I Fårøya-dommen (Rt. 2015 s. 1157) ble en sameier tilkjent eneeiendomsrett til et hyttebygg etter ulovfestede regler om bortfall av eiendomsrett. Dommen er avsagt under dissens (3-2). Begrunnelsen var at sameieren gjennom en periode på 18 år foretok en fullstendig rehabilitering av hytta som de øvrige sameierne forholdt seg passive til.

Forfatteren er kritisk til dommen. Han peker på at dommen etterlater flere uavklarte spørsmål. Resultatet i dommen ble at eiendomsretten til henholdsvis grunnen og bygningen havnet på forskjellige hender. Det er uklart hva slags rettsforhold som ble etablert ved dommen, om det skal betales leie for grunnen, og hvordan de sameierne som bare har eiendomsrett til grunnen skal få realisert de verdiene som ligger der.

Forfatteren mener også at Høyesterett (flertallet) la for stor vekt på konkret rimelighet framfor de rettstekniske og rettspolitiske hensyn som gjør seg gjeldende i en sak som dette. Sameieloven har egne regler som er ment å skulle benyttes for å endre rettsforholdet mellom sameierne. I sameieforhold bør domstolene etter forfatterens syn være varsomme med å bygge på rettsregler som ligger utenfor rammene av sameieforholdet, da dette kan svekke forutberegneligheten for partene.

Nøkkelord: passivitet, sameie, tomtefeste, ekstinksjon, godtroerverv