Sammendrag:

Artikkelen analyserer de følgende høyesterettsdommene: Advokatpartnerdommen i Rt. 2015 s. 475, Fosterdiagnostikkdommen i Rt. 2013 s. 1689 og Kapitaliseringsrentedommen i Rt. 2014 s. 1203. Forfatteren finner at Høyesterett ved å utvikle argumentasjonen med utgangspunkt i en problemformulering tilpasset rettsområde og typetilfelle, kan unngå spenninger mellom en ønsket rettsutvikling og fra før etablerte erstatningsrettslige sammenhenger. Å trekke en distinksjon mellom ulike typetilfeller i form av en differensiert problemformulering og argumentasjon tilpasset den enkelte saken, er nødvendig også når Høyesterett opptrer som en prejudikatsdomstol. I to av de analyserte dommene avgrenser Høyesteretts flertall i sine domsgrunner i for stor grad mot prinsippet om full erstatning for personskade etter skl. § 3-1, slik forfatteren vurderer det. Samtidig viser analysen av Rt. 2015 s. 475 at det å forsterke vektleggingen av visse argumenter, her skadelidtes behov for vern ved vurderingen av arbeidsgiveransvar, kan være nødvendig for å utvikle erstatningsrettslige regler i en hensiktsmessig retning.

Nøkkelord: Arbeidstaker, arbeidsgiveransvar, pasientskade, kapitaliseringsrente, vergemål, rettsavklaring.