Det ulovfestede objektive erstatningsansvaret vokste gradvis frem i rettspraksis på slutten av 1800-tallet og starten på 1900-tallet. Vannledningsdommen (Rt 1905 s. 715) markerte det offisielle gjennombruddet for læren, hvor det første gang direkte uttales at det er et ansvar uten krav om skyld, men med bestemte krav til risikoens art og styrke. Utviklingen av det objektive erstatningsansvaret settes gjerne i sammenheng med at industrialiseringen skapte nye risikomoment i samfunnet, og et behov for at skadelidte, som mer eller mindre tilfeldig ble rammet av en generelt sett samfunnsmessig ønskelig, men risikofylt aktivitet, fikk erstattet sitt tap.

Rettspraksis har i samarbeid med juridisk teori formulert de nærmere vilkårene risikoen må oppfylle for at et ulovfestet objektivt ansvar kan være aktuelt, og med Spinningdommen (HR-2019-52 – A) har vi fått en ny dom som bidrar til en avklaring av det ulovfestede objektive ansvarets rekkevidde. Hovedspørsmålet var om en skade på ca. 15 % VMI etter et fall fra en spinningsykkel da setebolten på sykkelen knakk, innebar at kravene til risikoens art og styrke var oppfylt. Dette formuleres normalt slik at risikoen må være stadig, typisk og ekstraordinær. Høyesterett klargjør at dette er grunnvilkår som må være oppfylt for at objektivt ansvar kan ilegges. Er grunnvilkårene oppfylt, beror det imidlertid på en interesseavveining om det skal ilegges objektivt ansvar.

Av de ulike grunnvilkårene er – slik Høyesterett påpeker – vilkåret om at risikoen må være ekstraordinær, det mest sentrale. Spinningdommen etterlater imidlertid en viss tvil om hvilke skaderisikoer i dagliglivet som er brukt som sammenligningsgrunnlag for hva som kan anses som ekstraordinær risiko.

Utgangspunktet er at vilkåret fastlegges ut fra en skadeevnevurdering: sannsynligheten for skade sammenholdt med de ulike skaders omfang. Skadeevnen må overstige en viss terskel. I juridisk teori og rettspraksis, herunder Spinningdommen avsnitt 34, formuleres dette slik:

«Man spør om risikoen ved den skadevoldende virksomhet eller innretning er vesentlig større enn den man generelt møter i samfunnet – det man gjerne kaller dagliglivets risiko, jf. Rt-1991-1303 (gulvluke).»

Sitatet angir både sammenligningsgrunnlaget (dagliglivets risiko) og terskelverdien (vesentlig større). Formuleringen av sammenligningsgrunnlaget er for så vidt nyttig i den forstand at den markerer at det må være en risiko for skade som vi vanligvis ikke forholder oss til eller tenker på i dagliglivet. At denne vurderingen skal foretas ut fra skadelidtes perspektiv, fremgår ikke direkte av sitatet, men det er utvilsomt oppfattet slik i juridisk litteratur.1

Henvisningen til dagliglivet kan imidlertid gi uheldige assosiasjoner, for det første fordi det kan gi inntrykk av at innretninger som vi omgir oss med i dagliglivet, ikke kan begrunne objektivt ansvar. Slik Hagstrøm og Stenvik påpeker, er det imidlertid ikke vurderingen av om innretningen er en del av dagliglivet, men om den aktuelle risikoen er det som er vurderingstemaet.2 Det kan f.eks. hevdes at P-pillebruk er en del av dagliglivet for en stor andel av norske kvinner. Risikoen for hjernetrombose kan imidlertid ikke sies å være en del av dagliglivet, og de skadevoldende egenskapene ved P-piller innebærer derfor en ekstraordinær risiko for den enkelte kvinne, jf. P-pille II (Rt 1993, s. 64).

For det andre kan formuleringen skape et inntrykk av at en risiko kan anses å være en del av dagliglivet hvis den risikofylte aktiviteten på et tidspunkt blir alminnelig utbredt og skadehyppigheten slik sett øker. Et slikt synspunkt vil imidlertid føre til at erstatningsvernet undergraves over tid, og det kan neppe legges til grunn.

Uttrykket «dagliglivets risiko» kan derfor i noen grad virke tilslørende med hensyn til hvilken risiko som danner sammenligningsgrunnlaget for å fastslå om terskelverdien – i vesentlig grad – er overskredet. Begrepet var antakelig godt egnet til å fange inn realiteten i det objektive ansvarets tidlige fase, hvor behovet for ansvarsgrunnlaget særlig var begrunnet med nye typer risikoer som ikke tidligere hadde vært en del av dagliglivet. Når innretninger og virksomheter som er belagt med et objektivt ansvar, er en del av dagliglivet, og det er andre aspekter ved risikoen som gjør den ekstraordinær, gir det imidlertid mer begrenset veiledning, og kan virke tilslørende på den vurderingen som skal foretas.

Høyesterett uttaler således i avsnitt 43:

«Mindre til moderate skader som skyldes trening og fritidsaktiviteter, er vanlig og en del av den generelle risiko som er knyttet til disse livsområdene. Også andre områder av dagliglivet byr på mange helt vanlige risikomomenter, som både i art, omfang og hyppighet er større enn risikoen som var knyttet til bruk av spinningsykkelen i saken her.»

Det refereres til at moderate skader er en del av trening og fritidsaktiviteter. Dette er riktig nok, men sammenligningen er likevel lite treffende.

For det første vil flere av de faste innretninger eller virksomheter som kan utgjøre risikokilder i denne sammenhengen, allerede være belagt med et objektivt ansvar. Skades syklisten i kollisjon med en bil, selv om det for så vidt skulle være syklistens feil, etablerer bilansvarsloven et objektivt ansvar. Lovfestet objektivt ansvar er videre etablert for fornøyelsesparker og skitrekk.3 Den som skader seg under riding, er omfattet av det objektive ansvaret for dyr, jf. skadeserstatningsloven § 1-5 nr. 1 og HR 2018-403-A. Den underliggende begrunnelsen for ansvaret er i disse tilfellene at skadelidte gjennom en innretning eller en virksomhet utsetter seg for en risiko vedkommende selv vanskelig kan kontrollere og som har en betydelig skaderisiko.4 For at henvisningen til dagliglivets risiko som sammenligningsgrunnlag skal gi mening, må derfor virksomheter eller innretninger, selv om de er en del av dagliglivet, sjaltes ut av sammenligningsgrunnlaget.

For det andre kan Høyesteretts sammenligning med hvilke skader som kan tenkes å oppstå ved trening og fritidsaktiviteter, skape et inntrykk av at det er skadens karakter som er det sentrale vurderingstemaet. Det er i så fall også lite treffende. Den bærende begrunnelsen for det objektive ansvaret er at skaden skyldes realisering av en risiko som skadelidte vanskelig kan beskytte seg mot, slik at den fra skadelidtes perspektiv fremstår som upåregnelig. Hva hvis en selvsikring – en såkalt autobelay – på et klatresenter svikter og klatreren faller i bakken? Skal ansvaret avvises fordi en i prinsippet kan tenke seg at selve skaden også kan inntreffe på selvforskyldt måte ved vanlig klatring? Etter mitt syn er det større grunn til å legge vekt på om den aktuelle skaden skyldes en teknisk svikt ved en innretning skadelidte selv ikke hadde kontroll over, heller enn faren for alvorlige fallskader ved klatring som sådan.

Etter min oppfatning kan uttrykket «dagliglivets risiko», slik det er brukt i Spinningdommen, lett lede tankene inn på en generell risikovurdering av hvilke farer som det moderne samfunnet utsetter oss for. Man fanger da ikke opp på en tilstrekkelig måte at mange av disse risikoene allerede er belagt med et objektivt ansvar. Etter min vurdering er de da ikke en del av sammenligningsgrunnlaget. Videre kan Høyesteretts tilnærming innby til en mer generell vurdering av om skaden kunne ha inntrådt ved en alminnelig aktivitet. Betydningen av måten skaden skjedde på, og om det er realiseringen av en risiko skadelidte selv ikke har kontroll over, blir da underspilt. I lys av dette kan det spørres om «dagliglivets risiko» egentlig er et vurderingstema som fortsatt gir god nok veiledning for om risikoen er ekstraordinær. Basert på hensynene bak det det ulovfestede ansvaret kan det være mer treffende å stille krav om at den ekstraordinære risikoen må være en risiko ved en innretning eller virksomhet skadelidte ikke – eller i liten grad – har kontroll over og som har et betydelig latent skadepotensial.

Presiseres vurderingstemaene på denne måten, kunne man, basert på saksforholdet i Spinningdommen, etter mitt syn foretatt en drøftelse som ga bedre veiledning for fremtidige saker. Det kunne ganske lett ha vært slått fast at selve innretningen og den konkrete skadeårsaken – spinningsykkelen og materialtretthet i setet – var noe skadelidte ikke hadde kontroll over. Måten skaden skjedde på, må derfor ha fremstått som helt uventet og upåregnelig for skadelidte ved normal bruk. Dette til forskjell fra en sykkel skadelidte selv eier og kjenner brukshyppighet og vedlikeholdshistorikk på. Risikoens art, teknisk svikt, ville derfor ikke ha utelukket ansvar.

Spørsmålet ville så ha vært om skadepotensialet ved den tekniske svikten var betydelig. Ved denne vurderingen er det ikke bare hyppigheten av skader som må vurderes, men også hvor alvorlig skadene kan tenkes å bli. Høyesteretts vurdering synes å ha vært at den aktuelle skaden representerte den mest alvorlige skaden en kunne tenke seg ved bruk av en spinningsykkel. I den grad denne vurderingen er riktig, er det muligens ikke grunnlag for kritikk mot det konkrete utfallet av saken. Det er imidlertid et visst tankekors at en personskade på 15 % VMI, som lett kan tenkes å ha meget alvorlige ervervsmessige konsekvenser, ikke blir ansett å innebære en betydelig skaderisiko. Det samsvarer dårlig med den vekt det tradisjonelt legges på reparasjonshensynet, i beskyttelsen mot personskader i erstatningsretten. I andre sammenhenger, f.eks. ved spørsmålet om det foreligger en betydelig skade, ved utmåling av menerstatning, anses også en skade på 15 % VMI som så alvorlig at det markerer innslagspunktet for rett til menerstatning.