Artikkelen omhandler beskrivelsen av forsikringsproduktet i en del skadeforsikringsbransjer i lys av nyere nemndspraksis. Hensikten er å vise betydningen av nemndspraksis ved tolkningen av vilkårene og samspillet mellom nemndspraksis og selskapspraksis ved utviklingen av dem, og også å påpeke en del svakheter ved de omtalte vilkårene. Fremstillingen diskuterer en del sentrale begreper og problemstillinger i beskrivelsen av forsikringens dekningsfelt og utmåling av erstatning i tingskadeforsikring, unntaket for kontraktsansvar i ansvarsforsikring og grensen mellom en og flere tvister i rettshjelpforsikring.

I HR-2018-403-A (Ridedom II) foretar Høyesterett en mer grundig og prinsipiell behandling av skadelidtes aksept av risiko som grunnlag for bortfall av erstatning enn det Høyesterett har gjort i tidligere rettspraksis. Selv om Ridedom II isolert sett gjelder spørsmålet om skadelidtes aksept av risiko som bortfallsgrunn for det objektive ansvaret for dyr i skl. § 1-5 nr. 1, viser artikkelen at prejudikatsvirkningen av dommen er mer vidtrekkende. Både innholdet i dommens vurdering av om aksept av risiko foreligger, og innholdet i de dommene som Høyesterett anvender som begrunnelse for at det foreligger en generell regel om aksept av risiko i norsk erstatningsrett, har prejudikatsvirkninger for de alminnelige ansvarsgrunnlagene.

Skade som «direkte skyldes» naturulukker, gjev rett til naturskadeerstatning etter naturskadeerstatningslova § 4 første ledd. Det strenge årsakskravet er sentralt for ansvarsfordelinga mellom staten og dei skadelidne etter naturulukker. Artikkelen bidreg særleg med forsøk på avklaring av kva årsakskravet inneber overfor tilfelle der skaden skuldast samvirke mellom ei naturulukke og ein annan årsaksfaktor. Rettskjeldene gjev få bidrag, og med utsikter til fleire naturskadar som følgje av klimaendringane er det viktig å løyse tolkingsproblema.

Artikkelen viser hvordan spørsmålene om ansvarsgrunnlag og årsakssammenheng skal håndteres i saker der barnevern og skole ikke griper inn ved omsorgssvikt eller mobbing. Forfatteren synliggjør hvordan ansvarsgrunnlaget skal avgrenses der ansvaret bygger på at en unnlatelse har muliggjort fortsatt skadeforvoldelse fra tredjemann. Artikkelen viser hvordan Høyesterett anvender medisinskvitenskapelig konsensus ved fastleggingen av de juridiske årsakskriteriene, samt at disse kriteriene også gjelder for krav mot barnevernet. Krav relatert til «utviklingsforstyrrelser» / «komplekse traumer» behandles særskilt. Det presenteres et nytt mandat til medisinsk sakkyndige i saker der det fremsettes erstatningskrav mot barnevernet.

Artikkelens tema er forsikringsavtalelovens regler om svik i skadeoppgjøret. Fremstillingen er ment å supplere og oppdatere behandlingen av §§ 8-1 og 18-1 i Hans Jacob Bull, Forsikringsrett (2008), side 604–611, og Brynildsen, Lid og Nygård, Forsikringsavtaleloven med kommentarer (2014), side 273–295 og 606–623. Det vil særlig bli fokusert på spørsmålet hvorvidt utjenlig forsøk på svik i skadeoppgjøret rammes av bestemmelsene, men også andre problemstillinger vil bli berørt.