Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Den urbane landsby: Redusert avhengighet av transport og institusjonaliserte strukturer som døråpner for degrowth

Byplanlegger i 3RW arkitekter og foreleser ved Bergen arkitektskole

Norsk by- og stedsutvikling har for tiden et sterkt fokus på fortetting. Fem-minutters-byen er et av de sentrale konseptene for fortetting i byområder. Fokuset her er på nabolag i form av boliger strukturert rundt et lokalsenter med et tilstrekkelig tilbud av arbeidsplasser, handel og service – alt i kort gåavstand fra boligen. Slike nabolag kan best beskrives som urbane landsbyer. Som referansen tyder på, er det lærdommer å trekke fra den opprinnelige landsbyen, eller tettstedene og bygdene, som det oftest heter i Norge. Dette er lærdom knyttet til sosial integrasjon, fellesskap og utfordringer med skala. På samme tid må de urbane landsbyene også søke å bevare noe av de urbane kjennetegnene knyttet til diversitet og anonymitet. De urbane landsbyene må fremdeles være by, og de trenger et klart sentrum å gravitere mot for å opprettholde en samlende enhet og identitet. Den urbane landsbyen må altså utvikles innen denne dialektikken – et motsetningsspenn som antydes alt i den innebygde kontradiksjonen i selve betegnelsen «urban landsby». Om man klarer å skape en slik konstellasjon, vil gevinstene være reduksjon av transport, men i vel så stor grad vil det være gevinster å hente knyttet til sosiale systemer som befordrer ulike former for bytte- og delingsøkonomier, som kan avlaste kommunal tjenesteproduksjon, og som gjennom dette danner grunnlag for mer robuste lokalsamfunn. Innenfor den rådende politiske innretning av samfunnet er en slik styrking av de sosiale nettverkene og den sosiale kapitalen kanskje den eneste reelle muligheten for å komme på sporet av en utvikling som fremmer degrowth i praksis.

Nøkkelord: boligfortetting, degrowth, sosial bærekraft, fem-minutters-byen

Fortettet utvikling

Fortetting er mantraet i norsk stedsutvikling – på småstedene så vel som i storbyene. Ulike konsepter for fortetting finnes, men felles for de fleste er at det legges til grunn målsetninger om kortere avstander mellom daglige gjøremål. Fem-minutters-byen har fokus på det bærekraftige nabolaget som du ikke skal trenge å reise fra. Altså det nabolaget som har alle de elementene du trenger i det daglige, innenfor en kort gangavstand – fem minutter til fots fra egen bolig. Daglige tilbud gjelder handel og tjenester som i det minste må dekke dagligvarehandel, skole, barnehage, eldresenter, post og apotek. Trolig bør det også ha en viss dekning av tjenester som legesenter, helsestasjon, eldresenter og tannlege.

En landsby på fem minutter

På fem minutter dekker de fleste en distanse på rundt 400 meter. Et fem-minutters nabolag kan da få en diameter på ca. 800 meter dersom man tenker seg en sirkelform. Forutsetningen vil da være et velutviklet og tett sammenvevd system av fortau, gang- og snarveier. Byenes inndeling i bydeler er åpenbart for grovmasket til å favne om denne skalaen. Bydelen er en administrativ størrelse som i de fleste tilfeller har lite med folks daglige erfaringer og opplevelse av tilhørighet å gjøre. Fem-minutters-nabolaget kan best beskrives som en landsby – riktignok en tett landsby med et godt tjenestetilbud. Dette plasserer nabolaget i et spenningsfelt mellom to kjente samfunnsstrukturer: bygden og byen.

Storbyen har alltid representert en motpol til småsamfunnene, med sine egne fortrinn og et kontrasterende sett av verdier. Når fem-minutters-byen skal etableres mellom to slike ulike størrelser, kan det enten bli både–og eller verken–eller. Spørsmålet er hvilke modeller fra bygden vi kan ta med oss inn i tenkningen rundt fem-minutters-byen, og hvordan de positive elementene kan hentes inn i en urban kontekst.

Tetthet på boliger eller sosiale relasjoner

Når fem-minutters-byen fremheves som ideal, er gevinstene som nevnes først og fremst knyttet til redusert behov for transport. Redusert behov for transport betyr mindre utslipp av CO2. I tillegg betyr det mindre behov for areal til veier, mindre trafikk, støy og forurensing. Måten man oppnår dette på, er ved at tettere nabolag gjør at flere kan løse daglige gjøremål uten bruk av bil, og at områdene kan betjenes effektivt av kollektivtransport. En annen ikke ubetydelig gevinst er at kommunal tjenesteproduksjon fra hjemmehjelp til vann og avløp kan driftes mer effektivt og dermed billigere.

De nevnte gevinstene er de vi snakker høyest om. I neste rekke kommer gevinster knyttet til et økt grunnlag for dele-, bytte- og låneøkonomi. Bildeleringer, bysykler og å dele på redskaper, verktøy og tjenester fungerer bedre i tette samfunn, og er vesentlige elementer i et degrowth-perspektiv. Men disse gevinstene kommer ikke på grunn av tetthet på boliger – det er ikke bebyggelsen som er den viktigste tettheten. Tettheten av sosiale relasjoner er det grunnleggende. At folk kjenner hverandre, stoler på hverandre og opplever miljøet rundt seg som inkluderende og stabilt, er en forutsetning for at dele-, bytte- og låneøkonomi skal fungere som reelle alternativ til markedsøkonomien.

Tetthet på sosiale relasjoner henger sammen med tetthet på de bygde strukturene, men ikke slik at bare man bygger tett-i-tett med boliger, så utvikles relasjonene tilsvarende. Et tett og inkluderende sosialt miljø kommer først og fremst av at man har noe felles, og at man møtes ofte og i ulike settinger. For å møtes trenger man en møteplass, og helst innenfor en ramme som kan være forpliktende. Man møtes på butikken, men det er ikke mange relasjoner som oppstår av slike møter. Der man utvikler relasjoner, er der hvor man inngår i relasjoner som involverer noe mer enn et kundeforhold: det å passere hverandre på gaten eller å sitte ved siden av hverandre på bussen. Å møtes jevnlig over flere arenaer hjelper, og ikke minst om noen av møtene skjer på arenaer der man har noen felles interesser: foreldremøter i skole eller barnehage, idrettslag, dugnader, arrangementer, foreninger og organisasjoner, å dyrke noe i samme parsellhage og så videre.

Lærdom fra bygden

Det er en slik tett vev av møtepunkter som bygden tilbyr. Man møter hverandre i mange ulike kontekster og presenteres for hverandre over flere ulike relasjoner. Dette danner grunnlag for at man kjenner hverandre som mer helhetlige mennesker – på godt og vondt. Å møtes over flere relasjoner betyr at man blir bedre kjent og får en bedre forståelse for den andre, men det kan også være krevende når man skal håndtere uenighet og konflikt. I tillegg kommer det at mindre og tettere nettverk ofte er vanskeligere å forholde seg til dersom man har avvikende verdier og interesser.

I den klassiske storbyen vil de fleste man treffer gjennom en uke, være mennesker man bare forholder seg til på én arena – eller i én relasjon, om man vil – de som sitter i kassen på matbutikken, kollegaen, de som tar bussen til samme tid, de du nikker til på joggetur i marka og så videre. Relasjonene kan være viktige nok for følelsen av å være del av samfunnet, men de er grunnere og har mindre betydning for oss som enkeltmennesker. Samtidig ble nettopp disse uforpliktende møtene i sin tid trukket frem som attraksjonen ved det urbane bylivet: anonymiteten og det å ikke være fanget inn av alle andres forventninger til deg. Differensieringen og mangfoldet – elementer som man ikke finner på småstedene – er fremhevet som fordelen, og selve kjennetegnet, ved urbaniteten.

Fem-minutters-byen står altså i et spenn der nabolaget på den ene side kan få tilbake noen av de tette sosiale strukturene fra småstedene. Strukturer som er nødvendige for ta ut det potensialet som ligger i de tette sosiale nettverkene – en type «sosiale økosystemtjenester» eller robusthet som bygger ned avhengighet av økonomiske, byråkratiske eller institusjonaliserte systemer. På den annen side må en slik landsbystruktur fremdeles holde fast ved noen av de sentrale urbane kjennetegnene for å fungere og være attraktiv i en mangfoldig og globalisert setting. Nabolagene må inngå i en flerkjernet struktur, et lappeteppe av urbane landsbyer, som i tilstrekkelig grad er selvforsynte og selvtilstrekkelige, men som må koble seg på den overordnete strukturen for å sikre differensiering, diversitet og den urbane anonymiteten.

Kritisk masse og bystruktur

I noen grad er det også elementer og tilbud som krever et befolkningsgrunnlag som gjør at de bare kan etableres sentralt i storbyene. Dette er gjerne kulturtilbud og spesialisert handel, men også offentlige plasser og arenaer med en virkelig urban følelse. Symbolfunksjoner knyttet til styring, demokrati og identitet som binder byen sammen og gir en felles samhørighet – en enhet som storby –, er også som oftest plassert i sentrum. Slike elementer er det ikke formålstjenlig å desentralisere til nabolagene, både på grunn av skala, men ikke minst på grunn av deres identitetsskapende rolle for byen. En flerkjernet by må ha et sentralt tyngdepunkt å gravitere mot for å gis en samlende enhet og identitet som by. Kollektivnett og sykkelveier må da styrkes mellom de lokale sentrene og det store sentrumet for å sikre sammenkoblingen og gi den en fysisk realitet.

En flerkjernet struktur kan gi utfordringer i overgangene – de utydelige områdene som er verken–eller, både–og, og ikke helt. Sentralitet og attraktivitet vil alltid ha en priseffekt på boliger, og føre til en medfølgende selektering av sosiale grupperinger. Dersom grensesonene blir for store, vil det trolig utvikle seg områder som ikke er selvforsynte, ikke hører til og som dermed kan få en uheldig utvikling. Det kan resultere i enten eksklusive tilbaketrukne områder med mer spredt bebyggelse, eller synkende attraktivitet og akselererende deprivasjon og tendenser til ghettofisering i mer kompakte boligområder. På den ene siden altså monokulturelle villa-enklaver som ikke vil underordne seg målsetninger om fortetting og fellesskap, og som dermed kan bremse ned effektene av de urbane nabolagene. Eller på den andre siden som randområder med en opphopning av lavinntektshushold og sosiale utfordringer.

Alternativet til en flerkjernet struktur er prøvd ut i ulike former av bånd- eller grid-byer. Her ligger sentrale funksjoner i akser og ikke som midtpunkt i et sirkelformet omland. Også der sentrene strekkes ut langs linjer i bystrukturen, vil det likeledes være utfordringer med kontinuitet og randsoner. Denne typen senterstruktur vil også utfordre nabolagsstrukturen ved at senterfunksjonen består av rekker av delvis overlappende funksjoner. Når funksjoner er strukket ut på linjer, vil befolkningen dras i ulike retninger og de felles møtepunktene, både formelle og uformelle, vil i praksis ikke alltid sammenfalle. I så måte har den flerkjernete strukturen av spredte sentre med sitt omkringliggende omland et større integrasjonspotensial – og en større likhet med den tradisjonelle landsbystrukturen.

I en plansammenheng er det grad av utnytting, boligtyper, utstrekning og forbindelseslinjer som er de parameterne man vil jobbe med. Utgangspunktet er gjerne gangavstand til et definert sentrum eller på tvers av et slikt relativt selvforsynt nabolag. Dersom man skal oppnå de tettere sosiale relasjonene og fordelene som ligger i dette både for den enkelte beboer, for samlet ressursbruk og for redusert press på kommunal tjenesteproduksjon, er det nødvendig å vurdere den totale befolkningsmassen i enheten. Hvor mange mennesker er det potensial for å integrere rundt et nabolag med felles tilhørighet, eierskap og ansvarsfølelse for området? Når blir disse relasjonene strukket for langt og folketallet for stort til at de kan samles om noe felles? Hvor går grensene for når behovet for byråkratisering, institusjonalisering og formelle rammeverk overtar for de sosiale nettverkene?

Gravitasjonskraft og fare for fragmentering i randsonene

Vi har sett fisjonstendensene i bygder og tettsteder som vokser. Vi har sett hva som skjer når det nye byggefeltet ikke lenger integreres i det eksisterende nabolaget og isteden danner et nytt. Dette er ikke en fragmentering som kan lappes sammen av snarveier og boligtetthet alene; dette handler vel så mye om mengder og knekkpunkt. Det handler om når det blir for mange mennesker til å samles om en felles nabolagsidentitet. Lett forenklet er det slik at når det er behov for to fotballøkker, blir det også en sosial deling – hvem leker hvor, hvem gjør dugnad hvor, hvem feirer jonsok hvor, og så videre. Eller det skjer ved overgangen fra én til to skoler, og da ikke bare knyttet til den formelle skolehverdagen og foreldremøtene, men også alle aktivitetene på ettermiddagstid, samlingen på 17. mai og så videre. En løsning kunne vært større skoler eller større idrettsanlegg, men når volumet går opp, øker også kompleksiteten i beslutningsprosesser og ansvarsforhold. Kompleksitet resulterer i sin tur som regel i byråkratisering og institusjonalisering. Landsbyen kjennetegnes først og fremst av motsatsen til den byråkratiske rasjonalitet, av den uformelle, lette og tilpassingsdyktige sosiale organiseringen. En sosial organisasjon der tiltak kan etableres raskt etter at ideen oppstår, der folk kan starte noe uten for mye papirarbeid, der allmenn kjennskap og tillit i det sosiale nettverket er noe du kan trekke på for å få ting til å skje.

Så for å få full effekt av fem-minutters-byen, den flerkjernete strukturen av semiautonome og selvtilstrekkelige nabolag – urbane landsbyer –, er den nødvendig med et bevisst forhold til størrelse. En kommunal vilje og økonomi må til for å utstyre disse nabolagene med en sosial infrastruktur tilpasset en størrelse og med en lokalisering som understøtter et integrert fellesskap. I disse prosessene må man ikke minst ha et blikk mot randsonene. Hvor godt vil disse integreres, hvilken grad av overlapping er nødvendig og ønskelig, og hvordan kan «grensene» få en fysisk markering? Grensene kan være porøse og overlappende, men om man må forholde seg til to nabolag for å få utført de daglige gjøremål, vil den sosiale effekten av nabolagsorganiseringen utebli. Det er vanskelig å forutsi hvordan dette vil utspille seg i praksis, men ved satsninger på en flerkjernet nabolagsstruktur bør kommunene sette av ressurser til å håndtere utfordringer som vil oppstå i grenseområdene.

De ulike nabolagene bør også i så stor grad som mulig være likeverdige og utstyres med samme kvaliteter og tilbud for ikke å forsterke tendenser til forskjeller innad i byveven. I alle større byer ser vi de samme tendensene til segregering og ulikheter mellom bydeler og nabolag. Økonomiske og sosiale ulikheter er økende i Norge. En bevisst styrking av nabolaget som den sentrale byggesteinen i byveven kan fort bidra til slike segregeringstendenser dersom dette ikke motvirkes aktivt. Tiltak må vurderes helhetlig for å oppnå de ønskete effektene. Bussing av elever mellom nabolag er en respons på en segregering som har gått for langt, samtidig er bussing som virkemiddel med på å bryte ned spirer til positiv sosial integrasjon innad i nabolagene. At nabolagene i størst mulig grad får kvalitativt like tilbud både knyttet til boligtyper og -kvaliteter, institusjoner og offentlige områder, er en nødvendig forutsetning for at fem-minutters-byen også skal bli en sosialt vellykket modell.

Forutsetning for degrowth

Fem-minutters-byen, nabolaget, den urbane landsbyen har potensialer langt utover å redusere transportbehov. Hvordan sosiale nettverk kan redusere behovet for byråkratiske og institusjonaliserte offentlige løsninger, er interessant i et samfunnsøkonomisk perspektiv, men ikke minst er det interessant knyttet til de verdiene det kan utløse for den enkelte borger i form av fellesskap og sosial kapital. I et samfunn der ensomhet begynner å bli en av våre største helseutfordringer, er det å fremme et sosialt liv utenfor ytterdøren et viktig tiltak. Å skape et grunnlag for tettere sosiale strukturer er like vanskelig som det er viktig. Samtidig er det å jobbe med samfunnsstrukturene på denne måten trolig også noe av det mest virksomme.

De utfordringene vi har skapt knyttet til bilbruk, stillesitting, isolasjon og sosiale forskjeller i helse, er ikke blitt slik fordi folk fritt har valg det; det er blitt slik fordi det er dette livet de rådende samfunnskreftene – politikk, markedskrefter og underholdningsindustrien – har lagt til rette for gjennom flere tiår. Å kompensere for dette ved punkttiltak – eksempelvis å bygge en aktivitetsplass for å få folk ut – kommer noen få til gode, men endrer ikke noe fundamentalt. Å bygge lokalsamfunn der det legges til rette for et annet og mer sosialt liv, representerer derimot et reelt alternativ. Uten på noen måte å si at alt fungerer bedre på småstedene og i bygdene våre, er det åpenbare verdier i det å utnytte tette sosiale nettverk for å løse utfordringer og skape muligheter. Verdier som har ligget til grunn for robuste småsamfunn som klarer seg «på tross av», og som vi i dag gjerne innlemmer i begreper om «sosial bærekraft» og «folkehelse».

Utfordringer med de urbane landsbyene vil være å ta vare på storbyens kvaliteter samtidig som man fokuserer ressursene mot nabolagene, samt å sikre at randsonene klarer seg like godt som landsbyens kjerne. Utfordringene krever en bevisst tilnærming til størrelser og mengder. Ja, tetthet er viktig, men om det ikke er et klart fokus på hvilket omland de ulike kjernene vil fungere for, vil den flerkjernete byen stå i fare for å bygge inn større sosiale forskjeller og økonomiske ulikheter i bystrukturen. Om den derimot skulle lykkes i å skape et velfungerende nettverk av urbane landsbyer, kan dette være en av de minst smertefulle tilnærminger til degrowth i et samfunnsperspektiv.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon