Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Omvendt Robin Hood-politikk i boligmarkedet øker forskjellene mellom folk

Reverse Robin Hood-policy in the housing market increases the economic gap between people
Fagsjef, Tankesmien Agenda

De siste årene har de økonomiske ulikhetene økt dramatisk i hele den vestlige verden, også i Norge. Temaet har i økende grad opptatt den politiske samtalen. Som den verdenskjente økonomen Thomas Piketty har vist, er en av forklaringene på økende forskjeller at avkastningen på kapital over tid er høyere enn avkastningen på arbeid (Piketty, 2014). Den som har eiendom eller penger på bok, tjener mer enn den som jobber hardt. Nesten 8 av 10 nordmenn eier sin egen bolig (Statistisk sentralbyrå, 2020a), mens over en femtedel står utenfor boligmarkedet. Boligprisene stiger (Eiendom Norge, u.d.) langt raskere enn lønnsveksten (Statistisk sentralbyrå, u.d.), særlig i byene. Det betyr at veien inn i boligmarkedet for dem som står utenfor, blir stadig vanskeligere.

Muligheten mange har fått til å opparbeide seg verdier i boligmarkedet, har medført at andre har gått glipp av de samme mulighetene og verdiene. I en tid der det er bred enighet om at vi må redusere de økonomiske forskjellene, fører vi på dette området en politikk som bidrar til det motsatte. Det er paradoksalt at vi i et land som er kjennetegnet av en tung vektlegging av nettopp egalitære verdier og brede velferdsordninger, lar boligsektoren styres av markedet, som kun gir fordeler til dem som allerede har bolig. Akkurat derfor er norsk boligpolitikk omtalt som «sosialdemokratiets såreste punkt» (Sørvoll, 2016). Det er derfor behov for en omlegging av dagens skattesystem i retning en mer omfordelende, effektiv og bærekraftig retning. I lys av koronakrisen er dette blitt enda viktigere. De som taper mest på koronakrisen, er de unge og de med lav inntekt – de samme gruppene som står utenfor boligmarkedet. Etter koronakrisen trenger vi en ny samfunnskontrakt, en som kan gi en lysere fremtid for dem som har båret den tyngste børen i krisen vi nå står i.

Nøkkelord: boligmarkedet, økonomisk ulikhet, skatt, omfordeling og koronakrisen

In recent years, economic inequalities have increased dramatically throughout the western world, including in Norway. The topic has been the subject of growing public debate. As the world-renowned economist Thomas Piketty has shown, one of the explanations for the growing differences is that the return on capital over time is higher than the return on labor. Those who own capital – property, for example – can expect to earn more in terms of value increase from their asset than those who work hard and receive wages. The fact that many Norwegians own their own home allow them to participate in the capital market, which again contributes to more evenly distributed wealth. Almost eight out of ten Norwegians own their own home. Conversely, more than a fifth of the population remains outside the housing market.

Housing prices are rising far quicker then the rise in wages, especially in the cities. This means that getting into the housing market for those who are still outside is becoming increasingly difficult. They are missing out on a secure and long-term housing situation and also the financial benefits of owning a home, including huge tax subsidies from the government – which in reality is a transfer from those who have the least to those who have the most.

While many have had the opportunity to accumulate wealth in the housing market, others have missed out on the same opportunities and wealth. While there is cross-party support, we must reduce economic disparities, Norway, through its home-ownership stimulation policies has the opposite effect.. It is a paradox that in a country which places heavy emphasis on egalitarian values and broad welfare schemes, we allow the housing sector to be governed by the market and in a way that only benefits those who already own a home. Precisely for this reason, Norwegian housing policy is referred to as «social democracy’s weakest link». Consequently, the current tax system should be revised to become more redistributive, efficient and sustainable. In light of the coronavirus crisis, this has become even more important. Those who lose the most in the coronavirus crisis are the young and those with low incomes – the same groups that are outside the housing market. Following the coronavirus crisis, we need a new social contract, one that can provide a brighter future for those who have borne the heaviest burden in the crisis we are now in.

Keywords: housing market, economic inequality, tax, redistribution and corona crisis

Innledning

I denne artikkelen beskriver jeg utviklingen av forskjeller i Norge med utgangspunkt i boligmarkedet, og viser også hvordan boligmarkedet i seg selv er blitt en driver for økningen i ulikhet. Jeg argumenterer videre for hvordan en omlegging av dagens skattepolitikk vil bidra til et mer omfordelende, effektivt og bærekraftig system enn i dag. Jeg presenterer både beregninger for provenyet av en slik omlegging og analyserer også hvilke modeller som er best egnet for å oppnå formålet.

Til slutt reflekterer jeg litt over hvordan en slik omlegging også er en naturlig del av en generasjonskontrakt der de som nyter godt av etterkrigstidens investeringer og ordninger i boligsektoren, ikke trekker stigen opp etter seg. Jeg gjør også en vurdering av hvordan koronakrisen gjør behovet for å endre systemet enda mer aktuelt.

Utvikling i ulikhet

De siste 40 årene har vi sett en dramatisk økning i inntektsulikhet innad i land. Den verdenskjente «elefantgrafen» (Lakner & Milanovic, 2015) illustrerer forskyvningen: De i midten av grafen har opplevd stor vekst i disponibel inntekt, og omfatter store deler av befolkningen i verdens utviklingsland. Verdens fattigste (helt til venstre på kurven) og arbeiderklassen i utviklede land (gruppen nesten helt til høyre på kurven) har tjent lite på globaliseringen. De er fortsatt rike sammenlignet med resten av verden, men har de siste årene sett lav eller negativ inntektsvekst. De rikeste i verden har derimot hatt en enorm inntektsvekst.

