Redaktørenes uttalte mål med Bysamfunn er å skape en større bevissthet rundt byens sosiale liv. De ønsker å fremme forståelser av hvordan byens brukere lever i og erfarer byen, samt hvordan bylivet former og formes av større utviklingstrekk og prosesser, som eksempelvis klimaendringer og globalisering. Dette søkelyset på byenes lokale samfunn begrunnes med at byutviklingen i for stor grad drives fram av kontekstløse og overordnede ideer og idealer, og da på bekostning av lokal kunnskap og forankring. Byen slik den leves i og erfares, er dermed et perspektiv som går tapt, og som redaktørene ønsker å løfte fram. «I en samtid hvor byene fremheves som både åsted og løsningsarenaer for viktige samfunnsutfordringer», skriver de i bokas innledende kapittel, «er det avgjørende at vi tar oss tid til å utforske bysamfunnets realiteter og muligheter fra innbyggernes perspektiv» (s. 13, kapittelet er samforfattet med Hilde Nymoen Rørtveit).

Det er lett å nikke gjenkjennende til problematikken som framheves i introduksjonen av Bysamfunn. Ideene og idealene som i dag driver fram byenes utvikling, det være seg i form av politiske vedtak eller byråkratiske praksiser, er påfallende like fra by til by. Utviklingen av eksempelvis Bjørvika i Oslo og det gamle verftsområdet i sentrum av Tromsø er svært ulike, både i form av størrelse og prestisje, men som sosiokulturelle steder er de til forveksling like. Utfordringen blir da, slik den stilles opp av bokas redaktører, å undersøke hvordan bypolitikkens dominante ideer og utviklingstrekk møter det lokale, hvilket her forstås som menneskene og deres ulike måter å bruke byen på.

I sin tilnærming til byenes samfunn har redaktørene invitert inn et bredt knippe forskere, alt i alt elleve kvinner og ni menn, som gjennom 16 kapitler tar for seg et bredt spenn av temaer: Her stilles spørsmål ved byrommets funksjon som arena for en demokratisk offentlighet (kapittel 2), ved de såkalte områdeløftenes evne til å utvikle «problemområder» gjennom beboermedvirkning (kapittel 3) og om byen som et sted der sosial kontakt kan oppstå mellom fremmede (kapittel 4). Har man utvist en overdrevet optimisme overfor byen som arena for sosial samhandling og dannelse av nye fellesskap (kapittel 14)?. Bysamfunn problematiserer videre hvordan byens offentlige rom kan oppleves som utrygge for kvinner (kapittel 5), og hvordan byrom kan spille på og søke å frambringe ulike følelsesmessige reaksjoner og relasjoner, enten ved en aktivistisk og alternativ bruk av byrommet eller gjennom en konsumorientert kapitalisme (kapittel 6). Det stilles spørsmål ved språket og kategoriene som anvendes i analyser av byenes utvikling, med argumenter om at dette bør utvides for å gi rom for nye kritiske stemmer (kapittel 7). Likedan argumenteres det for at temporære og utradisjonelle måter å bruke byrommet på kan revitalisere byen, og da på måter som gir rom for alternativer til tradisjonell kommersiell aktivitet (kapittel 8). Motsetningene mellom det eksisterende og det nye utforskes videre i form av spenningsfeltet mellom vern og fornying av eksisterende bystrukturer (kapittel 10 og 15) og kulturminnenes rolle i menneskers bruk og opplevelse av byen (kapittel 11). Skaper bruk av byens historiske strukturer, eksempelvis gamle fabrikkbygg, en autentisk opplevelse av byens historie? Er enkelte byrom å oppfatte som en kulisse i turisters konsum av tilrettelagte steder og stemninger (kapittel 12), og er våre handelsstrøk i ferd med å bli kjønnet, i den grad at de overveiende henvender seg mot kvinner (kapittel 13)? Avslutningsvis, og kanskje som en peker mot byenes framtid, problematiseres visjonen om såkalt smarte byer, hvor bruken av nye teknologier skal frambringe en grønnere og sosialt rettferdig urbanitet (kapittel 15), og hvordan det sosiale livet i enkelte tilfeller endres og «formateres» av smarttelefonbruk (kapittel 16).

Bysamfunn byr med andre på en rikholdig tilnærming til nettopp byenes samfunn. Boka forholder seg i hovedsak til empiri og forskning fra norske byer samt vestlig litteratur og teori, endog med kapittel 9 som et friskt unntak. Her framheves malawisk småskala entreprenørskap i slumområdet Senti med vekt på hvordan norske byplanleggere kan lære av lokal mobilisering og deltakelse. Kapittelet fungerer fint som en kontrast og som en påminner om at den hjemlige trenden mot en stadig mer homogen bypolitikk også er et kulturelt fenomen. Gjennom sin bredt anlagte tematikk gir Bysamfunn videre en grundig innføring i ulike perspektiver til hvordan byen fungerer som en ramme rundt menneskers liv. Boka er som sådan en interessant refleksjon av norske bystudier som forskningsfelt, et felt som gjennom denne boka framstår som leverandør av flerdisiplinær og relevant kunnskap for de som skal planlegge og utvikle norske byer. Bysamfunn kan slik sies å være et nyttig bidrag til forståelsen av norsk byutvikling samt hvilke mål og utfordringer bypolitikken søker å ta opp i seg. Det kan likevel stilles spørsmål ved om boka er for nyttig, i den forstand at problemforståelsen til de fleste av kapitlene ligner de en finner blant statlige og kommunale myndigheter så vel som kommersielle aktører; «alle» ønsker i dag å utvikle byen som et sted med høy trivselsfaktor og sosiokulturelt mangfold, om det er av hensyn til inkludering, integrering eller klima og miljø. Historisk har byforskningen derimot vært drevet fram av kritiske analyser som setter sin egen agenda. Denne formen for selvstendig kritisk forskning bidrar Bysamfunn i liten grad bidrar til i den forstand at boka skriver seg opp mot allerede pågående debatter og problematikker. I så henseende kan Bysamfunn sies å være et konvensjonelt bidrag til debatten om byenes utvikling, hvilket er noe overraskende gitt dens uttalte mål om å frambringe alternativ kunnskap «nedenfra». Boka er da også påfallende lite «nede» i byen i den forstand at kapitlene i all hovedsak forholder seg til byforskningens egne debatter og begreper, og i liten grad er styrt av problemer og drøftinger som tar utgangspunkt i nettopp det boka skal undersøke: hvordan byen erfares, leves i og med. Satt på spissen kan man si at tross dens søkelys på livet i byen er det lite «liv» i Bysamfunn. Heller enn å tilby et tilfang av nye perspektiver på byen som levd rom er bokas bidrag at den introduserer leseren for et oppdatert og mangfoldig tilfang av analytiske rammeverk som kan brukes til å studere byen. Boka er dermed et verdifullt bidrag til den som selv søker å studere byenes utvikling og anbefales da spesielt til studenter, som her kan finne inspirasjon og ideer til egen forskning.

Til det formål vil jeg framheve spesielt to av kapitlene i Bysamfunn: bidragene fra Hilde Nymoen Rørtveit og Birgitte Blekesaune Rosén, som begge er skrevet som empirinære drøftinger. Rørtveit skriver om hvordan såkalte områdeløft ofte styres av normative fortellinger som heller enn å «løfte» områdene bidrar til å stigmatisere dem ytterligere, og Rosén skriver om hvordan kvinner med ulike identiteter vurderer risiko for seksualisert vold i det offentlige rom. Ved å forholde seg tett på sine kvalitative data skriver de to forfatterne om en egen problemforståelse og leverer dermed kapitler som strekker seg utover byen som studieobjekt: Av Rørtveit lærer vi om beboermedvirkning, av Rosén at ikke kun kjønn, men også seksualitet og etnisitet kan påvirke hvordan kvinner vurderer byrom som trygge eller utrygge. Bidragene fra de to forfatterne er dermed forbilledlige ved at de lar empirien slippe inn i analysen, lar den styre dens tematikk og interesse og dermed åpner byforskningen for – nettopp – det å lære fra byenes samfunn.