Tidsskrift for boligforskning feirer tre år som tidsskrift med temanummeret «Storbyen for alle?». Vi ønsker velkommen til et variert temanummer om utfordringer i storbyenes boligmarkeder og nabolag knyttet til segregasjon, ulikhet og sosial ekskludering, samt noen by- og boligpolitiske virkemidler som er ment å løse utfordringene.

Mange av dagens samfunnsutfordringer settes på spissen i urbane strøk, og noen er helt spesifikke storbyutfordringer. Felles for mange av utfordringene er den tette koblingen til boligfeltet. Boligmarked, boligpolitikk, boligsosiale forhold, bomiljø og nabolag har stor betydning for hvordan by- og storsamfunnet utvikler seg.

De storbyspesifikke utfordringene – særlig knyttet til segregasjon og attraktive inkluderende byer og nabolag – aktualiseres også av By- og levekårsutvalget, nedsatt av Kunnskapsdepartementet og Kommunal- og moderniseringsdepartementet i 2018. Utvalget vil levere en NOU om byområder med levekårs- og integreringsutfordringer i slutten av 2020. Storbyene rommer de fattigste, de rikeste og alle imellom. Hvordan og hvor ulike grupper bor i byen, spiller en viktig rolle når vi vet at nabolag og bomiljø former barn og unges oppvekstbetingelser og livssjanser.

I den første vitenskapelige artikkelen retter forfatterne (Hernæs, Markussen og Røed) oppmerksomheten mot inntektssegregasjon – altså i hvilken grad ulike inntektsgrupper bosetter seg i samme eller ulike nabolag. De studerer samtlige av landets nabolag, men det er visse byregioner som viser seg å være av størst betydning for artikkelens resultater. De finner at «bostedssegregeringen innen arbeidsmarkedsregioner i Norge har økt etter årtusenskiftet, og at denne økningen primært er drevet av utviklingen i Osloregionen og i de øvrige byregionene rundt Oslofjorden». Videre finner de at den økte bostedssegregasjonen etter inntekt i disse byregionene henger tett sammen med innvandring. Innvandrere fra Øst-Europa og lavinntektsland utgjør en økende andel av befolkningen og bosetter seg mer segregert etter inntekt enn norskfødte. Samtidig øker inntektssegregasjonen også blant norskfødte, særlig i regioner med høy andel innvandrere.

En styrket segregasjon bidrar til økt geografisk ulikhet mellom nabolag og konsentrasjon av levekårs- og integreringsutfordringer i noen byområder. Den neste artikkelen fokuserer på konsekvensene av slik segregasjon ved å drøfte kunnskapsgrunnlaget for politikken som forsøker å motvirke negative utslag i de minst velstående byområdene. Forfatterne (Andersen og Brattbakk) understreker behovet for områdesatsinger og finner i sin gjennomgang av studier at områdesatsingenes effekter varierer fra å være positive, fraværende og i noen få tilfeller dels negative. Videre viser gjennomgangen at kunnskapsgrunnlaget nesten utelukkende er basert på oppdragsrapporter bestilt av myndigheter som selv er ansvarlige for områdesatsingene, og i svært liten grad på mer omfattende studier finansiert gjennom «frie forskningsmidler» publisert som fagfellevurderte vitenskapelige artikler. De konkluderer dermed med at kunnskapsgrunnlaget for en så viktig del av velferds- og bypolitikken er relativt skjørt, noe som også er i tråd med signaler fra regjeringen. Etableringen av By- og levekårsutvalget var også i stor grad motivert av hensynet til å tette kunnskapshull på et viktig politikkfelt.1

De to neste artiklene dykker ned i to ulike typer urbane nabolag der det ene kan sees som et typisk «endringsutsatt» sentrumsnabolag med utfordringer knyttet til barnefamiliers levekår, mens det andre er «et motstrømscase» som illustrerer hvordan alternative modeller for bolig- og bydelsliv kan bidra til å sette den generelle bolig- og byutviklingen («hovedstrømscasene») i perspektiv og viser fram deres styrker og svakheter.

I den første vitenskapelige nabolagsstudien dykker forfatterne (Hammer, Tjora og Henriksen) ned i en liten bydel i Trondheim som er alternativ langs mange dimensjoner. Svartlamoen i det østlige sentrumsområdet i trønderhovedstaden studeres som et «motstrømscase» med en helt spesiell forhistorie og som i dag betegnes som en byøkologisk forsøksbydel med særegne modeller for bolig- og bydelsorganisering. Forfatterne er opptatt av de sosiale og tidsmessige sidene ved denne, i norsk sammenheng, relativt unike bydelen og spør om hvordan langsomme sosiale prosesser i nabolagsfellesskapet kan spille en boligsosial rolle. De finner at tidskapitalen som oppstår som en følge av måten bolig- og bydelslivet er organisert på, får boligsosial og inkluderende betydning i form av «tid til å gjøre noe sammen, tid til å bli sett, tid til å medvirke og tid til nærmiljøpolitikk». De finner videre at dette henger sammen med at bydelen er fritatt for markedsøkonomiens logikk, og at erfaringene fra dette eksperimentet som har grodd fram nedenfra, og ikke kunne vært planlagt ovenfra, bidrar til et mangfold av bolig- og bydelsidéer.

Den andre nabolagsstudien tar for seg Tøyen i Oslo øst, som med ujevne mellomrom siden 1970-tallet har vært gjenstand for offentlige tiltak for å tiltrekke seg flere «ressurssterke» innflyttere. Området har en svært blandet befolkning – sosioøkonomisk og etnisk, og med den sentrale beliggenheten har området det siste tiåret opplevd sterkt økende boligpriser og innflytting av unge middelklassebeboere. Gitt de politiske målsettingene og Tøyens urbane karakter søker forfatterne (Kadasia, Andersen og Dalseide) svar på følgende spørsmål: Hvordan «oppfattes et heterogent og ‘endringsutsatt’ område som (et passende) oppvekststed av middelklasseforeldre?». De finner lav bostabilitet hos den majoritetsnorske middelklassen i området hvor en stor andel flytter når familien vokser og barna nærmer seg skolealder. Faktorer som er grunnleggende for flyttemotivene deres, er på den ene siden praktiske – knyttet til boligstørrelse og manglende uteområder – og på den andre siden det forfatterne betegner som mer emosjonelle – knyttet til sosial og kulturell reproduksjon i form av opplevde oppvekstbetingelser som skolekvalitet og gatekriminalitet.

I hvilken grad storbyens boligtilbud og nabolag inkluderer alle, er også et sentralt tema i fagartikkelen om de alternative boligløsningene som fremmes innenfor rammen av den såkalte «tredje boligsektoren». Forfatteren (Prosser), som har vært sentral i utviklingen av forslag til alternative boligsosiale løsninger i Bydel Gamle Oslo og i Oslo kommunes kunnskapsgrunnlag for kommunal boligpolitikk, diskuterer hva en tredje boligsektor kan være, hva som legitimerer den, hvilken rolle den kan spille, og hvilke forutsetninger som bør være på plass for at den skal kunne vokse fram. I tillegg viser hun til en rekke konkrete eksempler på tiltak og tilnærminger fra europeiske byer.

I dette nummeret anmelder Tone Huse antologien Bysamfunn, hvor et knippe norske forskere gjennom 16 kapitler presenterer empirisk forskning og perspektiver på bytemaer. Antologien har et bredt tematisk spenn og et uttalt mål om å skape en større bevissthet rundt byens sosiale liv med vekt på «hvordan byens brukere lever i og erfarer byen», og «hvordan bylivet former og formes av større utviklingstrekk og prosesser». I anmeldelsen betegnes boka som «et verdifullt bidrag til den som selv søker å studere byenes utvikling, og anbefales da spesielt til studenter», og noen spesielt leseverdige bidrag trekkes fram. Samtidig mener anmelderen at boka kanskje framstår som i overkant nyttig som følge av at «problemforståelsen til de fleste av kapitlene ligner de en finner blant statlige og kommunale myndigheter så vel som kommersielle aktører». Ifølge anmelderen går denne nyttigheten på bekostning av selvstendig kritisk forskning som setter sine egne agendaer.

Til slutt i nummeret bidrar byplanlegger Tord Bakke med en kommentar om «femminutters byen» – dvs. en flerkjernet urban struktur bestående av et lappeteppe av femminutters byer organisert rundt et sentrum. I hvilken grad kan slike byer besvare mange av utfordringene i dagens urbane landskaper knyttet til boligfortetting, sosial bærekraft og behovet for degrowth ?

God lesning!

Redaksjonen