Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Beviskravet i vaksineskader etter Rt. 2015 s. 1246

Magne Strandberg (f. 1978) er professor ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen, og underviser i sivilprosess og erstatningsrett. Han utgav i 2012 boken «Beviskrav i sivile saker», basert på en ph.d.-avhandling med samme tittel.

Sammendrag:

Staten har et rent objektivt ansvar for skader voldt av vaksiner, og det gjelder også en legalpresumsjon i skadelidtes favør, jf. smittevernloven § 8-2 og pasientskadeloven §§ 2 og 3. Hvis vaksinen hadde evne til å volde skaden, presumeres det at vaksinen var årsak til skaden med mindre et annet årsaksalternativ er mer sannsynlig. I Rt. 2015 s. 1246 forstod Høyesterett kravet om årsaksevne slik at det måtte være en «praktisk mulighet» for at vaksinen kunne forårsake sykdommen. Muligheten måtte underbygges med medisinsk forskning, men det krevdes ikke allment akseptert medisinsk forskning. Staten påberopte at skadelidte hadde sykdommen i subklinisk form før vaksinen ble satt, men Høyesterett kom til at det ikke var sannsynlighetsovervekt for dette og la til at en subklinisk tilstand ikke var nok til at en skade forelå. Dommen avklarer viktige spørsmål i vaksinesaker; deler av den er også relevant for andre saker.

Nøkkelord: vaksine, MS, årsakskrav, overvektsprinsippet, beviskrav, bevisbyrde, legalpresumsjon, hypotetiske skadeårsaker

Staten har et rent objektivt ansvar for skader voldt av vaksiner, og det gjelder også en legalpresumsjon i skadelidtes favør, jf. smittevernloven § 8-2 og pasientskadeloven §§ 2 og 3. Hvis vaksinen hadde evne til å volde skaden, presumeres det at vaksinen var årsak til skaden med mindre et annet årsaksalternativ er mer sannsynlig. I Rt. 2015 s. 1246 forstod Høyesterett kravet om årsaksevne slik at det måtte være en «praktisk mulighet» for at vaksinen kunne forårsake sykdommen. Muligheten måtte underbygges med medisinsk forskning, men det krevdes ikke allment akseptert medisinsk forskning. Staten påberopte at skadelidte hadde sykdommen i subklinisk form før vaksinen ble satt, men Høyesterett kom til at det ikke var sannsynlighetsovervekt for dette og la til at en subklinisk tilstand ikke var nok til at en skade forelå. Dommen avklarer viktige spørsmål i vaksinesaker; deler av den er også relevant for andre saker.

1 Innledning

Staten har lenge hatt et objektivt erstatningsansvar for skader forårsaket av vaksiner. Ansvaret ble opprinnelig utviklet av Høyesterett. I Rt. 1960 s. 841 (vaksinedom I) ble staten erstatningsansvarlig for en hjerne- og ryggmargsbetennelse som en ung mann utviklet etter å ha blitt pålagt å vaksinere seg mot kopper før han kunne ta sommerjobb på et skip som gikk utenlands. I 1994 ble statens objektive ansvar for vaksiner lovfestet i smittevernloven (smvl.) § 8-2, og en tilsvarende regel finnes i dag i pasientskadeloven (pskl.) § 2 bokstav d) hvor Norsk Pasientskadeerstatning er ansvarssubjekt. Ansvaret for vaksiner er atskillig strengere enn ansvaret ellers i pasientskadeloven. Mens bestemmelsene i pskl. § 2 bokstav a) og b) bare pålegger staten ansvar for skader forårsaket av svikt knyttet til helsehjelp eller teknisk utstyr, er staten ansvarlig for enhver skade som en vaksine er årsak til.

Det kan imidlertid være vanskelig å bevise at en vaksine er årsak til en skade, og lovgiver har kommet skadelidte i møte ved å gi en særskilt bevisregel som tidligere fulgte av smvl. § 8-2 og som nå følger av pskl. § 3 andre ledd. Bevisregelen kommer til anvendelse på anbefalte og påbudte vaksiner, men ikke på vaksiner noen velger å ta frivillig. Bevisregelen har sjelden vært anvendt av domstolene,1 og den har heller ikke vært mye omtalt i teorien.2 Regelen var imidlertid sentral i en Høyesterettsdom inntatt i Rt. 2015 s. 1246 (vaksinedom II). Skadelidte i saken hadde utviklet multippel sklerose (MS) da han var 12 år gammel, og krevde erstatning fordi sykdommen skulle være forårsaket av den anbefalte MMR-vaksinen. Skadelidte hadde tatt andre dose av MMR-vaksinen 28. november 2002. Han opplevde tilfeller av kraftsvikt kort tid etterpå, og i begynnelsen av januar 2003 hadde han begynt å se dobbelt. Diagnosen MS ble satt i april 2003. Både tingretten og lagmannsretten kom til at MMR-vaksinen var årsak til at skadelidte hadde fått MS, noe Høyesterett sluttet seg til.

Denne artikkelen vil ta opp de mest sentrale problemstillingene fra vaksinedom II. Artikkelen vil primært handle om beviskravet i smvl. § 8-2 og pskl. § 3 andre ledd. I tillegg vil artikkelen ta opp noen problemstillinger knyttet til årsakslæren eller bevislæren for personskadesaker generelt eller for sivile saker generelt.

2 Høyesteretts formulering av hovedregelen om beviskravet

Et av de generelle aspektene som Høyesterett uttrykkelig formulerer i dommen, er hovedregelen om beviskravet. I sivile saker følger beviskravet som hovedregel av overvektsprinsippet. Dette prinsippet ble først argumentert for av Torstein Eckhoff i 1943,3 og blant senere norske teoretikere har det stort sett vært enighet om at prinsippet har gode grunner for seg.4 I nyere tid har det teoretiske grunnlaget for overvektsprinsippet blitt utfordret,5 men prinsippet har uansett solid støtte i en rekke positive rettskilder, deriblant høyesterettsdommer og forarbeidene til tvisteloven.6 Overvektsprinsippet blir ikke anvendt i vaksinedommen, men Høyesterett formulerer prinsippet før de spesielle bevisreglene for vaksiner trekkes inn. I Rt. 2015 s. 1246 formulerer Høyesterett overvektsprinsippet slik:

«Etter den alminnelige erstatningsretten gjelder overvektsprinsippet. Dette innebærer at retten må legge til grunn det faktum som har en overvekt av sannsynlighet for seg, det vil si at det er større sannsynlighet for et bestemt faktum enn summen av de øvrige alternativene. Dersom det er tvil om hva som er mest sannsynlig, skal tvilen gå ut over den parten som har interesse av et rettsstiftende eller rettsendrende alternativ, også uttrykt slik at vedkommende part har bevisbyrden.» (avsnitt 35)

Dette lille avsnittet angår flere generelle aspekter ved overvektsprinsippet. Man kan nok hevde at et slikt domsavsnitt ikke kan ha særlig rettskildeverdi for den generelle forståelsen av overvektsprinsippet. For avsnittet er egentlig unødvendig fordi man ikke trenger en bestemt forståelse av overvektsprinsippet i en sak der et unntak fra overvektsprinsippet åpenbart kommer til anvendelse. Høyesteretts formulering er heller ikke begrunnet, og det gis ingen gjennomgang av alternative forståelser av overvektsprinsippet. Disse innvendingene reduserer muligens rettskildeverdien av domsavsnittet noe, men avsnittet har likevel verdi for den generelle forståelsen av overvektsprinsippet. Det skyldes først og fremst at det oftest er slike korte formuleringer Høyesterett gir av hovedregelen om beviskravet i sivile saker.7 Når Høyesterett behandler et beviskravspørsmål, er det ofte muligheten for å gjøre unntak fra overvektsprinsippet som settes på spissen, og da er det ofte ikke nødvendig å dvele ved hovedregelen. Enkelte generelle aspekter ved overvektsprinsippet kommer også atskillig klarere frem i dette domsavsnittet enn det man vanligvis finner i en høyesterettsdom.

Domsavsnittet er først og fremst relevant for formuleringen eller presiseringen av overvektsprinsippet. Selv om overvektsprinsippet klart er gjeldende rett, har det nærmere innholdet av prinsippet ikke alltid blitt helt klart formulert. Det er klart at sannsynlighetsovervekt foreligger når noe er mer sannsynlig enn noe annet, men det har vært noe uklarhet om hva som må være mer sannsynlig enn hva. Som Eivind Kolflaath har påpekt, kan overvektsprinsippet teoretisk sett forstås som et krav om absolutt sannsynlighetsovervekt eller som et krav om relativ sannsynlighetsovervekt.8 Absolutt sannsynlighetsovervekt foreligger hvis sannsynligheten for at noe bestemt er tilfelle er høyere enn sannsynligheten for at dette ikke er tilfellet.9 Det typiske for absolutt sannsynlighetsovervekt er at sannsynligheten for et konkretisert alternativ (a) sammenlignes med sannsynligheten for negasjonen (ikke-a). I en sak om årsakssammenheng betyr det at sannsynligheten for at en bestemt årsakssammenheng foreligger, må være høyere enn sannsynligheten for at denne bestemte årsakssammenhengen ikke foreligger. Relativ sannsynlighetsovervekt foreligger hvis sannsynligheten for at noe bestemt er tilfellet er høyere enn sannsynligheten for at noe annet bestemt er tilfellet.10 Kjennetegnet for relativ sannsynlighetsovervekt er at sannsynligheten for at et konkretisert alternativ (a) sammenlignes med sannsynligheten for et annet konkretisert alternativ (b eller c). Når Høyesteretts formulering av overvektsprinsippet er at sannsynlighetsovervekt foreligger når det er «større sannsynlighet for et bestemt faktum enn summen av de øvrige alternativene», tilsier det at overvektsprinsippet skal forstås som et krav om absolutt sannsynlighetsovervekt. Denne presiseringen har betydning hvis det i en sak er mer enn to mulige årsaksforklaringer til en skade, f.eks. hvis årsaksforklaring a er 40 % sannsynlig, årsaksforklaring b er 30 % sannsynlig og årsaksforklaring c er 30 % sannsynlig.11 I et slikt tilfelle er a mer sannsynlig enn de to andre sett isolert, men a er mindre sannsynlig enn sannsynligheten for b og c til sammen. Ifølge Høyesteretts formulering er overvektsprinsippet da ikke oppfylt.

Selv om Høyesteretts formulering isolert sett trekker i retning av absolutt sannsynlighetsovervekt, kan det være grunn til å gjøre et par modifikasjoner her: For det første bør formuleringen av kravet om sannsynlighetsovervekt ta høyde for at også skadelidte iblant kan påberope mer enn én årsaksforklaring for en skade. I en sak etter vaksineansvaret kan man tenke seg at skadelidte har tatt to ulike vaksiner og hevder at skaden skyldes enten den første vaksinen (årsaksforklaring a), den andre vaksinen (årsaksforklaring b) eller et samvirke mellom de to vaksinene (årsaksforklaring c). I en slik sak må det være tilstrekkelig at den samlede sannsynligheten for a, b eller c er høyere enn den samlede sannsynligheten for de øvrige alternativene. Dette aspektet er også enkelt å ta høyde for i formuleringen av overvektsprinsippet. Med utgangspunkt i Høyesteretts egen formulering, kunne man kreve «større sannsynlighet for ett eller flere bestemte fakta enn for summen av de øvrige alternativene». For det andre kommer det ikke klart frem om «de øvrige alternativene» bare betyr de alternativene som en av partene har presentert i saken, eller om det også omfatter alle andre mulige alternativer.12 Hvis uttalelsen skal forstås slik at domstolen i sin bevisbedømmelse også skal trekke inn andre alternativer enn de partene har fokusert på i sitt prosessopplegg, kan det bli en spenning mellom overvektsprinsippet og den sterke partsautonomien i dispositive saker. En dommer som trekker inn et slikt tredje alternativ, vil etter omstendighetene kunne skape spenninger til kravet om å holde seg innenfor de påstandsgrunnlagene partene har påberopt (tvl. § 11-2 andre setning), kravet om kontradiksjon (tvl. §§ 1-1 og 11-1 (3)) og kravet om at domstolen i bevisbedømmelsen utelukkende skal trekke inn bevis som er presentert under forhandlingen (tvl. § 21-2 (2)). Hvis f.eks. partene har rettet hele bevisførselen inn mot to konkrete årsaksforklaringer, er det ikke gitt at domstolen i sin praktisering av beviskravet skal kunne trekke inn et tredje alternativ som partene verken har påberopt eller ført bevis for. Og det er problematisk hvis domstolen på helt skjønnsmessig grunnlag – og uten reell støtte i de fremlagte bevisene – i bevisbedømmelsen legger til grunn at det kan finnes uspesifiserte alternativer som ikke har vært belyst i saken.

Domsavsnittet er også interessant om bevisbyrden. I norsk teori har det lenge vært uenighet knyttet til om man trenger bevisbyrden i tillegg til beviskravet når dette er sannsynlighetsovervekt. Enkelte har hevdet at man trenger bevisbyrderegler for å løse tilfellene der man har like gode grunner for den ene partens påståtte faktum som man har for motpartens påståtte faktum (gjerne kalt «absolutt tvil»),13 mens andre har hevdet at slike tilfeller ikke oppstår i praksis og at man derfor ikke trenger regler om bevisbyrde.14 Formuleringen i vaksinedom II tilsier at Høyesterett anser det nødvendig å angi hvem som har bevisbyrden også når beviskravet følger av overvektsprinsippet, noe som samsvarer med hva som vanligvis har vært formulert av Høyesterett tidligere.15 Høyesterett har imidlertid, så vidt jeg kjenner til, ikke tidligere angitt noen generelle kriterier for hvem som har bevisbyrden i en sivil sak. Avsnittet i vaksinedom II er her interessant ettersom det klargjør at skadelidte har bevisbyrden fordi han har «interessen av et rettsstiftende eller rettsendrende alternativ». Det er riktignok ingen tvil om at skadelidte som hovedregel har bevisbyrden for det faktum som trengs for å oppfylle erstatningsvilkårene, men «rettsstiftende eller rettsendrende alternativ» er et mulig generelt kriterium som potensielt sett kan anvendes også i en rekke andre saker enn erstatningssaker. Kriteriet er for øvrig det samme som Skoghøys formulering av prinsippene for bevisbyrdeplassering,16 som igjen ligner Scheels teori fra mellomkrigstiden17 og som også har visse likhetstrekk med de atskillig mer velutviklede tyske bevisbyrdereglene.18

Til slutt er det verdt å merke seg at Høyesterett skriver at overvektsprinsippet gjelder etter «den alminnelige erstatningsretten». Det er interessant at overvektsprinsippet her knyttes til et materielt rettsområde i stedet for å knyttes til sivilprosessen generelt. Nå er det ikke sikkert at man skal legge så mye i en slik formulering, men hvis det her forsiktig signaliseres at beviskravet kan knyttes tettere til det enkelte materielle rettsområde er det i hvert fall en utvikling jeg selv støtter.19 Hvis den korte passusen kan tolkes slik, vil det også samsvare med den i hovedsak materiellrettslige begrunnelsen Høyesterett senere i dommen gir for beviskravet i vaksinesaker.20 For smvl. § 8-2 og pskl. § 3 andre ledd henger tett sammen med de materielle reglene og hensynene bak disse reglene, da først og fremst de samfunnsmedisinske målsetningene som ligger til grunn for smittevernloven. Begrunnelsen for beviskravslettelsen er i første rekke at man ønsker å få flest mulig til å støtte opp om anbefalte vaksinasjoner. Dessuten er regelen begrunnet med de bevisvanskene skadelidte typisk møter når han mistenker at hans skade eller sykdom er forårsaket av en vaksine.21

3 Beviskrav i smvl. § 8-2 og pskl. § 3 andre ledd

I erstatningsretten finnes det mange unntak fra hovedregelen om at det må være sannsynlighetsovervekt for at den påståtte skadevolder var årsak til skaden. Smittevernloven § 8-2 og pskl. § 3 andre ledd oppstiller et slikt unntak for saker hvor skadelidte hevder at skaden er forårsaket av en påbudt eller anbefalt vaksine. Unntaket er grundig behandlet i vaksinedom II. Ettersom skaden i vaksinedom II var inntruffet før pasientskadeloven trådte i kraft,22 bygget dommen på smvl. § 8-2. Den lyder slik:

«Staten plikter å erstatte en skade som alene eller sammen med andre årsaker kan være en følge av anbefalte eller påbudte vaksinasjoner som blir satt i verk i medhold av denne loven. Denne plikten gjelder hvis staten ikke kan godtgjøre at en eller flere andre årsaker er mer sannsynlig.»

Det følger her noenlunde klart at skadelidte først må påvise at han har tatt en anbefalt eller påbudt vaksine som «kan» forårsake skaden, deretter skal det legges til grunn at årsakssammenheng foreligger mellom vaksinen og skaden med mindre staten påviser at en annen årsak er mer sannsynlig enn vaksinen. Bevisbyrden følger dermed av bestemmelsens oppbygning; skadelidte har bevisbyrden etter bestemmelsens første punktum, staten har bevisbyrden etter andre punktum. Bevisregelen i smvl. § 8-2 er i dag erstattet av pskl. § 3 andre ledd:

«Ved erstatning som følge av skade etter anbefalte eller påbudte vaksinasjoner etter lov 5. august 1994 nr. 55 om vern mot smittsomme sykdommer, gjelder retten til erstatning etter § 2 første ledd bokstav d med mindre den ansvarlige godtgjør at en eller flere andre årsaker er mer sannsynlige.»

Ordlyden i pskl. § 3 avviker betydelig fra ordlyden i smvl. § 8-2. Mens det av § 8-2 er noenlunde klart at skadelidte må påvise at han har tatt en vaksine som kan forårsake skaden før bevisbyrden flyttes over på staten, er det ikke noe i pskl. § 3 andre ledd som tilsier at skadelidte må bevise noe før bevisbyrden flyttes over til staten. Ordlyden i pskl. § 3 andre ledd tilsier at staten har bevisbyrden for hele årsakspørsmålet, men bestemmelsen må likevel tolkes på samme måte som smvl. § 8-2. Det følger av forarbeidene til pasientskadeloven at regelen i smvl. § 8-2 skulle videreføres,23 og i vaksinedom II uttrykkes det at pskl. § 3 andre ledd må tolkes på samme måte som smvl. § 8-2.24

Smittevernloven § 8-2 og pskl. § 3 andre ledd er presumsjonsregler.25 Det typiske for presumsjonsregler er at de instruerer dommeren om å holde noe for å være tilfellet inntil han får bevis for noe annet. Og smvl. § 8-2 og pskl. § 3 andre ledd instruerer dommeren om å legge til grunn at vaksinen er årsak til skaden inntil han får bevis for at en annen årsak er mer sannsynlig enn vaksinen. Dommeren skal riktignok presumere at vaksinen er årsak til skaden først hvis skadelidte har påvist at vaksinen kan være årsak til skaden, men det er typisk for presumsjonsregler at presumsjonen først utløses når en av partene har ført bevis for enkelte mindre bevistema – f.eks. utløses presumsjonen for at skyldneren er insolvent etter konkursloven § 63 først når kreditor påviser at han har sendt konkursvarsel og skyldneren har lovbestemt regnskapsplikt. En tilsvarende struktur finnes i forurensningsloven § 59 og yrkesskadeforsikringsloven § 11 andre ledd, hvor presumsjonen for årsakssammenheng utløses henholdsvis når det er påvist at forurensningen kan være årsak til skaden og når en sykdom er godkjent som yrkessykdom. Og smvl. § 8-2, pskl. § 3 andre ledd forurensningsloven § 59 og yrkesskadeforsikringsloven § 11 andre ledd er ikke bare rent faktiske presumsjoner, de er legalpresumsjoner. At de er legalpresumsjoner skyldes ikke bare at de har sitt grunnlag i rettsregler, men at de har et innhold som går utover det som følger av en faktisk presumsjon. For disse reglene innebærer ikke bare at dommeren instrueres om å presumere at faktisk årsakssammenheng foreligger når en viss årsaksfaktor kan forårsake skaden, de endrer også kravet til bevis som må være oppfylt før man kan fravike presumsjonen. Disse reglene endrer bevisbyrden slik at den legges på skadevolder, og i yforsl. § 11 andre ledd er det dessuten slik at yrkesskadeforsikreren bare går fri hvis en annen årsak «åpenbart» er mer sannsynlig enn yrkessykdommen.

Verken smvl. § 8-2 eller pskl. § 3 andre ledd inneholder spesielle materielle årsakskrav. Men selv om de materielle årsakskravene skal være de samme i vaksineansvaret som i den alminnelige erstatningsretten, kan presumsjonsregelen ha interesse for diskusjonen om årsakskravet. Diskusjonen har i første rekke gått mellom tilhengere av betingelseslæren og tilhengere av realiseringslæren.26 Presumsjonsregelen har interesse fordi den er lettere å forklare med Nygaards realiseringslære enn med betingelseslæren:27 Med realiseringslæren som utgangspunkt kan man forklare regelen slik at skadelidte har bevisbyrden for forekomst og årsaksevne, mens staten har bevisbyrden for realisering. Skadelidte må først vise at årsaksfaktoren forekom til relevant tid og sted, dvs. at han har tatt en anbefalt eller påbudt vaksine på et bestemt tidspunkt (som i det minste må være før skaden skjedde). Deretter må skadelidte vise at vaksinen i seg selv eller sammen med andre årsaksfaktorer hadde evne til å volde skaden. Hvis skadelidte klarer å føre tilstrekkelig bevis for disse to bevistemaene, har staten bevisbyrden for spørsmålet om vaksinen realiserte seg i skaden – staten går bare fri hvis én eller flere andre årsaksalternativer er mer sannsynlige enn vaksinen. Den som tar utgangspunkt i betingelseslæren, får større problemer med å forklare denne presumsjonsregelen. Det skyldes at forekomst, årsaksevne og realisering ikke er relevante vilkår i betingelseslæren. Enkelte har riktignok hevdet at realiseringslæren kan fungere som en bevislære selv om det materielle årsakskravet følger av betingelseslæren,28 men en slik posisjon gjør det vanskelig å forene den materielle retten og bevisretten. Det er den materielle retten som styrer hva som kan bli bevistema i en sak, og hvis man hevder at forekomst, årsaksevne og realisering ikke er relevante materielle vilkår, er det vanskelig å hevde at de skal være relevante bevistemaer.

Utfordringene med å forene betingelseslæren og presumsjonsregelen i smvl. § 8-2 er muligens grunnen til at vaksinedom II ikke inneholder en presisering av årsakskravet. Fraværet av en slik presisering er interessant fordi Høyesterett i nesten alle andre saker om årsakssammenheng ved personskade tar utgangspunkt i mer eller mindre standardiserte formuleringer om at ansvarshendelsen må ha vært en nødvendig betingelse og være så vidt vesentlig i årsaksbildet at det er rimelig å knytte ansvar til den.29 Vaksinedom II inneholder derimot bare en helt ubestemt formulering om «årsakssammenheng» før man går over til beviskravet og bevisbedømmelsen.30 Og de stedene der man finner noe som ligner materielle årsakskrav i dommen, ser man både terminologi som er typisk for realiseringslæren, og terminologi som er typisk for betingelseslæren.31 Nå skal man være varsom med å hevde at de materielle årsakskravene i smvl. § 8-2 og pskl. § 3 andre ledd følger av realiseringslæren, men ettersom de enkelte elementene i disse reglene er enklere å formulere ut fra realiseringslæren, så anvender jeg i resten av analysen en oppdeling og terminologi som tar utgangspunkt i denne læren.

4 Beviskravet for vaksinens årsaksevne

Beviskravet for årsaksevne angir hvor god støtte man må ha i bevisene for at en vaksinasjon alene eller sammen med andre årsaksfaktorer hadde evne til å volde skaden. Dette beviskravet var et hovedtema i vaksinedom II. Etter å ha gjennomgått forarbeidene til smittevernloven og forurensningsloven § 59, trekker Høyesterett denne slutningen:

«Poenget med forarbeidenes presiseringer av årsakskravet er etter min mening å få frem at det må foreligge en årsak som ikke bare kan forklares teoretisk, men som har en praktisk mulighet til å bli realisert. Dette betyr at årsakskonstateringen må kunne underbygges med egenskaper ved vaksinen og medisinsk viten.» (Rt. 2015 s. 1246 avsnitt 47)

At det må foreligge en «praktisk mulighet» for at vaksinen kan ha vært årsak til skaden, betyr altså at det kreves noe mer enn en «teoretisk mulighet», som skadelidte prosederte på at beviskravet skulle være. På den annen side kommer det frem at beviskravet skal være atskillig lavere enn et krav om sannsynlighetsovervekt:

«Videre anfører staten at lovens forarbeider må leses slik at beviskravet kun innebærer en mindre begrensning i overvektsprinsippet, med andre ord at det ligger nært opp til sannsynlighetsovervekt. Det er jeg ikke enig i. Bestemmelsen og forarbeidene angir bevistemaet, som, slik jeg har redegjort for, krever at det må foreligge en praktisk mulighet for at skadefølgen kan inntreffe. Selve bevisterskelen er ikke eksplisitt angitt, men må etter min mening ligge lavt. Det vil være nødvendig for at bestemmelsen skal få sin tilsiktede virkning, jf. det jeg tidligere har sitert fra forarbeidene.» (Rt. 2015 s. 1246 avsnitt 49)

Selv om beviskravet åpenbart skal være lavt, er det ikke helt enkelt å få tak på hva «praktisk mulighet» betyr.32 Senere i dommen refereres lagmannsrettens formulering, som er at skadelidte må påvise «en rimelig mulighet for at vaksinen på grunn av sine egenskaper faktisk kan ha påført skaden» (avsnitt 51). Høyesterett tar ikke uttrykkelig avstand fra lagmannsrettens formulering, men det er en viss meningsforskjell mellom «praktisk mulighet» og «rimelig mulighet» fordi «rimelig mulighet» trekker mer i retning av et krav som varierer noe fra sak til sak mens «praktisk mulighet» trekker mer i retning av et konstant lavt beviskrav.

Høyesterett presiserer et stykke på vei hva som må til før en praktisk mulighet foreligger. Nærmere bestemt er det et krav at årsaksevnen kan underbygges med «egenskaper ved vaksinen og medisinsk viten» (avsnitt 47). Når man krever at årsaksevnen underbygges med medisinsk viten, skulle man kanskje tro at årsaksevnen er noe man har solid medisinsk-faglig belegg for og som er anerkjent i det medisinske fagmiljøet. Men når Høyesterett krever underbygging av «medisinsk viten», må det forstås som en kontrast til formuleringen «allment akseptert medisinsk viten» som man finner i flere tidligere høyesterettsdommer:

«Staten anfører at årsaksforklaringen må være i samsvar med «allment akseptert medisinsk viten» for at vilkåret i første punktum kan anses oppfylt. Det er jeg ikke enig i. I motsetning til situasjonen ved nakkeslengskader, der Høyesterett i Rt. 1998 side 1565 under henvisning til internasjonal konsensus om årsaken, et stykke på vei oppstilte et slikt krav, har MS et uklart årsaksbilde der forskningen er under utvikling. Konsekvensen at å kreve «allment akseptert medisinsk viten», vil da bli at skadevirkninger der det er uenighet om årsaken i medisinsk vitenskap, ville falle utenfor erstatningsordningen. Dette kan jeg ikke se er i tråd med lovgivers intensjoner. Tvert imot må forarbeidene forstås slik at det ikke skal være skadelidtes risiko at det ikke er mulig å føre fullgodt vitenskapelig bevis når det ut fra annen bevisførsel kan etableres en praktisk mulighet for årsakssammenheng.» (Rt. 2015 s. 1246 avsnitt 48)

Når Høyesterett presiserer at det ikke er et vilkår at årsaksforklaringen kan forankres i «allment akseptert medisinsk viten», må det bety at det verken er noe krav at årsaksevnen er underbygget av solide forskningsresultater eller at det i fagmiljøet er konsensus om årsaksevnen. Det kreves en viss støtte i medisinsk forskning, men ikke mye. Muligens kan man si at beviskravet ikke er oppfylt dersom vaksinens årsaksevne bare er støttet i en fremsatt hypotese som ikke er støttet i noe empirisk forskning – da foreligger det bare en «teoretisk mulighet». Hvis det derimot foreligger én eller noen empiriske studier som støtter hypotesen, så er det rimelig å hevde at det er en «praktisk mulighet» for at vaksinen har en slik årsaksevne.

Høyesteretts begrunnelse for ikke å kreve underbygging med «allment akseptert medisinsk viten» er todelt. For det første tilsier formålet med det strenge objektive ansvaret for vaksiner at staten også blir ansvarlig i en del tilfeller der det er svært vanskelig å angi hva som er årsaken til en skade. For det andre anvender Høyesterett argumenter som ikke er spesielle for vaksinesakene og som dermed også er relevante for diskusjonen om «allment akseptert medisinsk viten» i personskaderetten generelt.33 Høyesterett understreker at bruken av «allment akseptert medisinsk viten» i nakkeslengsakene må leses på bakgrunn av det Høyesterett har oppfattet som en internasjonal konsensus om årsaksmekanismen i disse sakene. I Rt. 1998 s. 1565 Liedommen, hvor frasen «allment akseptert medisinsk viten» dukker opp første gang i Høyesteretts praksis, er også anvendelsen av frasen tett koblet til Høyesteretts oppfatning om at man var på et område hvor det var internasjonal medisinsk konsensus om skademekanismen:

«Vi er her på et område hvor det kanskje er særlig viktig at domstolene har for øye at årsaksforhold, skadeomfang m v så langt mulig må bedømmes i lys av mer allment akseptert medisinsk viten. Jeg peker spesielt på rapporten fra den såkalte Quebec Task Force, en tverrfaglig internasjonal gruppe som har samlet materiale om årsaksforhold, forebygging og behandling av tilstander utløst av nakkesleng. Dens arbeid har resultert i det som er betegnet som en internasjonal konsensus om lidelser assosiert med nakkeslengskader.» (s. 1571)

Frasen «allment akseptert medisinsk viten» trekkes også frem i Rt. 2010 s. 1547 Askdommen. Her understrekes at den medisinske kunnskap er under utvikling, og at domstolene naturlig nok må basere seg på oppdatert medisinsk forskning. Også i denne dommen er det imidlertid bare snakk om å gi retningslinjer for hvordan Høyesterett skal anvende allment akseptert viten der dette faktisk finnes:

«Det foreligger en omfattende rettspraksis om kravet til årsakssammenheng i saker om nakkesleng. Mangelen på objektivt konstaterbare biologiske funn, kombinert med at symptomene kan være diffuse og av en art som svært mange i befolkningen har, gjør at årsaksvurderingen er vanskelig. Dette er dessuten et område hvor den medisinske kunnskap er under utvikling. Domstolene må vurdere årsaksforhold og skadeomfang ut fra «allment akseptert medisinsk viten», jf. Rt. 1998 side 1565, på side 1571. Dersom nyere forskning tilsier at nakkeslengskader bør bedømmes annerledes enn det som tidligere er lagt til grunn, må kursen justeres i samsvar med dette. På denne bakgrunn finner jeg grunn til å redegjøre noe for den medisinske forskningen som har vært trukket fram i saken.» (avsnitt 34)

Liedommen, Askdommen og vaksinedom II tilsier dermed at domstolene må respektere allment akseptert medisinsk viten der dette finnes, men heller ikke i den alminnelige erstatningsretten er det slik at en årsaksforklaring må ha støtte i allment akseptert medisinsk forskning før ansvar kan foreligge. Eksistensen av slik viten er verken et materielt eller bevisrettslig vilkår. Dette samsvarer også med overvektsprinsippet fordi det klart kan foreligge sannsynlighetsovervekt for en årsaksforklaring selv om den ikke kan støttes på allment akseptert medisinsk viten.34 Domstolene må i bevisbedømmelsen respektere det som finnes av alminnelig akseptert medisinsk viten, men det er ikke noe mer enn hva enhver rasjonell dommer vil gjøre innenfor den frie bevisbedømmelse.

Når «praktisk mulighet» er det sentrale kriteriet, kan det virke som om det – i tillegg til kravet om støtte i medisinsk viten – kreves et minimum av skadefrekvens. Når Høyesterett skiller mellom det praktisk mulige og det teoretisk mulige, kan det virke nærliggende å tolke dette slik at det foreligger en praktisk mulighet hvis sykdommen forekommer med en viss hyppighet som følge av vaksinen, mens det bare foreligger en teoretisk mulighet hvis sykdommen inntreffer svært sjelden. Det er likevel klart at det ikke stilles noe krav om minimumsnivået til hyppighet. I vaksinedom II er det ikke angitt noe eksakt om hvor ofte MMR-vaksinen fører til MS, men Høyesterett kom til at årsakskravet var oppfylt selv om MMR-vaksinen bare i «svært sjeldne tilfelle kan utløse MS hos unge mennesker»35. Grunnen til at en så lav skadehyppighet kan være tilstrekkelig, er at man må skille mellom virkningssannsynlighet og årsaksannsynlighet:36 Selv om det på forhånd er svært lite sannsynlig at en bestemt vaksine skal føre til en bestemt sykdom (virkningssannsynlighet), kan vaksinen være den beste forklaringen når et sykdomstilfelle først foreligger (årsaksannsynlighet). Selv om det er svært lite sannsynlig at én bestemt MMR-vaksinasjon skal føre til MS, kan vaksinasjonen være den beste årsaksforklaringen når en person først har fått MS. Og siden skillet mellom årsaksannsynlighet og virkningssannsynlighet ikke er spesifikt for vaksiner, er det et generelt poeng i erstatningsretten at kravet om faktisk årsakssammenheng ikke krever et minimum av skadefrekvens. Det kan hende at andre erstatningsrettslige vilkår, først og fremst adekvans- eller påregnelighetskravet, kan føre til at skadevolder frifinnes hvis skaden bare svært sjelden inntreffer som følge av skadevolders handling. Men en slik frifinnelse som følge av adekvanskravet, er nesten utenkelig i vaksinesaker fordi forutsetningen for at vaksiner skal tillates, er at de bare sjelden skal føre til alvorlige skader, og noe av hensikten med å ha rene objektive regler, er at de få som skades skal få erstatning.

5 Beviskravet for realisering

Hvis beviskravet for årsaksevne er oppfylt, som det var i vaksinedom II, blir altså staten erstatningsansvarlig med mindre det påvises at en eller flere andre årsaker er mer sannsynlig enn vaksinen. Her er det som sagt staten som har bevisbyrden, men beviskravet er ikke strengere enn sannsynlighetsovervekt – det er tilstrekkelig at staten påviser at en eller flere andre årsaker er «mer sannsynlig» enn vaksinen, jf. smvl. § 8-2 og pskl. §3 andre ledd. Spørsmålet om en annen årsak er mer sannsynlig enn vaksinen, beror på en sammenligning mellom sannsynligheten for at vaksinen er årsak til skaden med sannsynligheten for at noe annet er årsak til skaden.

I vaksinedom II anførte skadelidte at staten må konkretisere den eller de alternative årsaker som skal være mer sannsynlige enn vaksinen, noe som i tilfelle ville innebære at sannsynligheten for at vaksinen er årsak måtte sammenlignes med sannsynligheten for konkretiserte årsaksalternativer. En slik konkretiseringsplikt kan virke nærliggende ettersom staten har bevisbyrden i denne delen av årsaksspørsmålet, men dette ble tilbakevist av Høyesterett:

«Et slikt krav til konkretisering følger ikke av lovens ordlyd, som her er i samsvar med det som følger av alminnelig erstatningsrett. Det som kreves er altså alminnelig sannsynlighetsovervekt. Selv om det generelt kan foreligge en årsakssammenheng mellom vaksine og skade, vil staten kunne fri seg ved å påvise at det mest sannsynlig ikke er tilfelle slik de faktiske forhold ligger an, selv om staten ikke konkret kan påvise hva som er årsaken.» (Rt. 2015 s. 1246 avsnitt 52)

At skadevolder ikke har plikt til å konkretisere en alternativ årsak, samsvarer med det Høyesterett har uttrykt i andre saker.37 Det er også i samsvar med Høyesteretts generelle forståelse av overvektsprinsippet, dvs. at det årsaksalternativet skadelidte har påberopt må være mer sannsynlig enn den samlete sannsynligheten for de øvrige årsaksalternativene (se punkt 2 ovenfor). Den eneste effekten av at smvl. § 8-2 og pskl. § 3 andre ledd legger bevisbyrden på staten er da at den samlete sannsynligheten for de øvrige årsaksalternativene må være høyere enn sannsynligheten for at vaksinen er årsak.

Hovedpoenget med å understreke at skadevolder ikke har plikt til å konkretisere en alternativ årsak, er vel at det kan være mest sannsynlig at påstått skadevolder ikke er årsak til skaden selv om skadevolder ikke har påvist noen konkret årsaksforklaring som er mer sannsynlig enn skadelidtes årsaksforklaring. Men selv om det sikkert kan forekomme tilfeller der skadevolder vinner selv om han ikke har angitt noen konkret alternativ årsaksforklaring, kan det nok også forekomme tilfeller der skadevolder må påvise ett eller flere konkrete årsaksalternativer for ikke å tape saken. For hvis skadelidte klarer å påvise at den påståtte årsaksfaktor forekom til relevant tid og sted og hadde årsaksevne, blir det ofte sannsynlighetsovervekt for at denne årsaksfaktoren var årsak til skaden med mindre skadevolder påviser et annet mulig årsaksalternativ. I en slik situasjon har skadevolder fortsatt ingen plikt til å konkretisere og føre bevis for en alternativ årsak, men det kan være en byrde han må innfri for ikke å tape saken. Skadevolder kan lett få en såkalt «bevisføringsbyrde», som er det samme som å ha en «falsk» eller «subjektiv» bevisbyrde.38 Og det er velkjent at den subjektive bevisbyrden kan gå frem og tilbake mellom partene i en sak selv om den objektive bevisbyrden hele tiden er plassert bare på den ene parten.39 En slik bevisføringsbyrde ser man også visse spor av i vaksinedom II. Etter å ha gjennomgått relevant medisinsk forskning og konstatert at MMR-vaksinen «kan» forårsake MS, skriver Høyesterett:

«Dette gir så pass klare indikasjoner i retning av at det kan være en årsakssammenheng mellom MMR-vaksinen og MS som ikke bare er teoretisk, men som også kan være en praktisk realitet, at det må bli opp til staten å påvise at en annen årsak er mer sannsynlig» (Rt. 2015 s. 1246 avsnitt 72).

Og en slik alternativ årsak kan det være vanskelig å vinne frem med hvis man ikke angir et noenlunde konkretisert alternativ.

I vaksinedom II hadde også staten konkretisert en alternativ årsaksforklaring, nemlig at skadelidte hadde utviklet MS allerede før MMR-vaksinen ble tatt. Sykdommen skulle ha vært utviklet i en subklinisk form allerede før vaksinasjonen og MS skulle dermed i hvert fall i en viss forstand ha vært utviklet før og uavhengig av vaksinasjonen. Det er verdt å merke seg at Høyesteretts bevisvurdering – til tross for at beviskravet ifølge Høyesterett bygger på absolutt sannsynlighetsovervekt og skadelidte ikke har plikt til å konkretisere årsaksalternativer – utelukkende rettes inn mot det konkrete alternativet som skadevolder faktisk hadde presentert. Høyesterett gjør ikke en abstrakt vurdering av alle tenkelige årsaksalternativer, men gjør en helt konkret vurdering av om det finnes støtte i de fremlagte bevisene for at skadelidte hadde MS i subklinisk form forut for vaksinasjonen. Høyesterett fant ikke tilstrekkelig støtte i bevisene for at skadelidte hadde MS i subklinisk form, og i hvert fall ikke at MS realiserte seg helt uavhengig av vaksinasjonen – tvert om kom Høyesterett til at vaksinasjonen var den utløsende årsak selv om skadelidte muligens allerede hadde MS i subklinisk form.40 I den avsluttende vurderingen av alternativet påpeker Høyesterett også at skadelidte ikke var «skadet» i lovens forstand selv om han skulle ha hatt MS i subklinisk tilstand før han fikk vaksinasjonen:

«Smittevernloven § 8-2 gjelder «skade» som alene eller sammen med andre årsaker kan være en følge av anbefalte eller påbudte vaksinasjoner. Selv om A skulle ha hatt MS i subklinisk form før vaksinasjonen, må det etter min mening være riktig å si at A i lovens forstand ikke var skadet i form av MS før symptomene viste seg. MMR-vaksinen var da uansett en nødvendig betingelse for at sykdommen ble aktivert i de første dagene av desember 2002.» (Rt. 2015 s. 1642 avsnitt 82)

Skadelidte hadde altså muligens en potensiell skade før vaksinasjonen, men skaden var ikke realisert. Og uansett hvordan sykdommen nærmere bestemt hadde realisert seg, så inngikk vaksinasjonen i forklaringen på at sykdommen realiserte seg på det tidspunktet den faktisk inntraff.

6 Beviskravet for hypotetisk skadeutvikling

Hvis man har konkludert med at den relevante årsaksfaktoren har realisert seg i skaden, kan det hende at skadevolder påberoper at skaden uansett ville ha skjedd på et senere tidspunkt som følge en annen årsak enn den skadevolder kan ha ansvar for. En slik anførsel retter seg ikke mot hva som rent faktisk førte til skaden, men retter seg mot et hypotetisk eller kontrafaktisk hendelsesforløp der en del av det faktiske hendelsesforløpet tenkes borte. En slik anførsel måtte Høyesterett ta stilling til i vaksinedom II. Etter at Høyesterett hadde kommet til at skadelidte hadde utviklet MS som følge av et samvirke mellom vaksinasjonen og MS i subklinisk form, ble det et spørsmål om skadelidte ville ha utviklet MS på et senere tidspunkt også dersom han ikke hadde blitt vaksinert. Høyesterett skriver:

«Dersom A hadde MS i subklinisk form ved vaksinasjonen, blir det spørsmål om sykdommen ville ha sprunget ut om vaksinasjonen tenkes borte. Dersom dette ville ha skjedd innen en relativ kort tidshorisont, må det ses bort i fra vaksinasjonen som årsaksfaktor. Men det er staten som må godtgjøre at dette ville ha skjedd.» (Rt. 2015 s. 1642 avsnitt 83)

Høyesterett gjorde deretter en helt konkret bevisbedømmelse, som særlig ble basert på uttalelsene fra de sakkyndige, og konkluderte med at det ikke var ført sterke nok bevis for at skadelidte på et senere tidspunkt ville ha utviklet MS også hvis vaksinasjonen tenkes borte. Hvis det derimot hadde blitt ført sterke nok bevis for at skadelidte ville ha utviklet MS relativt kort tid etter at den faktisk brøt ut, skulle man altså ha sett bort fra vaksinasjonen som årsaksfaktor. Det virker som Høyesterett da ville konkludert med at vaksinasjonen ikke kan regnes som årsak til skaden, og at staten måtte frifinnes. I så fall ville rettsvirkningen ha blitt at det ikke engang skal ytes erstatning for den korte perioden der skadelidte ville vært frisk hvis vaksinen ikke hadde blitt gitt. Hvis skadelidte faktisk fikk sykdommen i mars 2016 og uansett ville fått sykdommen i mai 2016, så skal det altså ikke ytes erstatning for perioden fra mars til mai – skadelidte skal da ikke få erstatning i det hele tatt (forutsatt at to måneder er «relativt kort tid»).

En slik løsning har støtte i forarbeidene til forurensningsloven,41 en lignende løsning har blitt anbefalt av Lødrup,42 og Wilhelmsen argumenterer for at løsningen er i samsvar med rettsøkonomiske tenkning om hva som er optimal ressursutnyttelse.43 Etter min mening er imidlertid distinksjonen mellom tidlige og senere hypotetiske skader problematisk: For det første virker det urimelig å se helt bort fra en allerede realisert årsakssammenheng bare fordi skaden uansett ville skjedd på et litt senere tidspunkt. I spesielle tilfeller kan selv en svært kortvarig sykdom påføre skadelidte et stort økonomisk tap, f.eks. dersom en konsertpianist skulle spilt en svært inntektsbringende konsert den 15. mars og må avlyse fordi han har utviklet en sykdom som skyldtes en vaksine. Hvis det føres klare bevis for at han uansett ville fått samme sykdom 25. mars, er det da rimelig at han ikke skal få dekket sitt tap som følge av at konserten måtte avlyses? Og selv om tapet ikke skulle være spesielt stort – skadelidte er kanskje gått glipp av to måneders ordinær arbeidsinntekt – er det vanskelig å forstå hvorfor skadevolder ikke skal dekke dette tapet. For det andre er «en relativ kort tidshorisont» ikke et egnet kriterium. For hva betyr «en relativ kort tidshorisont»? Er det snakk om uker, måneder eller år etter at sykdommen brøt ut? Og selv om den språklige betydningen skulle kunne klarlegges, vil den konkrete vurderingen fortsatt være meget vanskelig. Hvordan skal man kunne vite om skadelidte ville ha utviklet MS f.eks. to, fire eller åtte måneder etter at sykdommen faktisk inntraff? Man kan sikkert lage teoretiske eksempler der man klart angir når skaden ville ha inntruffet i et hypotetisk hendelsesforløp, slik som det nylig nevnte konsertpianisteksemplet, men i praksis vil slike vurderinger bli meget vanskelige. Nå vil erstatningsretten til en viss grad måtte åpne opp for slike hypotetiske vurderinger, men det spesielle problemet med kriteriet Høyesterett anvendte i vaksinedom II, er at rettsvirkningen blir ren frifinnelse slik at man må ta stilling til ganske nøyaktig når skaden ville ha inntruffet. Hvis dette heller hadde blitt ansett som et spørsmål om erstatningsutmåling enn som et spørsmål om årsakssammenheng, ville man kunne gjort vurderingen mer skjønnsmessig og man ville kunne tilkjent erstatning for en begrenset tapsperiode i stedet for at rettsvirkningen blir ren frifinnelse.44 En slik spørsmålsstilling samsvarer også bedre med det som faktisk er tilfellet i saker med hypotetisk skadeutvikling; den opprinnelige årsaken vil ikke opphøre å være årsak bare fordi en annen årsaksfaktor ville ha voldt skaden på et senere tidspunkt – den opprinnelige årsaken vil til evig og alltid være en del av årsaksforklaringen til den skaden som skadelidte faktisk har.

Når det gjelder beviskravet, er det visse uklarheter i Høyesteretts behandling av anførselen om hypotetisk sykdomsutvikling. Det følger klart av dommen at staten måtte «godtgjøre» at skadelidte ville utviklet MS ganske kort tid etter at han faktisk utviklet MS.45 Det er da klart at staten har bevisbyrden, men det er uklart hva beviskravet er. Umiddelbart virker det nærliggende å anta at det er tilstrekkelig hvis det foreligger sannsynlighetsovervekt for at skadelidte ville ha utviklet sykdommen, noe som samsvarer med det innholdet som ellers legges i smvl. § 8-2. Men hvis man ser nærmere på Høyesteretts resonnement, er det mulig at man opererer med et strengere beviskrav:

«Det er staten som har bevisbyrden. Det er usikkert om A ville ha utviklet MS selv om han skulle ha hatt den i subklinisk form ved vaksinasjonen. Den usikkerhet som foreligger på disse punktene, må gå ut over staten. Jeg finner derfor å måtte legge til grunn at A ikke i overskuelig framtid ville ha utviklet MS-symptomer om MMR-vaksinen tenkes borte.» (Rt. 2015 s. 1246 avsnitt 86)

Det er heller ikke helt klart at smvl. § 8-2 er korrekt rettsgrunnlag her. For domstolene har på ulovfestet grunnlag, og helt uavhengig av spesialregler som smvl. § 8-2, kommet til at skadevolder har bevisbyrden dersom han påberoper at skadelidte ville ha utviklet en skade eller en sykdom i et hypotetisk hendelsesforløp.46 Og etter de ulovfestede reglene kan det muligens også være grunnlag for å anvende et strengere beviskrav enn sannsynlighetsovervekt. Riktignok har Høyesterett i de fleste sakene om hypotetisk skadeutvikling enten vært noe uklare om beviskravet eller anvendt formuleringer som minner om sannsynlighetsovervekt,47 men på den andre side har Høyesterett utvilsomt anvendt et strengere beviskrav hvis skadelidte påberoper at han ville hatt en unormal positiv hypotetisk utvikling.48 Harmonihensyn kan dermed tale for at man også i tilfeller der skadevolder anfører at skadelidte ville hatt en unormal negativ helseutvikling, bør anvende et strengere beviskrav enn sannsynlighetsovervekt.

7 Oppsummering

Gjennom vaksinedom II har Høyesterett avklart flere sentrale sider ved de spesielle bevisreglene i smvl. § 8-2 og pskl. § 3 andre ledd. Det er nå klargjort at skadelidte først må påvise at det er en praktisk mulighet for at den konkrete vaksinen kunne være årsak til den konkrete sykdommen. Hvis skadelidte har ført tilstrekkelig bevis for dette, vil det legges til grunn at vaksinen er årsak til sykdommen med mindre det føres bevis for at en annen årsak er mer sannsynlig enn vaksinen. Denne bevisregelen er noe strengere for skadevolder enn den som ville fulgt av alminnelig erstatningsrett, men regelen er godt begrunnet i bevissikringshensyn og hensynene bak smittevernloven. Flere av synspunktene i vaksinedom II kan også ha betydning utover sakene om erstatning for vaksineskader. Høyesteretts formulering av overvektsprinsippet er relevant i den alminnelige bevisretten, og i hvert fall synspunktene om «allment akseptert medisinsk viten» kan være relevante i den alminnelige erstatningsretten.

1Se imidlertid RG 1996 s. 1663 (Gulating), RG 1997 s. 1658 (Gulating), LB-2011-192292 (Gulating) og LF-1998-682 (Frostating).
2Se imidlertid Rolf Gunnar Jørstad, «Den nye pasientskadeloven, særlig om offentlige helsetjenester», Tidsskrift for Erstatningsrett 2004 s. 138–153 (s. 148), Rolf Gunnar Jørstad og Lars Kjønniksen, «Erstatning etter meningokokk B vaksineforsøket», Tidsskrift for Erstatningsrett 2008 s. 93–111 (s. 106–109), Aslak Syse, «Pasientskadeloven med kommentarer», Pasientskaderett (Syse/Kjelland/Jørstad red.), Oslo 2011 s. 127–129.
3Torstein Eckhoff, Tvilsrisikoen (Bevisbyrden), Oslo 1943 s. 64.
4F.eks. Per Augdahl, Norsk civilprosess, 3. utg., Trondheim 1961 s. 101–102, Anders Bratholm og Jo Hov, Rettergang i sivile saker, Oslo 1973 s. 299, Jo Hov, Rettergang II, Oslo 2010 s. 1150, Tore Schei m.fl., Tvisteloven Kommentarutgave, 2. utg., Oslo 2013 s. 777, Jens Edvin A. Skoghøy, Tvisteløsning, 2. utg., Oslo 2014 s. 874–879.
5Magne Strandberg, Beviskrav i sivile saker – en bevisteoretisk studie av den norske beviskravslærens forutsetninger, Bergen 2012 s. 461–514. Det virker som Skoghøy oppfatter min kritikk slik at jeg bestrider at overvektsprinsippet er gjeldende norsk rett, se Skoghøy s. 878 note 66. Det er ikke riktig. Også jeg mener at overvektsprinsippet har så sterk støtte i tunge rettskilder at det utvilsomt er gjeldende norsk rett, men jeg mener altså at det teoretiske grunnlaget for overvektsprinsippet – for eksempel at det skal gi flest materielt riktige dommer – ikke er holdbart.
6F.eks. Rt. 2001 s. 320 Nilsendommen (s. 329), Rt. 2007 s. 172 schizofrenidommen (avsnitt 42), NOU 2001: 32 Rett på sak s. 459.
7F.eks. Rt. 1992 s. 64 p-pilledom II (s. 70), Rt. 2008 s. 1409 (avsnitt 39), Rt. 2012 s. 1345 (avsnitt 72), Rt. 2012 s. 424 (avsnitt 38-40).
8Eivind Kolflaath, «Sannsynlighetsovervekt og kumulering av tvil», Lov og rett 2008 s. 149–165 (s. 156–162). Se også Strandberg 2012 s. 407–460, delvis også Nils Nygaard i Nygaard/Hagen/Nome, Årsak og bevis ved ansvar for skade, Bergen 1986 s. 129–130. De to tolkningsalternativene er inspirert av en debatt fra USA, se Ronald J. Allen, «The Nature of Juridical Proof», Cardozo Law Review 1991 s. 373–422, David H. Kaye, «Clarifying the Burden of Persuasion: what Bayesian Decision rules do and do not do», The International Journal of Evidence and Proof, 1999 s. 1–28, Ronald J. Allen, «Clarifying the Burden of Persuasion and Bayesian Decision Rules: A respons to Professor Kaye», The International Journal of Evidence and Proof, 2000 s. 246–259, David H. Kaye, «Bayes, Burdens and Base rates», The International Journal of Evidence and Proof 2000 s. 260–267.
9Kolflaath 2008 s. 156.
10Kolflaath 2008 s. 158–159.
11Tallene er utelukkende brukt av pedagogiske grunner, og må ikke forstås slik at beviskravet bør formuleres med tall. Enkelte har hevdet at beviskravet bør tallfestes, se Markus Jerkø, Rettslig bevisvurdering – Om dens rammer, redskaper og grensene for vår erkjennelse, Oslo 2014 s. 210–237. I erstatningsretten har Kjelland hevdet noe av det samme, se Morten Kjelland, Særlig sårbarhet i personskadeerstatningsretten, Oslo 2008 s. 330, Morten Kjelland, «Årsakssammenheng og bevis i personskadeerstatningsretten – en populærvitenskapelig fremstilling av generelle regler og de særskilte kriterier for vurdering av nakkeslengskader», Nordisk Försäkringstidskrift 2014 nr. 1 s. 1–40 (s. 24). Det er verdt å merke seg at Høyesterett i vaksinedom II, som i de fleste tidligere dommer, formulerer beviskravet med ord og ikke med tall. Etter min mening er det sjelden noe å vinne på å formulere beviskrav med tall.
12Se om denne distinksjonen: Strandberg 2012 s. 441–442.
13Augdahl s. 94–101, Skoghøy s. 879–887. Også i den erstatningsrettslige litteraturen er det vanlig å hevde dette, se bl.a. Nils Nygaard, Skade og ansvar, 6. utg., Bergen 2007 s. 341, Peter Lødrup, Lærebok i erstatningsrett, 6. utg. (i samarbeid med Morten Kjelland), Oslo 2009 s. 357, Kjelland 2008 s. 332–333, Viggo Hagstrøm og Are Stenvik, Erstatningsrett, Oslo 2015 s. 390–393, Kjelland 2014 s. 25.
14Eckhoff 1943 s. 16, Torstein Eckhoff, «Noen ord om bevisbyrde og bevisbyrdeteorier», Tidsskrift for Rettsvitenskap 1949 s. 298–320, Hov s. 1151. I samme retning NOU 2001: 32 s. 459.
15F.eks. Rt. 2001 s. 320 Nilsendommen der bevisbyrden uttrykkelig er regulert og Rt. 1992 s. 64 p-pilledom II der bevisbyrdeplasseringen følger implisitt fordi det er presisert at p-pillen må være «mer sannsynlig» årsak enn de andre alternativene. Se ellers Skoghøy s. 880 med videre henvisninger.
16Skoghøy s. 879.
17Herman Scheel, «Grunntrekk av læren om bevisbyrden», Tidsskrift for Rettsvitenskap 1938 s. 1–105 (bilag).
18F.eks. Johann Braun, Lehrbuch des Zivilprozeßrechts, Tübingen 2014 s. 712–730, Hans-Jürgen Ahrens, Der Beweis im Zivilprozess, Köln 2015 s. 186–216, Gottfried Baumgärtel, Hans-Willi Laumen og Hanns Prütting, Handbuch der Beweislast. Grundlagen, 3. utg., Köln 2016.
19Strandberg 2012 s. 607.
20Rt. 2015 s. 1246 bl.a. avsnitt 39-40 og 50.
21NOU 1990: 2 Lov om vern mot smittsomme sykdommer (Smitteloven) s. 188–189, Ot.prp. nr. 31 (1998-1999) s. 67.
22Rt. 2015 s. 1246 avsnitt 36.
23Ot.prp. nr. 31 (1998-1999) s. 67.
24Rt. 2015 s. 1246 avsnitt 36.
25Om presumsjonsregler: Magne Strandberg, Skadelidtes hypotetiske inntekt – om erstatningsutmåling og bevis, Bergen 2005 s. 121126, Hov s. 1135–1137, Skoghøy s. 866–871.
26Fra den nyere norske diskusjonen: Nygaard 1986 særlig s. 2032, Bjarte Askeland, Tapsfordeling og regress ved erstatningsoppgjør, Bergen 2006 s. 214–228, Nygaard 2007 s. 323–326, Kjelland 2008 s. 93–154, Lødrup s. 325 flg., Birgitte Hagland, Erstatningsbetingende medvirkning, Oslo 2012 s. 201–219, Hagstrøm/Stenvik s. 355–363, Trine-Lise Wilhelmsen, Årsaksproblemer i erstatningsretten – årsakslærer, formålsbetraktninger og økonomisk effektivitet, Oslo 2014, Kjelland 2014, Magne Strandberg, «Effektivitet og kausalitet», Retfærd 2015 s. 79101.
27Tilsvarende om forurensningsloven § 59, se Nils Nygaard, «Årsakssamanheng ved forureiningsskade», Jussens Venner 2004 s. 1934.
28Lødrup s. 349–350, Hagstrøm/Stenvik s. 357–358.
29F.eks. Rt. 1992 s. 64 p-pilledom II, Rt. 2001 s. 320 Nilsendommen, Rt. 2010 s. 1547 Askdommen (avsnitt 33).
30Rt. 2015 s. 1246 avsnitt 34.
31Sml. Rt. 2015 s. 1246 avsnitt 47 (sitert nedenfor i pkt. 4 nedenfor) og avsnitt 82 (sitert i pkt. 5 nedenfor).
32Høyesterett uttrykker at det lave beviskravet kan medføre at staten blir erstatningsansvarlig selv om det faktisk ikke er årsakssammenheng, se Rt. 2015 s. 1246 avsnitt 50. Dette er riktig, men samtidig misvisende. For det er aldri slik at beviskravet kan være en garanti mot at det idømmes erstatningsansvar i tilfeller der årsakssammenheng faktisk ikke var til stede. Med mindre man krever fullstendig sikkerhet om årsakssammenhengen, er det alltid en mulighet for at det idømmes erstatningsansvar selv om det rent faktisk ikke var en slik årsakssammenheng som dommen bygger på. Det er den alltid tilstedeværende risikoen for en materielt uriktig dom beviskravet skal regulere og fordele mellom partene, og effekten av smvl. § 8-2 og pskl. § 3 andre ledd er at staten får mer av denne risikoen enn den ville fått etter hovedregelen.
33Se om diskusjonen i alminnelig erstatningsrett: Einar I. Lohne, «Årsakskravet i Ask-dommen, Rt. 2010 s. 1547 – Er det noe nytt?», Tidsskrift for Erstatningsrett 2011 s. 276–310 (s. 280–281), Per Johnny Olsen, «Allment akseptert medisinsk viten» – en analyse», Lov og Rett 2014 s. 147–165, Jan Gunnar Ness og Tom Sørum, «Allment akseptert medisinsk viten – et blindspor i årsaksvurderingen», Tidsskrift for Erstatningsrett 2014 s. 143–146.
34Slik også Ness/Sørum s. 143.
35Rt. 2015 s. 1246 (avsnitt 72).
36Nygaard 1986 s. 124–127, Nygaard 2007 s. 270, Hov s. 1141–1144, Hagstrøm/Stenvik s. 170, Skoghøy s. 905–908, Inge Lorange Backer, Norsk sivilprosess, Oslo 2016 s. 305–306. Se også NOU 2001:32 s. 459.
37Jf. særlig Rt. 2010 s. 1547 Askdommen (avsnitt 71).
38Eckhoff 1943 s. 17, Hov s. 1148–1149, Skoghøy s. 875, Strandberg 2012 s. 296–298, Backer s. 306.
39Bl.a. Kjelland 2008 s. 332, Hov s. 1149, Strandberg 2012 s. 296.
40Rt. 2015 s. 1642 avsnitt 81.
41NOU 1982:19 Generelle lovregler om erstatning for forurensningsskade s. 106, Ot.prp. nr. 33 (1988-1989) s. 61.
42Lødrup s. 346.
43Wilhelmsen s. 44.
44Magne Strandberg, «Teorien om hindringssammenheng som vilkår for erstatningsansvar», Tidsskrift for Erstatningsrett 2012 s. 240280 (s. 274), Strandberg 2015 s. 100. Sml. Kjelland 2008 s. 283 ff. og Kjelland 2014 s. 19–21 som snakker om «tidsbegrenset årsakssammenheng».
45Rt. 2015 s. 1246 avsnitt 83.
46F.eks. Rt. 1997 s. 883 Liedommen, Rt. 1999 s. 1473 Stokkedommen, Rt. 2001 s. 320 Nilsendommen. Nærmere: Nils Nygaard, «Plassering av tvilsrisiko for hypotetisk årsak», Lov og Rett 2000 s. 515–542 (s. 531–536), Strandberg 2005 s. 119 ff., Kjelland 2008 s. 332–333, Kjelland 2014 s. 21. Om man vil kalle dette «omvendt bevisbyrde» avhenger av hvordan man formulerer hovedregelen om bevisbyrden. Hvis hovedregelen er at den som påberoper et nytt påstandsgrunnlag har bevisbyrden for dette, så kan man muligens si at allerede hovedregelen om bevisbyrdeplassering medfører at denne ligger på skadevolder.
47Rt. 1997 s. 883 Liedommen (s. 887), Rt. 1999 s. 1473 Stokkedommen (s. 1479), Rt. 2001 s. 320 Nilsendommen (s. 329).
48Rt. 2003 s. 338 dykkerdommen (avsnitt 67) og Rt. 2010 s. 584 (avsnitt 45-46). Det er riktignok noe uklart om et strengere beviskrav ble anvendt i dykkerdommen, se Strandberg 2005 s. 131–132, men etter Rt. 2010 s. 584 kan det ikke lenger være tvil om at strengere beviskrav anvendes i disse tilfellene.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon