Etter en oversikt over de første avtaler om regulering av biltrafikk og forsikringsplikt over landegrenser presenterer forfatteren sentralt EU/EØS-regelverk på området, som motorvogndirektivene, Brussel I-forordningen/Luganokonvensjonen og forordningen om lovvalgsregler for forpliktelser utenfor kontrakt (Roma II). På bakgrunn av enkelte bestemmelser i motorvogndirektivene fravek EU-domstolen i desember 2007 hovedregelen i Brussel I/Lugano om at saksanlegg må skje i skadelandet eller i saksøktes hjemland – fra da av kan man etter trafikkskade i utlandet også anlegge sak i sitt hjemland. Kompliserte formelle krav om oversettelse av stevning og andre dokumenter til fremmed språk og om korrekt forsendelse av dokumentene til utenlandsk motpart var imidlertid en høy terskel for mange, ikke minst da saksøker først måtte legge ut tidvis store beløp. I oktober 2013 kom dommerne i Luxemburg til at saksøker også kan sende stevning og dokumenter til den etter motorvogndirektivene allerede obligatoriske skaderepresentanten for det utenlandske forsikringsselskapet. Representanten har ikke passiv søksmålskompetanse, men fungerer nå som en allerede oppnevnt prosessfullmektig for det utenlandske selskapet.

Nøkkelord: trafikkskade, trafikkforsikring, lovvalg, verneting, skaderepresentant, Luganokonvensjonen