Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Forsikring av ulovlig interesse



Trine-Lise Wilhelmsen har siden 1995 vært professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo, tilknyttet Nordisk Institutt for Sjørett. Hun underviser i forsikringsrett, sjørett, petroleumsrett og erstatningsrett, og har skrevet en rekke artikler og bøker innenfor fagområdene forsikringsrett, sjøforsikringsrett, sjørett, erstatningsrett, avtalerett og rettsøkonomi. E-post: t.l.wilhelmsen@jus.uio.no.

Artikkelen omhandler forsikring av ulovlig interesse, som betyr forsikring hvor det hefter et ulovlig forhold ved den økonomiske interessen som er gjenstand for forsikring. Artikkelen gir en presentasjon av utviklingen av hjemmelen for at forsikring av ulovlig interesse medfører at avtalen er ugyldig og analyserer begrepet «ulovlig interesse» med utgangspunkt i rettspraksis og nemndspraksis. Det gis også en fremstilling av alternative klausuler som benyttes i praksis for å regulere sider av dette spørsmålet. Konklusjonen er at vurderingen av om interessen er lovlig er konkret og skjønnsmessig, men gir samtidig fleksibilitet til å sikre rimelige løsninger i praksis.

Nøkkelord: Forsikringsavtale, Ulovlig interesse, NL 5-1-2, FAL 1930 §35, Ugyldighet, Heleri, Risikoendring

Artikkelen omhandler forsikring av ulovlig interesse, som betyr forsikring hvor det hefter et ulovlig forhold ved den økonomiske interessen som er gjenstand for forsikring. Artikkelen gir en presentasjon av utviklingen av hjemmelen for at forsikring av ulovlig interesse medfører at avtalen er ugyldig og analyserer begrepet «ulovlig interesse» med utgangspunkt i rettspraksis og nemndspraksis. Det gis også en fremstilling av alternative klausuler som benyttes i praksis for å regulere sider av dette spørsmålet. Konklusjonen er at vurderingen av om interessen er lovlig er konkret og skjønnsmessig, men gir samtidig fleksibilitet til å sikre rimelige løsninger i praksis.

1. Innledning

Temaet for denne artikkelen er forsikring av ulovlig interesse. Forsikring innebærer at en part – forsikringstaker1 – overfører risiko til et forsikringsselskap2 mot å betale en premie. Den risikoen som overføres, er knyttet til en interesse på forsikringstakerens hånd. Den forsikrede interesse kan være en persons liv eller helse (personforsikring), eller en økonomisk verdi (skadeforsikring). Begrepet «ulovlig interesse» kan ikke gis noen entydig definisjon,3 men kjernen i begrepet er at det hefter noe ulovlig ved interessen. Dette er ikke særlig aktuelt for personforsikring, men ved forsikring av økonomiske verdier kan den forsikrede interessen være ulovlig, f.eks. ved at gjenstanden som forsikres i seg selv er ulovlig (forsikring av narkotika) eller hvor man forsikrer inntekt som er ervervet ved ulovlig virksomhet.

Forsikring av ulovlig interesse er ikke en ny problemstilling, men tradisjonelt har det vært få saker som omhandlet dette spørsmålet. Dette har endret seg i de senere år, hvor selskapene både i rettspraksis og nemndspraksis har påberopt seg at forsikringsavtalen er ugyldig fordi den forsikrede interessen er ulovlig. Selskapene har fått medhold i noen rettssaker, men i nemndspraksis har nemndas flertall i de fleste sakene konkludert med at det ikke forelå en ulovlig interesse. Nemndas mindretall – selskapsrepresentantene – har derimot i flere av disse sakene konkludert med at interessen var ulovlig. Dette kan tyde på at det hersker usikkerhet i praksis om hvordan reglene om ulovlig interesse skal tolkes, og kanskje også at reglene oppfattes som mindre hensiktsmessige av forsikringsselskapene. Det kan derfor ha interesse å analysere begrepet «ulovlig interesse» nærmere og i denne sammenheng også undersøke om det finnes alternative løsningsmodeller som kan fungere bedre. Både i vanlige forbrukerforsikringsavtaler og i sjøforsikring har man forskjellige typer av klausuler for å løse sider ved dette problemet.

I det følgende gis først i punkt 2 en oversikt over de relevante rettskilder. Ipunkt 3 redegjøres det for utviklingstrekk knyttet til hjemmelen for å etablere ulovlig interesse. Ipunkt 4 analyseres begrepet ulovlig interesse. Deretter skisseres noen alternative løsningsmuligheter hentet fra forskjellige forsikringsvilkår i punkt 5.

2. Rettskilder

Kontrakter om forsikring er regulert i forsikringsavtaleloven 16.juni nr.69 1989 (FAL). Skadeforsikring er regulert i lovens del A. Loven er i utgangspunktet preseptorisk til fordel for den som utleder rett mot selskapet, jf. §1-3 første ledd. Loven inneholder imidlertid ingen regler om ulovlig interesse. Hjemmelen for vurdering av denne problemstillingen er derfor først og fremst NL 5-1-2 om avtaler som strider mot lov og ærbarhet. Denne bestemmelsen er preseptorisk og generell og gjelder derfor for alle typer av forsikring.

Forsikring av ulovlig interesse er imidlertid også regulert i forsikringsvilkårene. Forsikringsvilkårene i landbasert forsikring er utformet av de enkelte selskaper, og noen av selskapene har tatt inn klausuler om ulovlig interesse eller klausuler som berører sider ved dette spørsmålet. Disse omtales derfor også i denne artikkelen.

Sjøforsikring er derimot regulert i fremforhandlede sjøforsikringsplaner som nærmest har karakter av privat lovgivning.4 I dag brukes Nordisk Sjøforsikringsplan av 2013, Versjon 2016 (NP)5 og Vilkår for transportforsikring av varer av1995, Versjon 2004 (VTV)6. Regler om ulovlig interesse finnes i NP §3-16 og VTV §18 nr. 4.

Sjøforsikringsvilkårene er publisert med tilhørende forarbeider.7 Disse forarbeidene tillegges betydelig vekt i tolkningen av vilkårene.8

I tillegg finnes det en del praksis av betydning. Rettspraksis er riktignok begrenset til en Høyesterettsavgjørelse og noen få underrettsdommer. Derimot er det en del avgjørelser fra Finansklagenemnda Skade, tidligere Forsikringsskadenemnda, som angår denne problemstillingen. En avgjørelse fra Finansklagenemnda er ifølge Avtale om Finansklagenemnda mellom Forbrukerrådet, Næringslivets Hovedorganisasjon, Finans Norge, Finansieringsselskapenes Forening og Verdipapirfondenes Forening, punkt 3 nr. 11, rådgivende. Et selskap som ikke vil følge avgjørelsen, må imidlertid melde fra om dette innen en viss tidsfrist og normalt også dekke kundens saksomkostninger ved etterfølgende domstolsbehandling av tvisten.9 Andre selskaper er ikke bundet av avgjørelsen. Men om et annet selskap avslår forsikring fordi interessen er ulovlig og sikrede bringer saken inn for Finansklagenemnda, vil nemnda normalt følge sin egen praksis. Dette betyr at sakene blir veiledende for rettstilstanden inntil en sak går videre til domstolene. Rettspraksis viser at nemndspraksis i rettskildesammenheng oppfattes som en relevant faktor. Den vekten som legges på nemndspraksis er imidlertid meget varierende, og det er derfor vanskelig å si hvor mye vekt slik praksis generelt har.10

Artikkelforfatteren er i dag formann i nemnda, og har vært med på en del av de relevante avgjørelsene. Dette tilsier i utgangspunktet forsiktighet med å referere til dem. På den annen side illustrerer denne praksisen de problemer som oppstår og også forskjellen i tolkningen mellom representantene for forsikringsselskapene på den ene siden og nemndas tre nøytrale medlemmer og forbrukerrepresentantene på den andre siden. Avgjørelsene gir også et bilde av rettstilstanden i den forstand at uttalelsene vil bli fulgt av nemnda frem til man får en avvikende rettsavgjørelse. Disse avgjørelsene er derfor referert i artikkelen.

3. Noen utviklingstrekk

FAL 1989 inneholder som nevnt ingen regler om ulovlig interesse. Det gjorde derimot FALs forgjenger, forsikringsavtaleloven 1930, som i §35 sa at «enhver lovlig interesse» kunne være gjenstand for forsikring. En ulovlig interesse kunne derfor ikke være gjenstand for forsikring, og avtalen var i så fall ikke gyldig.11 Bruken av begrepet interesse hadde sammenheng med at det ifølge FAL 1930 var «interessen» i en gjenstand og ikke gjenstanden selv som var dekket av forsikring.12 Bestemmelsen var en av få regler om ugyldighet i forsikringsretten,13 men verken forarbeider eller litteratur gir noen begrunnelsen for den.14 Den ble for øvrig lite benyttet, og det er kun en publisert tingrettsdom15 knyttet til denne bestemmelsen.

