Artikkelen omhandler barns erstatningsansvar etter skadeserstatningsloven (skl.) § 1-1 generelt, og forholdet til oppreisningsansvaret spesielt – i lys av nyere rettspraksis. Forfatteren analyserer betydningen av barnets beste for tolkningen av regelen, og for den konkrete helhetsvurderingen. Forfatteren analyserer også rekkevidden av retningslinjene som er gitt i nyere praksis, og kommer med anbefalinger, særlig med hensyn til alder og utvist adferd. Det påvises at § 1-1 får karakter av en tradisjonell lempingsregel i rettsanvendelsen når bestemmelsen anvendes i kombinasjon med § 3-5 og praksis som angir en normalerstatning. Forfatteren reiser spørsmålet om det har en uhensiktsmessig slagside.

Nøkkelord: barns erstatningsansvar, oppreisning, økonomisk og ikke-økonomisk skade, alder, alvorlige straffbare forhold, knivdrap, barnets beste