De siste årene har vi sett utviklingen av en ny type medier i samfunnet: det som kalles «sosiale medier». Sosiale medier har på kort tid blitt svært populære. Facebook, Snapchat, Instagram og Twitter er de mest populære sosiale mediene i Norge. Den globale gjennomsnittspersonen tilbringer nå så mye tid på sosiale medier at det fordelt over hele livet vil bli 5 år og 4 måneder.1 Brukerne av sosiale medier publiserer hver dag store mengder privat informasjon om andre, bilder av andre og beskyldninger mot andre. Vi har fått nye fenomener og begreper som nettmobbing, hevnporno, «exposed» og «fake news». En av de viktigste og mest utfordrende oppgavene retten står overfor i vår tid, er etter mitt syn å normere adferden til brukerne av sosiale medier og sørge for rettssikkerhet ved denne type krenkelser.

Erstatningsretten spiller en viktig rolle i dette arbeidet. På området for vern av ære og omdømme, som grovt sagt er et vern mot udokumenterte beskyldninger, er erstatningsrettslig søksmål nå eneste mulighet for å oppnå rettferdighet. Det erstatningsrettslige vernet av æren og omdømmet fremkommer av skadeserstatningsloven (skl.) § 3-6a. Æren og omdømmet var tidligere også strafferettslig beskyttet, men i den nye straffeloven ble bestemmelsene om ære- og omdømmekrenkelser fjernet. Man kan altså ikke lenger bli møtt med straff for å ha ærekrenket noen, men bare med sivilrettslige sanksjoner. Avkriminaliseringen av ære- og omdømmekrenkelser ble blant annet begrunnet med at «bruken av straff for å motvirke ærekrenkelser har vært meget beskjeden i nyere tid».2 Erstatningsretten har derimot vært viktig for å motvirke ærekrenkelser. Vi har hatt mange erstatningsrettslige saker om ære- og omdømmekrenkelser mot norsk presse,3 og i det siste har vi også sett flere slike saker mot brukere av sosiale medier. For eksempel ble en mann nylig dømt til å betale 50 000 kroner i oppreisning til YouTube-stjernen Dennis Vareide for å ha publisert ærekrenkende beskyldninger mot ham.4

Erstatningsretten spiller også en viktig rolle når det kommer til å motvirke krenkelser av privatlivets fred og retten til eget bilde. Det erstatningsrettslige vernet av privatlivets fred fremkommer av skl. § 3-6. Retten til eget bilde er forankret i åndsverkloven (åvl.) § 45c, jf. § 55. Retten til eget bilde overlapper med vernet av privatlivets fred, idet vernet av privatlivets fred også omfatter bilder.

I motsetning til æren og omdømmet er vernet av privatlivets fred og eget bilde fortsatt også strafferettslig regulert. Det strafferettslige vernet er forankret i henholdsvis straffeloven (strl.) §§ 266 og 267 og åvl. § 45c, jf. § 54 første ledd bokstav b.

Det er verdt å merke seg at frem til 2013 gjaldt ikke reglene om vern av privatlivets fred på internett. Dette fordi ytringene må være fremsatt «offentlig» for å kunne rammes av bestemmelsene om vern av privatlivets fred, og straffeloven inneholdt en legaldefinisjon av «offentlig handling» som ikke omfattet fremsettelse av ytringer på internett. Det erstatningsrettslige vernet på dette området er i norsk rett nært knyttet til det strafferettslige. Høyesterett har blant annet uttalt at «[u]t fra tilblivelseshistorien til § 3-6» må begrepene i bestemmelsen «forstås med det innhold de har strafferettslig».5 Ved vurderingen av om vilkåret «offentlig» er oppfylt, har Høyesterett lagt legaldefinisjonen i straffeloven til grunn, også i erstatningsrettslige søksmål.6 Legaldefinisjonen i straffeloven ble imidlertid endret i mai 2013, og i dag er ytringer på internett, herunder i sosiale medier, i de fleste tilfeller klart å anse som «offentlige» ytringer. Det avgjørende er at ytringen er «egnet til å nå et større antall personer». Med «et større antall personer» menes ca. 20–30 personer. At en nettside er lukket i den forstand at det kreves innlogging eller passord for å få tilgang til den, forhindrer ikke at ytringene på nettsiden kan være å anse som offentlige.7

Det erstatningsrettslige vernet av privatlivets fred er altså nært knyttet til det strafferettslige, men på samme måte som for ære- og omdømmekrenkelser er det tradisjonelt erstatningsrettslige søksmål som har dominert. Det er særlig oppreisningssanksjonen som har vært viktig. Idømmelse av plikt til å betale erstatning for økonomisk tap er som regel ikke aktuelt, fordi den omtalte eller avbildede sjelden kan bevise å ha lidd et økonomisk tap som følge av de fremsatte ytringene. Til gjengjeld kan beløpet ytreren pålegges å betale i oppreisning, være relativt høyt. For eksempel ble Se og Hør dømt til å betale to kjendiser 160 000 kroner hver i Rt. 2007 s. 687 (Big Brother). Se og Hør hadde publisert tre reportasjer om samlivsforholdet mellom de to. Se og Hørs redaktør måtte betale til sammen 60 000 kroner, mens journalistene måtte ut med 20 000 kroner hver.

Innføringen av sosiale medier har riktignok medført en økning i bruken av det strafferettslige vernet av privatlivets fred. For eksempel ble en mann nylig dømt til betinget fengsel i 36 dager samt en bot på 10 000 kroner for å ha publisert gjentatte meldinger over lengre tid på internett, SMS og via Facebook av truende og sjikanerende karakter mot en barnevernsleder og hans familie.8 Vi har også flere eksempler på at straff er idømt personer som har spredt nakenbilder i sosiale medier.9 Håndballspilleren Nora Mørk har anmeldt en rekke menn for å ha spredt private bilder av henne. Foreløpig er ni av dem ilagt bøter på mellom 10 000 og 15 000 kroner.

Selv om vi de siste årene har sett flere straffesaker som har omhandlet publisering av private forhold og bilder i sosiale medier, er erstatningsretten fortsatt av stor betydning ved slike krenkelser. Oppreisningskrav fremmes ofte i disse sakene, enten i forbindelse med en straffesak eller i et eget, sivilt søksmål. I tillegg til å anmelde menn som har spredt bilder av henne, har eksempelvis Nora Mørk også gått til sivilrettslig søksmål mot mennene med krav om 150 000 kroner i oppreisning fra hver av dem.

En mulig årsak til at mange velger å gå til erstatningsrettslig søksmål i disse situasjonene, er at det viktigste for den krenkede ofte vil være nettopp å få økonomisk oppreisning, i tillegg til i det hele tatt å vinne frem med et søksmål.10 Et erstatningsrettslig søksmål og idømmelse av oppreisning er dermed godt egnet til å ivareta hensynet til den som har blitt krenket. Muligheten for å måtte betale oppreisning på ikke helt ubetydelige summer kan også ha en god preventiv virkning på brukerne av sosiale medier.

Norges menneskerettslige forpliktelser tilsier også at anvendelse av det sivilrettslige vernet av privatlivets fred og eget bilde bør være aktuelt i flere tilfeller enn anvendelse av det strafferettslige vernet. EMD uttaler at det å bli strafferettslig dømt er «a serious sanction, having regard to the existence of other means of intervention and rebuttal, particularly through civil remedies».11 Tersklene for å idømme straff og erstatning bør dermed etter mitt syn, i motsetning til det Høyesterett som vist ser ut til å ha lagt til grunn, være forskjellige.12 Straff bør reserveres for de grove tilfellene, slik som publisering av nakenbilder.

Vi kan nok vente oss mange spennende erstatningsrettslige søksmål og avgjørelser om krenkelser i sosiale medier i fremtiden.