Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Rettslige disposisjoner som grunnlag for bortfall av rettigheter

Øyvind Ravna (f. 1961) er professor ved Det juridiske fakultet, UiT Norges arktiske universitet. Hans arbeidsfelt er bl.a. fast eiendoms rettsforhold, samerett, jordskifte og allmenningsrett.

Bortfall av bruksrettigheter i fast eiendom som følge av grunneiers eller tredjemanns motbruk reguleres av bl.a. hevdslovens regler om mothevd. Lovgiver har for bortfall på dette lovfestede grunnlaget lagt til grunn at det er faktisk bruk, og ikke rettslig, som kan føre til slikt bortfall. Praksis viser at bortfall også kan skje med hjemmel i et ulovfestet grunnlag. Tema for denne artikkelen er om det også for slike bortfall stilles krav om motbruken må være av faktisk og ikke rettslig art. Temaet er aktualisert av rettskartleggingen i Finnmark, hvor det i konklusjonene for feltene som per i dag er utredet, legges til grunn at lokalbefolkningens rett til å forvalte egne bruksrettigheter har falt bort som følge av spesifikke statlige disposisjoner av rettslig art.

I artikkelen konkluderes det med at det er lite rom for at bruksrettigheter, innbefattet adgangen til å forvalte disse, på ulovfestet grunnlag kan ekstingveres og falle bort alene gjennom rettslige disposisjoner fra grunneier eller en tredje person.

Tingsrett, mothevd, bortfall, festnede forhold, ekstinksjon, ulovfestet rett, finnmarksloven

1 Bakgrunn og problemstilling 1

Reglene om hevd og alders tids bruk kan innebære at uhjemlet bruk av en formuesgjenstand; mest praktisk jord og annen fast eiendom, kan danne grunnlag for rettserverv. Hvis vi ser på reglene om hevd,2 består de av tre grunnleggende, kumulative materielle vilkår. De to første vilkårene er hjemlet i hevdslova § 2 og slår fast at det må ha funnet sted en bestemt bruk («har ein ting som sin eigen») over en gitt tidsperiode. Det tredje vilkåret; god tro om brukens rettmessighet, er nedfelt i hevdslova § 4 første ledd. I tillegg må hevderen ikke ha lovlig adkomst til tingen, jf. hevdslova § 5. Hevd har sitt ulovfestede motstykke i reglene om alders tids bruk, hvor de samme vilkårene, dog med et noe annet innhold og dynamikk mellom vilkårene, må være oppfylt.

For erverv av eiendomsrett, både etter reglene om hevd og etter reglene om alders tids bruk, er det ikke tvilsomt at så vel faktiske som rettslige disposisjoner kan oppfylle vilkåret i hevdslova § 2 om bruk. Med henvisning til Rt. 1961 s. 507 (Brekken), Rt. 1964 s. 261, og Rt. 1967 s. 101 (Junkerdalen), skriver Falkanger og Falkanger at hevderens rådighet kan vise seg ved juridiske disposisjoner, f.eks. ved at han helt eller delvis overdrar området, pantsetter det, leier det bort eller lar andre benytte jakt- og fiskemuligheter osv.3

Vilkårene for bruksrettshevd, jf. hevdslova § 7, er langt på vei de samme som for eiendomshevd, selv om det på visse områder er relevante forskjeller.

Et tredje tilfelle av hevd er situasjonen hvor hevdservervet rammer en tredjepart som innehar en begrenset rett; en bruksrett over en fast eiendom. Dette tilfellet er i hevdsloven betegnet som mothevd, og kan enten være aksessorisk (skje sammen med hevd av eiendoms- eller bruksrett) eller være selvstendig (ved at grunneier gjennom en bestemt bruk ekstingverer en bruksrett som hviler på vedkommendes eiendom). Tilfellet er av lovgiver antatt å være så viktig at man har funnet grunnlag for å lovregulere det særskilt. Reglene i hevdslova §§ 9 og 11 er gitt med slikt siktemål.

I likhet med lovfestet hevd, hvor alders tids bruk utgjør et ulovfestet motstykke,4 viser rettspraksis at det også for mothevd eksisterer et slikt ulovfestet motstykke, tidvis rubrisert som «festnede forhold». For de lovfestede tilfellene fremstår det som rimelig klart at rettslige disposisjoner ikke oppfyller kravet, noe jeg straks kommer tilbake til. For de ulovfestede tilfellene synes spørsmålet å være mer åpent – altså om rettslige disposisjoner hos grunneieren – eller i de aksessoriske tilfellene hos hevderen, i gitte situasjoner kan oppfylle kravet til bruk. Problemstillingen for denne artikkelen er å undersøke hvor langt de lovfestede mothevdsreglenes parallell strekker seg med tanke på den ulovfestede retten – med andre ord om rettslige disposisjoner kan danne grunnlag for ulovfestede bortfall av bruksrettigheter i fast eiendom.

Spørsmålet har interesse der grunneiendommer er påheftet bruksrettigheter av varierende art; f.eks. ferdsels- eller beiterettigheter, samtidig som motbruken strekker seg over en lang tidsakse. Spørsmålet er blitt aktualisert gjennom rettskartleggingen i Finnmark, hvor det for feltene som per i dag er utredet,5 er lagt til grunn at styrings- og disposisjonsrett over lokalbefolkningens opprinnelige bruksrettigheter har falt bort som følge av spesifikke, statlige disposisjoner av rettslig art. Konklusjonene bygger på at denne styringsretten er falt bort som følge av grunneiers disposisjoner over disse rettighetene, noe som kan sammenliknes med mothevd.

I forhold til rettskartleggingen i Finnmark har problemstillingen således vesentlig interesse, da den drøfter om de bruksberettigede til «Finnmarksallmenningen»6 skal ha en styrings- og disposisjonsrett over sine utmarksressurser sammenlignbar med den allmenningsberettigede i Sør-Norge har.

2 Hevdloven – et lovfestet rettsgrunnlag for bortfall

Det skal først gjøres rede for bortfallsreglene i hevdslova. Det lovfestede utgangspunktet er gitt i § 9, hvor det heter:

I den mon tingen er bruka i strid med ein særleg rett, fell den retten bort (mothevd).

Dette gjeld og rettar som andre enn mothevdaren har heft på tingen etter at hevdinga tok til.

Bestemmelsen alene avklarer ikke om rettslige disposisjoner omfattes av begrepet «bruk».

Hvis vi ser på bruksrettshevd, jf. hevdslova § 7, som langt på vei er det rettslige motstykket til mothevd, tyder henvisningen til hevdslova § 2 på at det må forutsettes en viss faktisk bruk, jf. formuleringen «har ein ting som sin eigen». Krav til «fast tilstelling» i § 8 kan peke på det samme. Det sistnevnte kravet er imidlertid ikke avgjørende, da det for «langhevd» ikke stilles tilsvarende krav til fast tilstelling. Det er ikke begrunnet i at rettslige disposisjoner ikke kan danne grunnlag for slik hevd, men i at hevd av rettigheter som ikke viser seg gjennom fast tilstelling, ikke skal være utelukket. Men fordi grunneier ikke får samme oppfordring til å reagere på hevdsbruken, har lovgiver stilt opp et krav om betydelig lengre hevdstid.7

Om rettslige disposisjoner kan danne grunnlag for bruksrettshevd, går jeg ikke nærmere inn på, da dette ikke er artikkelens problemstilling. Før spørsmålet slippes helt, må det imidlertid påpekes at hevderen må forutsettes å utøve en aktivitet som gir bruksrettshaveren anledning til å reagere. Rettslige disposisjoner som ikke leder til fysisk aktivitet, og dermed ikke gir rettshaveren noe grunnlag for å reagere, kan således alene ikke føre til rettserverv. Det samme må gjelde om de rettslige disposisjonene ikke rammer bruksretten som står på spill.

Om vi går tilbake mothevdtilfellene, hvor situasjonen er at bruksretten ikke dannes, men ekstingveres ved fullført hevdstid som følge av bruk i strid med retten, må det som et utgangspunkt stilles samme krav til intensitet, kontinuitet og god tro som ved eiendomsrettshevd.8 Samtidig har lovgiver lagt til grunn at bruksbegrepet kan tolkes vidt.9 Mothevderen trenger ikke å ha brukt tingen på samme måte som bruksrettshaveren; i forarbeidene er inngjerding og ikke egen bruk, nyttet som eksempel på disposisjoner som kan ekstingvere en bruksrett. Likeledes er det mye brukte eksempelet hvor Peder Ås pløyer bort Lars Holms veirett, et tilfelle hvor bruken som ekstingverer retten, er en ganske annen enn den som er hjemlet gjennom retten.10

Det avgjørende for å besvare spørsmålet om rettslige disposisjoner hos grunneier eller en rettspretendent alene kan danne grunnlag for bortfall av bruksrettigheter tilliggende en tredje person gjennom lovfestet mothevd, er imidlertid forarbeidene. Sivillovbokutvalet, som forberedte hevdslova, har vært tydelig på at ekstinksjons- eller mothevdsbruken må være en form for faktisk bruk. Utvalet uttaler at «[r]eint rettslege disposisjonar som sal, pantsetjing o. likn. er ikkje grunnlag for mothevd på rettar som set forbod mot slike disposisjonar».11 Det påpeker også at dette vilkåret er avgjørende for «kva slag rettar som kan mothevdas».

Med andre ord vil ikke salg av et jordstykke hvor det fra før av ligger en veirett, alene medføre at retten faller bort. Likeledes kan det sluttes at bortforpaktning eller annen regulering av jakt, fiske eller slått hvor grunneier mener å ha adgang til å forvalte disse rettighetene eksklusivt, ikke vil ekstingvere rettigheter på det samme areal med grunnlag i hevdslova § 9; ei heller om rettighetene er av samme art som den rett som forpaktes bort.

3 Bortfall gjennom ulovfestet rett – «festnede forhold»

Det ulovfestede grunnlaget for bruksrettsbortfall har manifestert seg i norsk rettspraksis – om enn ikke like tydelig som reglene om alders tids bruk – men i mange tilfeller subsumert under reglene om festnede forhold. I slik rettspraksis har det vært en viss tradisjon for å gi bestemte disposisjoner eller endatil oppfatninger, særlig hvis de er utøvd eller innehatt av statens myndighetsorganer, rettsskapende virkning under denne etiketten.12 Naturlig nok snakker vi her om i all hovedsak disposisjoner av rettslig karakter, hvor det sjelden foreligger faktisk bruksutøvelse. Videre kan det tas med at det sjelden foreligger noen spesifikk rettsakt som kan begrunne den rettslige tilstanden. Konseptet «festnede rettsforhold» synes å ha hatt størst betydning i saker der bygdefolks allmennings- eller andre utmarksrettigheter har kommet i konflikt med statens eller andre store eiendomsbesitteres interesser.13

I Vinstra-dommen i Rt. 1963 s. 1263 sluttet Høyesterett seg enstemmig seg til mindretallet i førsteinstansen, som hadde uttalt at:

Om det skulle være riktig, … at det grunner seg på en historisk misforståelse at staten har blitt stående som eier av statsalmenningene, så må dette allikevel før eller senere bli gjeldende rett når hele rettsutviklingen – teori, lover med forarbeider og rettspraksis – bygger på misforståelsen i tilstrekkelig lang tid (s. 1275).14

Høyesterett kom altså til at staten var blitt grunneier basert på i all hovedsak rettslige disposisjoner, samt en (uriktig) rettsoppfatning, grunnet i en angivelig misforståelse av historiske forhold.

Det er imidlertid viktig å være oppmerksom på at Vinstra-dommen ikke er et bortfallstilfelle, hvor staten som grunneier gjennom spesifikke disposisjoner erverver rettigheter fra de opprinnelige berettigede. Tvisten gjaldt om det var staten (som allmenningseier) eller de allmenningsberettigede som var berettiget til å utnytte fallrettighetene i allmenningen til fremstilling av elektrisk kraft, hvor Høyesterett kom til at dette tillå allmenningseieren. Førstvoterende begrunnet standpunktet i at en slik utnytting av vassdraget ville være en ny form for almenningsbruk og «at slik utnytting er en bruksform som er vesensforskjellig fra de former for utnytting av vannet i almenningsvassdrag som hittil har vært ansett som i lov eller sedvane hjemlet almenningsbruk» (s. 1270).

Selv om Høyesterett kom til at staten var grunneier og disponerte over fallrettighetene med bakgrunn i at dette var en ny form for utnytting, ble ikke kontrollen av de etablerte allmenningsrettighetene på noen måte problematisert eller utfordret gjennom statens rettslige posisjon, noe jeg kommer tilbake til nedenfor.

Dale-dommen i Rt. 1961 s. 1163, avsagt drøye to år før Vinstra-dommen, er et annet tilfelle hvor et «etablert rettsforhold» danner hjemmel for et rettserverv. Bakgrunn for saken var et krav fra hjemmelsinnehaver Aall om at stedsevarende bruksretter tilhørende naboeiendommen måtte avløses gjennom en jordskiftesak. Eierne av naboeiendommene anførte at de var grunneiere av det omtvistede området benevnt som «Dale skog» og at Aall bare hadde rett til skogen. De fikk ikke medhold. Til grunn for avgjørelsen lå en samstemmig oppfatning eldre enn 100 år (s. 1172). Foruten å vektlegge en etablert rettsoppfatning, påpekte førstvoterende at han heller ikke fant tilstrekkelig grunnlag for positivt å fastslå at oppfatningen var uriktig i sin opprinnelse.

I motsetning til Vinstra- og Dale-dommen, omhandler Beiarn-Skjerstad-dommen i Rt. 1991 s. 1311 et tilfelle hvor bruksrettigheter falt bort som følge av disposisjoner fra grunneieren. Her stadfestet Høyesterett at hogstretten til de allmenningsberettigede var ekstingvert som følge av grunneieres forvaltning av skogen. I begrunnelsen viste Høyesterett til en tidligere dom inntatt i Rt. 1918 s. 454 (Veikvatnet) som la til grunn at staten gjennom aktiv forvalting på 1800-tallet hadde blitt eier av skogen (hogstretten) i tvisteområdet:

Etter Veikvatnet-dommen er det gått over 70 år. Uansett hvordan det måtte være med den opprinnelige allmenningsrett, er det nå gått så lang tid etter at staten rent faktisk etablerte seg som vanlig eier av skogen, at dette forhold nå for lengst har festnet seg (s. 1321).

Høyesterett stadfestet med dette rettsvirkningen av statens rettslig disposisjoner, som i dommen fra 1918 hadde ledet til at lokalbefolkningens rett til hogst var falt bort. Det fremgår imidlertid med all tydelighet at det er de formelle rettsvirkninger av den eldre dommen som er retningsgivende for Høyesteretts avgjørelse i Beiarn-Skjerstad-dommen. At Høyesterett ville ha kommet til et annet resultat om den alene kunne ha lagt vekt på gjeldende materiell rett, fremkommer som nokså klart, idet førstvoterende reiser spørsmål om «det er rimelig at gårdbrukere i Nordland skal ha en svakere stilling når det gjelder utnyttelse av statens umatrikulerte grunn enn gårdbrukere ellers i landet», hvoretter han påpeker:

Hvis den etablerte tilstand skal endres, må dette imidlertid skje ved en lovendring eller ved tiltak fra staten som grunneier (s. 1321).

At det nå foreligger et forslag om å lovfeste «rett til uttak av trevirke til dekning av brensel og annet jordbruksrelatert husbehov etter utvisning fra utmarksstyret», viser at Samerettsutvalget II, som har utformet forslaget, har vært av samme oppfatning som Høyesterett og tatt domstolens anmodning til følge.15 I utkastet til «hålogalandslov» er lovgiver anmodet om å korrigere vekten Høyesterett i sin tid la på de statlige disposisjonene som førte til at jordbrukerne i Nordland mistet retten til hogst i sin allmenning.16

Det trolig mest kjente tilfellet av bortfall basert på statlige disposisjoner er lokalbefolkningens tap av rettigheter på den tidligere umatrikulerte grunnen i Finnmark. I 1993 kom Samerettsutvalgets rettsgruppe til at staten var eier av den umatrikulerte grunnen i Finnmark, samtidig som det ble lagt til grunn at det i liten grad var etablert bruksrettigheter av sedvanemessig art på denne grunnen – om man ser bort fra reindriftssamenes bruksrettigheter.17 Rettsgruppas drøfting, i alle fall når det gjelder Indre Finnmark, har en tilnærming til rettsobjektet ikke ulik den Høyesterett to år tidligere hadde gitt uttrykk for i Beiarn-Skjerstad-dommen, i det den langt på vei beklaget sin konklusjon om statens eierskap ved å påpeke at det som en gang var rett, ikke behøver å være det i dag – verken med hensyn til eiendomsrett eller andre rettsforhold:

Dette gjelder selv om endringen ikke bygger på avtale, klare ekspropriasjons- eller lovvedtak, men har sin rot i misforståelser. Til tross for at misforståelsen i sin tid vanskelig lot seg unnskylde, gjelder regelen likevel, …18

Standpunktet kritiseres av Gunnar Eriksen som bl.a. påpeker at den vanskelighet befolkningen i Finnmark må ha hatt i å kunne skille mellom når staten utøvde eierrådighet og når den utøvde forvaltningsmyndighet, samtidig som befolkningen ble kritisert for å ha opptrådt passivt og dermed forspilt sin rett, nettopp viser at det må kunne settes spørsmålstegn ved om statens rådighet etter en helhetsvurdering har vært så omfattende og eksklusiv at den kan begrunne full privatrettslig eiendomsrett.19

I hvilken grad rettsgruppas standpunkt påvirket departementet da det utformet sitt utkast til finnmarkslov, skal være usagt. I lovproposisjonen stilles «festnede forhold» opp på lik linje med hevd og alders tids bruk, hvor det vises til Dale-dommen i Rt. 1961 s. 1163 der «bruk som om man var eier, etter lang tid juridisk sett gjør en til eier». Samme sted uttales det:

Kan en festnet bruk dokumenteres i overkant av hundre år, vil dette ofte være tilstrekkelig for å begrunne en eierposisjon, til tross for at bruken i utgangspunktet ikke var rettmessig.20

Man kan imidlertid merke seg at departementet i fortsettelsen påpeker at et felles trekk ved hevd, alders tids bruk og festnede forhold «er at aktørenes bruk av arealer og ressurser står i sentrum». I lovutkastet fremgår det videre at lokalbefolkningen har levd med en oppfatning om at de har selvstendige rettigheter til bruk av utmarksressursene,21 og at opparbeidede rettigheter skal anerkjennes.22 Slike rettigheter er gitt et særlig vern mot inngrep i finnmarksloven i loven § 5 annet ledd. I merknaden til bestemmelsen har lovgiver anført at «[o]pparbeidede bruksrettigheter og eiendomsrettigheter vil således falle utenfor det forvaltningssystemet som det er lagt opp til i loven»,23 noe som innebærer at «[d]ersom noen har opparbeidet en bruksrett, vil det f.eks. ikke være nødvendig å få tildelt særskilt rett til utnyttelse». Foruten å slå fast det selvsagte; at etablerte rettigheter nyter rettsvern, understreker bestemmelsen at slike alminnelige regler for ekstinksjon må legges til grunn ved vurdering av bortfall – både med henblikk på rettens materielle innhold eller disposisjonsretten over den.

Man kan for øvrig merke seg at Otto Jebens, i en særuttalelse fra Samerettsutvalgets rettsgruppe, påpeker at det offentlige ofte påberoper seg «festnede forhold» til støtte for et rettsforhold, hvoretter han uttaler at det da ikke utelukkende kan være tale om en teoretisk oppfatning:

Det må forlanges at den nyere oppfatningen om et rettsforhold har manifestert seg i en aktiv bruk eller disposisjoner av en viss bredde som klart avviker fra det som ellers ville være berettiget. Videre kan det neppe være tilstrekkelig at oppfatningen hos den ene part i rettsforholdet er kommet til uttrykk ved verbale utsagn, f.eks. i administrative bestemmelser eller andre offentlige dokumenter. Det må visstnok kreves en samstemmig oppfatning av rettsforholdet fra begge sider gjennom lang tid som grunnlag for «festnede forhold».24

Selv om Svartskog-dommen i Rt. 2001 s. 1229 ikke gjelder et bortfallstillfelle, har den stor relevans for vår problemstilling, da staten i denne saken, tross tidvis svært aktiv disposisjon over eiendom og bruksrettigheter (slik som hogst, jordutvisning og utmarksslått), ikke ekstingverte de bruksberettigedes hogst-, slåtte- eller beiterettigheter. I denne saken tapte staten derimot eiendomsretten over tvisteområdet, en utmarkseiendom på 116 km2 som den hadde ervervet ved kjøp i 1885. Man kan bl.a. merke seg at rettslige disposisjoner fra statens side, slik som å utstede forpaktningsbrev på utslåtter, ikke ble vektlagt av Høyesterett som et argument for fravær av god tro hos de 14 oppsitterne som sommeren 1921 hadde fått utstedt slike forpaktningsavtaler:

For det første er ikke disse avtalene uten videre bevis for at disse personene aksepterte at de var uten rettigheter i Svartskogen. Årsaken kan like gjerne være at de lettere enn andre bøyde seg for et pålegg fra myndighetene, eller at de så fordeler i å få seg tildelt en bestemt teig – forutsatt at dette ble respektert av de øvrige oppsitterne (Rt. 2001 s. 1229 på s. 1248).

Uttalelsen viser at Høyesterett har ment at forpakterne ikke nødvendigvis har oppfattet at de inngikk en leiekontrakt med grunneier, men heller at de har fått bekreftet en eksisterende rett. At dette kommer til uttrykk nettopp i Svartskog-dommen, understreker at dette er særlig relevant i samfunn der samisk språk og jordbruksrelatert utmarkshøsting har vært rådende.25

I vår sammenheng er det viktig å merke seg at Høyesterett heller ikke vektla disse disposisjonene som motbruk fra statens side. Staten var således verken i stand til å ekstingvere den bruksrett lokalbefolkningen hadde oppnådd anerkjennelse for i underinstansen (Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms) eller å forsvare det rettserverv den hadde gjort gjennom å kjøpe Svartskogen fra Foreningen til Ophævelse af Leilendingsvæsenet i Skjervø i 1885, sikret gjennom tinglysning av skjøte samme år.

Annen rettspraksis viser at i den grad bortfall av bruksrettigheter i allmenninger og lignende utmarksstrekninger finner sted, skjer det ikke som en følge av rettslige disposisjoner fra grunneieren eller tredjeperson, men som følge av passivitet fra den berettigede, som over lang tid ikke har nyttet sin rett.26 Situasjonen som vektlegges i Finnmark er derimot nettopp de rettslige disposisjonene til en statlig grunneier som også opptrår som ordensmakt og forvaltningsmyndighet.

4 Kan alene adgangen til å utøve rettslige disposisjoner falle bort?

I tilknytning til problemstillingen for denne artikkelen, kan det reises spørsmål om adgang til å utøve rettslige disposisjoner over bruksrettigheter i utmark, eksempelvis styre, forvalte og leie ut rett til jakt, fiske eller hogst, kan falle bort gjennom tilsvarende disposisjoner fra grunneier. Selv om gjennomgangen ovenfor et stykke på vei bidrar til drøftingen, fortjener dette spesialtilfellet en særlig oppmerksomhet da det er blitt aktualisert gjennom rettsavklaringsprosessen i Finnmark. Hvis vi igjen tar for oss eksempelet hvor Peder Ås pløyer bort stien – og ferdselsretten – til Lars Holm, er det neppe tvil om at Holms rett til å disponere rettslig gjennom å regulere bruken av stien faller bort. Skulle imidlertid Holm være i den heldige situasjon at han er oppmerksom på Peder Ås sin pløying før hevdstiden er forløpt, og dermed berger stien, vil han – uavhengig av Ås sine øvrige disposisjoner – også ha retten til å regulere bruken av stien og til å utøve andre rettslige disponer over den i behold.

Et tredje tilfelle fremkommer der Peder Ås er oppmerksom på stien, men i stedet for å pløye den bort, regulerer bruken i god tro om at han har rett til det. Da reiser det seg et spørsmål om denne aktiviteten fra Ås side – i alle fall hvis den også innbefatter visse fysiske disposisjoner som eksempelvis skilting, kan lede til at han erverver retten til å regulere ferdselen etter stien.

Selv om Høyesterett i Vinstra-dommen i Rt. 1963 s. 1263 kom til at staten var grunneier og disponerte over fallrettighetene med bakgrunn i at dette var en ny form for utnytting, ble ikke, som vi har sett, styringsretten over de etablerte allmenningsrettighetene på noen måte problematisert eller utfordret gjennom statens posisjon. At styrings- og forvaltningsretten ikke ble utfordret selv om staten disponerte aktivt som grunneier, synliggjøres bl.a. i forarbeidene til fjellova. Til tross for at så vel Høyesterett som Fjellovkomiteen la til grunn at staten var grunneier, viste komiteen til at «fjellbygdene fra de eldste tider har utøvet den bruk i almenningsområdene som til enhver tid har vært aktuell og økonomisk». Dette burde ikke bare innebære at bruken fikk rettslig beskyttelse:

[F]jellbygdene må få all utnyttelsesrett og all administrasjon av almenningene. Dette resultat må en komme til enten en bygger på rettslig grunnlag, eller en legger økonomiske betraktninger til grunn for å sikre fjellbygdene et rimelig eksistensgrunnlag. Lovutkastet tar følgelig blant annet sikte på å overføre statens inntekter i statsalmenningene til fjellstyrene og å utvide lovens ramme slik at den også blir gjort gjeldende for statens del av de såkalte Hålogalandske almenninger og for fjellstueutmålene.27

Fjellovkomiteens standpunkt fikk i all hovedsak støtte av departementet,28 og er i dag gjeldende rett kodifisert i fjellova.

Selv om det ikke foreligger rettskraftige avgjørelser fra domstolene vedrørende rettskartleggingen i Finnmark,29 utgjør disse utredningene den seneste praksisen i Norge når det gjelder fastlegging av bruksrettigheter gjennom hevd og alders tids bruk. Eksempler nokså like de som er gjennomgått i kapittel 3, hvor det er spørsmål om staten gjennom rettslige reguleringer av lokalbefolkningens bruksrettigheter har ervervet en disposisjonsrett over disse, er grundig drøftet av Finnmarkskommisjonen, og bør derfor vies oppmerksomhet. For disse tilfellene, som så langt er fem i tallet, har Finnmarkskommisjonen kommet til at lokalbefolkningen har «opprinnelige sedvanebaserte rettigheter … [med] et selvstendig rettsgrunnlag ved siden av loven, på samme måte som de sør-norske allmenningsrettighetene».30 Lokalbefolkningen er imidlertid ikke anerkjent en rett til å styre over utmarksbruken, slik de berettigede til Svartskogen, jf. Rt. 2001 s. 1229, eller til allmenningene i Sør-Norge er. Dette begrunnes ut fra at staten gjennom rettslige disposisjoner har ervervet en rett til å styre over lokalbefolkningens rettigheter.

Begrunnelsen har mange likheter med Høyesteretts avgjørelse i Veikvatn-dommen i Rt. 1918 s. 454, hvor de statlige disposisjonene av rettslig art ble vurdert som «en retstilstand, som ikke længere kan rokkes, og som er indgaat i den almindelige bevissthet som en fastslaat kjendsgjerning» (s. 455), som derigjennom bidro til å ekstingvere lokalbefolkningens bruksrettigheter – eller i alle fall retten til å disponere over disse. Konklusjonene fra Finnmark synes å bygge på en oppfatning om at de statlige disposisjonene har ledet til at lokalbefolkningens disposisjonsrett over egne bruksrettigheter er ekstingvert eller bortfalt og erstattet av en rett for staten til å styre privatrettslig over bruksrettigheter som tilligger lokalbefolkningen.31 De ervervede rettighetene innbefatter også disponeringen av inntektene fra de lokale utmarksområdene.

Rettsgrunnlaget for denne styringsretten, som nå er overført til Finnmarkseiendommen (FeFo), er ikke drøftet i Finnmarkskommisjonens første rapport (Rapport felt 1 Stjernøya/ Seiland). I rapport felt 2, Nesseby, legges det til grunn at statens disposisjoner, etter at den var etablert som grunneier i Finnmark, ikke har hatt en art eller et innhold som har medført at lokalbefolkningens bruksrettigheter har falt bort. Likevel kommer kommisjonen til at lokalbefolkningens styringsrett er falt bort:

Over tid har imidlertid disposisjonene medført at det er etablert en rett for staten til å styre ressursutnyttelsen blant annet ved utvisninger og bortforpaktninger når dette har vært nødvendig for å sikre ressurstilgangen og fremme en ordnet bruk.32

Det synes imidlertid å ha hersket en viss usikkerhet om regelen kunne hjemle etablering av en rett for staten til å styre over disse bruksrettigheter; da det for felt 3 Sørøya uttales:

I den grad disposisjonene [til staten] har hatt en privatrettslig karakter har de ikke hatt tilstrekkelig omfang til å bryte ned lokalbefolkningens rettigheter, men de har bidratt til å opprettholde en rett for staten til å styre utnyttelsen av rettighetene når dette har vært påkrevd for å sikre ressurstilgangen og fremme en ordnet bruk.33

Her legges det altså til grunn at statens disposisjoner har bidratt til å opprettholde en rett til styring; i dette tilfellet er det altså ikke snakk om bortfall, men heller om en bruk som danner en uoverstigelig terskel for lokalbefolkningens potensielle erverv av rett til å styre og forvalte sin nære utmark.

Når vi kommer til rapport felt 5 Varanger Øst (rapport felt 4 Karasjok er ikke ferdigstilt), tillegges de statlige disposisjonene en utvidet betydning, hvor forestillingen om «festnede forhold» blir tydeligere. Her konkluderes det med at statens disposisjoner har medført at dens posisjon som eier av grunnen i feltet etter hvert festnet seg:

Dens disposisjoner over bruken av de ulike utmarksressursene har imidlertid i hovedsak vært av regulerende art og har ikke brutt ned befolkningens opprinnelige bruksrettigheter, selv om disposisjonene kan ha endret innholdet i rettighetene. Disposisjonene har også bidratt til å etablere og opprettholde en rett for staten til å styre utnyttelsen av rettighetene når dette har vært påkrevd av hensyn til ressurstilgang og ordnet bruk.34

Statens disposisjoner, til tross for at de ikke anføres å ha vært av privatrettslig karakter, har her blitt vektlagt som et bidrag til å befeste statens posisjon som grunneier. Det siterte viser dessuten at det i de fleste rapportene blir lagt til grunn en bortfallsbetraktning hvor staten gjennom rettslige disposisjoner har ekstingvert lokalbefolkningens styringsrett og deretter forsvart disse. Man bør også legge merke til at selv om statens disposisjoner i hovedsak har vært av regulerende art, har de like fullt blitt vektlagt som et bidrag til statens rettserverv.

Selv om karakteristikken og vektleggingen av de statlige disposisjonene varierer noe, peker de på at Finnmarkskommisjonen har ment at lokalbefolkningens styringsrett har falt bort som følge av rettslige disposisjoner fra statens side. Og tross noe varierende grunnlag blir resultatet det samme: «Den retten som er etablert på denne måten, er ved finnmarkslovens ikrafttreden overført til FeFo.»35

5 Avslutning

Forarbeidene til hevdsloven viser at lovgiver har ment at rettslige disposisjoner alene ikke kan oppfylle kravet til motbruk etter hevdslovens regler om mothevd. I hvilken grad denne forutsetningen for mothevdsreglene er lagt til grunn i ulovfestet rett med lignende bortfallsproblematikk, er drøftet ovenfor. På dette området er rettspraksis noe sprikende. Ennå på 1990-tallet viser Beiarn-Skjerstad-dommen at statlige disposisjoner av rettslig art kan legitimere et grunnlag for bortfall av rett til hugst. Det må imidlertid her tas i betraktning at bakgrunnen for bortfallet var disposisjoner om lag 100 år tilbake i tid og at Høyesterett i all hovedsak grunnet bortfallet i rettsvirkningen av eldre dommer. Dette tyder på at avgjørelsen bygger på en rettsoppfatning domstolene neppe ville ha sluttet seg til på 1990-tallet.

Etter det som er gjennomgått og drøftet ovenfor, kan det pekes på at det har vært en endring i ulovfestet praksis fra Vinstra- og Dale-dommen frem til Beiarn-Skjærstad-dommen. Flytter vi oss ennå ti år frem i tid, til Svartskog-dommen, som utgjør den nyeste autoritative praksis på området, ser vi at Høyesterett tar et klart standpunkt til fordel for at statlige disposisjoner av rettslig art, slik som bortforpaktning av utmarkslått eller utvisning av hogstteiger, ikke har dannet grunnlag for bortfall av lokalbefolkningens bruksrettigheter. Tvert imot har disse bruksrettighetene, med bakgrunn i aktiv bruk av lokalbefolkningen, ikke bare blitt gitt rettslig vern, bruken har også dannet grunnlag for erverv av eiendomsrett. Vel kan det anføres at Svartskog-dommen gjaldt et spesielt forhold, en liten sjøsamisk bygd i Nord-Troms, som hadde utøvd en intensiv og altomfattende utmarksbruk i sine nærområder, og hvor Høyesterett nettopp vektla samiske rettsoppfatninger og rettskultur.

Men dommen synliggjør også en utvikling som synes å være mer i tiden og i samsvar med allmenn rettsoppfatning. På samme måte som det er lite praktisk å se for seg at hvis Lars Holm har en ferdselsrett i behold, så skal han ikke kunne regulere bruken den, er det vanskelig å se at bruksberettigede, som følge av statlige disposisjoner, ikke skal kunne styre og utnytte sine bruksrettigheter. Naturlig kan det her legges til grunn at de mer innarbeidede reglene om hevd og alders tids bruk bør ha forrang fremfor «festnede forhold».36

Rettssystematiske og lovanalogiske betraktninger tilsier dessuten at det ikke bør være vesentlige forskjeller mellom lovfestede og ulovfestede ekstinksjonsregler når det gjelder kravet til bruk – utover intensitet og tidsforløp.

Det må etter dette konkluderes med at det også innenfor den ulovfestede retten ikke er et stort rom for at rettslige disposisjoner alene kan danne grunnlag for bortfall av rettigheter.

De spesifikke tilfellene fra Finnmark som er gjennomgått ovenfor, synes ikke å følge opp de normene Høyesterett har dratt opp gjennom Svartskog-dommen i tilstrekkelig grad. I finnmarksutredningene har lokalbefolkningen oppnådd anerkjennelse for opprinnelige bruksrettigheter med et selvstendig rettsgrunnlag. Like fullt har statens rettslige disposisjoner og oppfatninger, dels som ordensmakt og dels som antatt grunneier, ledet til at det konkluderes med at lokalbefolkningens disposisjons- og styringsrett er bortfalt. Her kan man ane at noe av den begrunnelse som tidligere er nyttet for å forklare bortfall av den samiske allmuens rettigheter i Finnmark, eksempelvis gjennom «læren om statens umatrikulerte grunn»37 og inntil nylig gjennom «festnede forhold», fortsatt henger igjen i rettsanvendernes underbevissthet.

Finnmarkskommisjonen skal under alle omstendigheter ha honnør for at den forsøker å forklare dette rettsbortfallet på en mer tydelig måte enn det eksempelvis Samerettsutvalgets rettsgruppe gjorde i NOU 1993: 34. Men begrunnelsen blir dermed også mer avslørende, da det med tydelighet viser at den legger vekt på eldre statlige «koloniale» disposisjoner og rettsoppfatninger som konserverer det eldre regimets oppfatninger og struktur, og som dermed står i veien for det «skifte» lovgiver mente skulle skal finne sted gjennom finnmarksloven.38

Argumentasjonen til Finnmarkskommisjonen viser også at den støtter seg på en rettslig begrunnelse som ikke kunne ha vært lagt til grunn for allmenninger i andre deler av Norge. Her kan det passe å runde av med Sverre Tønnesens velvalgte ord i forbindelse med hans drøfting av om statens motbruk i Finnmark har vært av en slik karakter at bygdelagenes særrettigheter er bortfalt, hvor han påpeker at «man [må] vel kreve at staten har opptrådt i strid med befolkningens interesser for at bygdene skal ha tapt sin rett».39

1Takk til professor Gunnar Eriksen, førsteamanuensis Roger Stelander Magnussen og en anonym fagfelle for gjennomlesing og mange nyttig merknader.
2Lov 9. desember 1966 nr. 1 om hevd (hevdslova).
3Thor Falkanger og Aage Thor Falkanger, Tingsrett, 7. utg., Universitetsforlaget, Oslo 2013 s. 336.
4De uskrevne reglene om alders tids bruk baserer seg på det samme regelsettet og de samme materielle vilkårene som hevd, jf. Selbu-dommen (Rt. 2001 s. 769 på 789). Se også Karl Arne Utgård, «Bruk i alders tid» i Jussens venner 2002 s. 253–262 på s. 262 som uttaler at «vilkåra for bruk i alders tid [er] lagt nær opp til ei tradisjonell hevdsvurdering». Likheten mellom regelsettene innebærer også at hevdslova og dens forarbeider et stykke på veg kan nyttes analogt til støtte for reglene om alders tids bruk, jf. Gunnar Eriksen, Alders tids bruk, Fagbokforlaget, Bergen 2008 s. 39 som påpeker at «[h]evdsloven og dens forarbeider er … relevante og viktige rettskilder for å forstå likhetene og forskjellene mellom de to regelsettene».
5Finnmarkskommisjonen, etablert i medhold av lov 17. juni 2005 nr. 85 om rettsforhold og forvaltning av grunn og naturressurser i Finnmark fylke (finnmarksloven) § 29, startet opp sitt arbeid i 2008 og har pr. 1. november 2015 utredet de fem feltene Stjernøya/Seiland (felt 1), Nesseby (felt 2), Sørøya (felt 3), Varanger Øst (felt 5) og Varanger Vest (felt 6). Finnmarkskommisjonen skal «på grunnlag av gjeldende nasjonal rett … utrede bruks- og eierrettigheter til den grunnen som Finnmarkseiendommen overtar etter § 49. Kommisjonen skal også utrede krav om kollektive eller individuelle rettigheter til fiskeplasser i sjø- og fjordområder i Finnmark dersom noen med rettslig interesse i en avklaring krever det». Finnmarkskommisjonen er ikke en domstol med dømmende myndighet, men et uavhengig utredningsorgan, jf. Finnmarksloven §§ 29 og 33, begge første ledd.
6Begrepet Finnmarksallmenningen ble brukt av Sverre Tønnesen, Retten til jorden i Finnmark, Universitetsforlaget, Oslo/Bergen 1972/1979 s. 310 flg. Den tidligere umatrikulerte statsgrunnen i Finnmark, som med hjemmel i finnmarksloven 1. juli 2006 ble overført til Finnmarkseiendommen, er formelt ikke allmenning. Det er likevel, slik Samerettsutvalgets rettsgruppe uttalte i NOU 1993: 34 Rett til land og forvaltning av vann i Finnmark, dekkende «å tale om en allmenning av helt spesiell karakter».
7Sivillovbokutvalet, Rådsegn 6 Om hevd s. 22.
8Rådsegn 6 s. 27. Se også Borgar Høgetveit Berg, Hevd Lov om hevd … med kommentarar, Cappelen, Oslo 2005 s. 414–415.
9Rådsegn 6 s. 27.
10Falkanger og Falkanger, Tingsrett s. 355–356 og Berg, Hevd s. 411.
11Rådsegn 6 s. 27.
12«Festnede forhold» er av Gunnar Eriksen omtalt som en anerkjennelse av «en bestående rettslig tilstand ut fra en samlet vurdering av utøvd rådighet og partenes kunnskaper og forestillinger om rettsforholdene», se Eriksen, Alders tids bruk s. 285.
13Op. cit. s. 287
14Se også Falkanger og Falkanger, Tingsrett s. 485–486 og Eriksen, Alders tids bruk s. 293–297.
15Samerettsutvalget II ble opprettet i 2001 med formål å utrede spørsmålene om den samiske befolknings rettslige stilling vedr. retten til disponering og bruken av land og vann i de tradisjonelle samiske områdene sør for Finnmark. Utvalget, ledet av Jon Gauslaa, leverte sin innstilling som NOU 2007: 13 Den nye sameretten.
16Utkast til lov om rettsforhold og disponering over grunn og naturressurser på Hålogalandsallmenningens grunn i Nordland og Troms (hålogalandsloven) § 28, annet ledd, bokstav b, se NOU 2007: 13 s. 42. Dette omfatter også rett til tømmer til våningshus, driftsbygninger etc. Det gjenoppnevnte samerettsutvalget har ansett uttalelsen til Høyesterett i Rt. 1991 s. 1311 «som en relativt klar oppfordring til lovgiveren om å vurdere denne rettstilstanden nærmere», se NOU 2007: 13 s. 701.
17NOU 1993: 34 s. 266. For bruksrettigheter, se bl.a. s. 252 og 261.
18Op. cit. s. 263. Rettsgruppa viser (på s. 266) forøvrig også til det siterte fra Beiarn-Skjerstad-dommen.
19Eriksen, Alders tids bruk s. 303. Se også Øyvind Ravna, «Rettskartleggingen i Finnmark og reglene om alders tids bruk» i Tidsskrift for rettsvitenskap (128) 2015 s. 52–90 hvor betydningen av statlige disposisjoner drøftes på s. 68–73.
20Ot.prp. nr. 53 (2002–2003) s. 37.
21Op. cit. s. 13 og s. 95.
22Op. cit. s. 96 og 98.
23Op. cit. s. 122.
24NOU 1993: 34 s. 34.
25Se også Eriksen, Alders tids bruk s. 301, hvor det anføres at situasjonen kan være at brukeren, tross annen rettsoppfatning enn staten, velger «resignasjon overfor rettsoppfatningen til en mektigere motpart».
26Op. cit. s. 262 og 290 med henvisning til Rt. 1991 s. 154 (Minilden) og Rt. 1937 s. 158 (Follafoss).
27Innstilling om Lov om utnyttelse av rettigheter og herligheter i statsalmenningene (fjellovkomiteen) 1969 s. 7. Se for øvrig også op. cit. s. 44.
28Ot.prp.nr. 32 (1973–1974) Om lov om utnytting av rettar og lunnende m.m. i statsallmenningane (fjellova).
29Finnmarkskommisjonen er ikke en domstol, jf. note 3 ovenfor. Utmarksdomstolen for Finnmark har så langt avsagt en realitetsavgjørelse (20. august 2015) i sak 14-162528TVI-UTMA (Reinbeitedistrikt 25 mot Finnmarkseiendommen) og sak 14-164564TVI-UTMA (Johan J. Sara m.fl. mot Finnmarkseiendommen), forent til felles behandling. Saken er påanket og antatt til behandling i Høyesterett og forventes behandlet i løpet av 2016.
30Rapport 1 s. 104 og Rapport 2 s. 122. Se også Rapport 3 s. 93 hvor «opprinnelige sedvanebaserte rettigheter» er utelatt til fordel for henholdsvis rettigheter «ervervet med grunnlag i alders tids bruk» og Rapport 5 s. 111 spalte 1 og Rapport 6 s. 105 «en form for sedvanebaserte rettigheter».
31Med unntak av rettigheter til bortforpaktning av laksefiske i elver, drøfter ikke Finnmarkskommisjonen mothevd som rettsgrunnlag. I to tilfeller kritiserer den Ingvald Falch, Bygdelagsrettigheter til laksefiske i Finnmark (1988) s. 92–96 for å anlegge en slik tilnærming (Rapport 2 s. 99 og Rapport 5 s. 85). Dette forhindrer imidlertid ikke kommisjonen fra å konkludere med at «statens bortforpaktningspraksis siden 1956 [1956] har hatt tilstrekkelig fasthet og kontinuitet til at staten da finnmarksloven trådte i kraft hadde ervervet en rett til å bortforpakte fisket i vassdragene» (Op. cit. henholdsvis s. 100 og 87).
32Rapport 2 s. 122 (min utheving).
33Rapport 3 s. 93 (min utheving).
34Rapport 5 s. 111 (min utheving). Tilsvarende i Rapport 6 s. 105.
35Rapport 2 s. 122, Rapport 3 s. 93, Rapport 5 s. 111 og Rapport 6 s. 105.
36Slik Eriksen, Alders tids bruk s. 292.
37Se Innst. om lov og forskrifter om Statens umatrikulerte grunn i Finnmark (1962) s. 5. Standpunktet kritiseres av Gudmund Sandvik, «Ei forelda lære: Statens umatrikulerte grunn i Finnmark» i Lov og rett 1980 s. 112–125.
38Ot.prp. nr. 53 (2002–2003) s. 7 spalte 2 hvor det uttales at finnmarksloven «innebærer et betydelig historisk skifte over til lokal styring og er en klar tillitserklæring til alle finnmarkinger uansett etnisk og kulturell bakgrunn». Jf. også uttalelsen på s. 43 om at «det etter gjeldende rett [er] vanskelig å konkludere sikkert med at statens eiendomsrett kan opprettholdes fullt ut». Målsettingen avviker altså klart fra så vel «festnede forhold» som hevd og alders tids bruk mer generelt, hvor hensynet til ro og stabilitet i eiendomsforholdene er den bærende legislative begrunnelsen, se Falkanger og Falkanger, Tingsrett s. 326.
39Tønnesen, Retten til jorden i Finnmark s. 183 (uthevet av Tønnesen).

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon