Artikkelen undersøker om Høyesteretts tilnærming til erstatningsvern ved personskade i tilstrekkelig grad ivaretar kvinners erstatningsrettslige stilling på saksområder hvor kvinner er typiske skadelidte. Utgangspunktet for analysen er senere års rettspraksis, hvor spørsmålet om erstatningsvern avgjøres etter en bredt anlagt interesseavveining. Et fellestrekk ved dommene er at det er vanskelig å komme utenom et kjønnsperspektiv; de omhandler saksområder hvor kvinner er typiske skadelidte. Spørsmålet om det er rom for et kvinneperspektiv i erstatningsrettslige ansvarsvurderinger, og hvilken rettslige forankring det skal ha, synes hittil utprøvd i norsk erstatningsrett. Artikkelen løfter videre frem FNs kvinnediskrimineringskonvensjon (KDK) – en konvensjon som fremstår som et tilnærmet ukjent rettsgrunnlag i norsk rett, til tross for sin særlige rettskildemessige status – og undersøke konvensjonens gjennomslagskraft.

Nøkkelord: Erstatningsvern, kvinners erstatningsrettslige stilling, diskriminering, prostitusjonsinntekter, uønsket barn, Kvinnediskrimineringskonvensjonen (KDK), folkerett