Det har gått en del år siden NAV-reformen av 2006, som ga medlemmer av folketrygden et felles kontaktpunkt inn mot det offentlige og erstattet ytelsene rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførepensjon med arbeidsavklaringspenger.

I etterkant (2010-2011) har en omfattende pensjonsreform blitt gjennomført. Reformen hadde til formål å redusere folketrygdens pensjonsutgifter som følge av den stadig økende gjennomsnittlige levealderen til befolkningen.

Senere har flere korttidsytelser blitt tilpasset muligheten til å ta ut alderspensjon fra fylte 62 år uten at den enkelte trer ut av arbeidslivet. Mange ytelser har videre fått endret beregningsmåten for å løsrive seg fra utmålingsmodellen som tok utgangspunkt i reglene om gammel alderspensjon. De nye uføretrygdreglene av 2015 er et godt eksempel på sistnevnte. Foruten endringen i beregningsmåten ble også uføretrygdreglene vesentlig endret hva gjelder systemet for å kunne ha inntekter ved siden av mottak av uføretrygd.

Maksperioden for arbeidsavklaringspenger er fra januar 2018 endret fra 4 år til 3 år, og det er oppstilt strengere vilkår for forlengelse begrenset til 2 år. For å få forlengelse må sykdommen for det første være hovedårsaken til at medlemmets arbeidsevne ikke er avklart. For det andre må medlemmet enten kunne vise til at vedkommende har gjennomgått langvarig utredning, eller vise til at han/hun har vært forhindret fra å kunne kombinere behandling og arbeidsrettede tiltak. Det kan søkes om arbeidsavklaringspenger igjen først etter en karensperiode på ett år etter utløp av maksperioden.

Det er fra januar 2019 innført nye regler for beregning av sykepenger for arbeidstakere og frilansere, som er tilpasset tilgjengelig informasjon gjennom den såkalte a-ordningen som ble innført i 2015. Etter a-ordningen plikter arbeidsgivere å innrapportere ansettelses- og inntektsforhold m.m. til skatteetaten, arbeids- og velferdsetaten og Statistisk sentralbyrå. I forarbeidene til lovgrunnlaget for endringen ble det understreket at arbeidstakerne fortsatt vil ha samme kompensasjonsnivå på sykepengene som etter tidligere regler. Det er i og for seg riktig at arbeidstakere vil ha 100 % av sykepengegrunnlaget, men måten sykepengegrunnlaget fastsettes på etter de nye reglene, kan gi enkelte medlemmer mindre sykepenger enn før. Endringer av beregningsreglene for sykepenger får også betydning for pleie-, omsorgs- og foreldrepenger ettersom disse følger utmålingsreglene som gjelder for sykepenger.

Fra januar 2019 beregnes dagpenger under arbeidsledighet på en mindre gunstig måte. Tidligere dannet gjennomsnittsinntekten de siste tre årene innenfor 6 G grunnlaget for dagpengene. Nå skal maksgrensen på 6 G gjelde hvert av årene i treårsperioden.

Debatten om endringer i sykepengeordningen har nylig blusset opp igjen. Et ekspertutvalg la i slutten av mars 2019 fram et forslag om reduksjon i sykepengedekningen til kraftige protester fra arbeidstakerorganisasjonene. Det er foreløpig uklart om det blir noen endringer i sykepengereglene.

Det har de siste årene også vært diskutert om trygdemottakere som er bosatt og oppholder seg utenfor Norge, skal ha reduserte ytelser da ytelsene etter folketrygdloven er tilpasset levekostnadene i Norge, som normalt er betydelige høyere enn i andre land. Det har ikke blitt fremsatt formelt lovforslag om endringer på dette punktet.

Det er til gjengjeld ventet at etterlatteytelsene vil bli endret i nær fremtid. Et ekspertutvalg har blant annet foreslått en tidsbegrenset omstillingsstønad, og at det innføres nye regler for barnepensjon (NOU 2017: 3). Høringen er allerede gjennomført.

Over tid har størrelsen på en rekke trygdeytelser blitt redusert. Stadig flere ytelser betraktes i større grad som redskap for å få folk i arbeid fremfor å gi rettigheter, jf. arbeidslinja. Det er videre skapt større kløft mellom ytelser som arbeidsavklaringspenger og uføretrygd enn det som var situasjonen før innføringen av arbeidsavklaringspenger. De utallige endringene som har funnet sted siden vedtakelsen av gjeldende folketrygdlov, har for lengst forrykket balansen internt mellom ytelsene i folketrygdloven, men også relatert til privat forsikring og sosialtjenesten. Det er derfor behov for en systematisk gjennomgang av folketrygdloven, hvor forholdet mellom de ulike ytelser og ordninger diskuteres.

Med unntak av utvidelsen av pleiepengeordningen og enkelte andre unntak, innebærer endringene i folketrygdloven de siste årene innstramninger av ulik karakter til ugunst for medlemmene. Etter Høyesteretts praksis er det kun «klart urimelig eller urettferdig» tilbakevirkning som kan sies å være i strid med Grunnloven, jf. særlig Rt. 1996 s. 1415 og Rt. 1996 s. 1440. Lovgiver er altså gitt stort handlingsrom til å foreta innskrenkninger i trygdeytelser.

Lovgiver har til en viss grad gjennom ulike overgangsregler ivaretatt medlemmenes behov for forutberegnelighet og hensynet til at ny lovgivning ikke bør gripe inn i opparbeidede rettigheter. Men reglene ivaretar ikke medlemmenes interesser fullt ut. Det har man blant annet sett i relasjon til pensjons- og uførereformen. Etter pensjonsreformen ble pensjoner under utbetaling regulert lavere enn lønnsveksten. Uføretrygd ble etter endringen i 2015 skattlagt som lønnsinntekt, noe som medførte at ytelsen ga lavere kompensasjon av inntekt før uførhet enn tidligere. Deler av reduksjonen ble avhjulpet gjennom overgangsordninger som ble utformet som individuelt beregnet skattefradrag i tre år, med gradvis nedtrapping av fradraget.

Fjorårets endringer i arbeidsavklaringsreglene har også skapt flere kritiske medieoppslag i den senere tid. Mange personer har fått stanset ytelsen uten varsel og vedtak, og flere har vært nødt til å søke om sosialstønad, mens andre har vært avhengige av å låne penger av familie og venner, eller i verste tilfelle vært nødt til å selge sin bolig.

På bakgrunn av de siste års endringer er det betimelig å spørre om det er grunnlag for å tenke nytt rundt lovgivers endringskompetanse, som i stor grad synes å være overlatt til hva det aktuelle fagdepartementet til enhver tid finner hensiktsmessig og rimelig.

Ut fra medlemmenes perspektiv ville det ideelle ha vært at opparbeidede rettigheter ivaretas uinnskrenket. Det kan av den grunn være aktuelt å børste støv av Trygdelovutvalgets forslag i NOU 1990: 20. Utvalget ble ledet av professor Asbjørn Kjønstad, og utredningen ligger til grunn for gjeldende folketrygdlov. Utvalget foreslo at opparbeidede rettigheter ikke skulle røres av lovgiver, jf. side 107–108. Forslaget er fornuftig og naturlig i en godt oppbygget velferdsstat som den norske.

Det bør også diskuteres om vernet kan gjøres enda videre enn Trygdelovutvalgets forslag. Mange kan være enige i at innvilget/opparbeidet ytelse må vernes mot fremtidige endringer. Det kan likevel diskuteres om det bør brukes andre markører ved vern mot fremtidige endringer. For en person som for eksempel blir syk og ikke kommer ut i arbeid igjen, bør det vurderes om tidspunktet for sykdomsutbruddet bør legges til grunn for hvilket regelverk som skal gjelde ved behandlingen av sykepenger, arbeidsavklaringspenger og uføretrygd.

Dersom det ikke skulle være aktuelt å begrense dagens materielle handlingsrom for lovgiver, bør det vurderes om det bør innføres andre former for begrensninger i endringskompetansen. Situasjonen i dag er at folketrygdloven endres til stadighet, tidvis flere ganger i løpet av samme år, og gjerne med knappe forarbeider. Det kan vurderes å sette begrensninger for hvor ofte folketrygdloven kan endres. Endringer ville da komme mer samlet og trolig være bedre gjennomarbeidet enn det som enkelte ganger er tilfellet i dag.

Rettssikkerhetsmessige aspekter gir også grunn til å sette grenser for iveren etter å endre reglene. Trygderetten er et felt hvor mange rettsspørsmål ikke blir brakt inn for Trygderetten og de alminnelige domstoler. Det kan videre ta ca. 2 år fra klagen til NAV til Trygderetten avsier kjennelse i saken. NAV får i stor grad fastlegge innholdet i reglene selv og får utviklet en forvaltningspraksis som i stor grad blir lagt til grunn også av Trygderetten. Forvaltningen, som allerede er nokså enerådende på dette rettsfeltet, får enda mer å si på grunn av stadige nye regler som må utfylles uten umiddelbar, uavhengig kontroll.

Som følge av de siste års fokus på folketrygdens økte utgifter er det grunn til å forvente ytterligere nedskjæringer i trygdeytelsene fremover. Det nåværende endringsregimet vil oppleves langt mer dramatisk for medlemmene i økonomiske nedgangstider. Mens det ennå er gode tider, bør vi derfor innføre mer balanserte modeller for endringer av trygdelovgivningen enn det som er situasjonen i dag.