Figur 1

Elefantgrafen av Milanovic og Lakner (elefant tegnet inn av Caroline Freund) (Matthews, 2018).

Denne utviklingen har de siste årene fått stor forskningsmessig oppmerksomhet. Piketty forklarer økningen som et resultat av at avkastningen på kapital over tid er høyere enn avkastningen på arbeid (Piketty, 2014). Den som har eiendom eller penger på bok, tjener mer enn den som jobber hardt. Vi ser størst endringer i land som USA og Storbritannia, men også norsk formues- og inntektsulikhet har økt siden 1980-årene (Gitmark, 2019).

Ulikhet i boligmarkedet

I dag ser vi også denne ulikhetsutviklingen i boligmarkedet. Boligpolitikken de første tiårene etter krigen hadde som målsetting at boligfordelingen skulle være likere enn inntektsfordelingen, der «arbeideren og direktøren ble boende i boliger som så forholdsvis like ut» (Reiersen & Thue, 1996, s. 449). Grupper med lav inntekt og tunge arbeidsoppgaver skulle få en slags kompensasjon. Man ville motvirke sammenhengen mellom arbeideres inntekt, deres kjøpekraft i markedet og den boligstandarden de endte opp med.

De fleste nordmenn eier sin egen bolig, men det er ikke tilfeldig hvem som står utenfor boligmarkedet. De som tjener minst, er også de som eier minst. Blant de 10 prosentene av befolkningen med lavest inntekt er det 64 prosent som leier bolig. Det gjelder kun én prosent av tiendedelen med høyest inntekt (Sandlie & Grødem, 2013, s. 74). De siste årene har den norske høye eierandelen falt noe. Den største nedgangen i andelen som eier egen bolig, har de siste årene vært blant dem med lav inntekt (Revold, 2019b). Også blant unge har andelen boligeiere historisk sett vært høy i Norge, men denne har sunket de siste årene. Som i de øvrige gruppene er det visse fellestrekk som går igjen blant de unge: De jobber deltid, har lave inntekter og bor i de største byene. Mens 53 prosent av unge i Oslo i 2007 eide boligen sin, var andelen falt med 11 prosentpoeng, til 43 prosent, ti år senere. Det samme bildet ser vi også i byer som Bergen, Trondheim og Stavanger, der andelen som eier egen bolig, har falt fra 45 til 28 prosent. Andelen unge som eier sin egen bolig, har i gjennomsnitt sunket fra 50 til 46 prosent (Revold, 2019a).

Videre ser vi at forskjellen i boligpriser mellom by og land har økt. I en rapport Norges Bank publiserte i mars 2019, oppgis det at boligeierskap er forbeholdt en mindre andel av innbyggerne i Oslo enn ellers i landet (Lindquist & Vatne, 2019, s. 12). Siden boliger over tid har steget kraftig i verdi, spesielt i byene, medfører det at de største gevinstene har tilfalt dem som eier de største boligene i de mest sentrale områdene. Boligprisene har i snitt steget i hele landet, men økningen er klart størst i hovedstaden og i andre byer og pressområder. Mellom 2003 og 2019 har boligprisene steget med 163 prosent (Eiendom Norge, u.d.), over dobbelt så mye som lønnsveksten i samme periode (Statistisk sentralbyrå, u.d.). I hovedstaden har økningen vært tre ganger så høy som lønnsveksten. Et annet eksempel illustrerer også den eksplosive utviklingen i boligpriser i deler av landet: I 1996 var prisen på en bolig på 50 kvadratmeter i Oslo dobbelt så høy som gjennomsnittlig årsinntekt i Norge. I 2017 var prisen sju ganger høyere enn gjennomsnittsinntekten (Ditlef-Martens & Moe, 2018).

Konsekvensene av for trange byer

En mye brukt metode for å vurdere nivået på boligprisene er den såkalte sykepleierindeksen, utviklet av selskapet Eiendomsverdi. Med indeksen måler man hvor stor andel boliger i et område en singel sykepleier med gjennomsnittslønn og et normalt studielån vil kunne kjøpe. Slik det ser ut i dag, har en sykepleier tilgang på under tre prosent av boligmassen på det sentrale østlandsområdet. I de andre norske byene er situasjonen bedre, men fremdeles er bare omtrent en tredjedel av boligene tilgjengelige i byer som Trondheim (29,9 %), Stavanger (33,8 %) og Bergen (34,2 %). I Tromsø og på Romerike er under en femtedel av boligene tilgjengelige for en sykepleier (Eiendomsverdi, 2020). Svært mange av dem som utfører viktige oppgaver i hovedstaden, så vel i velferdssektoren som i servicenæringene, har langt lavere inntekt enn en sykepleier. For dem er samtlige boliger utenfor rekkevidde flere steder i landet. Det betyr med andre ord at mange av dem som får hjulene til å gå rundt i storbyen, ikke har råd til å bo der selv. Den nye gruppa som nå står utenfor boligmarkedet, har blitt omtalt som en norsk variant av dem som på engelsk betegnes som «working poor»: folk med jobb, men med så lav lønn at de likevel er fattige (Lundesgaard, 2019b).

Dette er hovedsakelig et byfenomen, og problemet er som vi har sett, større i Oslo enn i andre norske byer. Man kan derfor lett tenke at de som ikke kommer seg inn på boligmarkedet her, enten kan pendle fra steder utenfor byen eller ganske enkelt bosette seg et annet sted. Men det er ikke så enkelt. Har man barn og skal levere og hente i barnehage før og etter jobb, og attpåtil har en turnusjobb med ugunstig arbeidstid, fungerer det ikke med lang pendlervei. Sykepleier Stephanie Bahl (28), som i dag bor og jobber i Oslo sentrum, er intervjuet i boka Det norske hjem om dette:

[S]kal vi fortsette å jobbe her, sentralt i Oslo, kan vi ikke ha så lang reisevei. Vi så på å flytte ut til Nesodden, for eksempel. Men når mannen min jobber nattevakt og jeg skal på jobb klokka halv åtte, og ingen barnehager åpner før sju – om vi er heldige – hvordan skal jeg da komme meg på jobb? (Gitmark, 2020, s. 114)

Dersom mange velger å bosette seg på steder der de både kan få jobb og ha råd til bolig, kan det få store konsekvenser for velferds- og tjenestetilbudet i byene. Vi kan miste verdifull arbeidskraft. De som er avstengt fra boligkjøp i byen, men ønsker å bli boende der, blir henvist til et leiemarked dominert av ikke-profesjonelle utleiere (Statistisk sentralbyrå, 2020b) der bokostnadene i gjennomsnitt er høyere enn for dem som eier bolig (Statistisk sentralbyrå, 2018). Det betyr at anledningen til å legge seg opp egenkapital begrenses. Den boligprisveksten vi har sett de senere årene, har dessuten vært så kraftig at det er svært vanskelig – nesten umulig – å få nok egenkapital til å ta opp et lån som er stort nok til å kjøpe bolig i et presset marked. Når boligkjøp i byene nærmest blir en umulighet for alminnelige mennesker, er vi vitne til en ulikhet som står i sterk kontrast til det bildet vi liker å gi av likhetsnasjonen Norge. En annen konsekvens av denne utviklingen er dessuten mer segregerte og mindre mangfoldige bomiljøer, noe som kan gå på bekostning av den sosiale kapitalen i samfunnet (se f.eks. Chetty & Hendren, 2018).

Boligmarkedet som driver for forskjeller

Ifølge offisiell statistikk har de 20 prosent fattigste i Norge i dag ingen formue, men gjeld. Den rikeste femtedelen av befolkningen har til sammenligning 71 prosent av totalformuen i landet (Statistisk sentralbyrå, 2019). Fordelingen av boliger i Norge gjør likevel formuesfordelingen spesiell her sammenlignet med andre land: Nesten 8 av 10 nordmenn eier sin egen bolig (Statistisk sentralbyrå, 2020), og i gjennomsnitt utgjør boligene våre 71 prosent av nordmenns formue (Aaberge & Stubhaug, 2018). Ved et bredt boligeierskap er med andre ord den verdien som ligger i den norske boligmassen, fordelt på mange. Det medfører at ulikheten i formue er mindre enn den ville vært i en situasjon der noen få eide og resten leide. Sånn sett har det norske boligmarkedet og den norske boligpolitikken vært en kilde til likhet. Men det vi ser i dag, er at formuesulikheten i Norge likevel er høy. Men i dag er formuesulikheten i Norge likevel høy, og mye tyder på at den norske fordelingen av boliger bidrar til dette. Slik regjeringen skriver i sin melding til Stortinget om sosial ulikhet i 2019, har ulikheten i formuesfordelingen økt over tid. Videre heter det at «[u]tvikling i boligpriser og aksjekurser har trolig bidratt til dette» (Finansdepartementet, 2019a, s. 9). Utredningen Rom for alle (2011) slo fast at satsingen på at flest mulig skal bli boligeiere, har gjort at folk flest har tatt del i velstandsutviklingen. Svært mange eier i dag sin egen bolig. Problemet er at terskelen samtidig er blitt høyere for dem som ennå ikke gjør det. Utvalget som skrev utredningen, konkluderer med at boligmarkedet dermed er «en sentral kilde til ulikhet», og at en styrket offentlig innsats er tiltrengt (Kommunal- og regionaldepartementet, 2011, s. 15). Fordelingsutvalgets rapport viser også at utviklingen i boligmarkedet er en sentral driver for forskjeller i inntektsfordelingen (Fordelingsutvalget, 2009).

Plasseringen vår i inntekts- og formuesfordelingen går i arv (Gitmark, 2015, s. 5), og foreldres anledning til å gi barna en god økonomisk start på voksenlivet ved å bistå med boligkjøp, følger av dette. For eksempel vet vi at økte boligformuer som følge av økte boligpriser har bidratt til at mange foreldre i større grad enn tidligere kan hjelpe barna sine inn på boligmarkedet. Andelen unge under 40 år som har mottatt økonomisk støtte fra familien i forbindelse med huskjøp, ble bortimot doblet mellom 2008 og 2013 (Gulbransen & Sandlie, 2015). Halvparten av dem under 30 år som kjøpte bolig mellom 2010 og 2015, fikk bistand av foreldrene, ved at disse enten stilte egen bolig som sikkerhet eller ga direkte økonomisk støtte (Revold, Sandvik & With, 2018, s. 41). Andelen boligkjøpere i 30-årene som fikk hjelp av foreldrene, var lavere, men fremdeles gjaldt det nesten fire av ti.

En studie fra Wessel og Galster ser på hvordan besteforeldres bosituasjon i 1960-årene påvirker barnebarnas bosituasjon i dag – med andre ord: betydningen av arv for sjansene på boligmarkedet (Galster & Wessel, 2019). Resultatene var oppsiktsvekkende. De som har besteforeldre som eide en stor bolig i Oslo i 1960, hadde mye større sannsynlighet enn andre for selv å eie egen bolig i 2014. Dessuten var verdien på boligen de eide, langt høyere enn boligverdien hos dem med besteforeldre som leide bolig utenfor byene. De heldigste arvingene av eiere satt igjen med en ekstra formue på én million kroner i snitt. Om boligen til besteforeldrene dine lå i en storby, er effekten av arven ti ganger så stor. Kommer du fra en region i landet med svak prisutvikling, har du et handikap om du skal forflytte deg til en region med sterk prisutvikling. Studien fikk stor oppmerksomhet. En studie fra SSB viser et lignende bilde: I 2016 var forskjellen i folks boligformue i gjennomsnitt 3,5 millioner kroner – en fordobling siden 2009. Også denne studien viser forskjellen mellom by og land, og da spesielt forskjellen mellom Oslo og Norge: En bolig på 100 kvadratmeter i Oslo kostet i 2016 i snitt 6,2 millioner kroner. En tilsvarende bolig i Aust-Agder kostet 2 millioner kroner. Boligprisene i hovedstaden er doblet på ti år. Prisene på Sørlandet har stått stille. Forskjellene i boligformue har neppe vært større på 60 år: «Vi ser at boligmarkedet de siste årene bidrar til økte ulikheter», sier forsker Rolf Aaberge ved SSB (Winther, 2019).

Behov for nye løsninger

Siden andre verdenskrig har vi hatt som grunnprinsipp for norsk boligpolitikk at alle skal eie sin egen bolig. Mye av det vi omtaler som boligpolitikk, har i Norge derfor bestått av støtteordninger for å få flere mennesker til å bli boligeiere. I de første tiårene etter krigen kom dette i form av store og brede subsidier gjennom Husbanken, kommuner som delte ut tomter tilnærmet gratis, og samarbeid med boligkooperativene. Dessuten holdt staten streng politisk styring over sektoren. Etter hvert som et overveldende flertall nordmenn ble boligeiere og de politiske omstendighetene skiftet, ble boligpolitikken utover på 1980-tallet i stor grad overlatt til markedet og brede støttetiltak kuttet dramatisk. Mens rettigheter eller behov ligger til grunn for fordelingen av andre velferdsgoder, skjer produksjonen og fordelingen av boliger i dag etter markedsprinsipper om tilbud og etterspørsel, og økonomisk evne (Stamsø, 2017, s. 244). I dag er det bare de mest vanskeligstilte som får økonomisk støtte til å skaffe seg en bolig av offentlige myndigheter. Men selv for denne gruppen er hjelpen beskjeden. Norge bruker langt mindre enn andre OECD-land på boligsosiale tiltak (OECD, 2018). Det kommunale botilbudet som finnes, er langt smalere enn i andre land og har dårligere vilkår. Forskere har pekt på at den kommunale utleiesektoren i Oslo er «en av de mest markedsorienterte og behovsprøvde i Europa» (Sørvoll, 2018, s. 50). Med andre ord: Likhetsnasjonen Norge har et «eierorientert, selektivt og markedsstyrt» boligregime (Sørvoll, 2011, s. 206). Det er paradoksalt, og det fungerer på mange områder heller ikke nevneverdig godt.

Selv om det meste av etterkrigstidens boligpolitikk ble lagt om på 1980-tallet og utover på 1990-tallet, er en sentral del av rammen igjen, nemlig den svært lempelige beskatningen av bolig. Historikerne Elsa Reiersen og Elisabeth Thue peker på at mangelen på boligbeskatning kan sees som et uttrykk for at norsk boligpolitikk ikke taklet overgangen fra den første fasen etter krigen – da oppgaven var å spre et knapt gode − til en senere overskuddsfase, da boligpolitikken også gikk ut på å stimulere oppbygging og spredning av privat formue (Reiersen & Thue, 1996, s. 125). Enda man i stor grad hadde nådd målene om å skaffe nordmenn en bolig de selv eide, fortsatte man å subsidiere boligeierne. Tore Johannesen, spesialrådgiver i NBBL, konkluderer i en studie med at den viktigste årsaken til at utjevningsmål har blitt vanskelig å innfri i boligsektoren, er «den gradvise forvitringen av systemet for skattlegging av boliger. […] ikke minst i kombinasjon med sterke innslag av markedsbaserte løsninger» (Johannesen, 2003, s. 124).

I dag virker med andre ord ikke skattepolitikken lenger som en mekanisme som skal gjøre det overkommelig for folk å skaffe seg sin egen bolig og bidra til å holde boutgiftene lave. Isteden virker den som omvendt Robin Hood-politikk, der de med de billigste boligene subsidierer dem med de dyreste, og de utenfor boligmarkedet subsidierer dem innenfor.

Det norske skattesystemet er utformet slik at man får skattefradrag for gjeldsrenter. Årsaken er et prinsipp om at man skal få fradrag for kostnadene som er tilknyttet de inntektene man opparbeider seg. Har man opparbeidet seg gjeld for å kjøpe aksjer, som er en inntekt, får man altså fradrag for kostnadene det medførte å skaffe seg inntekten. I den andre enden skattes man for inntektene. Når aksjene man har kjøpt, gir inntekter, skatter man følgelig av dem. Det å bo i egen bolig regnes i realiteten som en form for inntekt. Inntekten er det man tjener på ikke å leie. Derfor får man skattefradrag for rentene på gjelden man har tilknyttet boligen. Men hva angår inntektene, skiller bolig seg ut: Man skattes ikke for dem, på tross av at man får fradrag for gjeldsrentene. Det er med andre ord bare halve prinsippet med fradrag for kostnader og skatt på inntekter som følges. I tillegg til at man ikke skattes for inntekten ved å bo i egen bolig, har boligen store rabatter i skatten vi har pålagt annen formue, og det betales knapt gevinstskatt ved salg.

Samlet favoriserer disse elementene boliginvesteringer og gir i realiteten negativ boligskatt. Finansdepartementet anslår at boligeiere i 2019 ble subsidiert med 44,3 milliarder kroner på denne måten – regnet ut fra hva skatten ville vært dersom bolig ble behandlet likt som andre kapitalobjekter i skattesystemet (Finansdepartementet, 2019b).

Den offentlige subsidieringen av norske boligeieres lån er altså en overføring fra dem som har minst, til dem som har mer. Rentefradraget øker, ikke overraskende, med inntekt. Prosentvis er rentefradraget viktigst for inntekten til desil 6–9, og merkbart mindre for desil 1–3 (Bø, 2019). Siden vi vil stimulere folk til å eie, får ikke leietakere lignende støtteordninger. Den lempelige beskatningen av eiendom bidrar også til at bolig i langt større grad enn tidligere er blitt et spekulasjonsobjekt. Når bolig beskattes så mye lavere enn andre formuesobjekter, bidrar det til at folk kan kjøpe større, dyrere og også flere boliger enn de ellers ville gjort. Det presser prisene i markedet opp. Den omvendte Robin Hood-politikken som føres på boligmarkedet, er derfor dobbelt ille – i tillegg til at det går en pengestrøm fra dem som står utenfor boligmarkedet, som har lavere inntekter enn dem som eier bolig, til dem innenfor, gjør subsidieringen veien inn på boligmarkedet enda mer krevende for dem som vil inn.

I studien «Taxation of Housing: Killing Several Birds with One Stone» av Erlend Eide Bø vises effektene av å øke boligbeskatningen i Norge ved å innføre inntektsbeskatning av bolig og ved å øke ligningsverdien av bolig i formuesskatten til nivået for andre kapitalobjekter: et boligprisfall på 20 prosent, økte skatteinntekter på 11 prosent og et langt mer progressivt skattesystem (Bø, 2019).

Fordelingsutvalget omtaler hvordan den skattemessige favoriseringen av bolig har ført til overinvesteringer og dermed til en svært høy prisvekst på bolig. De mener det er liten tvil om at manglende beskatning har gjort svingningene i boligprisene større enn de ellers ville ha blitt, og at det har «viktige konsekvenser for inntektsfordelingen» (Fordelingsutvalget, 2009, s. 297). Blant annet trekker de frem at konjunktursituasjonen på boligmarkedet kan påvirke inntektene gjennom resten av livet (Fordelingsutvalget, 2009, s. 297).

I dag virker med andre ord skattepolitikken til fordel for dem som eier sin egen bolig, på bekostning av dem som ikke gjør det. Dette skillet mellom «outsiderne» og «insiderne» er et forhold som beskrives som særskilt for boligsektoren (Stamsø, 2017, s. 244). At de som står utenfor boligmarkedet, utgjør et mindretall, gir dem redusert påvirkningskraft. De er heller ikke organisert i nevneverdig grad. At så mange eier bolig, gjør det dessuten sårbart å foreslå politiske endringer som vil få konsekvenser for mange. Men det er på tide.

En ny skattepolitikk

I forsøket på å fastsette et plausibelt proveny fra eiendomsbeskatning er det naturlig å sammenligne med andre land. Nivået på dagens eiendomsbeskatning i Norge er langt lavere enn i øvrige OECD-land.1 I gjennomsnitt bestod 5,5 prosent av det samlede skatte- og avgiftsnivået i OECD i 2018 av skatt på eiendom, eller 1,9 prosent av brutto nasjonalprodukt (BNP). I Norge var det tilsvarende tallet 3,3 prosent av det samlede skatte- og avgiftsnivået, eller 1,3 prosent av BNP (OECD, 2019). Fordi Norge har et høyere samlet skattetrykk enn OECD-landene, er anslaget for skatteinntekter fra eiendom justert noe ned. Etter at det er gjort, viser beregningene at en eiendomsbeskatning på linje med gjennomsnittet i OECD vil kunne gi en stor økning i skatteinntektene: Inntektene fra økt beskatning av bolig kan utgjøre hele 44,2 milliarder kroner (Gitmark, 2020, s. 181).

Det finnes flere måter å skattlegge bolig på. I boken Det norske hjem skisseres noen ulike innretninger og mulige fordelingsvirkninger av forskjellige forslag. Gjeninnføring av såkalt inntektsbeskatning av bolig, økt ligningsverdi av boligen innen formuesskatten og innføring av en egen skatt på eiendom kan alle gi et proveny som vil gjøre skattlegging av bolig mer i tråd med praksis i øvrige OECD-land. Gjeninnføring av inntektsbeskatning på bolig og heving av verdsettingen av bolig for formuesbeskatning sikrer symmetri og likebehandling i skattesystemet. Det gjør også skatt på gevinst ved boligsalg. En egen eiendomsskatt kan i praksis få samme utslag som inntektsbeskatning av bolig, og er intuitivt lettere å forstå virkningen av. Det har stor betydning, for det er maktpåliggende at husholdningene planlegger for slik økt boligbeskatning. Med riktig innretning kan samtlige av disse modellene gi direkte omfordeling. Dagens formuesskatt har allerede et bunnfradrag. Dersom man skulle innført et eget høyere bunnfradrag for bolig, kan man tenke seg at det ville medført en stor administrativ belastning for dem som skal håndheve regelverket. Det ville uansett ikke fjernet skjevheten som følger av ulik behandling av ulike skatteobjekter i formuesskatten. Det eneste av de fire alternativene som tar hensyn til gjeld, er det som forutsetter en økning i ligningsverdien på bolig innen formuesskatten, men en slik ordning kan gi insentiver til å belåne egne skatteobjekter for å unnslippe gjeld. Vi vet at de mest ressurssterke er de som lettest omgår regelverket. Å redusere eller fjerne rentefradraget er også en mulighet for å redusere den fordelaktige investeringen bolig er i dag, og da vil også subsidieringen av boligeierne reduseres. Et problem ved en slik løsning er at det oppstår en ny skjevhet i skattesystemet, og viktigst: De som har betalt ned gjelden sin, slipper unna omleggingen av systemet. Akkurat hvordan slik beskatning skal se ut, og hva slags type skatt man skal velge, bør avhenge av inntekter og fordelingsvirkninger. Det må studeres mer inngående. I en slik omlegging bør man også vurdere andre endringer i den eksisterende, men lave, beskatningen av bolig i dag. Slik også Erik Lundesgaard argumenterer i en artikkel i en tidligere utgave av dette tidsskriftet (Lundesgaard, 2019a, s. 76), er spesielt dokumentavgiften verdt å revurdere. Den betales i hovedsak av unge, og gjør terskelen for å komme seg inn på boligmarkedet større. Dessuten kan den føre til en innelåsningseffekt og hindre flytting. En slik endring bør motsvares av tilsvarende andre økninger i bolig- og eiendomsbeskatningen.

Økt skatt gjennom en eller flere av modellene skissert over gir dessuten inntekter som også kan bidra indirekte til omfordeling. En måte å gjøre dette på er ved å redusere inntektsskatten. Det kan gi en positiv effekt på arbeidstilbudet og generere nye skatteinntekter. Det vil koste omtrent 13,2 milliarder å redusere inntektsskatten med ett prosentpoeng (Finanskomiteen/SVs fraksjon, 2020). Dersom vi hever beskatningen av bolig til OECD-nivå, betyr det med andre ord at vi kan redusere inntektsbeskatningen med omtrent tre prosentpoeng. For å øke fordelingseffekten av å innføre en boligskatt kan man målrette kuttene i inntektsskatten mot dem med lavest inntekter.

Om man ønsker å redusere ulikhetene i boligmarkedet, må man også se på en annen skatt: arveavgiften. I 2013 ble arveavgiften fjernet. Bolig er det dominerende formuesobjektet for norske husholdninger, og ifølge tall fra Finansdepartementet utgjorde boliger i 2011 omtrent halvparten av arveavgiftsgrunnlaget (Finansdepartementet, 2013). Det bidrar også til at boligmarkedet i Norge i dag er en driver for ulikhet. Norge er et av svært få land som i dag ikke beskatter arv. Det betyr at et allerede stort problem med ulikhet i boligformue forsterkes mellom generasjoner.

Avslutning

Det kan virke som drastiske og radikale tiltak å endre beskatningen av eiendom (og arv), men i grunnen dreier det seg mer om tilpasninger og om å sikre symmetri innenfor dagens system. Resultatet blir et mer bærekraftig og rettferdig system. En økning i skatten på bolig i Norge kan bety over 40 milliarder i nye inntekter. Økt boligskatt kan være direkte omfordelende om den utformes progressivt, og indirekte omfordelende om inntektene brukes til å senke skatten for dem med de laveste inntektene. Det kan også kjøle ned et overopphetet boligmarked. Dersom verdien av bolig som investeringsobjekt synker, vil også prisene antakelig gjøre det. Det vil gi gunstige fordelingseffekter ved at boliger blir lettere tilgjengelig for unge som skal inn på boligmarkedet, og balanserer de i dag høye overføringene fra staten til boligeiere slik at urettferdigheten blir mindre for dem som står utenfor boligmarkedet.

Det er i tillegg til fordelingsperspektivet også andre grunner som taler for å øke skatt på eiendom. For det første at økt økonomisk internasjonal integrasjon øker behovet for lite mobile skattegrunnlag. Eiendom er et velegnet skatteobjekt fordi det er vanskelig å unndra eller planlegge seg bort fra å betale skatt på den. Det andre hovedargumentet er å gjøre skattesystemet mest mulig nøytralt, for best å sikre effektiviteten i systemet. I dag gjør fordelaktig behandling av boliger i skattesystemet at de er mer attraktive å investere i enn mye annet. Dessuten kan økt beskatning gjennom å dempe prisnivået i markedet også bidra til å dempe gjeldsopptaket i norske husholdninger. Det ligger i dag på et skyhøyt nivå, og både nasjonale og internasjonale fagmiljøer uttrykker med jevne mellomrom bekymring for dette (Hemmings, 2019).

Å legge om skattesystemet på denne måten kan også sees som en viktig generasjonskontrakt, og sikre en mer likeverdig politikk for leieboere, vanlige boligeiere og folk som ønsker å kjøpe sin egen bolig. Mange nøt godt av den massive offentlige satsingen på boligsektoren de første tiårene etter krigen. Slik blant annet tidligere byrådsleder Rune Gerhardsen har pekt på, har denne generasjonen trukket stigen opp etter seg (Gitmark, 2020, s. 169). En ny skattepolitikk vil være vår tids «utjamningslån», som Bratteli-regjeringen forsøkte å innføre i 1970-årene, da forskjellen mellom hva ulike generasjoner hadde mottatt i støtte, ble tydelig. Målet var å jevne ut boutgifter mellom generasjoner og samfunnsgrupper, noe som medførte at inngangsbilletten til nye husbankfinansierte boliger ble billigere. Parallelt økte man utgiftene for dem som allerede var veletablerte låntakere. Grunntanken var at eldre og rimeligere husbankfinansierte boliger måtte bidra til omleggingen av boligfinansieringen (Kommunal- og arbeidsdepartementet, 1972, s. 55–67). Denne omleggingen av Husbankens finansieringsmekanisme skulle ivareta arbeiderbevegelsens tanke om solidaritet mellom klassene, men også sørge for rettferdighet generasjonene imellom (Annaniassen, 1996, s. 260–261; Reiersen & Thue, 1996, s. 277).

I dag har vi et boligmarked som stenger helt vanlige folk med helt vanlige inntekter ute. Politikken subsidierer dem som allerede er innenfor, og bidrar til at den norske husholdningsgjelden er på verdenstoppen. Det kan ikke fortsette. Etter koronakrisen trenger vi en ny samfunnskontrakt eller generasjonskontrakt, en som kan gi en lysere fremtid for dem som har båret den tyngste børen i krisen vi nå står i. De som taper mest på koronakrisen, er de unge og de med lav inntekt – de samme gruppene som står utenfor boligmarkedet. Tiltak som bidrar til at alle, uavhengig av egen eller foreldres lommebok, har et godt og trygt sted å bo, bør stå høyt oppe på prioriteringslisten. Det betyr at vi bør utforske flere grep, blant annet å prøve ut og utvide satsingen på boligpolitiske modeller også for andre enn de mest vanskeligstilte.

Men viktigst er en omlegging av skattesystemet. Det er et paradoks at et land så opptatt av å redusere forskjeller mellom folk, har et boligmarked og en skattepolitikk som på dette området fører til det motsatte – nemlig øker forskjellene.

Referanser

Annaniassen, E. (1996). Boligsamvirkets historie i Norge, bd. 2. Norske boligbyggelags landsforbund.

Bø, E.E. (2019). Taxation of Housing: Killing Several Birds with One Stone. The Review of Income and Wealth, 66(3), 534–557. https://doi.org/10.1111/roiw.12423

Chetty, R. & Hendren, N. (2018). The Impacts of Neighborhoods on Intergenerational Mobility I: Childhood Exposure Effects. The Quarterly Journal of Economics, 133(3), 1107–1162. https://doi.org/10.1093/qje/qjy007

Ditlef-Martens, J. & Moe, K. (2018, 25. april). Billigere med små og trange leiligheter? Aftenposten. https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/qnw46L/billigere-med-smaa-og-trange-leiligheter-johan-ditlef-martens-og-ketil

Eiendomsverdi. (2020, 7. september). Sykepleierindeksen H1 2020. Eiendom Norge. https://eiendomnorge.no/aktuelt/blogg/sykepleierindeksen-h1-2020

Finansdepartementet. (2013). Prop. 1 LS Tillegg 1 (2013–2014): Endring av Prop. 1 LS (2013–2014) Skatter, avgifter og toll 2014. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/prop-1-ls-tillegg-1-2013-2014/id745306/

Finansdepartementet. (2019a). Meld. St. 13 (2018–2019): Muligheter for alle — Fordeling og sosial bærekraft. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-13-20182019/id2630508/

Finansdepartementet. (2019b). Prop. 1 LS (2019–2020): FOR BUDSJETTÅRET 2020 — Skatter, avgifter og toll 2020. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/prop.-1-ls-20192020/id2672425/

Galster, G. & Wessel, T. (2019). Reproduction of social inequality through housing: A three-generational study from Norway. Social Science Research, 78, 119–136. DOI: https://doi.org/10.1016/j.ssresearch.2018.12.016

Gitmark, H. (2015). Sosial mobilitet: Folkebibliotekets rolle i samfunnet. Tankesmien Agenda. https://tankesmienagenda.no/uploads/documents/post/Policynotat-sosial-mobilitet-ferdig-.compressed.pdf

Gitmark, H. (2019). Nytt notat: Ulikhet. https://tankesmienagenda.no/post/nytt-notat-ulikhet/details

Gitmark, H. (2020). Det norske hjem. Oslo: Res Publica.

Gulbransen, L. & Sandlie, H. (2015). Housing Market and Family Relations in a Welfare State. Critical Housing Analysis, 2(1), 74–81. https://doi.org/10.13060/23362839.2015.2.1.178

Hemmings, P. (2019, 9. desember). Norway’s economy, ensuring continued good outcomes in wellbeing. OECD Ecoscope. https://oecdecoscope.blog/2019/12/09/norways-economy-ensuring-continued-good-outcomes-in-wellbeing/

Johannesen, T. (2003). Det umuliges kunst? En analyse av sentrale politiske myndigheters forsøk på å styre norske husholdningers boligøkonomi, med særlig vekt på 1970-tallet. Oslo: Universitetet i Oslo.

Kommunal- og arbeidsdepartementet. (1972). St.meld. nr. 76 (1971–72). Om boligspørsmål. https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1971-72&paid=3&wid=d&psid=DIVL1603

Kommunal- og regionaldepartementet. (2011). Rom for alle. Kommunal- og regionaldepartementet. https://www.regjeringen.no/contentassets/ddf3c180c0a74170b7a2f7ac515c1afc/no/pdfs/nou201120110015000dddpdfs.pdf

Lakner, C. & Milanovic, B. (2015). Global Income Distribution: From the Fall of the Berlin Wall to the Great Recession. The World Bank Economic Review, 30(2), 203–232. https://doi.org/10.1093/wber/lhv039

Lindquist, K.-G. & Vatne, B. (2019). Utviklingen i husholdningenes kjøpekraft i boligmarkedet. Norges Bank. https://www.norges-bank.no/contentassets/835cd5b83ee24b7099931fff6f80636c/staff_memo_4_2019.pdf?v=04/11/2019100155&ft=.pdf

Lundesgaard, E. (2019a). Mer bærekraftig boligbeskatning. Tidsskrift for boligforskning, 2(2), 75–79. https://doi.org/10.18261/issn.2535-5988-2019-02-03

Lundesgaard, E. (2019b, 20. mars). Ulikhetsmaskinen. Eiendom Norge. https://eiendomnorge.no/blogg/ulikhetsmaskinen-article337-923.html

Matthews, D. (2018, 2. februar). The global top 1 percent earned twice as much as the bottom 50 percent in recent years. https://www.vox.com/policy-and-politics/2018/2/2/16868838/elephant-graph-chart-global-inequality-economic-growth

OECD. (2019). Revenue Statistics – OECD countries: Comparative tables. https://stats.oecd.org/Index.aspx?DataSetCode=REV

Piketty, T. (2014). Kapitalen i det 21. århundre (O. Pedersen, E. Ringen & B. Rismo, overs.) Cappelen Damm.

Reiersen, E. & Thue, E. (1996). De tusen hjem: Den norske stats husbank 1946–96. Ad Notam Gyldendal.

Revold, M.K. (2019a, 12. august). Færre unge kjøper bolig. Statistisk sentralbyrå. https://www.ssb.no/bygg-bolig-og-eiendom/artikler-og-publikasjoner/faerre-unge-kjoper-bolig

Revold, M.K. (2019b, 7. mai). Under halvparten av husholdninger med lav inntekt eier sin egen bolig. Statistisk sentralbyrå. https://www.ssb.no/bygg-bolig-og-eiendom/artikler-og-publikasjoner/under-halvparten-av-husholdninger-med-lav-inntekt-eier-sin-egen-bolig

Revold, M.K., Sandvik, L. & With, M.L. (2018). Bolig og boforhold – for befolkningen og utsatte grupper. Oslo: Statistisk sentralbyrå. https://www.ssb.no/bygg-bolig-og-eiendom/artikler-og-publikasjoner/_attachment/346817?_ts=162d8bb3be0

Sandlie, H. C. & Grødem, A. S. (2013). Bolig og levekår i Norge 2012. Oslo: NOVA – Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring.

Stamsø, M. (2017). Velferdsstaten i endring: Om norsk helse- og sosialpolitikk (3. utg.; M.A. Stamsø, red.). Gyldendal akademisk.

Statistisk sentralbyrå. (2018, 28. november). Boforhold, levekårsundersøkelsen. https://www.ssb.no/bo

Statistisk sentralbyrå. (2019, 11. mars). Inntekts- og formuesstatistikk for husholdninger. https://www.ssb.no/ifhus

Statistisk sentralbyrå. (2020a, 24. mars). Boforhold, registerbasert. https://www.ssb.no/boforhold

Statistisk sentralbyrå. (2020b, 18. desember). Leiemarkedundersøkelsen. https://www.ssb.no/lmu

Statistisk sentralbyrå. (u.d.). Nasjonalregnskap. https://www.ssb.no/statbank/table/09786/

Sørvoll, J. (2011). Norsk boligpolitikk i forandring 1970–2010. Oslo: NOVA – Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring. http://biblioteket.husbanken.no/arkiv/dok/Komp/Norsk%20boligpolitikk%20i%20forandring.pdf

Sørvoll, J. (2016). Norsk boligpolitikk 1970–2015: Sosialdemokratiets såreste punkt? I F. Meyer et al. (red.), Arbeiderhistorie 2016 (s. 186–207). Oslo: LO Media.

Sørvoll, J. (2018). Forskningen på boligsosiale virkemidler rettet mot vanskeligstilte på boligmarkedet i Norge 2005–2018. Tidsskrift for boligforskning, 1(1), 45–66. https://doi.org/10.18261/issn.2535-5988-2018-01-04

Winther, P. (2019, 26. august). Boligfesten har skapt forskjeller som trolig ikke har vært større på 60 år. Dagens Næringsliv. https://www.dn.no/makrookonomi/makrookonomi/privatokonomi/boligpriser/boligfesten-har-skapt-forskjeller-som-trolig-ikke-har-vart-storre-pa-60-ar/2-1-647323

Aaberge, R. & Stubhaug, M.E. (2018, 14. september). Formuesulikheten øker. Statistisk sentralbyrå. https://www.ssb.no/inntekt-og-forbruk/artikler-og-publikasjoner/formuesulikheten-oker

1OECDs skattestatistikk gir oversikt over inntektene fra ulike skattearter. Skatt på eiendom omfatter skatter som berører bruken, eierskapet og overføringen av eiendom. Gevinstbeskatning omfattes ikke. For Norge vil både kommunal eiendomsskatt,formuesskatt og dokumentavgift omfattes.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon