Forfatteren undersøker ved hjelp av en rettsøkonomisk modell hvilke insentivvirkninger som inntrer som følge av folketrygdlovens regler om avkortning av uføretrygd der den uføre har inntekt fra arbeid. Uføretrygden skal avkortes etter mottagerens kompensasjonsgrad, som avhenger av vedkommendes inntekt før uførhet. Personer med lav inntekt før uførhet vil ha høy kompensasjonsgrad, og vil dermed få stor avkortning av sin uføretrygd. Personer med høy inntekt før uførhet får lavere avkortning. Effekten forsterkes betraktelig når det også tas hensyn til nettovirkning etter skatt. Med modellens forutsetninger og reglenes bruttovirkning lagt til grunn kommer den uføre til å utnytte sin restarbeidsevne frem til inntekten utgjør noe over 70 % av inntekt før uførhet. Med reglenes nettovirkning tatt i betraktning er det tvilsomt om uføre i praksis vil ha insentiver til å utnytte restarbeidsevnen forbi inntektsgrensen på 0,4 ganger folketrygdens grunnbeløp. Forfatteren nevner enkelte forslag til justeringer av regelen, som kan tenkes å gi andre og bedre insentivvirkninger.

Nøkkelord: trygderett, rettsøkonomi, uføretrygd, insentivvirkninger ved samtidig arbeid