Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Statens oppreisningsansvar ved menneskerettsbrudd

Førsteamanuensis ph.d.

Birgitte Hagland er ansatt ved Institutt for privatrett, Juridisk fakultet, Universitetet i Oslo. Hun har erstatningsrett som et av sine primære forskningsfelt. Hun har skrevet flere artikler og bøker, både alene og sammen med andre.

Artikkelen omhandler hvordan statens oppreisningsansvar ved menneskerettsbrudd skal håndteres i norsk rett. Norsk erstatningsrett mangler alminnelig hjemmel for å ilegge slikt ansvar. Artikkelen behandler hjemmelsproblemet og undersøker både EMK og Grunnloven som mulige hjemmelsgrunnlag. Analysene av EMK omhandler i hovedsak spørsmålet om når oppreisning er nødvendig for å gi borgerne et effektivt rettsmiddel mot menneskerettsbrudd, og hvilke retningslinjer vurderingen skal baseres på. Dernest undersøkes om oppreisning kan gis uten lovhjemmel i tilfeller der Grunnloven gir andre rettigheter enn dem som følger av EMK. I artikkelen pekes det på flere forhold som gjør at et slikt ulovfestet oppreisningsansvar kan tvinge seg frem. Avslutningsvis formuleres et forslag til en ny lovbestemmelse i skl. § 3-5a.

Nøkkelord: statens oppreisningsansvar, menneskerettsbrudd, EMK, artikkel 13, effektivt rettsmiddel, Grunnloven, ulovfestet oppreisningsansvar, ny oppreisningsbestemmelse

1. Innledning

Temaet for denne artikkelen er hvordan statens oppreisningsansvar ved menneskerettsbrudd skal håndteres i norsk rett.

Norge er visstnok det landet i Norden som har gått lengst i å gjennomføre internasjonale menneskerettighetskonvensjoner som norsk lov med trinnhøydenivå over alminnelig lovgivning.1 Ved Grunnlovens 200-årsjubileum i 2014 fikk Grunnloven en ny menneskerettighetskatalog, hvor flere grunnleggende internasjonale menneskerettigheter sikres som lex superior foran alminnelig lovgivning, jf. Grl. del E. Men allerede ved vedtakelsen av menneskerettsloven i 1999 (mrl.) ble Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK), Den internasjonale konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) og Den internasjonale konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) gjort til norsk lov (§ 2).2 I dag omfatter bestemmelsen i § 2 også FNs konvensjon om barns rettigheter (barnekonvensjonen, BK) og FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for diskriminering av kvinner (kvinnediskrimineringskonvensjonen, KDK).3 Etter menneskerettsloven § 3 skal konvensjonene ha forrang foran alminnelig lovgivning.

Den tydelige prioriteringen av internasjonale menneskerettigheters stilling i norsk rett, som gjennomføringen signaliserer, er imidlertid ikke fulgt opp med en like tydelig regulering av det offentliges ansvar ved brudd på menneskerettighetene. Riktignok fastsetter Grl. § 92 en plikt for staten til å sikre menneskerettighetene i egen virksomhetsutøvelse overfor borgerne og mellom private parter.4 Grl. § 92 lyder: «Statens myndigheter skal respektere og sikre menneskerettighetene slik de er nedfelt i denne Grunnlov og i for Norge bindende traktater om menneskerettigheter.» I plenumsdommen HR-2016-2554-P (Holship) uttaler førstvoterende (med tilslutning fra samtlige seksten dommere) at Grl. § 92 ikke kan forstås som en inkorporasjonsbestemmelse, men «må forstås som et pålegg til domstolene og andre myndigheter om å håndheve menneskerettighetene på det nivået de er gjennomført i norsk rett» (avsnitt 70). Sentralt i erstatningssammenheng er at bestemmelsen fastsetter en selvstendig plikt for norske domstoler til å sørge for at den alminnelige erstatningsrettens regelinnhold og regelanvendelse ikke kommer i strid med konvensjonsgrunnlagene. Men Grunnloven inneholder ikke noen egen regulering av statens erstatnings- eller oppreisningsansvar for menneskerettsbrudd.5

I forarbeidene til menneskerettighetskatalogen inntatt i Grunnloven del E erkjennes at selv om det enkelte ganger kan være tilstrekkelig å konstatere at det foreligger en krenkelse av menneskerettighetene, vil «en slik avgjørelse ha liten verdi hvis den ikke ledsages av et pålegg til myndighetene om å gjenopprette situasjonen eller kompensere for krenkelsen».6 En forsøkte derfor å formulere en regel om effektivt rettsmiddel («effective remedy») – som også innbefatter erstatnings- og oppreisningsansvar. Menneskerettighetsutvalget endte like fullt opp med ikke å foreslå grunnlovfesting av en slik rett.7 Utvalget la til grunn at sammenholdt med grunnlovfesting av domstolens prøvingsrett og den enkeltes rett til å få prøvd saken sin for en uavhengig domstol ville

«kravet til ‘effective remedy’ i de menneskerettighetskonvensjonene som er inntatt i menneskerettsloven av 1999, […] være tilstrekkelig for å ivareta den enkeltes rett. Da vil domstolene, eventuelt andre organer, ta stilling til virkningen av en eventuell krenkelse i den aktuelle sak».8

Kravet til effektive rettsmiddel («effective remedies») er imidlertid kun inntatt i to av de internasjonale menneskerettighetskonvensjonene som er gjort til norsk lov gjennom mrl. § 2, jf. foruten EMK art. 13(jf. art. 41) også SP art. 2 nr. 3. Verken ØSK, BK eller KDK har egne bestemmelser om effektive rettsmiddel. Og selv om mange av grunnlovsbestemmelsene i menneskerettighetskatalogen har et folkerettslig forbilde i EMK, gjelder det ikke samtlige, jf. eksempelvis Grl. § 104 om barns rettigheter, som har sin parallell i BK artikkel 3. Valget om ikke å lovregulere statens erstatnings- og oppreisningsansvar ved brudd på menneskerettighetene har medført en uavklart rettstilstand. Særlig gjelder dette vårt tema i det videre – oppreisningsansvaret – som er ment å kompensere for krenkelse av den personlige integriteten, en form for ideell skade som i norsk rett krever særlig hjemmel i lov.9

Samtidig lar statens oppreisningsansvar ved menneskerettsbrudd seg vanskelig forankre i skadeserstatningslovens alminnelige bestemmelser. Verken skl. 2-1 om statens arbeidsgiveransvar eller den alminnelige oppreisningsbestemmelsen i skl. § 3-5 synes umiddelbart å gi tilstrekkelig hjemmel.10 I det følgende skal vi se nærmere på dette hjemmelsproblemet, mulige hjemmelsgrunnlag og behovet for av rettsavklaring, jf. punkt 2–4. Dernest behandles statens oppreisningsansvar med utgangspunkt i både konvensjonsgrunnlag og Grunnlov, jf. punktene 5 og 6.11

I vårt naboland Sverige har både rettsutviklingen og rettsteoriens diskusjon knyttet til statens oppreisningsansvar ved menneskerettsbrudd vært tydeligere og tidligere enn i Norge. I 2018 trådte en viktig lovendring i kraft, som i stor grad kodifiserer de ulovfestede reglene om statens erstatningsansvar for menneskerettsbrudd, som er utviklet i Högsta domstolens praksis de seneste femten år.12 I en diskusjon av hvordan en i Norge eventuelt kan lovregulere statens oppreisningsansvar, kan det være fruktbart å se hen til den svenske løsningen, jf. punkt 7.

2. Problemet: hjemmel for statens oppreisningsansvar ved menneskerettsbrudd

Løsningen som er lagt til grunn i forarbeidene til Grunnlovens menneskerettighetskatalog, hvor domstolene skal ta stilling til «virkningen av en eventuell krenkelse», innebærer i realiteten at domstolene får i oppgave å utvikle erstatnings- og oppreisningsansvar ved statens menneskerettsbrudd – en oppgave som for så vidt også følger av sikringsplikten i Grl. § 92.13

Domstolen står her overfor to hovedproblemer. Det første hovedproblemet knytter seg til fastleggelsen av ansvarsgrunnlag for staten i tilfellene hvor menneskerettsbrudd medfører et økonomisk tap. Spørsmålet om ansvarsgrunnlag er primært et tolkningsproblem.14 Det synes uomtvistet at grunnlovsbestemmelsene og konvensjonene som er inkorporert gjennom menneskerettsloven, er tolkningsfaktorer som det skal tas hensyn til når innholdet i erstatningsrettslige regler fastlegges, jf. særlig fastsetting av statens arbeidsgiveransvar etter skadeserstatningsloven (skl.) § 2-1.15

Statens ansvar for brudd på EMK er ikke kontroversielt. Indirekte kan også konvensjonen få betydning mellom private (indirekte horisontal virkning) ved at EMK får betydning for fastleggelsen av erstatningsrettslige reglers innhold. Tydelige eksempler fra nyere rettspraksis er Rt. 2015 s. 746 (fotballklubb) og Rt. 2014 s. 1170 (ambulansesjåfør).16 Spørsmålet om EMK kan ha en direkte horisontal virkning, er omdiskutert, men skal ikke behandles her fordi det vil sprenge rammene for artikkelen. Samtidig synes diskusjonen umiddelbart noe overflødig. I de fleste tilfeller er det neppe behov for en direkte horisontal virkning: De konvensjonsbestemmelsene som også kan krenkes av private, omhandler interesser som normalt også er beskyttet i nasjonal rett, og typisk belagt med både straff- og erstatningsansvar for enkeltindivider. De mest åpenbare eksemplene er kjernebestemmelsene i EMK, som omhandler retten til liv i artikkel 2, forbud på tortur i artikkel 3 og forbud mot slaveri i artikkel 4 og retten til frihet og sikkerhet i artikkel 5. Til dette kommer at staten er pliktsubjekt etter EMK art. 1. Dersom staten kan holdes ansvarlig, er det mindre behov for å holde private parter ansvarlig. Dersom staten ikke kan holdes ansvarlig, er det etter min mening vanskelig å se for seg at private parter skal holdes ansvarlig for konvensjonsbrudd så å si i statens sted.

Det andre hovedproblemet knytter seg til statens oppreisningsansvar, og er et (dobbelt) hjemmelsproblem: Oppreisningsansvaret skal som sagt kompensere for gitte typer krenkelser av den personlige integritet, gjerne omtalt som ideelle skader eller krenkelser av ikke-økonomisk art (tort og smerte). Utgangspunktet i norsk rett er at erstatning for ikke-økonomiske tap krever særlig hjemmel, jf. eksempelvis Rt. 1992 s. 1469 (leiebil).17 Og selv om mange menneskerettsbrudd gjerne medfører økonomiske tap, er det ikke vanskelig å se for seg at ikke-økonomiske tap som følge av ideelle skader er (minst) like aktuelt. Krenkelser av menneskeverdet – eksempelvis ved tortur, fengsling, adskillelse fra familie, tap av familiemedlemmer, trusler eller lignende – medfører gjerne ulike ideelle skader som fornedrelse, skam, traumer, angst, sinne, psykisk og fysisk smerte, uvisshet, dårligere livskvalitet eller også andre negative opplevelsesmessige konsekvenser.18

Om en forsøker å forankre statens oppreisningsansvar for brudd på menneskerettighetene i norske tradisjonelle erstatningshjemler, blir det straks utfordrende: Den alminnelige hjemmelen for statens erstatningsansvar er skl. § 2-1 om arbeidsgiveransvar. Bestemmelsen forutsetter at det foreligger «skade», altså et økonomisk tap, og hjemler ikke oppreisningsansvar.

Aall og Askeland har fremhevet muligheten for å innfortolke et oppreisningsansvar i skl. § 2-1, men påpeker samtidig at det vil være «svært dynamisk i lys av tradisjonell erstatningsrett.19 Etter min mening er bestemmelsen mindre egnet som hjemmel for et oppreisningsansvar. Ordlyden åpner ikke for en slik tolkning. Og selv om det kan anføres at ordlyden er lite tidsmessig, og at det kan åpne for en dynamisk tolkning, så er bestemmelsen lovteknisk svak. Det betyr at de tolkningsproblemene som er knyttet til det offentliges arbeidsgiveransvar og diskusjonen rundt den såkalte «milde culpanormen» dras med. Det er ikke en ønskelig løsning. Samtidig har Høyesteretts flertall i HR-2017-2292-A (Assistent) vist mindre vilje til å gjøre klare avvik fra ordlyden, selv om rettsutviklingen i rettspraksis kunne forsvare en slik løsning, jf. mindretallets argumentasjon.

Den alminnelige hjemmelen for oppreisningserstatning finner vi i skl. § 3-5. Bestemmelsen forutsetter kvalifisert skyld hos den ansvarlige, jf. ordlyden «[d]en som forsettlig eller grovt aktløst». I rettspraksis finner vi dommer som gir uttrykk for at bestemmelsen ikke kan tolkes utvidende eller analogisk, jf. senest Rt. 2013 s. 805 (stebarn) avsnitt 24.20 Arbeidsgiveransvaret innebærer ikke at vi foretar en full identifikasjon mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, og det er alminnelig antatt at staten som arbeidsgiver ikke kan holdes oppreisningsansvarlig etter § 3-5.21

Derimot synes det forutsatt i rettspraksis at organansvaret også omfatter oppreisningsansvar, jf. Rt. 1995 s. 209, Rt. 2003 s. 1468 og Rt. 2012 s. 1062 (Tripp Trapp).22 Organansvaret innebærer kort forklart at upersonlige rettssubjekter (i vårt tilfelle staten) identifiseres med sine organer (altså storting og regjering), og ansvaret inntrer «når skadevoldelsen skyldes svikt i lederfunksjoner», jf. Rt. 2015 s. 75 (partner) avsnitt 59.23 I relasjon til § 3-5 innebærer en slik full identifikasjon at ledelsesorganet svarer for svikt i lederfunksjoner, som om atferden var organets egen, og dermed omfattes også ledelsesorganet av ordlyden «den som» (til tross for at vi her står overfor en juridisk person). Samtidig hjemler skl. § 3-5 kun oppreisningsansvar ved personskader og gitte straffbare personlige krenkelser dersom skadevolder har utvist kvalifisert skyld. I nedslagsfeltet organansvar/kvalifisert skyld for personskader og straffbare krenkelser vil vi neppe finne særlig mange av statens menneskerettskrenkelser. Litt enkelt sagt synes det som tradisjonell norsk erstatningsrett langt på vei mangler en alminnelig hjemmel for å ilegge oppreisningsansvar i tilfeller hvor staten ikke oppfyller sin plikt til å sikre norske borgeres materielle menneskerettigheter, jf. Grl. § 92.24

3. Mulige hjemmelsgrunnlag

3.1 Innledning

Som alternativer til den alminnelige oppreisningsbestemmelsen i skl § 3-5 synes det relevant å diskutere to mulige rettsgrunnlag: Konvensjonene som er inkorporert gjennom menneskerettighetsloven, jf. mrl. § 2 og Grunnloven kapittel E.

3.2 Konvensjonsgrunnlagene i menneskerettighetsloven – særlig om EMK art. 13

For det første kan statens oppreisningsansvar søkes hjemlet direkte i konvensjonene som er inkorporert gjennom menneskerettighetsloven, jf. mrl. § 2. Blant konvensjonsgrunnlagene er det imidlertid kun Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) og den internasjonale konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) som har konvensjonsbestemmelser om «effektive rettsmidler», jf. EMK artikkel 13, jf. artikkel 41 (om «just satisfaction») og SP artikkel 2 nr. 3.

I norsk rett har EMK og tilhørende rettspraksis fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) en særstilling. Konvensjonens posisjon har sin bakgrunn i at EMK er den eneste konvensjonen som gir enkeltindivider som mener sine konvensjonsrettigheter eller -friheter krenket, adgang til å få prøvd saken sin for en felleseuropeisk domstol med kompetanse til å treffe avgjørelser som er folkerettslig bindende for medlemsstaten. Konvensjonens posisjon er ytterligere forsterket ved vedtakelsen av Grunnlovens menneskerettighetskatalog i 2014, ettersom mange av bestemmelsene har sitt folkerettslige forbilde i EMK. Rammene for denne artikkelen tillater ikke en nærmere undersøkelse av samtlige konvensjonsgrunnlag, og fremstillingen i det videre vil derfor kun behandle EMK.25

Verken ØSK, KDK eller BK har noen uttrykkelig bestemmelse effektive rettsmiddel.26 Håndhevingsmekanismen etter konvensjonene er todelt: For det første rapporterer medlemsstatene til den FN-komiteen som er nedsatt for å ivareta konvensjonens rettigheter, ved å overvåke at staten oppfyller sine plikter etter konvensjonen – ØSK-komiteen, Barnekomiteen og FNs kvinnediskrimineringskomité (CEDAW). Basert på rapportene kommer komiteen med konkrete anbefalinger til den enkelte medlemsstat. I tillegg avgir komiteene generelle anbefalinger (General Comments) – forholdsvis omfattende retningslinjer for tolkningen av konvensjonsbestemmelsene.27 Når det gjelder effektive rettsmiddel, kan vi blant annet observere følgende: ØSK-komiteen har understreket at konvensjonsstatene plikter å ta i bruk alle egnede middel («all appropriate means») for å ivareta rettighetene i ØSK, jf. ØSK artikkel 2 nr. 1. Når det gjelder KDK, er kravet til «effective reparation» ved konvensjonsbrudd nedfelt bl.a. i CEDAW/GC/33 On Women’s Access to Justice og CEDAW/GC/35 On Gender Based Violence Against Women, part III, E. art. 33 litra a. For BK finner vi i General comment No. 13 (2011) uttalelser om «effective remedies» for tolkningen av art. 19. For det andre er det for alle de nevnte FN-konvensjonene etablert individuelle klageordninger. Norge har (hittil) akseptert den individuelle klageretten under SP (Menneskerettighetskomitéen HRC) og KDK (Kvinnekomitéen CEDAW).28

Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen skal sikre borgerne «de rettigheter og friheter» overfor staten som følger av konvensjonens materielle bestemmelser i del I, jf. art. 1 med tilhørende tilleggsprotokoller. Konvensjonen har ikke primært et erstatningsrettslig siktemål, og har som sagt heller ingen egen bestemmelse om oppreisningserstatning. Etter konvensjonen kan staten like fullt ilegges et erstatnings- og/eller oppreisningsansvar på to måter: Artikkel 41 fastsetter at dersom det foreligger konvensjonsbrudd og nasjonal rett kun tillater «delvis gjenopprettelse», så skal Domstolen «om nødvendig tilkjenne den krenkede part rimelig erstatning». Gjennom rettspraksis har EMD utviklet kravet til «rimelig erstatning» («just satisfaction») i artikkel 41 til også å omfatte et oppreisningsansvar.

Like fullt er det medlemsstatene som har primæransvaret for å sikre at EMK etterleves. Forutsetningen for at en påstått konvensjonskrenkelse kan forelegges EMD, er at nasjonale rettsmidler er uttømt, jf. EMK art. 35 nr. 1. Konvensjonskrenkelsene skal med andre ord i størst mulig grad rettes på nasjonalt plan.29 Helt sentral i denne sammenhengen er EMK art. 13:

«Enhver hvis rettigheter og friheter fastlagt i denne konvensjon blir krenket, skal ha en effektiv prøvningsrett ved en nasjonal myndighet uansett om krenkelsen er begått av personer som handler i offisiell egenskap.»30

Artikkelen sikrer den som mener sine materielle konvensjonsrettigheter krenket, «en effektiv prøvingsrett ved nasjonal myndighet». Medlemsstatenes skjønnsmargin innebærer at statene har en viss frihet med hensyn til hva som anses som effektivt rettsmiddel, jf. bl.a. EMD-2002-15339 Budayeva mot Russland, premiss 190. Samtidig er det på det rene at dersom det er nødvendig for at prøvingen skal anses som effektiv etter artikkel 13, kan den som har fått sine rettigheter krenket, ha krav på erstatning og oppreisning, jf. eksempelvis EMD-1981-9248 Leander og EMD-1995-29392 Z mot England.31 Sentralt i vår sammenheng blir spørsmålet om når oppreisningsansvar skal anses som et effektivt rettsmiddel.32

3.3 Grunnloven kapittel E

Det andre spørsmålet som oppstår, er om domstolene på ulovfestet grunnlag kan oppstille et oppreisningsansvar for staten ved brudd på bestemmelsene i Grunnloven kapittel E. Det vil si at fastleggelsen av bestemmelsenes materielle rettighets- og pliktinnhold (borgernes rettigheter og statens plikter) vil bero på lovtolkning, mens selve rettsvirkningen – oppreisningsansvar som følge av grunnlovskrenkelsen – etableres på ulovfestet grunnlag.

Som nevnt er mange av grunnlovsbestemmelsene i menneskerettighetskatalogen basert på lignende bestemmelser i EMK, se punkt 1. I disse tilfellene kan en presumtivt hjemle statens oppreisningsansvar for menneskerettsbrudd i menneskerettsloven jf. konvensjonsgrunnlaget.33 Behovet for på ulovfestet grunnlag å oppstille et oppreisningsansvar for staten oppstår primært for de grunnlovsbestemmelsene som ikke har sitt folkerettslige forbilde i EMK, eller dersom Høyesterett skulle velge å tolke Grunnlovens bestemmelser slik at de ikke fullt ut er konvensjonskonforme (enten tolkningen ligger innenfor statens skjønnsmargin eller ikke).34 I denne sammenhengen er det interessant å observere at i Sverige har Högsta domstolen tilkjent oppreisningserstatning på ulovfestet grunnlag for brudd på «regeringsformen», jf. mål NJA 2014 s. 323 (Blake Petterson).35 Problemet er at en slik løsning passer dårlig inn i en norsk rettstradisjon, hvor bruk av Grunnloven som erstatningsgrunnlag i private tvister hittil synes ukjent.

I det følgende skal vi undersøke nærmere om og hvordan hjemmelsgrunnlagene kan begrunne et oppreisningsansvar for staten ved menneskerettsbrudd. Som bakteppe for drøftelsene skal vi i neste avsnitt se på noen typetilfeller, for å illustrere hvordan statens oppreisningsansvar aktualiseres.

4. Behovet for rettsavklaring – illustrert ved rettspraksis

Hittil har vi, som nevnt, ingen høyesterettsdommer som direkte tar stilling til statens oppreisningsansvar ved brudd på Grunnlovens menneskerettighetsbestemmelser. Samtidig synes ikke statens oppreisningsansvar for menneskerettsbrudd å ha tiltrukket seg særlig oppmerksomhet i norsk erstatningsteori. Det kan derfor stilles spørsmål om hvilket behov vi har for rettsavklaring. Ser en hen til rettspraksis, finner en like fullt et knippe saker som er egnet til å illustrere både på hvilke områder det kan være aktuelt med oppreisningserstatning, og hvorfor det er behov for rettsavklaring.

Den første dommen det kan være grunn til å trekke frem, er en dom fra EMD. I EMD-2009-52806 Nordsjødykker II ble Norge idømt oppreisningsansvar for brudd på EMK. Kort forklart la EMD til grunn at norske myndigheter skulle ha tatt forholdsregler for å sikre nordsjødykkerne tilstrekkelig informasjon om sykdomsrisikoen ved bruk av for raske dekompresjonstabeller ved dykking. Staten hadde derfor ikke hadde oppfylt sine forpliktelser etter EMK artikkel 1 til å sikre klagernes (altså dykkernes) rett til privatliv etter art. 8. I de tilfellene hvor EMD finner konvensjonsbrudd, og vedkommende stats nasjonale rettsordning «kun tillater en delvis gjenopprettelse», bestemmer artikkel 41 at EMD kan «tilkjenne den krenkede part rimelig erstatning». Med hjemmel i artikkel 41 ble dykkerne tilkjent 8000 euro hver for ikke-økonomisk skade. I lys av kompetansefordelingen er det ikke nødvendig for EMD å komme inn på hvordan oppreisningsansvaret kan – eller snarere ikke kan – hjemles i norsk rett. Dommen kan ses som et eksempel på at statens oppreisningsansvar for informasjon som staten rettmessig besitter, men som staten rettsstridig unnlater å dele.36

Ser en hen til norsk rettspraksis, er Rt. 2013 s. 588 (besøksforbud) en dom som illustrerer at det kan være aktuelt med oppreisningsansvar for staten. Dommen omhandler i hovedsak ansvar for unnlatt myndighetsutøvelse og rekkevidden av bestemmelsene i EMK. Konvensjonens artikkel 1 pålegger medlemsstatene å sikre konvensjonens rettigheter, og staten plikter derfor blant annet å ta aktive skritt for å hindre private konvensjonskrenkelser, jf. dommens avsnitt 41. I denne saken ble staten ansett for ikke å ha oppfylt sin plikt til å beskytte en kvinne mot hennes voldelige eksmann. Eksmannen var ilagt et besøksforbud som han brøt gjentatte ganger, og politiets oppfølging av bruddene ble ansett som mangelfull. I dommen pådømmes kun spørsmålet om hvorvidt det foreligger brudd på EMK, og art. 13 blir ikke nevnt.37 I rettslitteraturen er avgjørelsen tatt til inntekt for at konvensjonsbrudd kan utgjøre et selvstendig ansvarsgrunnlag for staten, jf. særlig førstvoterendes uttalelse: «Jeg er kommet til at det foreligger ansvarsgrunnlag» (avsnitt 22).38 Etter min mening viser den etterfølgende diskusjonen i rettslitteraturen at dommen – til tross for at den er tatt til inntekt for et viktig rettsutviklingstrekk – ikke i tilstrekkelig grad bidrar avklaring og transparens med hensyn til nyansering av hvorfor det blir ansvar og hva ansvaret eventuelt går ut på. Dommen kunne med fordel tydeligere redegjorde for hvordan spørsmålet om brudd på EMK forholder seg ansvarsgrunnlagene i alminnelig erstatningsrett.39

Også i underrettspraksis finner vi et par dommer som er interessante.40 I en dom fra Borgarting, LB-2016-8370 (vilkårlig fengsling av barn), ble staten idømt oppreisningsansvar for brudd på EMK og barnekonvensjonen. Saken gjaldt spørsmål om det var lovlig å fengsle en utenlandsk familie med barn under 15 år. Lagmannsretten kom til at utlendingsloven ga tilstrekkelig klar hjemmel, men at fengslingen lå utenfor lovens vilkår. For samtlige familiemedlemmer forelå brudd på EMK art. 8. For barna innebar fengslingen også krenkelse av EMK art. 3 og art. 5 nr. 1, av barnekonvensjonen art. 3 og art. 37, samt av Grl. § 93 annet ledd og § 94 første ledd. Det kan her være verdt å merke seg at lagmannsretten tilkjenner oppreisningserstatning uten å presisere oppreisningshjemmelen uttrykkelig. Som sagt inneholder verken Grunnloven eller barnekonvensjonen et krav til effektivt rettsmiddel, slik vi finner i EMK art. 13.41

Den siste saken som skal løftes frem, er en dom fra Oslo tingrett, TOSLO-2013-103468 (glattcelle), hvor staten idømmes erstatningsansvar for brudd på EMK art. 8 og 14, samt oppreisningsansvar med hjemmel direkte i EMK art. 13, jf. dommens punkt 9. En fange hadde ved to ulike opphold i politiarresten blitt holdt på glattcelle i fullstendig isolasjon over flere dager – en praksis som tingretten anså for å være utslag av en «systemsvikt» og i strid med både nasjonal rett og EMK. Interessant i vår sammenheng er hvordan tingretten hjemler oppreisningsansvaret. Tingretten legger til grunn at fordi den alminnelige oppreisningsbestemmelsen i skl. § 3-5 stiller krav om grov skyld, «er det ikke andre effektive måte å ivareta A [sic!] oppreisningskrav på, enn å vurdere kravet i henhold til EMK artikkel 13».42

Som vi ser, finnes det er rekke saker i norsk rettspraksis som etterlater usikkerhet om når, og i så fall i hvilket omfang, statens oppreisningsansvar er aktuelt. I det følgende skal vi se nærmere på om og hvordan EMK og Grunnloven kapittel E kan begrunne et oppreisningsansvar for staten ved menneskerettsbrudd.

5. Oppreisningsansvar etter EMK artikkel 13

5.1 Introduksjon

En anvendelse av EMK fordrer at en tar stilling til flere spørsmål: for det første, om brudd på EMK kan utgjøre et selvstendig ansvarsgrunnlag i nasjonal rett – en ansvarsgrunn sui generis – og slik også hjemle statens oppreisningsansvar ved konvensjonsbrudd, jf. punkt 5.2. For det andre blir spørsmålet hvordan oppreisningsansvaret skal operasjonaliseres, jf. punkt 5.3.

5.2 EMK som ansvarsgrunnlag sui generis i norsk erstatningsrett?

I norsk erstatningsrett er spørsmålet om Norges konvensjonsforpliktelser etter EMK kan utgjøre en selvstendig ansvarsgrunn, undersøkt med utgangspunkt i EMK artikkel 1 og 13. Som nevnt kan dommen inntatt i Rt. 2013 s. 588 (besøksforbud) forstås slik at unnlatt myndighetsutøvelse som utgjør et konvensjonsbrudd, i seg selv er erstatningsbetingende etter artikkel 13, og at det ikke er behov for ytterligere forankring i internrettslig ansvarsgrunnlag.43 Problemet er imidlertid at kun spørsmålet om hvorvidt det foreligger brudd på EMK, pådømmes, og artikkel 13 blir ikke nevnt. I rettslitteraturen fremheves derfor gjerne at det ikke fremgår helt klart av dommen hvorvidt bruddet på EMK skal anses som et selvstendig ansvarsgrunnlag,44 enten etter artikkel 1 eller artikkel 13. Samtidig som uttalelsene om at «det foreligger ansvarsgrunnlag» (avsnitt 22), gjerne forstås slik.45

I rettspraksis finner vi samtidig en høyesterettsavgjørelse som antyder at så lenge det finnes adekvate ansvarsgrunnlag internt i norsk rett, er hjemmel i artikkel 13 ikke nødvendig, jf. uttalelsene i Rt. 2010 s. 291 (Vangen). Før endringene av den svenske skadeståndslagen i 201846 finner vi i svensk rett en tilsvarende prioritering av nasjonale ansvarsgrunnlag, jf. NJA 2005 s. 462. Den norske dommen, Rt. 2010 s. 291 (Vangen), omhandler en kommunes ansvar for uhjemlet inngrep i eiendomsretten, nærmere bestemt for et ugyldig vedtak om å nekte bruksendring etter plan- og bygningslovens regler. Saksøker krevde erstatning fra kommunen blant annet med hjemmel direkte i EMK P1-1, jf. artikkel 13. Førstvoterende uttaler at på «de vilkår som fremgår av skadeserstatningsloven § 2-1, kan (skadelidte) også kreve erstatning. Dette er åpenbart tilstrekkelig for å tilfredsstille artikkel 13» (avsnitt 39).

Uttalelsen kan forstås mot følgende bakgrunn: Artikkel 13 stiller krav til «en effektiv prøvingsrett ved nasjonal myndighet». Medlemsstatene er gitt en viss skjønnsmargin innebærer at statene har en viss frihet med hensyn til hva som anses som effektivt rettsmiddel.47 Presisereringen av at skl § 2-1 tilfredsstiller artikkel 13, kan leses som uttrykk for at den nasjonale ansvarshjemmelen anses å ligge innenfor statens skjønnsmargin.48

I erstatningsrettslig teori har Hjelmeng sammenlignet en tilnærming hvor ansvar hjemles i nasjonale rettsgrunnlag fremfor i EMK, med en prioriteringsordning som er lagt til grunn ved fortolkning av EØS-avtalen, hvor det primært stilles «minstekrav til eksisterende internrettslige ansvarshjemler, og der en direkte anvendelse av ansvarsprinsippene bare er nødvendig der de internrettslige hjemlene ikke er tilstrekkelige».49 Selv argumenterer Hjelmeng for at erstatningsansvar bør forankres direkte i EMK fordi en slik unngår å «‘filtrere’ prinsippene gjennom internrettslige regler», som gjerne vil representere en «strafferunde» på vei mot det egentlige vurderingstemaet.50 Jeg slutter meg til standpunktet. Dersom det er tale om et offentlig erstatningsansvar for konvensjonsbrudd, vil den internrettslige hjemmelen være statens arbeidsgiveransvar etter skl. § 2-1 – en aldrende bestemmelse som er lovteknisk svak, og hvor tolkningsproblemene knyttet den såkalte milde culpanormen dras med i ansvarsfastsettelsen. En slik prioritering av nasjonale hjemler medfører at rettstilstanden blir mer uklart enn nødvendig, og det er ikke en ønskelig løsning – som vi skal se i punkt 5.3 byr anvendelsen av EMK artikkel 13 på tilstrekkelig mange utfordringer i seg selv.

Men uansett hvordan en måtte tenke om artikkel 13 som alternativt hjemmelsgrunnlag for statens arbeidsgiveransvar etter skl. § 2-1 (og forholdet til den såkalte milde culpanormen), synes en diskusjon om «prioriteringsordning» hva gjelder hjemmelsgrunnlaget for statens oppreisningsansvar, av mindre betydning fordi en her mangler internrettslig hjemmel. Dessuten forutsetter en i forarbeidene til menneskerettighetskatalogen i Grunnloven kapittel E at kravet til «effective remedy» i EMK er tilstrekkelig «for å ivareta den enkeltes rett».51 Ved konvensjonsbrudd synes dermed det å hjemle oppreisning direkte i konvensjonsgrunnlagene (så langt disse tillater dette) å være i tråd med lovgivers vilje.

5.3 Operasjonalisering av oppreisningsansvaret – nærmere om begrunnelse, innhold og oppreisningsnivå

5.3.1 Om forholdet mellom artikkel 13 og artikkel 41

Artikkel 13 gir den som har rimelig grunn til å påstå sine konvensjonsrettigheter og -friheter krenket,52 «en effektiv prøvingsrett ved nasjonal myndighet», men angir ikke nærmere hva som anses som effektivt rettsmiddel.53 Med unntak av artikkel art. 5 nr. 5, som fastsetter at rett til erstatning skal være tilgjengelig for enhver som har vært utsatt for vilkårlig fengsling eller frihetsberøvelse,54 må spørsmålet om hvilke rettsmiddel som anses effektive ved ulike konvensjonsbrudd, søkes besvart i Menneskerettsdomstolens (EMD) praksis.

Sentralt for forståelsen av artikkel 13 er at statene som utgangspunkt er gitt en skjønnsmargin i valg av rettsmiddel: Menneskerettsdomstolen har ved flere anledninger fremhevet at beskyttelsen under artikkel 13 «does not go so far as to require any particular form of remedy», se bl.a. EMD-2002-15339 Budayeva mot Russland, premiss 190.55 Og selv om ett rettsmiddel alene ikke er tilstrekkelig til å oppfylle konvensjonskravene, kan flere rettsmidler samlet sett oppfylle kravet, jf. EMD-1993-22414 Chahal mot Storbritannia.56 Samtidig følger det av rettspraksis at «the scope of the State’s obligation under Article 13 varies depending on the nature of the applicant’s complaint under the Convention», jf. EMD-2006-4900/06 A mot Nederland premiss 157. Og EMD har, som sagt, fastslått at oppreisningserstatning kan være nødvendig for at prøvingen skal anses som effektiv, jf. bl.a. EMD-1981-9248 Leander mot Sverige og EMD-1995-29392 Z mot Storbritannia.

Spørsmålet er hva som kreves for at oppreisningserstatning skal anses som nødvendig for effektivt å kompensere for statens menneskerettsbrudd, og hvilke retningslinjer som kan oppstilles for fastleggelsen av et oppreisningsansvar. Rettsansvenderen står her overfor enkelte metodeproblemer, som det kort skal redegjøres for, før vi tar fatt på de materielle drøftelsene.

Kort fortalt finnes det lite rettspraksis fra EMD som tematiserer oppreisningsansvar som effektivt rettsmiddel under artikkel 13.57 Spørsmålet er hvordan et magert rettskildetilfang skal håndteres. Samtidig er oppreisningserstatning innfortolket i kravet til «rimelig erstatning» («just satisfaction») i artikkel 41. Artikkel 41 gir EMD hjemmel til å ilegge staten erstatningsansvar ved konvensjonsbrudd – ikke bare ved brudd på artikkel 13, men også ved andre konvensjonsbrudd.58 Metodespørsmålet som da oppstår, er om og i hvilken utstrekning EMDs praksis knyttet til kravet om «just satisfaction» etter artikkel 41 er relevant for fastleggelsen av oppreisningsansvar som effektivt rettsmiddel under artikkel 13.

Utfordringen her er følgende: Selv om både artikkel 13 og artikkel 41 har som formål å sikre gjennomføring av konvensjonens materielle rettigheter og friheter, skjer håndhevelsen av konvensjonsbestemmelsene på ulikt nivå – nasjonalt og overnasjonalt, og med ulike mål for øye.59 I EMDs praksis vedrørende artikkel 41 har Domstolen ved flere anledninger løftet frem spenningsfeltet mellom overnasjonalt kontra nasjonalt orientert håndheving. En sentral dom i denne sammenhengen er Varnava mot Tyrkia.60 Domstolen understreker her at artikkel 41 ikke innebærer «a mechanism for compensation in a manner comparable to domestic court systems» (premiss 156). Og det er ikke Domstolens oppgave «to function akin to a domestic tort mechanism court in apportioning fault and compensatory damages between civil parties» (premiss 224). Videre har Domstolen understreket at i fastleggelsen av hva som utgjør «just satisfaction» ved konvensjonsbrudd, vil Domstolen basere seg på «principles laid down in its own case-law […], and not by reference to the principles or scales of assessment used by domestic courts», jf. Osman v. UK premiss 164.61 Og når det kommer til oppreisningsansvar etter artikkel 41, uttaler domstolen i Varnava mot Tyrkia at

«[i]ts guiding principle is equity, which above all involves flexibility and an objective consideration of what is just, fair and reasonable in all the circumstances of the case, including not only the position of the applicant but the overall context in which the breach occurred» (premiss 224).

Domstolens tilnærming til oppreisningsinstituttet er basert på en bredere anlagt vurdering enn slik vi kjenner oppreisningsvurderingen i norsk erstatningsrett, og kan forstås mot følgende bakgrunn:

«Although the trigger for the Court’s jurisdiction under Article 34 of the Convention is that an individual or private body can claim to be a victim of a breach of their rights, the Court serves a purpose beyond the individual interest in the setting and applying of minimum human rights standards for the legal space of the Contracting States. The individual interest is subordinate to the latter» (premiss 156).

Menneskerettighetsdomstolens overnasjonale rolle tilsier etter min mening likevel ikke at Domstolens uttalelser om oppreisningserstatning som «just satisfaction» ikke kan være veiledende også for vurderingen av oppreisningsansvar som effektivt rettsmiddel etter artikkel 13. I nasjonal rettsanvendelse bør en like fullt være klar over at håndheving på ulikt nivå, kan medføre at det er behov for å filtrere ut de aktuelle hensynene som er relevante på begge nivåer. Menneskerettighetsdomstolens uttalelser om oppreisningsansvar som «just satisfaction» kan derfor ha en noe mer begrenset prejudikatsvirkning for fastleggelsen av oppreisningsansvaret etter artikkel 13. En slik filtrering kan like fullt sies å følge av statens skjønnsmargin (som nasjonal rettsanvendelse må ligge innenfor).

Til dette kommer et annet metodeproblem: EMDs praksis er alt annet enn klar, og et karakteristisk trekk ved EMDs avgjørelser om oppreisningserstatning er at Domstolen sjelden begrunner hvorfor oppreisningserstatning skal utgå.62 Derfor kan det å utlede retningslinjer fra Domstolens praksis være en krevende øvelse. I det følgende skal vi gjøre nettopp denne øvelsen og se nærmere på når oppreisningserstatning er nødvendig for at prøvingen skal anses effektiv, og hvilke retningslinjer som kan oppstilles for operasjonaliseringen.

5.3.2 Begrunnelse og funksjon – markering av lidd urett

Grunnleggende for forståelsen av oppreisningsansvaret etter EMK artikkel 13, og et egnet sted å begynne analysen, er å undersøke hvilken funksjon oppreisningsansvar for brudd på EMK skal fylle.

Også i denne sammenhengen er Varnava mot Tyrkia sentral.63 Domstolens flertall oppsummerer rettssituasjonen med hensyn til oppreisningsansvar på følgende måte:

«Its non-pecuniary awards serve to give recognition to the fact that moral damage occurred as a result of a breach of a fundamental human right and reflect in the broadest of terms the severity of the damage; they are not, nor should they be, intended to give financial comfort or sympathetic enrichment at the expense of the Contracting Party concerned», jf. premiss 224.

Ni greskkypriotiske menn forsvant under en tyrkisk militæroperasjon på Kypros i 1974. Én av de ni ble i 2007 funnet i en massegrav i den tyrkiskkypriotiske delen av Kypros, mens de resterende åtte mennene aldri er funnet. EMD la til grunn at tyrkiske myndigheter ikke kunne redegjøre for mennenes skjebne. Domstolen la til grunn at den tyrkiske staten ikke hadde ivaretatt sin plikt til å svare for mennenes skjebne, og at det forelå en vedvarende krenkelse av art. 2 og art. 3. For to av mennene, som sist var sett innenfor områder og omstendigheter kontrollert av tyrkiske styrker, forelå det dessuten en krenkelse av art. 5 ved at staten ikke hadde foretatt den nødvendige etterforskning. Oppreisning ble tilkjent.

Slik oppreisningsansvaret her utformes av Domstolen, er det tale om et rettsmiddel som markerer lidd urett. Det vil si en form for kompensasjon som innebærer anerkjennelse av lidelse, og som har en annen begrunnelse enn det tradisjonelle erstatningsrettslige grunnhensynet om reparasjon.

Plassert i et norsk erstatningsrettslig landskap kan et rettsmiddel som innebærer markering av lidd urett, synes som en litt fremmed fugl, men likevel ikke helt: Tradisjonelt var oppreisningsansvaret hjemlet i skl. § 3-5 langt på vei pønalt begrunnet. Men som fremhevet av førstvoterende i Rt. 2014 s. 745 (oppreisning til polititjenestemenn) har oppreisningens pønale funksjon «gradvis kommet mer og mer i bakgrunnen» (avsnitt 31). Rettsutviklingen for det alminnelige oppreisningsansvaret innebærer at «oppreisningen først og fremst skal kompensere for den krenkelse som er påført» (avsnitt 31).64 Dette «skiftet» i synet på oppreisningsinstituttets funksjon i norsk rett – fra pønale betraktninger (skadevolderperspektiv) til kompensasjon for krenkelse (skadelidtperspektiv) – bidrar til at et oppreisningsansvar med hjemmel i EMK artikkel 13 synes å være i tråd med legislative hensyn som i dag ligger til grunn for det norske oppreisningsinstituttet, jf. skl. § 3-5.

Det er med andre ord ikke tale om en egentlig konflikt på interessenivå mellom begrunnelsen for oppreisningsansvar som forankres i den alminnelige oppreisningsbestemmelsen i skl. § 3-5, og et oppreisningsansvar hjemlet direkte i EMK artikkel 13. I neste avsnitt skal vi se nærmere på hvilke retningslinjer som kan oppstilles for fastlegging av oppreisningsansvaret, slik det er utformet av EMD med hjemmel i EMK art 13. Samtidig kan vi se undersøke nærmere hvordan et oppreisningsansvar utformet i EMD-praksis passer i et norsk erstatningsrettrettslig landskap.

5.3.3 Oppreisning som effektivt rettsmiddel

Spørsmålet er hva som kreves for at oppreisning skal anses som nødvendig for effektivt å kompensere for statens menneskerettsbrudd etter artikkel 13.65 Ser en hen til EMDs egen praksis, tegner det seg et broket bilde; domstolen begrunner som sagt sjelden hvorfor oppreisning er nødvendig.66 Likevel foreligger det etter hvert enkelte retningsgivende avgjørelser. I det følgende skal vi undersøke hvilke retningslinjer som kan oppstilles for når oppreisning utgjør et nødvendig rettsmiddel, og om det kan oppstilles retningslinjer for hvordan oppreisningsansvaret skal fastlegges.

I Varnava vs. Tyrkia67 oppsummerer Domstolens flertall rettsutviklingen hva gjelder oppreisningskrav under «just satisfaction» under artikkel 41. Flertallet viser hvordan det går et grunnleggende skille mellom tilfellene hvor konstatering av en konvensjonskrenkelse er «a powerful form of redress in itself», og tilfellene hvor «the impact of the violation may be regarded as being of a nature and degree as to have impinged so significantly on the moral well-being of the applicant as to require something further», jf. premiss 224. I mange saker der «a law, procedure or practice has been found to fall short of Convention standards», vil offentlig konstatering av konvensjonsbruddet være et tilstrekkelig effektivt rettsmiddel.68 Oppreisning aktualiseres i de tilfellene hvor den krenkede parten har «suffered evident trauma, whether physical or psychological, pain and suffering, distress, anxiety, frustration, feelings of injustice or humiliation, prolonged uncertainty, disruption to life, or real loss of opportunity».69

Med utgangspunkt i dommens uttalelser kan vi oppstille to retningslinjer: For det første, det er kun et krav at oppreisning utgår i den utstrekning andre rettsmidler ikke er tilstrekkelige for effektivt å kompensere for menneskerettsbruddet. Oppreisningsansvaret kan derfor betraktes som et sekundært rettsmiddel.70 I norsk erstatningsrettslig tradisjon er bruk av oppreisningserstatning som sekundært rettsmiddel en lite kjent størrelse.

For det andre er konvensjonsbruddets virkning helt sentral i vurderingen: Dersom konvensjonsbruddet er av en slik art og grad at det betydelig forringer erstatningssøkerens menneskeverd («moral well-being»), aktualiseres oppreisningsansvar.

Domstolen har ved flere anledninger fremhevet at arten av den krenkede rettigheten vil være avgjørende for hvilket rettsmiddel som kreves, jf. blant annet uttalelsene i Budayeva mot Russland om at «[t]he nature of the right at stake has implications for the type of remedy the State is required to provide under Article 13», jf. EMD-2002-15339 premiss 190.71 Brudd på artikkel 2 om retten til liv og artikkel 3 om forbudet mot tortur står her i en særstilling. I EMD-1999-50196 Bubbins mot Storbritannia oppsummerer EMD rettstilstanden på følgende vis:

«The Court recalls in this connection that it has already had occasion to declare that in the case of a breach of Articles 2 and 3 of the Convention, which rank as the most fundamental provisions of the Convention, compensation for the non-pecuniary damage flowing from the breach should, in principle, be available as part of the range of redress.»72

For brudd på disse konvensjonsbestemmelsene omfatter kravet til effektive rettsmiddel også oppreisningserstatning. I domstolspraksis kan dermed en tredje retningslinje isoleres: Statens skjønnsmargin med hensyn til hvilke rettsmiddel som anses effektive, vil variere med konvensjonsbestemmelsene. Det kan isoleres en kjerne av materielle bestemmelser hvor oppreisningsansvar er særlig aktuelt, jf. artikkel 2 og artikkel 3. Ser vi hen til norsk rett, mangler vi internrettslig hjemmel, og et oppreisningsansvar må eventuelt hjemles direkte i artikkel 13.

Spørsmålet blir så hvordan øvrige konvensjonskrenkelser skal behandles. Systematisk kan konvensjonsbestemmelsene i EMK deles inn i kjernerettigheter («core rights»), jf. artikkel 2-5, prosessuelle rettigheter («procedural rights»), jf. artikkel 6, 7 og 13, og andre rettigheter og friheter («other rights and freedoms»), jf. artikkel 8, 9, 10, 11, P-1-1, P-1-3 og P-4-2. Dersom en ser hen til interessene som beskyttes av de nevnte konvensjonsbestemmelsene, kan det materielle beskyttelsesbehovet graderes ut fra hvilke verdier som er truet, og den potensielle skadefølgen. De personlige integritetskrenkelsene står også her i en særstilling, hvor behovet for beskyttelse er åpenbart. Med utgangspunkt i beskyttelsesbehov og kategoriseringen av konvensjonsbestemmelsene kan det oppstilles to ytterpunkter: fra kjernerettighetene i artikkel 2-5, hvor beskyttelsesbehovet er høyt, til eiendomsbeskyttelsen i P-1-1, hvor interessene som beskyttes, ikke lenger handler om den personlige integritet, men materielle verdier, og hvor beskyttelsesbehovet er et annet.73 Mellom disse ytterpunktene kan øvrige konvensjonsrettigheter og -friheter plasseres, basert på hvordan det materielle beskyttelsesbehovet graderes mellom de to ytterpunktene – fra et høyt til et lavere beskyttelsesnivå.

Mellom ytterpunktene kan det samtidig identifiseres noen punktuelle nedslag, hvor det innenfor enkelte av konvensjonsbestemmelsene lar seg identifisere noen typetilfeller av konvensjonsbrudd som er av en slik art og grad at EMD typisk lar oppreisningserstatning utgå. Til forskjell fra artikkel 2 og 3 er det altså ikke slik at brudd på konvensjonsbestemmelsen per se tilsier oppreisningserstatning; innenfor øvrige konvensjonsbestemmelser vil vi finne brudd av ulik art og grad, fra de mer trivielle krenkelser til krenkelser av svært alvorlig karakter. Enkelte former for prosessuelle krenkelser peker seg ut, hvor et høyt antall avgjorte saker viser at EMD normalt vil tilkjenne oppreisningserstatning for gitte typetilfeller av brudd. Særlig finnes det mange avgjørelser om «excessively long proceedings» som brudd på retten til rettferdig rettergang i artikkel 6.74 Men vi har også dommer om prosessuelle krenkelser i barnesaker og utilstrekkelig håndhevelse av foreldreansvar, som utgjør alvorlige brudd på artikkel 8 om retten til respekt for familieliv og privatliv.75

Oppsummeringsvis synes materielt beskyttelsesnivå og konvensjonsbruddets art og grad å gi retning for vurderingen av når oppreisningsansvar skal regnes som et effektivt rettsmiddel i nasjonal rett. I operasjonaliseringen av oppreisningsansvaret er det altså selve krenkelsen – beskyttelsesbehov og konvensjonsbruddets virkning – som er det sentrale i helhetsvurderingen av hva som er «just, fair and reasonable in all the circumstances of the case», jf. Varnava vs. Tyrkia premiss 224.

Plassert i en norsk erstatningsrettslig kontekst, hvor grov skyld er et vilkår for å komme i ansvar etter den alminnelige oppreisningsbestemmelsen i skl. § 3-5, er det en forskjell som springer en i øynene: Det er krenkelsen, og ikke hvorvidt staten har utvist skyld, som er det sentrale. Menneskerettsdomstolen har fastslått at et krav om grov uaktsomhet for statens ansvar ikke harmonerer med sikringsplikten etter EMK art. 1, jf. Osman vs. Storbritannia (EMD-1994-23452).76 Et krav om grov skyld kan med andre ord ikke opprettholdes i nasjonal rett. Spørsmålet blir så hva slags ansvarsgrunnlag det er tale om: om vi her i det hele tatt står overfor et alminnelig culpaansvar, eller om det er tale om et objektivt oppreisningsansvar.

I skandinavisk rettsteori er spørsmålet om hvilket ansvarsgrunnlag som kreves for statens erstatningsansvar ved brudd på EMK, forholdsvis mye diskutert de senere år.77 I dansk rett har blant annet Christoffersen og Bloch Ehlers vist hvordan EMDs praksis ikke gir grunnlag for å oppstille et culpaansvar, men at ansvaret er objektivt.78 Sentral i argumentasjonen er EMD-1999-48339 Kangasluoma mot Finland, hvor Domstolen konstaterte at det forelå krenkelse av artikkel 13 ettersom «a mere delay was not as such a ground for compensation (that is, where no erroneous or negligent act had been committed and where the delay had not resulted in any damage)» (premiss 43, jf. 48). Den finske staten ble holdt oppreisningsansvarlig for konvensjonsbruddet. Christoffersen argumenterer også med at statens objektive ansvar for folkerettsbrudd er et alminnelig folkerettslig prinsipp, fordi «forpligtelsen til at reparere krænkelsen er en integreret del af statsansvaret».79 I norsk rett har Høyesterett uttalt at det «klart nok» ikke gjelder et objektivt ansvar verken for at norsk rett anvendes «til tross motstrid med» eller manglende implementering av en folkerettslig forpliktelse, jf. HR-2016-296-A (Sjømann) avsnitt 43-50. Saken gjaldt statens erstatningsansvar for kostander som en fagforening pådro seg ved rettslig prøving av to medlemmers oppsigelse som følge av ulovlig aldersdiskriminering. Staten ble ikke holdt erstatningsansvarlig.

Etter min mening er det vanskelig å finne grunnlag i EMDs praksis for at det skal gjelde et subjektivt oppreisningsansvar.80 Og et objektivt oppreisningsansvar – hvor ansvarsvurderingen er konsentrert om materielt beskyttelsesbehov og konvensjonskrenkelsens virkning – stemmer godt med oppreisningsansvarets funksjon som markering av lidd urett. Ser en hen til EMD-praksis, skyldes mange av konvensjonskrenkelsene systemsvikt, og i slike tilfeller kan det være mer krevende å etablere et culpaansvar enn å konstatere objektivt oppreisningsgrunnlag. I så fall vil et culpabasert oppreisningsansvar også innebære at rettsmiddelet utformes på en måte som kan anses som mindre effektivt.

Et objektivt ansvar synes dessuten å harmonere best med hvordan EMD har håndtert bevisspørsmålet for oppreisningsansvaret: ved å oppstille en bevispresumsjonsregel om at konvensjonskrenkelse vi medføre et ideelt tap, og dermed et oppreisningsansvar; se punkt 5.3.4.81 Presumsjonsregelen kan forstås på bakgrunn av at det i mange tilfeller vil være vanskelig å føre bevis for ideelle tap. Samtidig bidrar også presumsjonsregelen til en prioritering av konvensjonsbruddets art og grad i sentrum for oppreisningsvurderingen.82

5.3.4 Oppreisningsnivå

Dersom det foreligger et oppreisningsansvar med hjemmel i artikkel 13, blir det neste spørsmålet hvordan oppreisningsnivået skal fastsettes. Grunnproblemet er følgende: Ideell skade lar seg vanskelig bevise, og er per definisjon vanskelig å tallfeste.

Når det gjelder bevisspørsmålet, har Domstolen ved flere anledninger fastslått at «the applicant cannot be required to furnish any proof of the non-pecuniary damage he has sustained», jf. EMD-2004-42119 Firstov mot Russland premiss 49.83 I saker om lang saksbehandlingstid, har Domstolen utviklet en bevispresumsjonsregel om at konvensjonskrenkelse vil medføre et ideelt tap og dermed et oppreisningsansvar, jf. uttalelsene i EMD-2001-64890 Apicella mot Italia: «a strong but rebuttable presumption that excessively long proceedings will occasion non-pecuniary damage» (premiss 93).84

Når det gjelder selve oppreisningsnivået, har Domstolen ved flere anledninger uttalt at artikkel 13 innebærer et krav til at rettsmiddelet skal være «effective in practice as well as in law», og at dette kan innebære et krav til «an adequate level of compensation», jf. EMD-2006-31333 McFarlane vs. Irland, premiss 108.85 Hva som utgjør et adekvat oppreisningsnivå, lar seg imidlertid ikke helt enkelt utlede av EMDs praksis, med unntak også her for saker om lang saksbehandlingstid som brudd på artikkel 6: Domstolens saksmengde er her så stor at vi finner tendenser til en standardisert utmåling, jf. bl.a. EMD-2000-62361 Pizzati mot Italia og Scordino mot Italia.86 Men ellers synes Domstolens praksis hva gjelder oppreisningsnivå, å være basert på en skjønnsmessig vurdering – gjerne formulert som «ruling on an equitable basis» – hvor helt konkrete omstendigheter knyttet til konvensjonsbruddet tillegges betydning.87 I de svenske forarbeidene om lovregulering av effektivt rettsmiddel ved overtredelse av EMK i skadeståndslagen fremheves særlig artikkel 8, 9, 10 og 11 som konvensjonsbestemmelser hvor oppreisningsfastsettelsen er særlig avhengig av konkrete omstendigheter i den saken som prøves.88 Det er derfor ikke gitt at konkrete utmålinger er ment å gi veiledning i senere saker, og praksis er verken særlig klar eller konsistent.89 Noen klare kriterier lar seg derfor ikke oppstille, men noen retningslinjer lar seg likevel utlede.

For det første er EMD klar på at «[i]n making this assessment (for non-pecuniary damages), the Court recalls that the rates applied in domestic cases, though relevant, are not decisive», jf. EMD-1995-29392 Z mot Storbritannia, premiss 131. For det andre har Domstolen understreket at «[t]he amount of compensation awarded cannot be considerable lower than awarded by the Court in Similar cases», EMD-2006-2474 Ganea vs. Moldova. Og for det tredje har EMD i flere saker fastslått at dersom nasjonale oppreisningsnivå ligger for lavt, det vil si at oppreisningsbeløpet er fastsatt for lavt, utgjør ikke oppreisningen et effektivt rettsmiddel.90

I norsk rett har Høyesterett derfor valgt å standardisere oppreisningserstatningsnivået for visse typer krenkelser, men ikke alle. Når det gjelder oppreisningsnivå for brudd på menneskerettighetene, angir EMDs praksis ikke mer enn et minstenivå. Det vil si at det langt på vei vil være opp til norsk Høyesterett å bestemme om oppreisningsnivået skal standardiseres, og iallfall for visse typer krenkelser kan det tenkes aktuelt.

6. Grunnloven

Som nevnt har en i forarbeidene til Grunnlovens menneskerettighetskatalog basert seg på at domstolene skal ta stilling til «virkningen av en eventuell krenkelse».91 Domstolene får dermed i oppgave å utvikle erstatnings- og oppreisningsansvar ved statens menneskerettighetsbrudd – en oppgave som også følger av sikringsplikten i Grl. § 92.

Behovet for å etablere et oppreisningsansvar på ulovfestet grunnlag for brudd på menneskerettighetsbestemmelsene i Grunnloven kapittel E oppstår som sagt primært for de grunnlovsbestemmelsene som ikke har sitt folkerettslige forbilde i EMK. Men også for de grunnlovsbestemmelsene som har et folkerettslig forbilde i EMK, medfører statens skjønnsmargin at en konvensjonskonform tolkning av grunnlovsbestemmelsene kan innebære diskrepans med EMDs egen praksis, og dermed behov for nasjonalt hjemlet oppreisningserstatning, særlig der Grunnloven gir et bedre vern.92 Og uansett skjønnsmargin er det ikke gitt at tolkningen av grunnlovsbestemmelsene som er laget over samme lest som EMK, alltid vil være fullt ut konvensjonskonforme. Grunnloven er lex superior, og Høyesterett er helt tydelig når det gjelder autoritativ tolkning og utvikling av grunnlovsbestemmelsene, jf. bl.a. uttalelsene i Rt. 2015 s. 93 (Maria) om betydningen av praksis fra EMD:

«Bestemmelsen [i Grl. § 102] kom inn ved grunnlovsreformen i mai 2014, og bygger blant annet på FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 17 og EMK artikkel 8. Likhetstrekkene med EMK er store. Jeg legger til grunn at § 102 skal tolkes i lys av de folkerettslige forbildene, men likevel slik at fremtidig praksis fra de internasjonale håndhevingsorganene ikke har samme prejudikatsvirkning ved grunnlovstolkningen som ved tolkningen av de parallelle konvensjonsbestemmelsene: Det er etter vår forfatning Høyesterett – ikke de internasjonale håndhevingsorganene – som har ansvaret for å tolke, avklare og utvikle Grunnlovens menneskerettsbestemmelser» (avsnitt 57).

Spørsmålet er om brudd på menneskerettighetsbestemmelsene i Grunnloven kapittel E kan begrunne oppreisningserstatning på ulovfestet grunnlag. La det med en gang være sagt: En slik løsning passer dårlig inn i en norsk rettstradisjon, hvor bruk av Grunnloven som rettsgrunnlag i private tvister er ukjent, og erstatning for ideelle tap krever særlig hjemmel i lov. Like fullt kan vi gjøre tre observasjoner som gjør at et slikt ulovfestet oppreisningsansvar ikke synes fullt så fremmed. Den første observasjonen knytter seg til selve lovkravet for ideelle tap. Den andre observasjonen omhandler betydningen av en forholdsvis ny høyesterettsdom, HR-2018-1909-A (politiforklaring), mens den tredje observasjonen er knyttet til rettsutviklingen i vårt naboland Sverige.

Den første observasjonen vi kan gjøre, omhandler kravet om hjemmel i lov for erstatning av ideelle tap. I Norden synes et felles trekk ved rettsutviklingen for ideelle tap å være at domstolene i stadig større grad omskriver det en tradisjonelt vil anse som ideelle tap, til økonomiske tap, i form av gjenopprettingskostnader eller lignende. Fra norsk rettspraksis kan det vises til Rt. 2013 s. 116 (kulturminne) og Rt. 2015 s. 216 (furutrær).93 Observasjonen er interessant fordi det i lys av denne rettsutviklingen kan stilles spørsmål om en i realiteten har forlatt et absolutt krav om særlig hjemmel i lov for ideelle tap. Ser en nærmere på hva slags type ideelle tap som typisk lar seg omskrive til oppreisningskostnader, vil en observere at en slik omskriving enklere lar seg gjøre der det ideelle tapet er knyttet til andre interesser enn den personlige integritet, det være seg ting, eiendom eller ferie.94 Etter min mening er det vanskelig å få tak i hva som skal være den gode begrunnelsen for at lovkravet skal opprettholdes fullt ut for statens menneskerettsbrudd, dersom det er slik at domstolene i praksis kan omskrive andre typer ideelle tap hvor beskyttelsesbehovet er lavere.

Den andre observasjonen knytter seg til en nyere høyesterettsavgjørelse, HR-2018-1909-A (politiforklaring). Spørsmålet er hvilket bidrag dommen kan gi til diskusjonen om bestemmelsene i Grunnloven kapittel E kan danne grunnlag for statens oppreisningsansvar. Saken gjaldt bl.a. spørsmål om lagmannsrettens domsgrunner krenket utskyldspresumsjonen i Grl. § 96 annet ledd som fastsetter at «[e]nhver har rett til å bli ansett som uskyldig inntil skyld er bevist etter loven». Høyesterett kom til at deler av lagmannsrettens uttalelser krenket uskyldspresumsjonen fordi de «var utformet på en måte som isolert sett skaper tvil om frifinnelsen av A for forsettlig voldtekt var riktig», jf. avsnitt 66. Samtidig ble krenkelsen ansett som reparert «ved at Høyesterett konstaterer den». Det var derfor ikke nødvendig å oppheve lagmannsrettens avgjørelse av det sivilrettslige kravet. Førstvoterende uttalte at hun samtidig fant det «riktig at krenkelsen og reparasjonen av denne fremgår av domsslutningen, selv om dette ikke tidligere har vært praksis i Høyesterett», jf. avsnitt 66. Dommen er den første rene fastsettelsesdommen for grunnlovskrenkelse hvor krenkelsen anses som reparert gjennom Høyesteretts behandling av saken.95 I tidligere rettspraksis finner vi flere avgjørelser hvor det er lagt til grunn som tilstrekkelig rettsmiddel at en ankeinstans retter en konvensjonskrenkelse begått i domstolsbehandling.96 Politiforklaring-dommen er imidlertid den første avgjørelsen hvor Grunnlovens menneskerettighetsbestemmelser i kapittel E anvendes selvstendig ved siden av EMK.

Bestemmelsen i Grl. § 96 annet ledd bygger direkte på tilsvarende bestemmelse i EMK art. 6 nr. 2.97 I lys av grunnlovsbestemmelsens folkerettslige forbilde synes det relevant å spørre om domstolene i de tilfellene hvor grunnlovskrenkelsen ikke lar seg reparere gjennom domstolsbehandling av saken, men hvor krenkelsen er av en slik art at reparasjon fordrer oppreisning, kan ilegge statens oppreisningsansvar på ulovfestet grunnlag for brudd på Grunnloven kapittel E? Argumenter knyttet til rettssikkerhet, rettferdighet og konsistens tilsier etter min mening at rettstilstanden for statens oppreisningsansvar ved brudd på menneskerettighetsbestemmelsene i Grunnloven bør være lik, uavhengig av folkerettslig grunnlag. En kan dermed argumentere med at den store tettheten av grunnlovsbestemmelser med EMK-rettslige forbilder medfører at resterende grunnlovsbestemmelser «dras med» som en rasjonell konsekvens, slik at det bør være mulig å ilegge et oppreisningsansvar for alvorlige brudd på grunnlovsbestemmelsene, uansett folkerettslig forbilde.

I et nordisk perspektiv – hvor rettstilstanden hva gjelder «konstitusjonell» erstatningsrett og hjemmelskravet for erstatningsansvar ved ideelle tap, tradisjonelt har vært tilnærmet lik den norske – er en tredje observasjon interessant: I svensk rett har det allerede tvunget seg frem en løsning hvor Högsta domstolen med utgangspunkt i regeringsformens bestemmelser har ilagt staten oppreisningsansvar på ulovfestet grunnlag.

I Sverige har Högsta domstolen ilagt staten oppreisningsansvar ved menneskerettsbrudd med hjemmel direkte regeringsformen (RF) jf. NJA 2014 s. 323.98 I dommen ble den svenske staten holdt oppreisningsansvarlig for overtredelse av forbudet i RF 2. kap. 7 § annet ledd, som bestemmer at ingen svensk statsborger kan fratas sitt statsborgerskap. Til tross for manglende lovhjemmel var en svensk statsborger fratatt statsborgerskapet sitt ved en administrativ beslutning – i form av en omregistrering fra svensk til britisk statsborger i det svenske folkeregisteret.

Borgeren dette gjaldt var født i USA innenfor ekteskapet mellom en svensk og en britisk statsborger. Dermed ble det lagt til grunn at han hadde svensk far; han ble tildelt svensk statsborgerskap fra fødselen av. Da borgeren nådde myndighetsalder, og hadde bodd i Sverige i om lag ti år, ble han fratatt statsborgerskapet. Til grunn for beslutningen lå en tingrettsdom som fastslo at den utpekte svenske faren ikke var biologisk far. Borgeren ble derfor registrert som britisk statsborger, slik som sin britiske mor, uten selv å ha anmodet om en omregistrering.

Högsta domstolen tar utgangpunkt i selve krenkelsen og påpeker at et brudd på forbudet i RF 2. kap. 7 § innebærer at staten «bryter mot den grundläggande skyldigheten i det rättsliga förhållande som medborgarskapet utgör. En sådan överträdelse har skadeverkningar som inte låter sig värderas efter en allmän måttstock» (avsnitt 8). Etter å ha konstatert at det ikke finnes særskilt lovhjemmel for å ilegge erstatningsansvar for ideell skade ved overtredelse av RF 2. kap. 7 § annet ledd, legger HD til grunn at krenkelsen er «av sådant slag att övervägande skäl talar för att ideellt skadestånd ska kunna dömas ut av domstol» (avsnitt 9).99 Domsgrunnene er konkret utformet, og det vi her står overfor, «utgör en överträdelse av den ett sådant avsteg från statsskickets grunder att överträdelsen även bör kunna åberopas av den enskilde som grund för skadeståndsskyldighet för staten» (avsnitt 8). Hvilken prejudikatsvirkning dommen kan tillegges, er dermed usikkert. Samtidig er det klart at Högsta domstolen ikke vil gå av veien for på ulovfestet grunnlag å ilegge et oppreisningsansvar i tilfeller hvor en står overfor krenkelse av helt grunnleggende menneskerettigheter.

I lys av Grl. § 92 og de norske forarbeidsuttalelsene til menneskerettighetskatalogen, om at domstolene skal «ta stilling til virkningen av en eventuell krenkelse i den aktuelle sak»,100 er det etter min mening ikke vanskelig å se for seg at en tilsvarende løsning vil tvinge seg frem dersom en grunnlovskrenkelse ikke lar seg reparere gjennom domstolsbehandling av saken – hvor Høyesterett på ulovfestet grunnlag, med støtte i eventuelle folkerettslige forbilder og forarbeider, ilegger oppreisningsansvar.

Et fullstendig bilde av den svenske rettstilstanden hva gjelder statens oppreisningsansvar for menneskerettsbrudd, fordrer like fullt at en tar i betraktning skadeståndslagens (SkL) nye lovbestemmelser om overtredelse av EMK. Som påpekt av bl.a. Bengtsson innebærer lovendringene, som trådte i kraft 1. april 2018, langt på vei en kodifisering av gjeldende rett, slik den er utviklet av Högsta domstolen de siste 15 år.101 Også i norsk rett er tiden etter min mening overmoden for en diskusjon av om og hvordan statens oppreisningsansvar ved menneskerettsbrudd bør lovreguleres.102 Dersom en tar de mange implikasjonene ved dagens rettstilstand i betraktning, med et konglomerat av konvensjonsgrunnlag og grunnlovsbestemmelser som mulig grunnlag for et oppreisningsansvar, er det viktigste spørsmålet etter min mening hvordan en lik rettstilstand for menneskerettsbrudd best sikres – eller formulert på en annen måte: Hvordan kan en svare på behovet for en egen oppreisningsbestemmelse?

7. Løsningsforslag – en ny bestemmelse i skl. § 3-5a?

Rettstilstanden er uklar, både på europeisk og nasjonalt nivå. Hva som kreves for at oppreisningserstatning skal anses som nødvendig for effektivt å kompensere for statens menneskerettsbrudd, og hvilke retningslinjer som kan oppstilles for operasjonaliseringen av et oppreisningsansvar, lar seg til en viss grad utlede av EMDs praksis om artikkel 13 sammenholdt med artikkel 41. Artikkel 13 må like fullt kunne karakteriseres som en bestemmelse med uklart innhold, og føringene fra EMD er at konvensjonskrenkelsene i størst mulig grad skal rettes på nasjonalt plan, se punkt 3.2.103 Når EMD i større grad enn tidligere sikter seg inn mot å innta en prosessuell rolle, betyr det samtidig at en i norsk rett ikke kan basere seg på at rettsutviklingen hva gjelder oppreisningsansvar for statens menneskerettsbrudd, skal skje på europeisk plan. Hovedansvaret for rettsutviklingen er nasjonalt.

Hvilken rettsvirkning som kreves ved brudd på bestemmelsene i Grunnlovens menneskerettighetskatalog, jf. del E, synes avhengig av hvilket konvensjonsgrunnlag som utgjør bestemmelsens folkerettslige forbilde. Det vil si at borgere som mener sine rettigheter eller friheter krenket, er henvist til å finne frem i et svært sammensatt rettskildemateriale hvor grunnlovsbestemmelsene, tolket i lys av eventuelle tilhørende folkerettslige forpliktelser, blir bestemmende for om det foreligger et grunnlovs- og eller konvensjonsbrudd (materielle rettigheter og statens plikter), mens rettsvirkningen enten må forankres i et konvensjonsgrunnlag eller eventuelt oppstilles på ulovfestet grunnlag med utgangspunkt i Grunnloven. Som vist i punkt 6 kan sistnevnte løsning tvinge seg frem. Utover at det er et reelt behov for å forenkle rettstilstanden, og at pedagogiske hensyn tilsier lovfesting, kan det fremheves ytterligere tre grunner til at rettstilstanden er lite tilfredsstillende: For det første anses oppreisning å kreve hjemmel i lov, og kravet om grov uaktsomhet slik det følger av skl. § 3-5 i realiteten er underkjent av EMD, se punkt 5.3.3. Opphøyelsen av menneskerettighetene til grunnlovsnivå burde forplikte statens myndigheter til å gi en lovbestemmelse om oppreisning, slik at ikke domstolene blir sittende med en svært krevende hjemmelsutfordring.

For det andre synes et oppreisningsansvar å aktualiseres i de tilfellene hvor krenkelsen er av en så alvorlig art og grad at den ikke lar seg reparere «ved at Høyesterett konstaterer den», jf. HR-2018-1909-A (politiforklaring) avsnitt 66. Etter min mening bør enkeltmennesker som er utsatt for denne typen krenkelser, slippe den personlige og økonomiske belastning som det vil innebære å bringe en sak inn for domstolene, vel vitende om at rettstilstanden er usikker, og at behovet for rettsavklaring kan tilsi at saken må hele veien gjennom et omfattende domstolsapparat, slik at Høyesterett kan få anledning til å ta stilling til spørsmålet.104 Til dette kommer at oppreisningsbeløpene det her er tale om, er såpass begrensede at det ikke er regningssvarende å hyre inn advokat for å føre saken gjennom tre rettsinstanser til et usikkert resultat. Det kan stilles spørsmål om en slik rettstilstand fyller alminnelige krav til forutberegnelighet og rettssikkerhet.

For det tredje, dersom en ser hen til Grunnlovens forarbeider, samt til det svenske lovgivningsarbeidet og den erstatningsteoretiske diskusjonen som ligger til grunn for endringene av skadeståndslagen i Sverige, synes det som formuleringen av god regulering er rettsteknisk vanskelig.105 Slik jeg ser det, er det uheldig om lovgiver overlater til domstolene å utvikle gode regler som i et lovarbeid har vist seg vanskelig å formulere.

Spørsmålet blir så hvordan en regel skal formuleres. I svensk rett har en formulert en regel som innebærer at oppreisningserstatning ved krenkelse av EMK kun skal utgå «i den utsträckning det är nödvändigt för att gottgöra överträdelsen», jf. SkL 3 kapittel, 4 §.106 Videre bestemmer SkL 5 kap. 8 § at oppreisningserstatningen «bestämmas efter vad som är skäligt med hänsyn till överträdelsens art och omständigheterna i övrigt». Bestemmelsen fanger etter min mening godt essensen av de folkerettslige forpliktelsene som følger av EMK.

Den svenske reguleringen omfatter kun brudd på EMK. Etter min mening har vi i Norge et noe annet behov: All den tid vi har valgt å løfte menneskerettighetene inn i Grunnloven, og det gjelder et særlig lovkrav for oppreisningserstatning, bør vi ha en alminnelig lovbestemmelse som hjemler oppreisningserstatning både ved brudd på Grunnlovens menneskerettighetskatalog og konvensjonsgrunnlagene som følger av menneskerettsloven – og om ikke for samtlige konvensjonsgrunnlag, så iallfall i den utstrekning konvensjonene selv har en slik bestemmelse. Det vil si EMK og SP. Og så lenge de fleste av Grunnlovens menneskerettighetsbestemmelser har et folkerettslig forbilde i EMK, synes konvensjonsforpliktelsene som følger av EMK, å danne en fornuftig ramme for hvordan dette best reguleres, selv om statens skjønnsmargin gir et visst spillerom. Det er selvsagt opp til norsk lovgiver å finne gode formuleringer av en eventuell oppreisningsbestemmelse. Men et forsøk på å formulere en tilsvarende norsk bestemmelse i skadeserstatningsloven kan lyde:

§ 3-5 a erstatning (oppreisning) for skade av ikke økonomisk art ved menneskerettsbrudd

Staten eller kommunen kan pålegges å betale oppreisningserstatning til den som har fått krenket sine rettigheter eller friheter etter

a) Grunnloven del E Menneskerettigheter,

b) Den europeiske menneskerettskonvensjon, eller

c) Den internasjonale konvensjon om sivile og politiske rettigheter

i den utstrekning det er nødvendig for å kompensere for krenkelsen.

Oppreisningserstatningen settes til slik engangssum som retten finner rimelig etter krenkelsens art og grad, uansett om det ytes menerstatning etter § 3-2 eller standardisert erstatning etter § 3-2a.

Menneskerettsbrudd vil ofte ikke føre til økonomisk tap, og ikke sjelden vil oppreisning dermed være den eneste aktuelle formen for erstatning. Foreløpig gir norsk rett langt klarere hjemmel for den mindre praktiske form for erstatning (økonomisk tap) enn for den mest praktiske formen (ikke-økonomisk tap). Ved å lovregulere statens oppreisningsansvar ved menneskerettsbrudd vil lovgiver komme nærmere sitt eget uttalte formål om at Grunnlovens menneskerettighetskatalog skal ha «reell betydning for den som mener seg krenket».107

1Jens Edvin A. Skoghøy, «Hvilken betydning har uttalelser av FNs menneskerettskomité og FNs barnekomité som rettskilder?» Foredrag på Nordisk høyesterettsdommerseminar 2016, se https://www.domstol.no/globalassets/upload/hret/artikler-og-foredrag/betydningen-av-uttalelser-av-menneskeretts–og-barnekomiteen–-foredrag.pdf (sist besøkt 15.3.2019). Se også Meld. St. nr. 39 (2015–2016) s. 6.
2Lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven, heretter også forkortet mrl.).
3BK ble tatt inn i mrl. ved lov 1. august 2003 nr. 86, mens KDK ble tatt inn ved lov 19. juni 2009 nr. 80.
4Se også EMK artikkel 1. EMK sikrer individer som mener sine konvensjonsrettigheter krenket, en individuell klagerett til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD), som har kompetanse til å fortolke konvensjonen og ilegge medlemsstater erstatningsplikt for konvensjonskrenkelser. Det internasjonale overvåkningssystemet som etableres gjennom EMK, er like fullt subsidiært; den enkelte medlemsstat har primæransvaret for at konvensjonsrettighetene respekteres, jf. artikkel 1 som fastsetter at staten har plikt til å «sikre enhver innen sitt myndighetsområde de rettigheter og plikter som er fastlagt i del I i denne konvensjon». Plikten til å sikre konvensjonens rettigheter og friheter omfatter ikke kun en plikt for staten til å avstå fra konvensjonskrenkelser, men også en plikt til aktive tiltak for å hindre krenkelser, jf. EMD-1962-1474 belgisk språk. Dommen regnes som den første dommen som fastslår at staten har plikt til å ta aktive skritt for å sikre konvensjonsforpliktelsene. Statens forpliktelser omfatter også plikten til aktive skritt for å hindre at private krenker hverandre, jf. EMD-1994-24573 HRL v. France og EMD-1994-23452 Osman.
5I motsetning til EMK, hvor statens erstatnings- og oppreisningsansvar for brudd på sikringsplikten hjemles i EMK art. 13 og 41.
6Se Dok. nr. 16 (2011–2012) Rapport fra Menneskerettighetsutvalget om menneskerettigheter i Grunnloven (heretter Rapport fra Menneskerettighetsutvalget) kapittel 14.6.1.
7I forarbeidene heter det blant annet at «utfordringene med å finne gode formuleringer som kan forhindre urealistiske forventninger og grunnløse søksmål, taler for at man på generelt grunnlag ikke forsøker å utdype hva som menes med «effective remedy» i Grunnloven. Det er også utvalgets mening at «effective remedy» vil være tilstrekkelig sikret gjennom domstolenes prøvingsrett, den alminnelige adgangen til å få sin sak prøvet for domstolene, og konvensjonenes krav til «effective remedy», se Rapport fra Menneskerettighetsutvalget, s. 86. Nærmere om begrunnelsen, se rapportens kapittel 14.6.
8Rapport fra Menneskerettighetsutvalget kapittel 14.6.1.
9Se nærmere punkt 2.
10Se nærmere punkt 2.
11Til et fullstendig bilde av statens oppreisningsansvar hører strengt tatt også en gjennomgang av de materielle menneskerettighetsbestemmelsene i Grunnloven og de ulike konvensjonsgrunnlagene. Innenfor artikkelens rammer er en slik gjennomgang ikke mulig. Se bl.a. Erik Møse, Menneskerettigheter, Oslo 2002; Njål Høstmælingen, Internasjonale menneskerettigheter, 2. utg., Oslo 2012.
12Lag (2018:23).
13Og EMK art. 1.
14Spørsmålet om EMK kan utgjøre et ansvarsgrunnlag sui generis, kommer vi tilbake til i punkt 5.2.
15Som eksempel på EMKs gjennomslagslagskraft, kan nevnes Rt. 2013 s. 588 (besøksforbud). Dommen er nærmere omtalt i punkt 4 og 5.2
16For en nærmere redegjørelse, se Thorson, Damages. Se også Erling Hjelmeng, «Folkerettslig påvirkning av norsk erstatningsrett – to høyesterettsdommer», i Tidsskrift for erstatningsrett, forsikringsrett og trygderett 2016 s. 211–229 (heretter Hjelmeng). Om Kvinnediskrimineringskonvensjonen (KDK) som tolkningsfaktor, se Birgitte Hagland «Erstatningsvern ved personskade på saksområder hvor kvinner er typiske skadelidte» i Tidsskrift for erstatningsrett, forsikringsrett og velferdsrett 2018 nr. 3 s. 79–107.
17For en generell fremstilling av ideelle tap, se bl.a. Viggo Hagstrøm og Are Stenvik, Erstatningsrett (Oslo 2015) (heretter Hagstrøm/Stenvik) punkt 3.1 og 3.2.5; Trine Lise Wilhelmsen og Birgitte Hagland, Om erstatningsrett – med utgangspunkter i tekster av Peter Lødrup (Oslo 2017) (heretter Wilhelmsen/Hagland), punkt 4.2. I norsk rettslitteratur fremheves kravet om lovhjemmel allerede av Stang, se Fredrik Stang, Erstatningsansvar, Kristiania 1919, s. 369–370.
18Eksemplene er hentet fra EMD, jf. Elsholz v. Germany [GC], no. 25735/94, § 70, ECHR 2000-VIII; Selmouni v. France [GC], no. 25803/94, § 123, ECHR 1999-V; og Smith and Grady v. the United Kingdom (just satisfaction), nos. 33985/96 and 33986/96, § 12, ECHR 2000-IX.
19Jørgen All og Bjarte Askeland, «Statens oppreisningsansvar ved menneskerettighetsbrudd», Tidsskrift for erstatningsrett, forsikringsrett og velferdsrett 2017 nr. 1, s. 3–6
20Dommen er nærmere omtalt i Nordhus punkt 4.1.
21I rettslitteraturen finner vi to noe ulike tilnærminger til arbeidsgiveransvaret som ansvarsfigur, det være seg som et avledet ansvar (slik hevdet bl.a. av Hagstrøm/Stenvik) eller et (uegentlig) identifikasjonsansvar (slik hevdet bl.a. av Wilhelmsen/Hagland). Uansett tilnærming synes det å være enighet om at arbeidsgiveransvaret ikke omfatter oppreisningsansvaret i skl. § 3-5, som er et personlig ansvar.
22I sistnevnte dom hjemles riktignok oppreisningsansvaret i åndsverksloven § 55 som bestemmer at oppreisningsansvar kan idømmes ved forsettlige eller grovt uaktsomme opphavsrettskrenkelser.
23Organansvaret er nærmere omtalt hos Hagstrøm/Stenvik punkt 6.4 og Wilhelmsen/Hagland punkt 7.5.3.
24Se like fullt lov av 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven) § 444 bokstav c og § 447, og lov av 16. juni 2017 nr. 51 om likestilling og forbud mot diskriminering (diskrimineringsloven) § 38.
25For en fremstilling som omhandler forholdet mellom Kvinnediskrimineringskonvensjonen (KDK) og norsk erstatningsrett, se Birgitte Hagland «Erstatningsvern ved personskade på saksområder hvor kvinner er typiske skadelidte» i Tidsskrift for erstatningsrett, forsikringsrett og trygderett 2018 nr. 3, s. 79–107.
26Når det gjelder barnekonvensjonen, kan det være verdt å merke seg at konvensjonen synes å stå i en særstilling når det gjelder fortolkningen av EMK. Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen inneholder ingen særlig regulering av barns rettigheter; konvensjonens forbud mot diskriminering sikrer barn samme rettigheter som voksne etter konvensjonen, jf. art. 14, jf. art. 1. Men til tross for at EMK ikke har egne bestemmelser som beskytter barn direkte (slik særlig BK artikkel 3 om hensynet til barnets beste, samt BK art. 37 som pålegger medlemsstatene en omfattende plikt til å beskytte barn mot alle former for vold, overgrep eller mishandling), benytter EMD seg aktivt av BK i sin tolkning av EMK for de tilfellene hvor det er tale om barns rettigheter.
27De generelle anbefalingene (General Comments) har stor betydning for hvordan konvensjonenes folkerettslige innhold fastsettes, men det er krevende å tegne et enhetlig bilde av hvilken rettskildemessig betydning slike generelle anbefalinger kan tillegges i norsk rett. I motsetning til EMDs dommer, som er folkerettslig bindende for den innklagede medlemsstaten, jf. EMK art. 46, er komitéuttalelsene ikke folkerettslig bindende, jf. bl.a. plenumsdommene Rt. 2012 s. 1985 og Rt. 2015 s. 1388. Samtidig er det konvensjonene med sitt folkerettslige innhold som gjelder som norsk lov, jf. mrl. § 2, og konvensjonene stiller krav til nasjonal rett. Det vil si at de generelle anbefalingene får stor betydning for å finne frem til hva som er riktig folkerettslig tolkning av konvensjonen. Se Arnfinn Bårdsen, «Betydningen i norsk rett av FN-komiteens uttalelser i individuelle klagesaker», Høyesteretts nettsider 2017 nr. 1 (siste besøkt 15. mars 2019).
28For en nærmere redegjørelse, se Bårdsen.
29Det er medlemslandene som har primæransvaret for å sikre at konvensjonens bestemmelser etterleves. Ordningen er basert på subsidiaritet – et alminnelig folkerettslig prinsipp om at internasjonale organer «ikke skal gjøre det statene selv kan gjøre», jf. Mads Andenæs, Andreas Motzfeldt Kravik og Eirik Bjørge, «Høyesterett og EMD: samspill, subsidiaritet og skjønnsmargin», Lov og Rett 2015, s. 261–278. Retten til effektivt rettsmiddel anses å spille «a crucial part in the practical application of the principle of subsidiarity», jf. Council of Europe Guide to good practice in respect of domestic remedies, part I. Gjennom tilleggsprotokoll 15 er subsidiaritetsprinsippet styrket, jf. Protocol No. 15 amending the Convention for the Protection of Human rights and Fundamental Freedoms (Strasbourg, 24.6.2013), CETS No. 213. Gjennom tilleggsprotokollen tillegges følgende setning i EMKs fortale in fine: «Affirming that the High Contracting Parties, in accordance with the principle of subsidiarity, have the primary responsibility to secure the rights and freedoms defined in this Convention and the Protocols thereto, and that in doing so they enjoy a margin of appreciation, subject to the supervisory jurisdiction of the European Court of Human Rights established by this Convention.» Protokollen trer først i kraft når samtlige 47 medlemsstater har ratifisert den. Per 01.01.2019 har 45 land ratifisert (Norge undertegnet den 24.06.2013).
30Engelsk originaltekst: «Everyone whose rights and freedoms as set forth in this Convention are violated shall have an effective remedy before a national authority notwithstanding that the violation has been committed by persons acting in an official capacity.» Fransk originaltekst: «Toute personne dont les droits et libertés reconnus dans la présente Convention ont été violés, a droit l’octroi d’un recours effectif devant une instance nationale, alors même que la violation aurait été commise par des personnes agissant dans l’exercise de leurs fonctions officielles.»
31Det er verdt å merke seg at art. 13 kun innebærer rett til erstatning «if appropriate», jf. bl.a. EMD-1981-9248 Leander.
32For en oversikt over relevant rettspraksis og generelle prinsipper som EMD har utledet av artikkel 13, se EMD-2006-31333 McFarlane vs. Irland, premiss 107–108.
33Se like fullt diskusjonen i punkt 5.2 om konvensjonsgrunnlagene som ansvarsgrunn sui generis.
34Jf. Rt. 2015 s. 93 (Maria), hvor førstvoterende understreker Høyesterett som autoritativ fortolker av Grunnloven. Dommen og uttalelsene om Høyesteretts kompetanse kommer vi tilbake til i punkt 6.
35For en omtale av dommen, se punkt 6.
36Se Sverre Erik Jebens, «Saken om Nordsjødykkerne – EMDs dom i Viljnes mfl mot Norge», Tidsskrift for erstatningsrett, forsikringsrett og velferdsrett 2016 nr. 2, s. 105–119. Når det gjelder statens informasjonsansvar generelt, er EMDs rettspraksis omfattende og spenner over alt fra ulovlig innhenting av informasjon, jf. senest sak 58170/13, 62322/14 og 24960/15 Big Brother Watch v. United Kingdom, til informasjon som staten rettsstridig oppbevarer, jf. eksempelvis EMD-2004-30562 og EMD-2004-30566 S and Marper v. United Kingdom, og informasjon som staten rettmessig oppbevarer, men rettsstridig unnlater å beskytte på adekvat vis, jf. eksempelvis EMD-2003-20511.
37Bjarte Askeland og Jørgen Aall, «Statens oppreisningsansvar ved menneskerettighetsbrudd», Tidsskrift for erstatningsrett, forsikringsrett og velferdsrett 2017 nr. 1, s. 3–6.
38Se blant annet Hjelmeng, «Folkerettslig påvirkning», punkt 2, Wilhelmsen/Hagland punkt 2.8 og Thorson, «Damages». I nærværende fremstilling er dommen omtalt i punkt 5.2.
39Ser en hen til EMD-praksis, har EMD pålagt staten oppreisningsansvar i en rekke saker hvor politiets innsats ikke har vært ansett adekvat, jf. eksempelvis EMD 2011-37715 Saygi mot Tyrkia.
40I tilllegg til de her omtalte dommene, kan det vises til LB-2015-145784 (Dommerfullmektig) hvor Lagmannsretten uttaler at «oppreisning etter omstendighetene kan tilkjennes av nasjonale domstoler i medhold av artikkel 13». Retten tok ikke stilling til om det forelå en konvensjonskrenkelse etter EMK artikkel 6 nr. 1, men uttaler at det uansett ikke forelå grunnlag for oppreisning idet den ankende part hadde fått tilstrekkelig oppreisning ved at Tilsynsutvalgets uttalelse. Dommen er nærmere omtalt hos Nordhus, punkt 4.2.
41Ser en hen til praksis fra EMD, er flere avgjørelser relevante, deriblant fem saker som er helt sentrale i lagmannsrettens avgjørelse, samtlige avsagt 12. juli 2016, jf. A, B og andre mot Frankrike, (EMD-2012-11593), R.M. og M.M. mot Frankrike (EMD-2011-33201) og R.K. mot Frankrike.
42EMD har, som sagt, lagt til grunn at et krav om grov skyld ikke harmonerer med sikringsplikten etter EMK art. 1, jf. EMD-1994-23452 Osman vs. Storbritannia, særlig avsnitt 116. Se fremstillingen i punkt 5.3.3.
43I dommen legger Høyesterett til grunn at det foreligger en krenkelse av EMK artikkel 8, og at staten ikke hadde oppfylt sin plikt etter EMK artikkel 1 til å beskytte en kvinne mot en truende eksmann. Dommen er nærmere omtalt i punkt 4.
44Tilsvarende er fremhevet av Thorson, «Damages», og Tjomsland, punkt IV.
45Se blant annet Hjelmeng punkt 2, Wilhelmsen/Hagland punkt 2.8 og Thorson, «Damages».
46Se særlig (SkL) 3 kapittel, 4 §. Lovendringene er omtalt i punkt 6 og 7.
47jf. bl.a. EMD-2002-15339 Budayeva mot Russland, premiss 190.
48S nærmere punkt 5.3.1.
49Hjelmeng, «Folkerettslig påvirkning» punkt 2, med videre henvisning til Halvard Haukeland Fredriksen, Offentligrettslig erstatningsansvar ved brudd på EØS-avtalen, Fagbokforlaget 2013, s. 533.
50Hjelmeng, «Folkerettslig påvirkning» punkt 2, med videre henvisning til Halvard Haukeland Fredriksen, Offentligrettslig erstatningsansvar ved brudd på EØS-avtalen, Fagbokforlaget 2013, s. 533. Haukeland Fredriksen har løftet frem at direkte anvendelse av folkerettslig grunnlag kan komme i konflikt med det EØS-rettslige ekvivalensprinsippet (som innebærer at EØS-rettslige krav ikke skal stilles dårligere enn krav etter nasjonal rett). I relasjon til diskusjonen om de gjennom mrl. inkorporerte menneskerettskonvensjonene som primærgrunnlag for statens oppreisningsansvar har diskusjonen knyttet til ekvivalensprinsippet mindre relevans.
51Rapport fra Menneskerettighetsutvalget kapittel 14.6.1.
52Kravet til «arguable claim» er utviklet i rettspraksis, jf. eksempelvis Powell and Rayner v. The United Kingdom, 3/1989/163/219, premiss 31-33.
53Guidelines, II General Characteristics of an effective remedy. Fra rettspraksis kan nevnes Halford v. the United Kingdom, Application no. 20605/92, paragraf 64. Se nærværende fremstilling punkt 3.
54Jf. den norske straffeprosessloven § 444 bokstav c og § 447. Bestemmelsene regulerer en siktet sin rett på erstatning og oppreisning dersom hun har vært pågrepet og fengslet i strid med EMK artikkel 5 eller SP artikkel 9.
55Med videre henvisning til Kaya v. Turkey, judgment of 19 February 1998, Reports 1998-I, pp. 329-30, § 106. Se også Guidelines, II General characteristics of an effective remedy. Som et eksempel fra norsk rett kan nevnes en dom inntatt i Rt. 2003 s. 1671, hvor det ble ansett som tilstrekkelig rettsmiddel at en feil begått i domstolsbehandling ble rettet ved ankeinstansens. Fra EMDs praksis kan nevnes EMD-1995- 27229/95 Keenan mot Storbritannia, og EMD-1999-49790 Trubnikov mot Russland, som eksempler. I dommene legger Domstolen til grunn at staten har plikt til å treffe tiltak egnet til å beskytte frihetsberøvede personers liv, jf. EMK art. 2. Dersom retten til liv krenkes ved at staten ikke treffe egnede tiltak, tilsier kravet om effektivt rettsmiddel at erstatning utgår.
56«the aggregate of remedies provided by national law» (premiss 145).
57Om artikkel 13 generelt finnes det mye rettspraksis.
58Artikkel 41 fastsetter at dersom det foreligger konvensjonsbrudd og nasjonal rett kun tillater «delvis gjenopprettelse», så skal Domstolen «om nødvendig tilkjenne den krenkede part rimelig erstatning». Hva gjelder begrensningene i EMDs kompetanse utover å idømme kompensasjon (det vil si til å pålegge medlemsstatene en bestemt atferd som følge av konvensjonsbrudd) og forholdet mellom artikkel 41 og 46, se Jonas Christoffersen, «Kapitel 6. Erstatningsansvar for overtrædelse af menneskeretten», i Peter Pagh, Søren Højgaard Mørup & Niels Fenger (red.), Offentlige myndigheters erstatningsansvar, Jurist- og Økonomforbundets Forlag 2017, s. 157–177 (heretter Christoffersen), punkt 2.
59For en mer grunnleggende fremstilling, se Jason NE Varuhaus: Human Rights Damages and Just Satisfaction, Hart Publishing, Oxford 2016, del III.
60Varnava and others v. Turkey, 16064/90, 16065/90, 16066/90, 16068/90, 16069/90, 70, 71,72, 73 (storkammer 18. september 2009), premiss 224. Dommen er avsagt under dissens (16-1) og med særvota («concurring opinion») fra to dommere.
61Osman and others v. UK, sak 87/1997/871/1083.
62For en nærmere beskrivelse av Domstolens praksis og dens mangel på konsistens, se D Harris et al., Law of the Convention on Human Rights, 3rd ed. (OUP, 2014), s. 155.
63Varnava and others v. Turkey, 16064/90, 16065/90, 16066/90, 16068/90, 16069/90, 70, 71,72, 73 (storkammer 18. september 2009) para. 224. Dommen er avsagt under dissens (16-1) og med særvota («concurring opinion») fra to dommere.
64Med videre henvisning til Rt-2005-104 avsnitt 52 og Rt-2012-1576 avsnitt 13–14.
65Jf. EMD-1981-9248 Leander, EMD-1995-29392 Z mot Storbritannia (storkammer).
66Se punkt 5.3.1.
67Varnava and others v. Turkey, 16064/90, 16065/90, 16066/90, 16068/90, 16069/90, 70, 71,72, 73 (storkammer 18. september 2009) para. 224. Dommen er omtalt i punkt 5.3.1.
68Som eksempler nevnes Christine Goodwin v. the United Kingdom [GC], no. 28957/95, § 120, ECHR 2002-VI; Saadi v. Italy [GC], no. 37201/06, § 188, ECHR 2008; og S. and Marper v. the United Kingdom [GC], nos. 30562/04 and 30566/04, § 134, ECHR 2008.
69Elsholz v. Germany [GC], no. 25735/94, § 70, ECHR 2000-VIII; Selmouni v. France [GC], no. 25803/94, § 123, ECHR 1999-V; Smith and Grady v. the United Kingdom (just satisfaction), nos. 33985/96 and 33986/96, § 12, ECHR 2000-IX.
70Se eksempelvis Bertil Bengtsson, «Skadestånd vid överträdelse av Europakonventionen – den nya lagstiftningen», SvJT 2018, punkt 1.
71Se også Guidelines, II General characteristics of an effective remedy. Som et eksempel fra norsk rett kan nevnes en dom inntatt i Rt. 2003 s. 1671, hvor det ble ansett som tilstrekkelig rettsmiddel at en feil begått i domstolsbehandlingen, ble rettet ved ankeinstansen. Som et eksempel på at kravet til effektivt rettsmiddel kan innebære krav på erstatning, kan nevnes Keenan v. the United Kingdom, no. 27229/95 og Trubnikov v. Russia, no. 49790/99. Den europeiske menneskerettsdomstolen har her fastlagt at staten har plikt til å treffe tiltak egnet til å beskytte frihetsberøvede personers liv, jf. EMK art. 2. Dersom retten til liv krenkes ved at staten ikke treffer egnede tiltak, tilsier kravet om effektivt rettsmiddel at erstatning utgår.
72Med videre henvisning til Z and Others v. the United Kingdom [GC], no. 29392/95, § 109, ECHR 2001-V; Keenan v. the United Kingdom, no. 27229/95, § 129, ECHR 2001-III; Paul and Audrey Edwards v. the United Kingdom, no. 46477/99, §§ 97–98, ECHR 2002-II).
73Domstolens praksis viser at oppreisningserstatning også kan utgå i saker om P-1-1-, jf. bl.a. EMD-2001-75252 Evaldsson mot Sverige, premiss 71.
74Se Guide to good practice in respect of domestic remedies III D ii med videre henvisning til sentrale avgjørelser. Når det gjelder lang saksbehandlingstid, har Domstolen uttalt at det er «a strong but rebuttable presumption that excessively long proceedings will occasion non-pecuniary damage», i EMD-1997-36813 Scordino mot Italia, premiss 204.
75Typetilfellene er løftet frem av Christoffersen, se punkt 2.3 med henvisning til domstolspraksis. Se også SOU 2010_87 s. 191–193 for andre eksempler knyttet til enkeltbestemmelser.
76Se særlig avsnitt 116: «The Court does not accept the Government’s view that the failure to perceive the risk to life in the circumstances known at the time or to take preventive measures to avoid that risk must be tantamount to gross negligence or wilful disregard of the duty to protect life (see paragraph 107 above). Such a rigid standard must be considered to be incompatible with the requirements of Article 1 of the Convention and the obligations of Contracting States under that Article to secure the practical and effective protection of the rights and freedoms laid down therein, including Article 2 (see, mutatis mutandis, the above-mentioned McCann and Others judgment, p. 45, § 146).» Christoffersen har påpekt at det her er en forskjell til EU-retten: EU-Domstolen har fastslått at erstatningansvar er avhengig av en tilstrekkelig kvalifisert overtredelse av EU-retten, se Christoffersen punkt 2.2 med videre henvisninger.
77I senere tid er spørsmålet om hvilket ansvarsgrunnlag som kreves for statens ansvar ved menneskerettighetsbrudd, diskutert i dansk rett, jf. Christoffersen punkt 2.2, og Rasmus Grønved Nielsen og Anders Bloch Ehlers, «Mer om ansvar for menneskerettighedsbrud», Juristen 2018 nr. 4, s. 111–115.
78Isager, Holst og Adolphsen har argumentert for et culpaansvar, se Helle Isager, Nicolaj Sivan Holst og Caroline Adolphsen, «Myndighedsansvar for krænkelser av børn», Juristen 2018 nr. 2, s. 54.
79Christoffersen punkt 2.2. I lys av ICJ sine avgjørelser i Diaollo, Judgement of 30 November 2010 og Jugdement of 19 June 2012 synes spørsmålet ikke like avklart.
80Det kan her være grunn til kort å kommentere forholdet til Rt. 2010 s. 291 (Vangen), hvor førstvoterende uttaler at «[s]tatene er ikke forpliktet til å etablere ordninger med objektivt erstatningsansvar for krenkelse av konvensjonsrettigheter» (avsnitt 39). Umiddelbart synes uttalelsen å være i strid med det som her er sagt om objektivt oppreisningsansvar, men uttalelsen kommer i forbindelse med drøftelsen av om vilkårene for arbeidsgiveransvar etter skl. 2-1 tilfredsstiller artikkel 13. Det vi her diskuterer, er hvilke retningslinjer som kan utledes av EMDs egen praksis for operasjonalisering av oppreisningsansvar etter artikkel 13, som er et annet spørsmål.
81Omtalt blant annet hos Szilvia Altwicker-Hàmori, Tilmann Altwicker og Anne Peters, «Measuring Violations of Human Rights An Empirical Analysis of Awards in Respect of Non-Pecuniary Damage under the European Convention on Human Rights», Zeitschrift für ausländisches öffentliches Recht und Völkerrecht (ZaöRV) 76 2016, s. 1–51, på s. 11.
82Fra norsk rettspraksis kan Rt. 2008 s. 65 (gruppevoldtekt) ses som eksempel på at bevisspørsmål vektlegges på en annen måte, og at selve krenkelsen (gruppevoldtekten) slik ikke prioriteres på tilsvarende måte, se særlig avsnitt 55.
83Med videre henvisning til EMD-2004-4171 Gridin mot Russland, premiss 20.
84Szilvia Altwicker-Hàmori, Tilmann Altwicker og Anne Peters, «Measuring Violations of Human Rights. An Empirical Analysis of Awards in Respect of Non-Pecuniary Damage under the European Convention on Human Rights», Zeitschrift für ausländisches öffentliches Recht und Völkerrecht (ZaöRV) 76 2016, s. 1–51, på s. 11, med henvisning til EMD-2001-64890 Apicella mot Italia, premiss 93: «There is a strong but rebuttable presumption that excessively long proceedings will occasion non-pecuniary damage.» 
85Til støtte for uttalelsen viser Domstolen til Scordino v. Italy (no. 1) [GC], no. 36813/97, §§ 195 and 204–207, ECHR 2006-V; og Martins Castro and Alves Correia de Castro v. Portugal, no. 33729/06, 10 June 2008.
86Pizzati uttaler EMD i avdeling at «the Court considers that a sum varying between EUR 1,000 og 1,500 per year’s duration of the proceedings […] is a base figure for the relevant calculation». Beslutningen i avdeling ble henvist til plenumsbehandling, og denne uttalelsen er ikke rettskraftig. Plenumsdommen er taus mht. det siterte.
87Jf. SOU 2010:87 s. 191.
88Jf. SOU 2010:87 s. 191.
89Se Christoffersen punkt 2.3 med videre henvisninger.
90Jf. EMD-2000-62361 Pizzati mot Italia. Dommen er også omtalt hos Hagstrøm/Stenvik, s. 271.
91Rapport fra Menneskerettighetsutvalget kapittel 14.6.1. Se nærværende artikkel punkt 1 og 2.
92Særlig artikkel 8-11 er fremhevet som bestemmelser hvor statens skjønnsmargin kan føre til ulik subsumsjon, se København-erklæringen punkt 28 litra c, se https://menneskeret.dk/emner/danmarks-formandskab-europaradet (sist besøkt 15.7.2019). I rettsanvendelsen vil vi her se at medlemsstatene og EMD gjør egne verdiprioriteringer.
93Bakgrunnen for saken i Rt. 2013 s. 116 (kulturminne) var at en fredet fangstgrop var blitt ødelagt i forbindelse med ombygging av en skogsvei. Staten krevet erstatning fra skogeieren for kostnader knyttet til arkeologisk utgravning av gropen og sikring av kildematerialet. Høyesterett fant det klart at staten kunne kreve erstattet utgifter til å beskytte og reparere kulturminner. Dommen inntatt i Rt. 2015 s. 216 (furutrær) omhandler hvorvidt en hytteeier kunne holdes erstatningsansvarlig for ulovlig hugst på naboeiendommen. Naboeiendommen hadde ikke fått redusert salgsverdi, men bruksnytten var redusert som følge av økt innsyn på tomten. Førstvoterende la til grunn at «nødvendige og påregnelige utgifter til gjenoppretting» skulle erstattes, og erstatning ble fastsatt med utgangspunkt i behov for å reetablere innsynsvern og skogsfølelse.
94For en grundig fremstilling i svensk rett, se Håkan Andersson, Ersättningsproblem, Iustus Förlag 2017 (heretter Andersson), kapittel 5.
95Bestemmelsen bygger bl.a. på EMK art. 6 nr. 2, jf. avsnitt 42 med videre henvisning til Rt. 2014 s. 1292. I høyesterettspraksis finner vi flere avgjørelser hvor spørsmålet om lagmannsrettens pådømmelse av erstatningskrav i straffesaker krenker uskyldspresumpsjonen i EMK art. 6 annet ledd, hvor det blir lagt til grunn som tilstrekkelig rettsmiddel at en konvensjonskrenkelse begått i domstolsbehandlingen ble rettet ved ankeinstansen, jf. Rt. 2003 s. 1671, Rt. 2004 s. 970, Rt. 2007 s. 40, Rt. 2008 s. 1292 og senest HR-2018-1783-A. I sistnevnte sak kom Høyesterett til at krenkelsen «ikke avhjelpes bare ved at Høyesterett konstaterer den». Lagmannsrettens dom ble derfor opphevet så langt den gjaldt det sivilrettslige kravet.
96Sakene omhandler spørsmålet om lagmannsrettens pådømmelse av erstatningskrav i straffesaker krenker uskyldspresumpsjonen i EMK art 6 annet ledd, jf. Rt. 2003 s. 1671, Rt. 2004 s. 970, Rt. 2007 s. 40, Rt. 2008 s. 1292 og senest HR-2018-1783-A. I sistnevnte sak kom Høyesterett til at krenkelsen «ikke avhjelpes bare ved at Høyesterett konstaterer den». Lagmannsrettens dom ble derfor opphevet så langt den gjaldt det sivilrettslige kravet [BH1].
97Jf. Rapport fra Menneskerettighetsutvalget, s. 130, og Innst. 186 S (2013–2014) s. 24. Fra rettspraksis kan nevnes HR-2018-1783-A avsnitt 23, HR-2018-1909-A avsnitt 42 med videre henvisning til Rt. 2014 s. 1292 avsnitt 14.
98Dommen er svært mye diskutert i svensk rettslitteratur. I den svenske debatten er også en annen dom helt sentral, NJA 2014 s. 332, hvor HD med hjemmel direkte i RF tilkjenner erstatning for rådighetsinnskrenkninger. Et antall fiskere hadde lidd økonomisk tap som følge av restriksjoner på fisket i et gitt geografisk område. For en grundig fremstilling av den svenske rettsutviklingen og tilhørende diskusjon, se Jan Kleinemann, «Konstitutionell skadeståndsrätt», Juridisk Tidskrift 2018–19 nr. 1, s. 23–40. Se også Andersson, særlig punkt 5.14.
99Når det gjelder selve erstatningsutmålingen, viser HD at verken nasjonale normer eller normer utviklet for «bestämning av den ersättning som ska utgå för ideell skada vid brott mot Europakonventionen», kan overføres direkte (premiss 10). Utgangspunktet for vurderingen må derfor være «etiska och sociala värderingar baserad skönsmässig bedömning av den skada som typiskt sett kan anses ha uppkommit. Vid den bedömningen bör beaktas de syften som motiverar att ersättning ska utgå samt överträdelsens varaktighet» (premiss 11).
100Rapport fra Menneskerettighetsutvalget, kapittel 14.6.1.
101Bertil Bengtsson, «Skadestånd vid överträdelse av Europakonventionen – den nya lagstiftningen», Svjt 2018 s. 93–127, særlig punkt 2.
102Tilsvarende er fremhevet av Aall og Askeland; se Jørgen All og Bjarte Askeland, «Statens oppreisningsansvar ved menneskerettighetsbrudd», Tidsskrift for erstatningsrett, forsikringsrett og trygderett 2017 nr. 1, s. 3–6.
103Medlemslandene har primæransvaret for å sikre at konvensjonens bestemmelser etterleves. Ordningen er basert på det alminnelige folkerettslige prinsippet om subsidiaritet, se nærværende fremstilling fotnote 29
104Det er like fullt ikke gitt at dette vil være nødvendig, jf. LB-2016-8370 og TOSLO-2013-103468 (glattcelle). Staten ved Regjeringsadvokaten har i disse sakene valgt ikke å anke over oppreisningsspørsmålet til tross for uavklart rettstilstand for statens oppreisningsansvar.
105I forarbeidene til den norske Grunnloven blir det blant annet påpekt at «utfordringene med å finne gode formuleringer som kan forhindre urealistiske forventninger og grunnløse søksmål, taler for at man på generelt grunnlag ikke forsøker å utdype hva som menes med «effective remedy» i Grunnloven», se Rapport fra Menneskerettighetsutvalget, s. 86. Etter min mening er redselen for at en bestemmelse om oppreisningsansvar kunne virke prosessdrivende, adekvat. En slik frykt er neppe en god nok begrunnelse for at skal unnlate å tydeliggjøre retten til oppreisningserstatning ved alvorlige menneskerettskrenkelser. Hensynet til rettssikkerhet og rettslikhet tilsier etter min mening at en bør lovregulere ansvaret.
106Lag (2018:23). SkL 3 kapittel, 4 § lyder i sin helhet slik: «Staten eller en kommun ska ersätta 1. personskada, sakskada, ren förmögenhetsskada och skada på grund av att någon kränks på sätt som anges i 2 kap. 3 §, om skadan uppkommit till följd av att den skadelidandes rättigheter enligt den europeiska konventionen angående skydd för de mänskliga rättigheterna och de grundläggande friheterna har överträtts från statens eller kommunens sida, och 2. annan ideell skada som uppkommit till följd av en sådan rättighetsöverträdelse. Skadestånd enligt första stycket ska endast utges i den utsträckning det är nödvändigt för att gottgöra överträdelsen.»
107Rapport fra Menneskerettighetsutvalget, s. 83.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon