Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
Artikler
Åpen tilgang
(side 7-27)
av Mari O. Mamre
SammendragEngelsk sammendrag

Boligprisene har steget mye i urbane områder de siste to tiårene – og betydelig mer enn disponibel inntekt. Denne artikkelen beregner en kjøpekraftsindeks basert på maksimalt låneopptak for representative single førstegangskjøpere og transaksjonspriser i 43 norske kommuner mellom 2003 og 2019. Dette kalles «førstegangskjøperes kjøpekraftsindeks» (FKI). Denne metoden gir flere gevinster sammenlignet med enklere mål som ofte benyttes, som pris-inntekts rater, og egner seg samtidig til regelmessige oppdateringer. Beregningene sammenlignes med utviklingen i faktiske førstegangskjøp, og kan tyde på at mange unge strekker seg langt utover grensene for det ens egen økonomi tilsier. Mens en typisk singel førstegangskjøper ville ha råd til 29 % av solgte boliger i de seks største norske byene i 2010, er det tilsvarende tallet 7 % av solgte boliger i 2019.1 En prosyklisk utlånspraksis øker maksimalt låneopptak under boom-perioder og svekker maksimalt låneopptak under bust-perioder. Resultatene indikerer at det ikke kun er i Oslo hvor barrierene for boligeierskap har økt, men at den geografiske spredningen er større. Samtidig illustreres de store regionale forskjellene.

House prices have soared in urban areas over the past two decades, and significantly more than disposable income. This article calculates a purchasing power index based on maximum borrowing for representative single first-time buyers and transaction prices in 43 Norwegian municipalities between 2003 and 2019. This is called the «First-time Buyersʼ Purchasing Power Index» (FKI). This method provides multiple gains compared to simpler measures that are often used, such as price-income rates, and is also suited to regular updates. The calculations are compared with the development in actual first-time purchases and may indicate that many young people go far beyond what the limits for their own finances dictate. While a typical single first-time buyer would be able to afford 29 percent of homes sold in the six largest Norwegian cities in 2010, the corresponding figure is 7 percent of homes sold in 2019. A pro-cyclical lending practice increases maximum borrowing during boom periods and weakens maximum borrowing during bust periods. The results indicate that it is not only in Oslo where the barriers to homeownership have increased, but that the geographical spread is greater. At the same time, the great regional differences are illustrated.

Åpen tilgang
(side 28-45)
av Ina Marie Christiansen & Kristin Kjærås
SammendragEngelsk sammendrag

Oslo kommune opplever økende utfordringer med tilgang på stabile og rimelige bosituasjoner for befolkningen. For å imøtegå utfordringene vil kommunen etablere en tredje boligsektor. I denne artikkelen analyseres diskursene som preger debatten rundt en tredje boligsektor, med utgangspunkt i grasrotinitiativet Tøyen Boligbyggelag og Oslo kommune sitt arbeid med å utvide sin kommunale boligpolitikk. Med utgangspunkt i et post-politisk perspektiv fokuserer vi på hvordan ulike aktører skaper endringsrom i et presset boligsystem gjennom å identifisere og politisere konflikten rundt selveierbegrepet. Vi argumenterer for at to diskurser preger forståelsen av begrepet «tredje boligsektor»: en kommersiell og en ikke-kommersiell diskurs. Fra et ikke-kommersielt perspektiv oppfattes tredje boligsektor som et middel for å etablere langsiktige og stabile bosituasjoner utenfor det kommersielle boligmarkedet. Fra et kommersielt perspektiv oppfattes sektoren som en markedsgruppe som skal hjelpes inn i det eksisterende boligmarkedet, fra en leieenhet til en eierenhet. Disse ideologisk forankrede diskursene har betydning for hvordan en tredje boligsektor diskuteres, planlegges og praktiseres i Oslo.

The municipality of Oslo is experiencing increasing challenges with access to stable and affordable living situations for its inhabitants. To accommodate these challenges, the municipality is planning for a ‘third housing sector’. This article analyses the prevalent discourses in the debate over a potential third housing sector, departing from the grassroots initiative Tøyen Housing Cooperative and the work carried out by the municipality of Oslo to broaden the city’s housing policy. Drawing on a post-political perspective, we focus on how different actors create opportunities for change in a housing system under pressure by identifying and politicizing a latent conflict over the idea of ownership. We argue that two discourses characterize the understanding of the term ‘third housing sector’: a commercial and a non-commercial (non-profit) discourse. From a non-commercial perspective, a third housing sector is seen as a tool for creating long-term and stable living situations outside the commercial housing market. From a commercial perspective, a third housing sector is understood as a market group which needs help entering the existing housing market, from a rental to an owner-occupied unit. Identifying these ideologically rooted discourses is important to understanding how a third housing sector is discussed, planned and practised in Oslo.

Åpen tilgang
(side 46-62)
av Ellinor Moe, Åshild Lappegard Hauge & Karin Høyland
SammendragEngelsk sammendrag

Bakgrunn: Bofellesskap har fått en fornyet interesse i dagens samfunn. Fellesskapsløsninger kan bidra til et mer bærekraftig samfunn, både økonomisk, miljømessig og sosialt. Gjennom å dele arealer og utstyr kan de gi lavere forbruk, bedre økonomi og skape arenaer for etablering av sosiale nettverk. Bofellesskap i Norge er imidlertid først og fremst brukt til personer som samtidig trenger et tjenestetilbud, leieboliger der kommunen har en tydelig rolle i etableringen. I denne studien ser vi derimot på erfaringer med bofellesskap for eldre som eies av beboerne selv, og der initiativet til å velge en slik boform er tatt av beboerne, og tilbudet etablert i det private markedet. Sett i lys av hvordan folk flest bor, er dette fortsatt relativt sjeldent i Norge.

Formål: Formålet med denne studien har vært å undersøke sammenhengen mellom opplevd livskvalitet og selvvalgte eierboliger i bofellesskap for eldre.

Metode: I tillegg til litteratursøk er ti informanter i to bofellesskap for eldre intervjuet. Intervjuene ble transkribert og analysert etter fortolkende fenomenologisk analyse.

Resultater: Resultatene viser at beboerne opplever at bofellesskapene bidrar til livskvalitet gjennom 1) økt mestring, og dermed mulighet for å klare seg selv lenger, 2) lett tilgang til aktiviteter og et miljø som inspirerer til deltagelse, 3) en opplevelse av trygghet/ sikkerhet, 4) flere sosiale relasjoner, og 5) homogene miljø. Informantene bor i aldershomogene bofellesskap og setter pris på dette, men flere ser også ulemper ved det.

Konklusjon: Bofellesskap kan bidra til økt livskvalitet for eldre. Å gjøre erfaringene med boformen mer kjent kan bidra til at markedet i større grad tilbyr denne boformen. Det drøftes om boformen også kan være relevant for andre beboergrupper.

Background: Co-housing has gained renewed interest in todayʼs society. Community solutions can contribute to a more sustainable society – economically, environmentally and socially. Through sharing space and equipment, co-housing can provide lower consumption, better economy and create arenas for establishing social networks. However, in Norway co-housing is primarily used for people in need of social services; rental housing where the municipality has a role in its establishment. In this study, on the other hand, we look at experiences with co-housing for the elderly where homes are owned by the residents themselves, where the initiative to choose such a form of housing is taken by the residents, and where the offer was established in the private market. In light of how most people live, this is still relatively rare in Norway.

Purpose: The purpose of this study has been to investigate the connection between perceived quality of life and self-selected, owner-occupied co-housing for the elderly.

Method: In addition to a literature search, ten informants in two housing associations for the elderly were interviewed. The interviews were transcribed and analyzed according to interpretative phenomenological analysis.

Results: The results show that the residents perceive that co-housing contributes to quality of life through 1) increased self-efficacy (coping), and thus the opportunity to manage themselves longer, 2) easy access to activities and an environment that inspires participation, 3) an experience of security/safety, 4) multiple social relations, and 5) an homogeneous social environment. The informants live in age-homogeneous co-housing and appreciate this, but many also see disadvantages in it.

Conclusion: Co-associations can contribute to an increased quality of life for the elderly. Making experiences with this form of housing better known may lead to the housing market offering this form of housing to a greater extent. The question of whether co-housing is a form of housing that may also be relevant to other groups of residents is also discussed.

FagArtikler
Åpen tilgang
(side 63-74)
av Hannah Gitmark
SammendragEngelsk sammendrag

De siste årene har de økonomiske ulikhetene økt dramatisk i hele den vestlige verden, også i Norge. Temaet har i økende grad opptatt den politiske samtalen. Som den verdenskjente økonomen Thomas Piketty har vist, er en av forklaringene på økende forskjeller at avkastningen på kapital over tid er høyere enn avkastningen på arbeid (Piketty, 2014). Den som har eiendom eller penger på bok, tjener mer enn den som jobber hardt. Nesten 8 av 10 nordmenn eier sin egen bolig (Statistisk sentralbyrå, 2020a), mens over en femtedel står utenfor boligmarkedet. Boligprisene stiger (Eiendom Norge, u.d.) langt raskere enn lønnsveksten (Statistisk sentralbyrå, u.d.), særlig i byene. Det betyr at veien inn i boligmarkedet for dem som står utenfor, blir stadig vanskeligere.

Muligheten mange har fått til å opparbeide seg verdier i boligmarkedet, har medført at andre har gått glipp av de samme mulighetene og verdiene. I en tid der det er bred enighet om at vi må redusere de økonomiske forskjellene, fører vi på dette området en politikk som bidrar til det motsatte. Det er paradoksalt at vi i et land som er kjennetegnet av en tung vektlegging av nettopp egalitære verdier og brede velferdsordninger, lar boligsektoren styres av markedet, som kun gir fordeler til dem som allerede har bolig. Akkurat derfor er norsk boligpolitikk omtalt som «sosialdemokratiets såreste punkt» (Sørvoll, 2016). Det er derfor behov for en omlegging av dagens skattesystem i retning en mer omfordelende, effektiv og bærekraftig retning. I lys av koronakrisen er dette blitt enda viktigere. De som taper mest på koronakrisen, er de unge og de med lav inntekt – de samme gruppene som står utenfor boligmarkedet. Etter koronakrisen trenger vi en ny samfunnskontrakt, en som kan gi en lysere fremtid for dem som har båret den tyngste børen i krisen vi nå står i.

In recent years, economic inequalities have increased dramatically throughout the western world, including in Norway. The topic has been the subject of growing public debate. As the world-renowned economist Thomas Piketty has shown, one of the explanations for the growing differences is that the return on capital over time is higher than the return on labor. Those who own capital – property, for example – can expect to earn more in terms of value increase from their asset than those who work hard and receive wages. The fact that many Norwegians own their own home allow them to participate in the capital market, which again contributes to more evenly distributed wealth. Almost eight out of ten Norwegians own their own home. Conversely, more than a fifth of the population remains outside the housing market.

Housing prices are rising far quicker then the rise in wages, especially in the cities. This means that getting into the housing market for those who are still outside is becoming increasingly difficult. They are missing out on a secure and long-term housing situation and also the financial benefits of owning a home, including huge tax subsidies from the government – which in reality is a transfer from those who have the least to those who have the most.

While many have had the opportunity to accumulate wealth in the housing market, others have missed out on the same opportunities and wealth. While there is cross-party support, we must reduce economic disparities, Norway, through its home-ownership stimulation policies has the opposite effect.. It is a paradox that in a country which places heavy emphasis on egalitarian values and broad welfare schemes, we allow the housing sector to be governed by the market and in a way that only benefits those who already own a home. Precisely for this reason, Norwegian housing policy is referred to as «social democracy’s weakest link». Consequently, the current tax system should be revised to become more redistributive, efficient and sustainable. In light of the coronavirus crisis, this has become even more important. Those who lose the most in the coronavirus crisis are the young and those with low incomes – the same groups that are outside the housing market. Following the coronavirus crisis, we need a new social contract, one that can provide a brighter future for those who have borne the heaviest burden in the crisis we are now in.

Åpen tilgang
Vanskeligstilte barnefamiliers vei til egen eid bolig
Innovativ bruk av startlån i det boligsosiale arbeidet
(side 75-86)
av Edle Holt & Torstein Syvertsen
SammendragEngelsk sammendrag

En viktig del av regjeringens nye boligsosiale strategi er økt innsats mot vanskeligstilte barnefamilier. Flere skal kunne eie sin egen bolig, og flere skal få hjelp til å gå fra leie til eie ved hjelp av startlån.

I denne artikkelen presenterer og diskuterer vi to tilnærminger som representerer innovative måter å bruke startlånet på for å lette overgangen fra leie til eie for vanskeligstilte barnefamilier med svak økonomi. Formålet med disse tilnærmingene er å hjelpe barnefamilier som i utgangspunktet mangler betjeningsevne, til å bli boligeiere. Forskjellen ligger i om familien skal eie bolig fra starten, eller om familien skal leie bolig i en periode for deretter å kjøpe den. Risikohåndtering samt fordeler og ulemper både for kommunene og barnefamiliene med de to tilnærmingene drøftes basert på praktisk erfaringer fra ulike kommuner.

An important part of the government’s new social housing strategy is increased efforts to assist disadvantaged families with children, a policy ambition to facilitate home-ownership through the increased use of homeownership. In this article, we present and discuss two approaches that represent innovative ways to use start-up loans. The purpose of these approaches is to help families with children and with insufficient economic resources to become homeowners. The difference between the two approaches analyzed is whether the family become homeowners straight away from the start or whether the family are given an option to buy at a later stage. Risk management, as well as the advantages and disadvantages for both the municipalities and the families with children with the two approaches, are discussed based on practical experiences from different municipalities.

Bokanmeldelse

Tidsskrift for boligforskning

1-2021, årgang 4

https://www.idunn.no/tidsskrift_for_boligforskning

 

Tidsskrift for boligforskning er et tverrfaglig, vitenskapelig tidsskrift som omhandler alle sider ved boligfeltet i Norge sett fra et samfunnsvitenskapelig perspektiv. Tidsskriftet henvender seg primært til forskere, forvaltning og næringsliv, men også et allment interessert publikum. Tidsskriftet har som mål å utgi og formidle den fremste forskningen på fagfeltet.

 

ANSVARLIG REDAKTØR

Kim Christian Astrup, forsker II, OsloMet – storbyuniversitetet

 

ØVRIG REDAKSJON

Ingar Brattbakk, forsker III, OsloMet – storbyuniversitetet

Katja Johannessen, spesialkonsulent II i Oslo kommune  

Jardar Sørvoll, forsker ll, NOVA OsloMet

 

REDAKSJONSSEKRETÆR

Aud Aasen

 

REDAKSJONSRÅD

Viggo Nordvik, forsker I, OsloMet – storbyuniversitetet

Lena Magnusson Turner, forsker I, OsloMet – storbyuniversitetet

Erling Røed Larsen, forskningssjef, Housing Lab – OsloMet

Susanne Søholt, forsker I, OsloMet – storbyuniversitetet

Anders Vassenden, professor, Universitetet i Stavanger

Per Gunnar Røe, professor, Universitetet i Oslo

Berit Irene Nordahl, forskningssjef NIBR, OsloMet – storbyuniversitetet 

Lisbet Harboe, førsteamanuensis, Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo

Design og sats: Type-it AS, Trondheim

Design omslag: KORD

ISSN online: 2535-5988

DOI: 10.18261/issn.2535-5988  

 

Tidsskrift for boligforskning utgis av Universitetsforlaget på vegne av SVA - Senter for velferds- og arbeidslivsforskning, OsloMet – storbyuniversitetet.

 

© Universitetsforlaget 2021 / Scandinavian University Press

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon