Koronaloven – vår egen variant av unntakstilstand – ble vedtatt i hui og hast for å sikre regjeringen gjennomføringskraft i den innledende bekjempelsen av koronaviruset. I utgangspunktet ønsket regjeringen seg en vidåpen fullmaktslov, men det ville Stortinget ikke være med på. Regjeringen tenkte dermed ut en smørbrødliste over lover den antok det var viktigst å kunne utfylle, supplere eller fravike i smittebekjempelsens navn. Lovvedtaket 27. mars endte opp med et sekstitalls slike lover.

Naboloven kom med på listen. Selv om forholdet naboer imellom kan være kritisk nok, var det kanskje – selv blant ihuga tingsrettsjurister – overraskende at naboretten var blant de forhold myndighetene bekymret seg mest for. Det var nok i første rekke hensynet til innkvartering av asylsøkere hjemmelen tok sikte på. I hvert fall ble den allerede i forskrift den 8. april brukt for å gi unntak fra naboloven ved tidsbestemt bruksendring og midlertidig plassering av byggverk for asylsøkere og andre utlendinger som Utlendingsdirektoratet har ansvar for å gi botilbud til. Forskriften suspenderer bestemmelsene om nabovarsel og naboskjønn, og gir unntak for rettingskrav. Erstatningsbestemmelsen gjelder undret.

De ihuga tingsrettsjuristene hadde imidlertid fått vann på mølla, og begynte i sosiale medier å spekulere over et annet naborettsspørsmål i koronaens tid: Kan naboloven brukes for å hindre hyttefolk adgang til hytta? Fredag den 13. mars – dagen etter regjeringens nedstengningsbeslutning – hadde nemlig folk trosset helseministerens oppfordring om å unngå fritidsreiser. De ville på hytta, noe vertskommunene ble svært bekymret over. NRK rapporterte at «Hemsedal kommune slår full alarm». Kommunen fryktet innrykk av 25 000 mennesker gjennom helgen, og ordføreren ba politiet gripe inn for å stanse hyttefolket. Men det var ingen hjelp å få: Lensmannen i Gol og Hemsedal meldte at hun ikke hadde lovhjemmel (eller kapasitet) til å gripe inn. «Amerikanske tilstander» ble det da ikke. Der borte har vi jo sett at småbysheriffer på egenhånd stenger bygrensene for å verne lokalbefolkningen mot fare, f.eks. under evakueringen for orkanen Katrina i 2005. Derimot tok den norske regjeringen affære og innførte «hytteforbud» fra 19. mars (til 20. april). En god del er sagt om de rettslige forhold rundt hytteforbudet. Spørsmålstegn har vært satt ved både grunnlovsmessigheten (§ 105), og om forbudet var i strid med menneskerettighetene (EMK P1-1). På bakgrunn av rettspraksis rundt bestemmelsene skal det godt gjøres å tvinge hytteforbudet inn under dem som rettsbrudd, men la nå dét ligge. Her skal vi heller se nærmere på naboloven: Kunne den ha kommet hyttekommunene til hjelp?

Naboloven § 2 første ledd forbyr enhver å «ha, gjera eller setja i verk noko» som «urimeleg eller uturvande» er til skade eller ulempe på «granneeigedom». Som ulempe inkluderes uttrykkelig at «noko må reknast for farleg». Setter noen seg ut over forbudet, har naboen krav på at forholdet «vert retta» (§ 10 første ledd første punktum).

Å reise på hytta er jo å gjøre noe på hytteeiendommen, så det vilkåret skulle være greit. Er det en ulempe for naboene å få innrykk av folk fra koronasmitte-«hot spots»? I utgangspunktet ja. Synspunktet understøttes av at det som må regnes som farlig, er en ulempe. I Rådsegn 2 skrev Sivillovbokutvalet:

Vert grannen skremd, er sjølve redsla ein uhugnad som bør kunna koma inn under lova, dersom ho skriv seg frå noko som vanlege folk reknar for farleg […] Men det lyt vera understreka at det er skjønug og varsam manns meining som er mælestaven (s. 20–21).

Men er det snakk om ulempe på «granneeigedom»? Ja, hva er det faren egentlig består i? Hvis hyttefolket holder seg på hytta, er de ikke smittefarlige for naboene. Og hvis de utgjør smittefare på bensinstasjon og nærbutikk, er det trolig for avledet å knytte faren til noe som gjøres på hytteeiendommen. Faren må i så fall bestå i noe annet – faren for at lokalt helsevesen blir overbelastet av hyttefolk, syke av covid-19. Den faren kan etter forholdene anses som reell, «skjønug og varsam». I hvert fall ble den tatt alvorlig av regjeringen: Hytteforbudet ble ikke begrunnet som smittevernstiltak, men i vern mot helsevesenoverbelastning.

Men så var det dette med «granneeigedom». Faren ved overbelastning angår jo innbyggerne flest i kommunen, eiendomsbesitterne som andre. Kanskje kommunen kunne føre saken, som eier av helsestasjonen? I Ot.prp. nr. 24 (1960–1961) drøftet nabolovgiverne noe i samme gate, så å si: Kan Vegvesenet som vegeier opptre på vegne av trafikantene i en nabotvist? Ja, mente departementet:

«Det let seg ikkje godt gjere å halde nokon annan for ‘granne’ i denne samanhengen, og trafikantane bør ikkje bli ståande heilt utan det vern som grannelova tar sikte på å gi. Men ein må nok rekne med at det berre heilt unnataksvis vil kome på tale å bruke grannelova i slike høve» (s. 23).

At det foreligger en ulempe på naboeiendom, er likevel ikke nok. Ulempen må være «urimeleg eller uturvande» for å være naborettstridig. Nå fremstår det å unnlate å reise på hytta som et begrenset offer, sett i forhold til den lidelse helsevesenoverbelastning kan innebære. Og selv om hver enkelt hytteeier alene ikke forårsaker overbelastningen – det er det den kumulative hyttefolkeffekten som gjør – vil det nok være «uturvande» å legge i vei til hytta når «alle» vet om faren ved den kumulative effekten (hvilket kan sammenlignes med ansvarsforhold ved annen kollektiv skadeforvoldelse). Urimelig vil det også være: Overbelastning av helsevesenet er noe som hverken er vanlig eller ventelig for kommunen og dens innbyggere.

La oss inderlig håpe vi slipper store oppblussinger av koronasmitte fremover. Men skulle det bli slik, kan det hende hyttekommunene tar en nærmere titt på tingsrettsjuristenes finurligheter. Det vil sitte langt inne for regjeringen å komme opp med et nytt hytteforbud, men noen fare for at den vil bruke koronaloven for å suspendere naboloven i hytteforhold, er det neppe. Og etter 27. mai er koronaloven ventelig en saga blott.