Sammendrag:

Med Rt. 2014 s. 392 har Høyesterett skapt en ny regel om at oppreisning etter skl. § 3-5 skal reduseres dersom skadelidte også har krav på menerstatning etter skl. § 3-2. Begrunnelsen er at nivået for oppreisning har økt over en årrekke og at de to erstatningspostene overlapper hverandres kompensasjonsområder i så stor utstrekning at skadelidte ville få dekket samme skade to ganger om oppreisningen ikke ble redusert. En enkel undersøkelse over utviklingen av nivået for oppreisning viser at Høyesteretts forutsetninger er basert på et sviktende faktisk grunnlag. Forfatteren er kritisk til at Høyesterett i dommen ikke nevner eller begrunner nærmere at man fravek et klart prejudikat for ikke å foreta slik reduksjon, se Rt. 2005 s. 289. Den nye regelen vil kunne medføre en rekke utfordringer av materiell, prosessuell og faktisk karakter og komplisere erstatningsoppgjør. Etter forfatterens oppfatning fremstår regelen som svakt rettslig begrunnet og den synes etablert uten system – eller konsekvensanalyser. Forfatteren anbefaler at regelen forkastes av Høyesterett ved neste anledning.

Nøkkelord: skl. § 3-2, utmåling, oppreisning, samordning, kompensasjonsrelevans, dobbel erstatning, voldssaker, reduksjon