneståelseserklæring for å sikre tinglysning av et pant med 1. prioritet i Hs eiendom. K gjennomførte tinglysningen først i 1989, og da var det tinglyst et lån på 5 millioner med prioritet foran Ks lån. K varslet mot slutten av 1989 D om krav og ba om en erkjennelse av manglende oppfyllelse av inneståelseserklæringen og truet med å kreve fastsettelsesdom. Da H i august 1990 ikke lenger kunne betjene lånet til K, ble eiendommen solgt på tvangsauksjon. Salgssummen var for lav til å dekke lånet til K. Den kollektive advokatansvarsforsikringen ble flyttet fra 1. januar 1990, og spørsmålet var om det aktuelle erstatningskravet skulle henføres til 1989-avtalen eller til 1990-avtalen. Høyesterett fant at erstatningskravet måtte regnes som fremsatt overfor D i 1989 og derfor måtte henføres til 1989-avtalen. Ks trussel om fastsettelsesdom for erstatningskravet måtte i lys av tidligere korrespondanse anses som fremsettelse av et erstatningskrav mot sikrede. Det kunne ikke spille noen rolle at det ikke var klart hvor stort tapet ville bli, og heller ikke at H i 1989 fortsatt betjente lånet. Etter de opplysningene som forelå om sikkerheten for lånet og Hs økonomi, var det en nærliggende tapsmulighet, og det kunne da ikke være avgjørende at tapet ikke var fastlagt.

I advokatdommen forelå det ikke noe tap høsten 1989 og derfor heller ikke et erstatningskrav. Forsikringstilfellet var derfor ikke inntruffet verken ut fra «skade»- eller «claims made»-prinsippet. Høyesterett anvendte nærmest «faren rammet»-prinsippet, som betyr at forsikringstilfellet inntreffer når faren rammer den forsikrede interessen på en slik måte at det er stor sannsynlighet for at skade/tap vil oppstå. En tilsvarende vurdering ville ha ført til ansvar for forsikringsselskapet i lisensdommen. I advokatansvarsforsikringen har man nå løst problemet ved at kravet anses meldt også når selskapet eller sikrede mottar varsel om omstendigheter som kan ventes å føre til at et erstatningskrav blir reist mot sikrede. En tilsvarende løsning ville gitt A mulighet til å utløse selskapets ansvar i lisensforsikringen.