Begrunnelsen for at bestemmelsen ikke ble videreført er ifølge forarbeidene til FAL 1989 at det var uklart hva som lå i bestemmelsen og at den derfor kunne være misvisende i sin absolutte form.16 Utvalget peker også på at det var andre bestemmelser som det var mer nærliggende å anvende for å unngå forsikring av ulovlig interesse. De mest relevante var NL 5-1-2 og avtaleloven §36.17 Forarbeidene konkluderer imidlertid ikke mht. hvilken bestemmelse som skal anvendes.

Spørsmålet om forsikring av ulovlig interesse var første gang oppe i Høyesterett i Rt. 2006 s.328. Saken gjaldt motorvognforsikring mellom selskapet X og forsikringsselskapet. Den forsikrede bilen var kjøpt av A med penger skaffet til veie ved straffbare handlinger og solgt til X. Avtalen var signert av styreformann og eneaksjonær i X, B. Høyesterett fant at B da han inngikk avtalen med A, begikk en helerihandling som var grovt uaktsom, jf. strl. 1902 §317, og at forsikringsavtalen var ugyldig fordi den gjaldt en ulovlig interesse, jf. NL 5-1-2.

Bruken av NL 5-1-2 som hjemmel for ugyldighet ved ulovlig interesse har tilslutning i nemndspraksis18 og juridisk litteratur.19

NL 5-1-2 rammer avtaler som strider mot lov og ærbarhet. En forsikringsavtale er ikke ulovlig i seg selv. Bestemmelsen kan imidlertid også ramme avtaler som isolert sett er akseptable, når disse knytter seg til et betent eller ulovlig hovedforhold. Dette uttrykkes gjerne slik at når hovedforholdet er «reprobert», blir sideavtalene ugyldige.20 At hovedforholdet er «reprobert» betyr at domstolene overhodet ikke må befatte seg med avtalekomplekset. Blir det reist sak av en part mot en annen om et reprobert rettsforhold, skal domstolen avvise saken ex officio. Begrunnelsen er at domstolen ikke skal medvirke til et oppgjør mellom kjeltringer.21 Et eksempel fra forsikringsretten kan være en forsikringsavtale knyttet til et parti narkotika. Man kan imidlertid ikke trekke klare grenser om ugyldighetsregelens rekkevidde gjennom bruk av ordet «reprobert». Ugyldighetsspørsmålet avhenger av en sammensatt vurdering, hvor bl.a. graden av tilknytning mellom hovedforhold og sideavtale har betydning.22 Spørsmålet blir derfor i det følgende når den forsikrede interessen er ulovlig på en slik måte at den rammes av NL 5-1-2.

4. Når er interessen ulovlig?

4.1 Noen utgangspunkter

NL 5-1-2 taler om avtaler i strid med lov og ærbarhet, eller moral. Ivår sammenheng må det ulovlige eller umoralske hefte ved den økonomiske interessen som er gjenstand for forsikring. At noe er i strid med loven, betyr at forholdet er ulovlig. Formuleringen «i strid med ærbarhet» rekker imidlertid lenger og forutsetter ikke at forholdet er ulovlig. FAL 1930 §35 snakket derimot om «ulovlig interesse» og forarbeidene til FAL 1989 synes å forutsette at dette utgangspunktet også skal gjelde for NL 5-1-2. En slik forståelse er også lagt til grunn i nemndspraksis.23 Ugyldighet forutsetter derfor at det knytter seg noe ulovlig til interessen.

NL 5-1-2 gir ikke grunnlag for å gradere ulovlighet i forhold til ugyldighetssanksjonen. Forarbeidene til FAL uttaler derimot at «en interesse kan være forsikringsmessig selv om den har et visst ulovlig anstrøk. F.eks. må et TV-apparat som det ikke betales lisens for, kunne forsikres».24 At interessen har et «ulovlig anstrøk» er derfor ikke tilstrekkelig til at den rammes av NL 5-1-2.

Spørsmålet blir da hvilken grad av ulovlighet som er tilstrekkelig til at avtalen er i strid med loven og ugyldig etter NL 5-1-2. Utgangspunktet i forarbeidene er at «massivt ulovlige interesser» ikke kan forsikres, og utvalget henviser til økonomiske interesser knyttet til ulovlige narkotiske stoffer, ulovlig spritproduksjon osv. som eksempler.25 I Rt. 2006 s 328 uttaler Høyesterett om B’s kjøp av bilen at det dreier seg om et «relativt alvorlig og klart samfunnsskadelig forhold av en type som de lovgivende og rettshåndhevende myndigheter i de senere år har satt mye inn på å bekjempe» (avsnitt 42). Samtidig sier Høyesterett at det ikke er noen forutsetning at det er reist straffesak mot sikrede (avsnitt 44).

Mellom de ytterpunkter som her skisseres, ligger det en rekke forhold hvor interessen er mer eller mindre ulovlig. Islike tilfeller gir verken begrepet «ulovlig interesse» eller bestemmelsen i NL 5-1-2 særlig veiledning. Forarbeidene peker imidlertid på noen momenter som ville være relevante i forhold til den tidligere bestemmelsen i FAL 1930 §35: «karakteren av det ulovlige forhold, hvor nær forbindelse det er mellom den forsikrede interesse og dette forhold, sikredes subjektive klanderverdighet, sammenhengen mellom det ulovlige forhold og skaden osv.».26 Samtidig sier lovutvalget at

«Utvalget går ikke inn for endring av rettstilstanden når det gjelder «lovlig interesse» som vilkår for gyldig forsikringsavtale. Som det fremgår av pkt. 6.2.1 foran, er det imidlertid neppe nødvendig med en egen bestemmelse i forsikringslovgivningen for å fastslå dette. Avtale om forsikring av ulovlig interesse vil kunne kjennes ugyldig etter den alminnelige regel i NL 5-1-2 om avtaler «imod Loven, eller Ærbarhed». Også avtaleloven §36 kan tenkes anvendt ved forsikring av tvilsomme økonomiske interesser».27

Det er naturlig å tolke dette slik at selv om lovutvalget mener det ikke er nødvendig med en egen hjemmel i FAL for at avtaler om forsikring av ulovlig interesse er ugyldige, skal man ved anvendelsen av NL 5-1-2 eller avtalel. §36 i forhold til dette spørsmålet ta utgangspunkt i de samme tolkningsmomenter som gjaldt i forhold til FAL 1930 §35.28 Disse er ikke nødvendigvis uttømmende. Utvalget sier også at

«Avtalefrihetens grenser bør her følge ensartede prinsipper enten det dreier seg om forsikringsavtaler eller f eks kreditt- eller kausjonsavtaler. De alminnelige kontraktsrettslige regler og prinsipper bør derfor komme til anvendelse også på forsikringsavtaler.»29

De momentene som nevnes i tilknytning til FAL 1930 §35, er imidlertid tilpasset de karakteristiske trekkene ved forsikringsavtaler, og i praksis har man også så langt tatt utgangspunkt i disse momentene. Denne fremgangsmåten følges derfor her.

Man kan etter dette reise spørsmål om hva man har oppnådd med å erstatte FAL §35 med NL 5-1-2. NL 5-1-2 gir liten veiledning i forhold til spørsmålet og løser ikke de grenseproblemer som oppstår. Hvis man uansett skal anvende de momenter som er utledet fra FAL 1930 §35, virker det lite hensiktsmessig å knytte disse til NL 5-1-2. En bestemmelse i FAL ville i større grad åpnet for systembetraktninger som støtteargumenter i vurderingen og gitt grunnlag for en dynamisk tolkning hvor man kunne ta hensyn til de særlige forhold som gjelder forsikringskontrakter.

4.2 Karakteren av det ulovlige forholdet

Det første momentet som nevnes i forarbeidene, er «karakteren av det ulovlige forholdet». Dette momentet refererer til hvor graverende det ulovlige forholdet er, eller graden av ulovlighet. Ytterpunktene er som nevnt at massivt ulovlige forhold ikke kan forsikres, men at avtalen ikke blir ugyldig selv om interessen har et «ulovlig anstrøk». Ipraksis har overtredelse av den alminnelige straffeloven ofte medført at interessen ansees for ulovlig og avtalen ugyldig:

Rt. 2006.328 referert foran gjaldt overtredelse av strl. 1902 §317 om heleri. IRG 2005 s. 29 (Borgarting) kjøpte forsikringstaker en engelsk sportsbil i Luxembourg. Retten fant at han burde skjønt at han kjøpte tyvegods, og at eieren manglet rett til bilen etter godtroloven §1 nr. 2. Bilens falske chassisnummer ble ikke oppdaget i Norge. Bilen ble derfor registrert og kunne forsikres. Lagmannsretten fant etter en konkret interesseavveining, der det blant annet ble lagt vekt på at det ikke ville være rimelig å gi forsikringstaker krav på erstatning etter forsikringsavtalen, at den forsikrede interesse ikke var lovlig. LB-2003-9908 gjaldt transportforsikring av et parti Levisbukser. Retten la til grunn at partene var enige om at dersom buksene var falske (piratpartier), var dette en ulovlig interesse som ikke kunne forsikres. Retten fant at dette var tilfelle.

RG 1988 s.1035 (Tromsø byrett) gjaldt forsikring av en gjenoppbygget bil hvor sikrede hadde endret bilens identitet ved å skifte chassisnummer og unnlatt å søke om fritak for oppbyggingsavgift. Skifte av chassisnummer var et ulovlig forhold, som dersom straffbarhetsvilkårene for øvrig er til stede, bedømmes som dokumentfalsk, jfr. strl. 1902 §182. Retten mente en slik handling var «så pass alvorlig at det ikke kan være riktig å si at interessen har et «visst ulovlig anstrøk».

FKN 2010-209 gjaldt forsikring av en motorsykkel som var unndratt fra et konkursbo i strid med strl. §281. Nemnda fant at den forsikrede interessen var ulovlig.

I FSN 6454 krevde sikrede dekning for tap av en fiskestang som forsvant på en flytur. Sikrede hadde kommet over stangen noen få år tidligere da en antatt tyvfisker løp fra utstyret sitt. Nemnda fant det «klart» at den aktuelle fiskestangen er ervervet på ulovlig måte enten ved ulovlig tilegnelse av hittegods eller ved tyveri. Sikrede hadde da ikke krav på erstatning.

I Rt. 2006 s.328, RG 2005 s.29 (Borgarting), FKN 2010-209 og FSN 6454 var gjenstanden i seg selv lovlig, men ulovlig på sikredes hånd. ILB-2003-9908 var gjenstanden ulovlig merket og derfor ulovlig i den form den var fremstilt. Dette gjelder vel til en viss grad også RG 1988 s.1035 (Tromsø byrett), hvor bilen hadde falsk identitet. Dersom gjenstanden er lovlig på sikredes hånd, kan imidlertid resultatet bli et annet selv om sikrede har overtrådt den alminnelige straffelov:

I FinKN 2012-13 gjaldt forsikringen en bil hvor nemnda konkluderte med at bilen var finansiert ved hjelp av bedrageri overfor banken fordi sikrede ved kjøp av ny bil hadde oppgitt gal innbyttepris på sin gamle bil og gal verdi på den nye bilen for å slippe egenandelskravet ved kredittkjøp. Dette var ikke nok til at interessen ble regnet som ulovlig.30

Den problemstillingen som har voldt størst problemer i praksis i den senere tid, er overtredelse av toll- og avgiftsbestemmelser. Nemndas flertall har i flere saker konkludert med at slike overtredelser ikke dreier seg om «massivt ulovlige» interesser eller «sterkt klanderverdige forhold»:

FSN 7109 gjaldt forsikring av en bil. Sikrede hadde kjøpt bilen av en person som hadde importert den til Norge uten å betale toll. Bilen ble ikke regnet som en ulovlig interesse på sikredes hånd.

FinKN 2014-061 gjaldt tyveri av gullsmykker med samlet verdi på ca. NOK 700.000. Sikrede erkjente at smykkene var tatt inn i Norge uten at det var betalt toll. Nemndas flertall pekte på at brudd på tolloven «innebærer ifølge praksis en lavere grad av ulovlighet sammenlignet f.eks. med brudd på narkotikalovgivningen, jf. her FSN 7109 …». På den annen side viser flertallet til at «man i denne vurderingen også må ta hensyn til omfanget av avgiftsunndragelsen» og at det det dreide seg om «ganske omfattende unndragelser». Flertallet fant likevel under «noe tvil» at det ikke forelå ulovlig interesse. Mindretallet – selskapsrepresentantene – konkluderte derimot med at det forelå ulovlig interesse hovedsakelig fordi tollmyndighetene ville inndratt smykkene dersom forholdet var blitt oppdaget etter innførsel.

Dersom det foreligger brudd på både tollreglene og reglene om importforbud, har nemnda derimot kommet til at det ulovlige forholdet er mer massivt:

FinKN 2015-147 gjaldt tyveri av et black coral armbånd med verdi på NOK 76.000. Sikrede hadde kjøpt armbåndet i utlandet og ikke betalt toll ved innførsel til Norge. Itillegg sto svarte koraller på CITES-listen over dyrearter med importrestriksjoner. Dette innebar en overtredelse av lov om innførsel- og utførselregulering §4, jf. forskrift 15.11.2002 nr. 1276 til gjennomføring av konvensjon 3.3.1973 om internasjonal handel med truete arter av vill flora og fauna. Hensikten med CITES-reglene er å bringe internasjonal handel med truede dyre- og plantearter under kontroll. Det er etablert et system med import- og eksportlisenser. Svarte koraller kan innføres, eksporteres og importeres lovlig til andre stater dersom en har fått en eksportlisens (et CITES sertifikat) fra myndighetene i opphavsstaten. Nemnda peker på at ingen av overtredelsene kan regnes som «massivt ulovlige interesser». Samtidig pekte nemnda på at «[L]ovgivning og rettspraksis fra de senere år viser en skjerpet holdning overfor ulike typer miljøovertredelser.» Høyesterett har tidligere lagt til grunn at allmennpreventive grunner tilsier at det må reageres med ubetinget fengselsstraff ved overtredelse av forbudet mot inn- og utførsel av CITES-listede gjenstander «når overtredelsen skjer i næringsøyemed, og er av et ikke ubetydelig omfang», jf. Rt 2003 s.634 (avsnitt 21). Gjenstanden var derfor ulovlig på sikredes hand i Norge.

Graden av ulovlighet her er mindre enn i sakene med helerihandlinger i Rt.2006 s.328 og RG 2005 s.29 (Borgarting). Selv om man sier at smykkene er ulovlige på sikredes hånd, er dette begrenset til situasjonen i Norge, og brudd på CITES-reglene kunne «repareres» om sikrede hadde skaffet seg lisens for utførsel fra innkjøpslandet. Sikrede hevdet at hun ikke var klar over dette, og at butikken nå var nedlagt. Nemnda konkluderer imidlertid med at dette måtte være sikredes risiko.

Karakteren av det straffbare forholdet eller graden av ulovlighet går først og fremst på hva slags straffbar handling det dreier seg om. Itilfeller hvor det straffbare forholdet kun gjelder en del av den forsikrede verdien kan imidlertid graden av ulovlighet også vurderes kvantitativt. Man ser da på forholdet mellom den delen av verdien som er rammet av en straffebestemmelse og interessens totale verdi. Rammer straffebestemmelsen kun en beskjeden del av verdien, tilsier dette at interessen ikke er ulovlig. Et eksempel på en slik vurdering er FinKN 2012-131:

I saken var en bil finansiert uten lovfestet egenkapitalandel på 35 % ved å oppgi gal kjøpesum og innbytteverdi av gammel bil. Nemnda la til grunn at hele lånet ble et resultat av lånebedrageri i forhold til banken, jf. Rt. 2007 s.583. Flertallet la imidlertid til grunn at graden av ulovlighet i forhold til forsikret interesse måtte ta hensyn til at de gale opplysningene kun gjaldt 35 % av bilens verdi. Mindretallet la derimot til grunn at de gale opplysningene gjaldt hele lånet.

Flertallets standpunkt støttes av en rimelighetsvurdering: Det virker ikke rimelig at avtalen skal kjennes ugyldig når det straffbare forholdet gjelder en begrenset del av verdien. En vurdering av forholdet mellom straffebestemmelsen og gjenstandens verdi vil også generelt være aktuell ved innføring av gjenstander uten å betale toll. Inemndspraksis har flertallet i en slik situasjon lagt vekt på at avgiftsunndragelsen utgjør en begrenset del av gjenstandens verdi. Mindretallet har derimot lagt vekt på at tollmyndighetene kunne inndra gjenstanden om forholdet ble oppdaget.31

4.3 Forbindelsen mellom det ulovlige forholdet og den forsikrede interesse

Det andre momentet som nevnes i forarbeidene er forbindelsen mellom det ulovlige forholdet og den forsikrede interesse. Momentet illustreres gjennom følgende bemerkning i forarbeidene om økonomiske interesser knyttet til virksomheter eller tilstander som er i strid med næringslovgivningen, forurensningslovgivningen eller annen reguleringslovgivning:

«Ofte vil det være naturlig å bedømme forskjellige interesser knyttet til en og samme virksomhet eller tilstand på forskjellig måte, f.eks. slik at den økonomiske interesse som ligger i verdien av utstyr, råstoffer, varelager m.v. kan forsikres, mens derimot avbruddsforsikring representerer forsikring av en ulovlig økonomisk interesse. Begrunnelsen for å skille slik kan være at sikrede ville ha lovlig adgang til å selge utstyr og varer m.v. dersom myndighetene grep inn mot virksomheten, mens sikrede derimot ikke ville ha lovlig adgang til å fortsette sin inntektsbringende virksomhet.»32

Ved forsikring av inntektstap vil det være nær forbindelse mellom det ulovlige forholdet (virksomheten) og interessen (inntektstapet) mens det ikke er en tilsvarende nær forbindelse mellom den ulovlige virksomheten og bygninger og varelager, som ikke er ulovlige i seg selv. Med andre ord: Straffebestemmelsen rammer driften og dermed inntjeningen, men ikke eierskapet til bygninger og løsøre.

Forbindelsen mellom interessen og det straffbare forholdet er nærmest hvor det er interessen i seg selv som er ulovlig. Iforhold til interessen i gjenstandens objektive økonomiske verdi vil dette være mindre praktisk, men eksempler er narkotika, ulovlig sprit og våpen. Ved forsikring av avbruddsinteresse er eksempelet inntekt fra virksomhet som drives i strid med næringslovgivning.

Forbindelsesmomentet blir noe svekket hvis interessen i seg selv er lovlig, men ulovlig på sikredes hånd. Men også en slik forbindelse kan rammes av forbudet mot forsikring av ulovlig interesse:

I Rt. 2006 s.328 var den forsikrede bilen tilegnet ved en helerihandling. Høyesterett uttaler om forbindelsesmomentet at «Det er et vilkår for gyldig forsikring at den gjelder en «lovlig forsikringsinteresse», jf for eksempel NOU 1987:24 side 118. Det er i denne saken meget nær sammenheng mellom den forsikrede interesse og det ulovlige forhold. Det er selve ulovlighetens gjenstand som ble søkt forsikret» (avsn. 41–42).

Gjenstand for den ulovlige handlingen var her bilen. Men bilen var ikke ulovlig i seg selv; den representerte en ulovlig økonomisk interesse på sikredes hånd pga. den underliggende straffbare handlingen. Sikrede hadde derfor ikke rettslig eierinteresse i bilen.

Også i RG 2005 s.29 (Borgarting) kom retten til at det forelå ulovlig forsikringsmessig interesse ved forsikring av en bil som var rettstridig tilegnet, men her diskuteres ikke momentene i forarbeidene.33

I praksis har det også vært spørsmål om gjenstander som er finansiert ved ulovlig utbytte fra straffbar virksomhet og som derfor er i strid med hvitvaskingsbestemmelsen i strl. 1902 §317 medfører at gjenstanden må regnes som en ulovlig interesse på sikredes hånd. Iutgangspunktet er det naturlig å si at finansiering med ulovlig utbytte gjør sikredes interesse i den aktuelle gjenstanden ulovlig. Ide sakene som har vært oppe har man imidlertid ikke funnet det bevist at gjenstanden var finansiert av ulovlig utbytte:34

RG 2002 s. 1325 (Agder) gjaldt tyveri av en båt. Selskapet anførte at det ikke pliktet å erstatte tapet fordi båten var utbytte av en skatteunndragelse, jf. strl §317 om heleri og forsikringsvilkårenes bestemmelse om «lovlig interesse». Lagmannsretten var ikke enig. Det straffbare elementet ved ervervet av båten, var at ervervet var del av en virksomhet som var skattepliktig. Selv om As økonomiske stilling i alminnelighet var blitt forbedret ved at han ikke hadde betalt skatt, var det ikke sannsynliggjort at skatteunndragelsen var en nødvendig forutsetning for ervervet av båten. Båten sto ikke i noen nærmere forbindelse med utbyttet av skatteunndragelsen enn andre av As formuesgoder. Retten mente det ville virke «svært kunstig å bedømme utbetalingen av forsikringssummen etter tyveri av båten, en ordinær transaksjon etter forsikringsavtalen mellom partene, som mulig straffbar hvitvasking av utbyttet ved skatteunndragelse. Om Vesta skulle kunne nekte å utbetale forsikringen med en slik begrunnelse, måtte det påvises en helt annen klar og konkret tilknytning til straffbare forhold enn det som er aktuelt i denne saken» (s. 1328). Forsikringsvilkårene om ulovlig interesse kunne ikke lede til noe annet resultat. A var eier av båten, og når det ikke kunne legges til grunn at denne var utbytte av noen straffbar handling, representerte den en lovlig interesse på hans hånd.

RG 2001 s.1482 (Borgarting) gjaldt krav om erstatning for to stjålne biler. Selskapet anførte bl.a. at bilene var anskaffet med midler som skrev seg fra straffbar virksomhet, og at det ville stride mot strl. 1902 §317 om heleri å utbetale erstatning under slike forhold. Lagmannsretten fant det bevist at bilene var finansiert av lån fra to personer og sikrede hadde derfor krav på erstatning.

Praksis så langt viser at momentet «forbindelsen mellom det straffbare forholdet og interessen» har mindre betydning enn karakteren av den straffbare handlingen. Momentet synes i første rekke å ha sammenheng med sondringen i forsikringsretten mellom eierinteresse og inntjeningsinteresse, og blir derfor hovedsakelig aktuell hvor det dreier seg om forsikring av virksomhet som drives ulovlig.

4.4 Sammenhengen mellom det ulovlige forhold og skaden

Forarbeidene nevner også sammenhengen mellom det ulovlige forholdet og skaden som et relevant moment ved vurderingen.35 Det presiseres ikke nærmere hva slags sammenheng man tenker på, men i rettspraksis og nemndspraksis har momentet vært tolket som et spørsmål om årsakssammenheng mellom det ulovlige forholdet og skaden.36 Siden ordet «sammenheng» inkluderer «årsakssammenheng» er det nærliggende å si at årsakssammenheng mellom det ulovlige forhold og skaden vil være et argument for at interessen er ulovlig. Samtidig er det klart at andre former for sammenheng også kan være relevant i vurderingen, f.eks. en generell statistisk sammenheng. Ide sakene som har vært oppe i rettspraksis og nemndspraksis har det imidlertid verken vært årsakssammenheng37 eller annen type sammenheng. Det er derfor klart at dette momentet ikke kan være noen betingelse for å konkludere med at interessen er ulovlig. Mangel på praksis gjør det også uklart hvilken vekt dette momentet eventuelt skal tillegges.

I forsikringsavtaler vil spørsmålet om sammenhengen mellom et forhold og en skade først og fremst ha betydning i forhold til en risikovurdering. Hvis det ulovlige forholdet øker risikoen for at et forsikringstilfelle vil inntreffe, tilsier dette at selskapet ikke er ansvarlig. En slik betraktning leder imidlertid ikke lenger enn til ansvarsfrihet og kan derfor ikke begrunne at avtalen er ugyldig. Iforhold til en ugyldighetstankegang er det derfor ikke helt enkelt å se poenget med dette momentet. Derimot kan det være relevant i forhold til en mindre bastant klausul i form av en ansvarsbegrensning for skade voldt ved ulovlig bruk av gjenstanden. En slik fremgangsmåte er benyttet i sjøforsikring, jf. nedenfor i punkt 5.3.

4.5 Sikredes subjektive klanderverdighet

4.5.1 Forsikringstaker, sikrede og medforsikrede

Det siste momentet som nevnes i forarbeidene, er «sikredes subjektive klanderverdighet».38 I forsikringsretten sondrer man mellom forsikringstaker, som inngår avtalen med selskapet, og sikrede, som har rett til erstatning fra selskapet når en skade inntreffer.39 Når avtalen kjennes ugyldig, rammer dette forsikringstaker som kontraktspart og medfører at sikrede ikke får noen erstatning. Hvis forsikringstaker har tegnet forsikringen for å dekke egne interesser, vil posisjonen som forsikringstaker og sikrede være sammenfallende. Sikredes kunnskap blir da identisk med forsikringstakerens kunnskap, jf. nedenfor under 4.5.2.

En forsikring kan imidlertid også dekke tredjemanns interesse. Typiske eksempler er at panthaveren blir medforsikret ved forsikring av fast eiendom, og en medeier A blir medforsikret dersom medeier B tegner forsikring av den gjenstanden A og B eier i felleskap.40 I en slik situasjon blir det spørsmål om panthaverens eller medeier B’s kunnskap om det ulovlige forholdet, evt. om panthaveren/medeier A skal beskyttes hvis eier/medeier B kan klandres, jf. nedenfor under 4.5.3.

4.5.2 Sikredes klanderverdighet

Utgangspunktet for spørsmålet om ulovlig interesse ligger i karakteren av den straffbare handlingen. Dette er en objektiv vurdering. Ser man utelukkende på dette momentet, spiller det ingen rolle om den straffbare handlingen begås av sikrede selv eller tredjemann. Med henvisningen til sikredes subjektive klanderverdighet bringer man derimot spørsmålet om straffeskyld inn i vurderingen. Sikredes klanderverdighet kan gjelde overtredelsen av selve strafferegelen eller kunnskap om at en annen har overtrådt den.

Sikredes subjektive klanderverdighet følger ofte allerede av at han har begått en straffbar handling og gir i så fall et argument for at interessen er ulovlig og avtalen ugyldig. IRt. 2006 s.328 peker Høyesterett på at sikrede B ved å inngå avtale med A begikk en helerihandling som var grovt uaktsom. IRG 2005 s.29 (Borgarting) sier retten at sikrede burde skjønt at han kjøpte tyvegods.

Er sikrede derimot i god tro mht. overtredelsen, er dette ifølge forarbeidene et moment for at interessen ikke er ulovlig og avtalen gyldig. ILB 2003-9908, som gjaldt falske Levisbukser, var det uklart om sikrede var i god tro, men dette momentet ble ikke tillagt betydning i vurderingen. Dersom det er en tredjemann, og ikke sikrede, som har begått lovbruddet, kan god tro hos sikrede falle sammen med at interessen ikke er ulovlig på sikredes hånd, jf. FSN 7109:

I FSN 7109 kjøpte sikrede i god tro en bil som var ulovlig tatt inn i Norge uten at det var betalt moms eller toll. Nemnda fant at bilen ikke var ulovlig på kjøperens hånd, men han måtte ordne opp i forholdene før bilen kunne brukes.

Sikrede kan også hevde at han er i god tro fordi han ikke kjente til den aktuelle straffebestemmelsen. Eksempler fra praksis er hvor utenlandske sikrede anfører at de ikke kjenner til norske tollregler. Det strafferettslige utgangspunkt er at en rettsvillfarelse om strafferegler er overtrederens risiko. Men her gjelder det ikke spørsmålet om handlingen utløser en straffesanksjon. Spørsmålet er om interessen må karakteriseres som ulovlig i forhold til en forsikringsavtale på en slik måte at avtalen er ugyldig. Idenne vurderingen gir det mening å ta hensyn til om sikrede var klar over straffebestemmelsen eller ikke. Særlig hvor det dreier seg om mindre «massivt ulovlige handlinger» som for eksempel overtredelse av toll- og avgiftsregler, kan det hevdes at god tro om reglene gir et argument for at avtalen er gyldig tross overtredelsen.41 Ved mer «massivt ulovlige» handlinger kan derimot sikredes subjektive klanderverdighet få mindre betydning:

I FinKN 2015-147, som gjaldt innføring av korallarmbånd uten å betale toll og i strid med importforbud, var sikredes påstand om god tro mht. CITES-reglene ikke tilstrekkelig til at interessen ikke ble regnet for ulovlig.

Det virker derfor som det er nokså nær sammenheng mellom bedømmelsen av karakteren av det straffbare forhold og sikredes subjektive klanderverdighet.

4.5.3 Situasjonen for medforsikrede

Situasjonen for medforsikrede er også berørt i forarbeidene, som her uttaler at:42

«Også økonomiske interesser som tilkommer forskjellige personer (forskjellige sikrede) under en og samme forsikring, kan falle forskjellig ut i forhold til kravet om lovlig interesse i FAL §35».

Forarbeidene sier ikke direkte at forskjellen har sammenheng med sikredes subjektive forhold. Men handlingens objektive straffeverdighet, forbindelsen mellom det straffbare forholdet og interessen og årsakspørsmålet vil være det samme uansett om det er sikrede eller medforsikrede som har rett til erstatning. Den eneste grunnen til at flere sikrede skal behandles forskjellig, synes derfor å være spørsmålet om den subjektive klanderverdighet.

Høyesterett synes imidlertid ikke å legge nevneverdig vekt på denne sondringen. IRt. 2006 s.328 var den forsikrede bilen delvis finansiert av AS Financiering, som hadde pant i bilen for lånebeløpet. Finansieringsselskapet var medforsikret under forsikringsavtalen og hadde rett til utbetaling tilsvarende lånebeløpet. Sikredes kjøp av bilen var en helerihandling som ble rammet av strl. 1902 §317. Finansieringsselskapet hevdet imidlertid at det i forhold til dette selskapet måtte tillegges betydning at det var i god tro. Høyesterett uttaler at

«Jeg nevner innledningsvis at det er enighet mellom partene om at Xs konkursbo og AS Financiering ville ha vært berettiget til forsikringsutbetaling om det ikke hadde foreligget ulovlige forhold - konkursboet som Xs rettsetterfølger og AS Financiering som panthaver etter forsikringsavtalen (avsnitt 38).

Det synes også å være enighet mellom partene om at den nevnte rett til utbetaling er avledet av Xs rett til forsikringsoppgjør, og at den i utgangspunktet ikke gir større rett til oppgjør enn X ville ha hatt. Jeg presiserer at Xs konkursbo og AS Financiering etter mitt syn må likestilles på dette punkt, og at det således ikke vil være rom for en rimelighetsbetraktning der finansieringsselskapets gode tro eventuelt kunne få betydning» (avsnitt 39).

Det er klart at retten til erstatning for panthaver er utledet av forsikringsavtalen mellom X og selskapet. Det er også klart at forsikringen i forhold til de objektive reglene om forsikringens dekningsfelt ikke går lenger for panthaver enn for konkursboet. Derimot er Høyesteretts standpunkt til identifikasjon mellom sikrede og panthaver i forhold til spørsmålet om ulovlig interesse overraskende. Utgangspunktet i NL 5-1-2 og avtalel. §36 er riktignok at avtalen som sådan blir ugyldig. Forarbeidene legger imidlertid opp til at hver enkelt sikret må vurderes for seg også i forhold til disse bestemmelsene. Det er naturlig å forstå dette slik at det foreligger et selvstendig avtaleforhold mellom forsikringsselskapet og den eller de som er medforsikret. En slik løsning er i tråd med FAL’s generelle regler om identifikasjon mellom sikrede og medforsikrede når sikrede bryter de pliktene han er pålagt etter avtalen/FAL. Ifølge FAL §7-3 kan panthaver som utgangspunkt ikke identifiseres med sikrede når det gjelder brudd på de subjektive reglene i FAL kapittel 4, og heller ikke dersom sikrede bevisst gir gale opplysninger under skadeoppgjøret. Det kan virke som Høyesterett har oversett at panthaver i forhold til FAL har en selvstendig rett til dekning under eierens forsikringsavtale. Forarbeidene er for øvrig meget stemoderlig behandlet av Høyesterett, som nøyer seg med en henvisning til at det «er et vilkår for en gyldig forsikring at den gjelder en «lovlig forsikringsinteresse», jf. for eksempel NOU 1987:24 side 118» og deretter – uten referanse til de samme forarbeidene – uttaler at det «er i denne saken en meget nær sammenheng mellom den forsikrede interesse og det ulovlige forhold.»

5. Alternative løsninger

5.1 Grensene for hva selskapene kan avtale

NL 5-1-2 er preseptorisk, og kommer til anvendelse uansett om partene i avtalen ønsker det eller ikke. Dette reiser spørsmål om i hvilken utstrekning partene står fritt til å anvende andre løsningsmodeller for å løse spørsmålet om forsikring av ulovlige interesser. Dersom vilkårene velger en mindre bastant løsning, må en slik bestemmelses i utgangspunktet suppleres med NL 5-1-2.

Eksempler på slike bestemmelser finnes i sjøforsikring. Forholdet mellom reglene i sjøforsikring (daværende Norsk Sjøforsikringsplan 1964 og Vareplan 1967) og den tidligere bestemmelsen om ulovlig interesse i FAL 1930 §35 er omtalt i forarbeidene til FAL 1989, som sier at disse bestemmelsene «må anses for presiseringer og tilpasninger av FAL §35».43 Det er uklart om lovutvalget mener at bestemmelsene må regnes som en uttømmende regulering av ulovlig interesse eller må suppleres med NL 5-1-2, men spørsmålet får liten praktisk betydning slik bestemmelsene er formulert, jf. nedenfor.44

Et annet og vanskeligere spørsmål er om selskapene har anledning til å avtale strengere regler for interesser med større eller mindre innslag av ulovlighet enn det som følger av NL 5-1-2. Dette problemet har sammenheng med at FAL i utgangspunktet er preseptorisk i forhold til de som utleder rett etter avtalen45, og at loven har omfattende regler for hvordan selskapet kan regulere sikredes handlinger og unnlatelser i forbindelse med avtaleforholdet. Dette gjelder både hva slags plikter selskapet kan pålegge forsikringstaker og sikrede, og hvilke sanksjoner selskapet kan påberope seg ved eventuelt pliktbrudd. Selskapet har ikke anledning til å komme rundt disse reglene ved å avtale objektive ansvarsbegrensninger knyttet til de situasjoner som er regulert i loven.46 Stikkordsmessig omhandler disse reglene forsikringstakerens opplysningsplikt,47 endring i risikoen,48 brudd på sikkerhetsforskrifter gitt av selskapet49 og uaktsom fremkallelse av forsikringstilfellet.50 I utgangspunktet er reglene knyttet til risikoen for at et forsikringstilfelle skal inntreffe, og dette momentet er som nevnt mindre relevant for reglene om ulovlig interesse. Men en klausul knyttet til ulovlig interesse kan lett komme i konflikt med disse reglene. Dette spørsmålet kan imidlertid ikke løses generelt, men må analyseres i forhold til den enkelte klausul.

I det følgende omtales fire alternative klausuler som bygger på forskjellige forsikringsrettslige reguleringer. Det første alternativet er en vilkårsfestet forutsetning om at interessen er lovlig. Det andre alternativet er reglene om ulovlig virksomhet ved forsikring av skip, som bygger på reglene om endring i risiko. Den tredje typen gjelder et objektivt unntak for ulovlige forhold hentet fra transportforsikring av varer. Den siste klausultypen er av en litt annen karakter, og gjelder beløpsmessige begrensninger for gjenstander innført til Norge uten at det er betalt toll eller moms.

5.2 Avtalte vilkår om ulovlig interesse

Mange ordinære forbrukerforsikringsvilkår inneholder følgende klausul:

«Ulovlig interesse

Forsikringen omfatter kun lovlige interesser som kan verdsettes i penger».

Klausulen tilsvarer FAL 1930 §35, og sier i utgangspunktet ikke noe mer enn kravet om ulovlig interesse med hjemmel i NL 5-1-2 slik denne bestemmelsen er forstått i forarbeidene til FAL 1989. Den reiser imidlertid et særlig spørsmål om bevisbyrde. Utgangspunktet for bevisbyrde i forsikringsretten er at sikrede har bevisbyrden for at det er inntruffet et forsikringstilfelle som omfattes av avtalen og for størrelsen av tapet. Hvis selskapet vil påberope seg et unntak fra dekningen, er det derimot selskapet som har bevisbyrden for at ansvaret er unntatt.51 Når kravet om lovlig interesse gjøres til en forutsetning for avtalen, er det derfor spørsmål om sikrede har bevisbyrden for at interessen er lovlig. Iforhold til FAL 1930 §35 og NL 5-1-2 har man derimot lagt til grunn at det dreier seg om et unntak fra dekningen. Denne problemstillingen var oppe i FinKN 2012-252, som gjaldt den klausulen som er referert ovenfor:

Saken dreide seg om tyveri av et gullkjede sikrede hadde kjøpt av en bekjent på en parkeringsplass og betalt kontant. Selskapet mente det heftet tvil ved eiendomsretten og anførte at det forelå forsikring av ulovlig interesse. Selskapet anførte i denne sammenheng at det ifølge klausulen om ulovlig interesse var sikrede som hadde bevisbyrden for at interessen var lovlig. Til dette uttalte nemnda: «Kravet om lovlig interesse er en preseptorisk ugyldighetsregel forankret i NL 5-1-2. Det er helt klart at det er selskapet som har bevisbyrden for at interessen er ulovlig etter denne bestemmelsen. Selskapet kan ikke snu denne bevisbyrden ved å innta en klausul i vilkårene om at interessen må være lovlig. Hvis den aktuelle klausulen er ment å si noe mer enn det som følger av NL, får den fort karakter av en skjult handlingsklausul ved at selskapet legger inn forutsetninger om den forsikrede gjenstands karakter under tegningen som de etter de preseptoriske reglene i fal. kapittel 4 må undersøke gjennom opplysningsplikten når forsikringen tegnes. Hvis selskapet først overtar en forsikring av en verdisak uten å spørre om hvordan gjenstanden er anskaffet må det ha bevisbyrden for en senere påstand om at ervervet er ulovlig».

En klausul som forutsetter at interessen er lovlig i den forstand at sikrede er rette eier av den forsikrede gjenstand når avtalen inngås, knytter selskapets ansvar til forhold ved interessen som forelå da forsikringen ble tegnet. Etter FALs regler skal slike forhold kartlegges når selskapet inngår avtalen etter reglene i FAL §4-1, og selskapet kan bare påberope seg de sanksjoner som følger av FAL §4-2 flg. Utgangspunktet i FAL §4-1 er at selskapet kan be om opplysninger om forhold som kan ha betydning for dets vurdering av risikoen. Hvis selskapet mener eierskapet har betydning for risikovurderingen, står det derfor fritt til å be om slike opplysninger, f.eks. ved å kreve fremlagt kvittering eller takst ved forsikring av verdisaker. Videre kan selskapet ifølge FAL §4-5 «ta forbehold om ansvarsfrihet eller ansvarsbegrensning» knyttet til et forhold som det «av særlige grunner er avskåret fra å få opplysninger om». Iandre situasjoner kan slike forbehold ikke tas. Normalt vil det være kurant å be om dokumentasjon på eierskap slik at denne regelen ikke kommer til anvendelse. Dette vil særlig gjelde verdisakforsikring, som var tilfelle i den nevnte nemndsavgjørelsen. Dreier det seg om forsikring som omfatter mange gjenstander hvor hver enkelt gjenstand ikke identifiseres er det kanskje mindre naturlig at selskapet ber om slik dokumentasjon. Så lenge selskapet har mulighet til å skaffe slik dokumentasjon, er det imidlertid vanskelig å se noe grunnlag for å pålegge sikrede bevisbyrden for eierskapet i etterkant.

5.3 Endring i risikoen

I sjøforsikring for skip har man regulert deler av problemstillingen knyttet til ulovlig interesse gjennom en særlig regel om endring i risikoen. Bestemmelsen er inntatt i NP §3-16, som står i NP kapittel 3 avsnitt 2 om fareendring, og lyder som følger:

Ǥ3-16. Rettsstridige foretagender

Assurandøren svarer ikke for tap som er en følge av at skipet brukes til rettsstridig formål, med mindre sikrede hverken kjente eller burde ha kjent til forholdet på et slikt tidspunkt at det ville ha vært mulig for ham å gripe inn.

Hvis sikrede ikke griper inn uten ugrunnet opphold etter at han ble kjent med forholdet, kan assurandøren si opp forsikringen med fjorten dagers varsel.

Blir skipet med sikredes samtykke i det vesentlige brukt til fremme av rettsstridig formål, faller forsikringen bort».

Bestemmelsen regulerer kun ulovlig interesse i form av rettstridig bruk av skipet, og har delt slik bruk av skipet i to «nivåer». Tredje ledd ligger nærmest forbudet mot forsikring av ulovlig interesse; dersom skipet «i det vesentlige» blir brukt til fremme av rettsstridig formål, faller forsikringen bort. Dette er derfor ikke en ugyldighetsregel, men en regel om automatisk opphør av dekningen fra det tidspunktet den rettstridige bruken starter. Bestemmelsen har sin opprinnelse i FAL 1930 §35, og er ifølge forarbeidene ment å lede til samme resultat som NL 5-1-2 selv om denne bestemmelsen er basert på andre kriterier.52 Selv om bestemmelsen er mer konkret utformet enn NL 5-1-2, går den derfor neppe lenger i opphør av dekningen enn det som ville følge av NL.

Er bruken av skipet til rettstridig formål derimot ikke den «vesentlige» delen av bruken, har bestemmelsen karakter av en ansvarsbegrensning knyttet til endring av risiko; Selskapet er ikke ansvarlig for skader som skyldes den rettstridige bruken så fremt sikrede var klar over forholdet på et slikt tidspunkt at han kunne gripe inn. Det er ikke tilstrekkelig til å etablere årsakssammenheng at skade skjer mens skipet brukes til rettstridig formål. Ifølge forarbeidene kreves det at skaden må være en påregnelig følge av det rettstridige formålet, f.eks. hvor skipet må seile i risikofylt farvann i forbindelse med smugling og går på grunn.53 Når bruken av skipet i hovedsak er legitim, er man antagelig utenfor forbudet mot ulovlig interesse slik at denne reguleringen burde være akseptabel.

I forhold til FAL måtte en slik klausul utformes i samsvar med FAL §4-6, som sier at selskapet

«kan ta forbehold om at det skal være helt eller delvis uten ansvar dersom et bestemt angitt forhold av vesentlig betydning for risikoen blir endret. Et slikt forbehold kan ikke gjøres gjeldende dersom sikrede verken visste eller burde vite at forholdet ble endret, eller dersom forsikringstilfellet ikke skyldes det endrede forhold».

Bruk av den forsikrede gjenstand til ulovlig formål kan ofte utgjøre et forhold «av vesentlig betydning for risikoen». Et eksempel er hvor en bil brukes til straffbar virksomhet i form av ran eller tyveri, og hvor det vil være risiko knyttet til flukt fra åstedet, særlig hvis det straffbare forholdet blir oppdaget underveis. Hvis selskapene ønsker å ramme slike forhold, kan det derfor ta inn en bestemmelse om endring av risikoen i vilkårene. Men hvis problemet ikke er omfattende, kan det være mer hensiktsmessig å basere seg på NL 5-1-2.

Et forbehold etter FAL §4-6 kan heller ikke tas vedrørende ulovlige forhold som forelå da avtalen ble inngått, og løser derfor ikke spørsmål rundt eiendomsretten på sikredes hånd, og heller ikke moms og avgiftsunndragelser som forelå da avtalen ble inngått. Videre er det en forutsetning for ansvarsfrihet at forsikringstilfellet skyldes det ulovlige forholdet. Dette er relevant ved rettstridig bruk som kan øke risikoen for et forsikringstilfelle, men kan være et vanskelig krav i andre tilfelle. Bestemmelsen synes derfor å ha begrenset betydning i forhold til de problemer som hittil har vært oppe i praksis.

5.4 Objektiv ansvarsbegrensning

For transportforsikring av varer er ulovlige forhold regulert i VTV §18 nr. 4, som sier at forsikringen ikke omfatter tap som skyldes at

«varene er bestemt for et ulovlig formål, er fremstilt gjennom ulovlig virksomhet eller ved ulovlige metoder».

Denne bestemmelsen er ikke utformet som en ugyldighetsregel eller en opphørsbestemmelse, men som en objektiv ansvarsbegrensning. Idette ligger at selskapet ikke er ansvarlig for de skader som skyldes det rettstridige formålet eller varens ulovlige karakter, men det er ikke noe krav om at sikrede kjente til det ulovlige forholdet.

At varen er fremstilt for ulovlig formål har likhetstrekk med ulovlig bruk av en forsikret gjenstand. En slik situasjon vil normalt også rammes av NL 5-1-2. Fremstilling av varen gjennom ulovlig virksomhet har likhetstrekk med eksemplene som er nevnt i forarbeidene til FAL om virksomhet som drives uten konsesjon, og hvor inntektene ved virksomheten kan rammes av NL 5-1-2 fordi det er nær forbindelse mellom det straffbare forholdet og den forsikrede interesse.54 Når det i tillegg er årsakssammenheng mellom skaden og det ulovlige forholdet er det nærliggende at forholdet rammes av NL 5-1-2 uavhengig av sikredes gode tro.

At varen er fremstilt ved ulovlige metoder kan sammenlignes med LB-2003-9908 om falske jeans, hvor retten kom til at interessen var ulovlig. Motivene nevner barnearbeid som eksempel.55 En påstand om ulovlig interesse for forsikrede gjenstander pga. barnearbeid i andre forsikringsformer har meg bekjent ikke vært oppe i praksis.

5.5 Beløpsmessig begrensning for varer som ikke er deklarert inn i Norge

Utgangspunktet for erstatningsutmålingen i FAL er ifølge §6-1 at sikrede med mindre annet er avtalt skal ha dekning for sitt fulle økonomiske tap. Imangel av særlige begrensninger i vilkårene for varer tatt inn uten å være deklarert, er utgangspunktet etter denne bestemmelsen at gjenstandens økonomiske verdi skal erstattes. Det er imidlertid et grunnleggende forsikringsrettslig prinsipp at sikrede kun har krav på erstatning for sin økonomiske interesse i gjenstanden.56 Hvis sikrede har tatt gjenstanden inn i Norge uten å betale toll/avgifter, har han ikke noen økonomiske interesse i den delen av gjenstandens verdi som tilsvarer disse beløpene. Ved erstatningsutmålingen må disse beløpene derfor komme til fradrag.

I nemndspraksis har man begrunnet samme resultat på en litt annen måte: Erstatningsberegningen foretas med utgangspunkt i forsikringsvilkårene. Normalt erstattes gjenanskaffelsespris/markedsverdi. Skyldige avgifter hefter ved gjenstanden og en potensiell kjøper ville neppe betalt mer enn verdien av gjenstanden ekskl. avgifter. Ved verdifastsettelsen må det derfor gjøres fradrag krone for krone for skyldige avgifter knyttet til gjenstanden.57 I praksis har man for øvrig også lagt til grunn at dekning av selve avgiftsbeløpet ville representere «utbytte av en straffbar handling» og dermed rammes av hvitvaskingsbestemmelsen i strl. 1902 §317.58

Et selskap har imidlertid løst dette med følgende vilkår om begrensning i erstatningen for gjenstander kjøpt i utlandet og tatt inn i Norge uten å betale toll:

«– gjenstander kjøpt i utlandet og som ikke er deklarert er begrenset til gjeldende beløp for tollfri innførsel (for tiden kr 6 000), se Tolloven med forskrifter».

Klausulen innebærer at sikrede får erstatning som om gjenstanden lå under den tollpliktige grensen. Denne klausulen omhandler erstatningsutmålingen, og dette spørsmålet er ikke regulert i FAL kap 4. En slik bestemmelse går derfor i utgangspunktet klar av de preseptoriske beskyttelsesreglene i dette kapitlet.59 Det kan imidlertid også argumenteres med at klausulen i realiteten inneholder en plikt til å deklarere varene inn i Norge, og at den derfor inneholder en skjult sikkerhetsforskrift som rammes av FAL §4-8.60

6. Avslutning

Forsikring av ulovlig interesse har tradisjonelt medført at forsikringsavtalen er ugyldig. Bestemmelsen gjelder også i dag, men hjemmelen er tatt ut av FAL. Isteden brukes NL 5-1-2. Selv om hjemmelen er endret, forutsetter imidlertid forarbeidene til FAL at innholdet i ugyldighetsregelen skal være den samme som før. Det kan argumenteres for at dette ikke var et heldig grep. NL 5-1-2 gir ikke mer veiledning for vurderingen enn den tidligere bestemmelsen, men kan på den annen side bidra til at man overser karakteristiske trekk ved forsikringsavtalen i vurderingen. Et eksempel her er Høyesteretts vurdering av forholdet til panthaver i Rt. 2006 s.328.

Spørsmålet om interessen er lovlig beror på en konkret og skjønnsmessig vurdering hvor sentrale momenter er karakteren av det ulovlige forholdet, forbindelsen mellom det ulovlige forholdet og interessen, sammenhengen mellom det ulovlige forholdet og skaden, og sikredes subjektive klanderverdighet. Med økt fokus på heleri, hvitvasking, avgiftsunndragelse og miljøkriminalitet er det også blitt økt oppmerksomhet om denne bestemmelsen. Fremstillingen viser at vurderingen av ulovlig interesse er komplisert, og at praksis vanskelig kan sammenfattes i en enkel formel. Det fremgår imidlertid at hovedvekten i praksis legges på karakteren av det ulovlige forholdet sett i forhold til sikredes klanderverdighet, og at spørsmålet om forbindelsen mellom interessen og forholdet og sammenhengen mellom det ulovlige forholdet og skaden har mer begrenset betydning.

I visse sammenhenger kan sider ved problemstillingen løses mer konkret gjennom klausuler om risikoendring eller objektive ansvarsbegrensninger, men disse teknikkene gir ikke noen fullgod løsning i forhold til de strafferettslige problemene som er nevnt. Bruk av objektive ansvarsbegrensninger som går lenger enn det som vil følge av NL 5-1-2, vil også fort kunne kollidere med reglene i FAL kapittel 4.

Et spørsmål her er om det er heldig at forholdet mellom forsikringsavtalen og så sentrale strafferettslige spørsmål skal avgjøres på bakgrunn av en så løs standard. Men dette har forsikringsavtaler til felles med andre avtaletyper, og en skjønnsmessig avgjørelse gir også fleksibilitet slik at straffereglene ikke får større konsekvenser enn det som er rimelig. Iforhold til toll- og avgiftsunndragelser, som kanskje er den største utfordringen for selskapene når det gjelder spørsmålet om ulovlig interesse, er selskapet også godt hjulpet av regler om erstatningsutmålingen.

1Den som inngår en avtale om forsikring, jf. forsikringsavtaleloven 1989 nr. 69 (FAL) §1-2 (b).
2Den som ved avtalen påtar seg å yte forsikring, jf. FAL §1-2 (a).
3NOU 1987: 24 s.111.
4Den første sjøforsikringsplanen skriver seg fra 1871, som senere ble fulgt av planer fra 1894, 1907, 1930, 1964, 1996 og 2013. Transportforsikring ble skilt ut til egen plan i 1967 og reguleres i dag av vilkår fra 1995. Se om utviklingen Trine-Lise Wilhelmsen og Hans Jacob Bull, Handbook in hull insurance, Oslo 2007 s.28 flg.
5http://www.cefor.no/Clauses/Nordic-Plan-2013/
6http://www.cefor.no/Clauses/Cargo-Clauses/
7Commentary. The Nordic Marine Insurance Plan of 2013 – Version 2016, http://www.nordicplan.org/Commentary/, Vilkår for transportforsikring av varer 1995 med kommentarer - versjon 2004, http://www.cefor.no/Clauses/Cargo-Clauses/
8Rt. 1998 s. 1032 Ocean Blessing, Rt. 1991 s.719 Hardhaus, Nordiske Domme i Sjøfartsanliggender (ND) 2000.442 NV Sitakathrine, ND 1978.139 NA Stolt Condor, se også Wilhelmsen og Bull s.29–30, og Hans Jacob Bull, «Avtalte standardvilkår som privat lovgivning» i Lov, dom og bok, Festskrift til Sjur Brækhus. Oslo 1988 s.99–114 og s.110–111.
9http://www.finansklagenemnda.no/assets/avt_sign.pdf
10Hans Jacob Bull, Forsikringsrett, Oslo 2008 (Bull) s.53–54 med henvisninger.
11NOU 1987: 24 s.118.
12NOU 1987: 24 s.111, Bull s.433–434, Knut Selmer, Forsikringsrett 1982 (Selmer 1982), s.74 flg.
13Trine-Lise Wilhelmsen og Hans Jacob Bull, «Forsikringsrettslige mangler i et ugyldighetsperspektiv», Ugyldighet i privatretten – minnebok for Viggo Hagstrøm, Oslo 2016 s.127 flg., særlig s.139.
14Se særlig Nicolay L. Bugge, Forsikringsavtaler, Oslo 1930, s.106, som kun slår fast at bestemmelsen er hentet fra sjølovens §231, og A. Drachmann Bentzon og Knud Christensen, Lov om forsikringsaftaler, København 1952, s.209, som ikke gir mer enn en gjengivelse av bestemmelsen.
15RG 1988 s.1035 (Tromsø byrett).
16NOU 1987: 24 s.118, Bull s.434.
17NOU 1987: 24 s.118 jf. s.111.
18For eksempel FSN 7109, FKN 2010-209, FinKN 2012-120, FinKN 2012-252. Ien tidligere avgjørelse, FSN 5673, brukte imidlertid nemnda avtl. §33 og 36 som hjemmel for tilsidesettelse av tilbud om dekning for skade da selskapet fant ut at en skade var skjedd da bilen ble kjørt med prøveskilt i strid med forskrift om bruk av kjøretøy §2-7. Nemnda mente denne bruken av bilen var ulovlig.
19Bull, s.434–437, Bjørn Engstrøm, «Forsikring av «ulovlig interesse», heleri og hvitvasking», Tidsskrift for Erstaningsrett, 2006 s.141 flg., Knut Selmer, «Skadeforsikring og ulovlig virksomhet», Lov, dom og bok, Festskrift til Sjur Brækhus, Oslo 1988 s.476. (Selmer 1988).
20NOU 1987: 24 s.112, Selmer 1988 s.477.
21Selmer 1988 s.476.
22NOU 1987: 24 s.112.
23FinKN 2012-601 (ran av penger under pokerspill. Selskapet anførte at pengene var ervervet ved ulovlig pokerspill og derfor utgjorde en ulovlig interesse. Nemnda fant det ikke dokumentert at pokerspillet var ulovlig, og heller ikke at pengene var ervervet under spillet. Det forelå derfor ingen ulovlig interesse.)
24NOU 1987: 24 s.111.
25NOU 1987: 24 s.111.
26NOU 1987: 24 s.112.
27NOU 1987: 24 s.118.
28Slik også Bull s.435.
29NOU 1987: 24 s.118.
30Avgjørelsen ble ikke akseptert av selskapet, og sikrede gikk til sak. LA-2013-57363 konkluderte med at lånebedrageri ikke var bevist og at overtredelse av reglene om kontantandel ikke medførte at det forelå en ulovlig interesse.
31FinKN 2014-061.
32NOU 1987: 24 s.111.
33Se også FKN 2010-209 (forsikring av motorsykkel ansett som ulovlig interesse bl.a. fordi motorsykkelen var ulovlig tilegnet fra konkursbo).
34Se også FinKN 2014-173 (selskapet anførte at utbetaling av erstatning ved tyveri av smykke innført uten å betale toll ville være i strid med strl. §317, men fikk ikke medhold i nemnda. Selv om sikrede var noe bedre stilt økonomisk ved at det ikke var betalt toll, var det ikke sannsynliggjort at den manglende deklareringen var en nødvendig forutsetning for ervervet av armbåndet. Derimot måtte den innsparte tollavgiften regnes som utbytte av en straffbar handling. Denne måtte derfor trekkes fra i erstatningsoppgjøret).
35NOU 1987: 24 s.111–112, se også Bull s. 435, Selmer 1982 s.82 og Selmer 1988 s.479.
36LA-2013-57363 (bil finansiert uten lovpliktig egenkapitalandel), og f.eks. FinKN 2015-147, FinKN 2012-601 og FinKN 2014-061.
37Momentet nevnes i nemndspraksis, men i rettspraksis er momentet bare anført i LA-2013-57363 (bil finansiert uten lovpliktig egenkapitalandel) som argument mot at det forelå ulovlig interesse).
38NOU 1987: 24 s.111–112, se også Bull s. 435, Selmer 1982 s.82 og Selmer 1988 s.479.
39FAL §1-2 litra (c).
40FAL §7-1 annet og tredje ledd.
41FSN 2014-061 gjaldt smykker tatt inn uten å betale toll: Sikrede (ikke norske) anførte at de ikke kjente de norske tollbestemmelsene. Nemndas flertall fant ikke grunnlag for å overprøve dette.
42NOU 1987: 24 s.111–112.
43NOU 1987: 24 s.112.
44Se også Bull s.436, som sier at siden NL 5-1-2 anviser en skjønnsmessig grense, «er det grunn til å tro at en eventuell grensetrekning i forsikringsvilkårene vil bli tillagt vekt, i alle fall hvis grensetrekningen er foretatt med rimelig grad av presisjon.
45FAL §1-2.
46Se nærmere om problemstillingen Bull s.392 flg.
47FAL §4-1 flg.
48FAL §4-6 og §4-7.
49FAL §4-8.
50FAL §4-9.
51Bull s.213–214, Selmer s.223–224, s.254.
52Motiver NP til §3-16 (s. 103 i pdf-filen), http://www.nordicplan.org/Commentary/Part-One/Chapter-3/Section-2/#-3-16 .
53Motiver NP til §3-16 (s. 103 i pdf-filen).
54Jf. også at motiver til varevilkårene s.31–32 nevner som eksempel på ulovlig virksomhet fisk som er fisket i strid med kyststatens fiskerilovgivning, http://www.cefor.no/Documents/Clauses/Cargo/varevilk%c3%a5r2004.pdf .
55Motiver s.31.
56I tillegg til at interessen må være lovlig, må den kunne omsettes i penger, jf. FAL 1930 §35, NOU 1987: 24 s.112–113 og strl. ikrl. §12.
57Slik FinKN 2014-061, FinKN 2014-173 og FinKN 2015-334.
58Jf. FinKN 2014-061, FinKN 2014-173 og FinKN 2015-334.
59Jf. FinKN 2013-603.
60Det kan også argumenteres for at klausulen utløser informasjonsplikt etter FAL §2-1 på selskapets hånd, men det drøftes ikke videre her.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon