Artikkelen omhandler spørsmålet om forsikringsselskapenes kontraheringsplikt etter fal. § 3-10 og § 12-12. Bestemmelsene kom inn i fal. ved en lovendring i 2008 i forbindelse med at selskapene i stadig større grad avslo søknader om forsikring. Før vedtagelsen av reglene var det antatt i teori og praksis at det gjaldt regler om kontraheringsplikt på ulovfestet grunnlag. Gjennomgangen av reglene viser at de materielt sett i stor utstrekning fremstår som en kodifisering av tidligere ulovfestede regler, men at de også inneholder nye elementer, bl.a. ved krav om begrunnelse og henvisning til tvisteløsning gjennom nemndsystemet. Dette har ført til mer aktiv kontroll med avslag på forsikring enn det som var mulig under de tidligere reglene, og har særlig gitt seg utslag i mange saker om personforsikring.

Artikkelen belyser hvordan krav om pasientskadeerstatning blir vurdert når pasienten anfører å ha blitt påført en pasientskade som følge av informasjonssvikt. Fremstillingen konsentreres særlig om kravet til faktisk årsakssammenheng, og vurderingen av om det kan konstateres et hypotetisk samtykke fra pasienten til den aktuelle behandlingen dersom man «tenker bort» informasjonssvikten, i tråd med betingelseslæren. Sett i lys av at pasientens rettigheter har blitt betydelig styrket gjennom lovbestemte krav til informasjon og gyldig samtykke før medisinsk behandling, er det grunn til å problematisere om vurderingen av hypotetisk samtykke er egnet til å ivareta de nevnte rettighetene på en tilstrekkelig god måte. Artikkelen presenterer og analyserer en rekke vedtak fra Pasientskadenemnda/Helseklage. Forfatteren stiller seg kritisk til eksisterende praksis hva gjelder bruk av hypotetisk samtykke og turnering av spørsmålet om årsakssammenheng. Artikkelen er basert på forfatterens avsluttende masteroppgave.

Artikkelen er en kommentar til artikkelen advokat Tom Sørum har skrevet – Om medisinsk sakkyndighet i pasientskadesaker – noen utfordringer. Den sier noe om hvem NPE er, og hva som er organets samfunnsoppgave. Videre gis det et innblikk i hvordan NPE jobber med medisinsk sakkyndighet under ansvarsutredningen og når erstatningen skal utmåles. Den omhandler også utformingen og innholdet i mandater, kvaliteten på sakkyndige vurderinger og medisinsk kompetanse. Det er gitt utdypende forklaringer om fastsettelse av medisinsk invaliditetsgrad (VMI) og bruk av intern invaliditetstabell.