Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
Artikler
Åpen tilgang
Vitenskapelig publikasjon
(side 111-129)
av Øystein Hernæs, Simen Markussen & Knut Røed
SammendragEngelsk sammendrag

Vi studerer endringer i bosettingsmønsteret i norske nabolag de siste 25 årene (1993–2017), med basis i en indikator som beskriver den gjennomsnittlige forskjellen i inntektsrang mellom voksne innen nabolag (grunnkretser). Inntektsrang er beregnet nasjonalt eller innenfor pendlerregioner, og separat etter alder og kjønn for alle mellom 30 og 60 år. Begrepet «segregering» beskriver da en tendens til at personer med lignende inntektsrang i den regionale inntektsfordelingen bosetter seg i samme nabolag. Vi finner tegn på at inntektssegregeringen har økt i Norge etter årtusenskiftet, og at denne utviklingen har vært sterkest i Osloregionen og i byene rundt Oslofjorden. Ved å sammenholde utviklingen i ulike arbeidsmarkedsregioner viser vi at innvandring samvarierer sterkt med den økte segregeringen. For å undersøke dette nærmere dekomponerer vi segregeringsmålet vårt i segregering blant norskfødte, segregering blant innvandrere og segregering mellom innvandrere og norskfødte. Da ser vi at innvandrere bosetter seg på en mer segregert måte enn norskfødte, samtidig som deres bosettingsmønster har fått økt vekt i perioden som følge av høyere innvandrerandel. Men vi finner også indikasjoner på at norskfødte i regioner med høy innvandring har bosatt seg på en mer segregert måte.

We examine residential segregation across Norwegian neighborhoods over the past 25 years (1993–2017) on the basis of a statistic describing the average earnings rank distance between people living in the same neighborhoods. Earnings rank is either computed nationally or within commuting zones, and separately by age and gender for all adults between 30 and 60 years of age. The term «segregation» then describes a tendency for persons with similar earnings rank within commuting zones to reside in the same neighborhoods. We show that residential segregation has increased after the turn of the century and that this development has been particularly strong in the capital region and in the cities around the Oslo fjord. By comparing trends across different commuting zones, we find indications that increased immigration strongly covaries with increased segregation. To investigate this further, we decompose our segregation measure into segregation between natives, between immigrants and between natives and immigrants. We find that immigrants tend to settle in a more segregated pattern than natives, while their increasing numbers have given their settlement patterns more weight in the aggregate segregation statistic. We also find indications that natives settle in a more segregated fashion in commuting zones with high immigration.

Åpen tilgang
Vitenskapelig publikasjon
(side 130-147)
av Bengt Andersen & Ingar Brattbakk
SammendragEngelsk sammendrag

I artikkelen ser vi på argumentene for områdesatsinger i norsk bypolitikk som en bakgrunn for å diskutere foreliggende forskning av slike satsinger. Gitt at norsk byforskning har en sterk overvekt av studier med data fra Oslo, samt at det særlig er i hovedstaden områdesatsingene har vært gjennomført, retter vi oppmerksomheten spesielt mot situasjonen i denne byen. Det foreligger så å si ikke vitenskapelige studier av områdesatsinger i Norge. Kunnskapsproduksjonen har nesten utelukkende skjedd som oppdragsforskning- og evalueringer som ikke har gjennomgått den kvalitetssikring som ligger i vitenskapelige publikasjoner. Det vi synes å vite, med bakgrunn i bidrag av sistnevnte slag, er at tiltak i regi av norske områdesatsinger påvirker boligpriser, helsetilstand, barnehagedeltakelse og skoleresultater. Noe av det vi vet mindre om, er effektene av såkalte «møteplasser». Vi hevder derfor at politikere, planleggere og andre sentrale aktører mangler et solid kunnskapsgrunnlag for å vurdere om områdesatsinger er en fornuftig strategi i norske byer. Siden det er få norske vitenskapelige studier å gjennomgå eller lære av, diskuterer vi også funn fra et strategisk utvalg vitenskapelige studier fra andre land.

This paper discusses the arguments supporting area-based initiatives in Norwegian urban policy, and then turns to a discussion of the existing research on such initiatives. Since urban studies in Norway have mainly been undertaken in Oslo, we focus primarily on this city. We identify few scientific studies of area-based based initiatives undertaken in Norway. However, we do seem to know that Norwegian area-based initiatives have had effects on housing prices, residents’ health, kindergarten participation and school results. While there are a few studies that refer to area-based initiatives as well as a few studies that analyze area-based initiatives as political processes (stressing e.g. public participation), only a handful of papers attempt to analyze the eventual effects of these initiatives/strategies. Thus, policymakers lack a critical knowledge base that could be used to substantiate any claim that area-based initiatives represent a sound urban policy tool in the Norwegian context.

Åpen tilgang
Vitenskapelig publikasjon
(side 148-163)
av Martine Elise Skoglund Hammer, Ida Marie Henriksen & Aksel Tjora
SammendragEngelsk sammendrag

I denne artikkelen undersøker vi hvilke muligheter et bydelsfellesskap vil kunne ha som boligsosialt grep. Vi tar utgangspunkt i en studie av bydelen Svartlamon i Trondheim basert på dybdeintervjuer og surveymetodikk, gjennomført i 2019 av Sosiologisk Poliklinikk, på oppdrag fra Husbanken. Bydelen er kategorisert som et byøkologisk forsøksområde med en beboermasse som rommer mennesker med økonomiske og/eller sosiale utfordringer (såkalte vanskeligstilte) og mennesker som har betydelige ressurser, og studien undersøker de sosiale mekanismene i en slik sammensatt konstellasjon. Gjennom analysen har vi identifisert fire sentrale dimensjoner for nabolagsfellesskap, alle knyttet til tid: (1) møteplasser og aktiviteter – tid til å gjøre noe sammen, (2) relasjoner og samhandling – tid til å bli sett, (3) den langsomme tida – for medvirkning og selvbestemmelse og (4) muligheten til å leie på lang sikt. I mer konseptuell forstand peker vi på hvordan Svartlamon formes sosialt av det vi kan kalle «langvarig midlertidighet», hvor beboerne får eierskap til bydelen via samskaping av miljø og aktiviteter uten at det ligger en økonomisk investeringstanke i bunnen. Tid og tempo blir sentrale aspekter i analysen, siden ulike former for langsomhet synes å være viktige for bydelens boligsosiale relevans. Selv om Svartlamon er en særegen bydel som et byøkologisk eksperiment, diskuterer vi avslutningsvis hvordan en forståelse av sosiale prosesser i bydelen er relevant for å få bedre innsikt i mulighetene for bydelsbasert integreringsarbeid mer generelt.

In this article, we explore neighbourhood community as a potential vehicle for social housing, based on a qualitative study of the Svartlamon area in the city of Trondheim. The district is categorized as an urban ecological experimental area with residents ranging from those who face challenges financially and/or socially (so-called disadvantaged) to those with significant such resources. The study aims to explore social mechanisms in such a constellation. We have identified four key factors, all related to the time dimension: (1) meeting places and activities – time to do something together, (2) relationships and interaction – time to be seen, (3) the slow time – for participation and co-creation, and (4) the opportunity for long-term rental. In a more conceptual sense, we point out how Svartlamon is shaped socially by what we call «long-term temporality», with a feeling of ownership of the district through collaborative community work and activities, without being motivated by economic investment. Time and pace become central aspects of the analysis, as different forms of slowness appear to be important for the neighbourhood’s social housing relevance. In conclusion, although Svartlamon is a distinctive neighbourhood, as an urban ecological experiment the case demonstrates how close scrutiny of social processes developed over time may provide insight into the opportunities for social neighbourhood integration more generally.

Åpen tilgang
Vitenskapelig publikasjon
(side 164-179)
av Vanessa Nyagoha Idland Kadasia, Bengt Andersen & Astri Margareta Dalseide
SammendragEngelsk sammendrag

Siden 1970-tallet har myndighetene med ujevne mellomrom forsøkt å trekke flere ressurssterke husholdninger til Tøyen, med den hensikt å skape større befolkningsvariasjon og redusere de sosiale forskjellene mellom Oslos østkant og vestkant. Et av de mest kjente offentlige tiltakene er Områdeløft Tøyen, igangsatt i 2013. Også næringsaktører synes å ha fått fornyet interesse for Tøyen som investeringssted. I løpet av de siste årene har Tøyens attraktivitet økt, og området har fått en tilstrømning av unge middelklassebeboere. Bostabiliteten til denne gruppen synes imidlertid å være lav, og tidligere studier påpeker at den høye flyttehyppigheten på Tøyen fortrinnsvis er et resultat av at mange majoritetsnorske barnefamilier flytter. Gitt de politiske målsetningene og Tøyens urbane karakter ønsker vi å besvare følgende spørsmål: Hvordan oppfattes et heterogent og «endringsutsatt» område som et passende oppvekststed av middelklasseforeldre? Vår studie baserer seg først og fremst på dybdeintervjuer med nåværende og tidligere tøyenbeboere, samt fagpersoner som skolefolk og politi. For å fylle ut bildet trekker vi dessuten på vår egen spørreundersøkelse til beboere og utflyttere. Ved å se nærmere på hvordan Tøyen vurderes som bo- og oppvekststed, kan dette være en inngang til bedre å forstå noen av de underliggende betingelsene som utfordrer den ønskelige bostabiliteten.

Since the 1970s, government has periodically attempted at attracting resourceful households to Tøyen, in order to increase social mix as well as reducing the social inequalities between the eastern and western parts of Oslo. One of the most known public measures is an area-based initiative termed Area Lift Tøyen, initiated in 2013. Recently, businesspeople seem to have a renewed interest for Tøyen as a place to invest in. Tøyen’s attractivity has increased in recent years, and there has been an influx of young middle-class residents. However, the residential stability of this group is low, and previous studies have identified that the high mobility rate at Tøyen primarily is a result of many majority Norwegian families moving. Given the political aims and Tøyen’s urban character, we pose the following research question: How is a place that is heterogenous as well as exposed to change perceived by middle-class parents as suitable for raising children? Our study is primarily based on interviews with current and former Tøyen residents, as well as professionals at the local school and the police. Additionally, we will draw on our own survey to residents and movers. By studying how Tøyen is evaluated as a place to live and to raise children, our paper contributes to our understanding of some of the underlying conditions that challenge the desired residential stability.

Fagartikkel
Åpen tilgang
(side 180-192)
av Sarah Prosser
SammendragEngelsk sammendrag

Den tredje boligsektor er et begrep som brukes i økende grad i debatter og om løsninger for en mer inkluderende boligpolitikk lokalt og nasjonalt. Denne tredje sektoren kan sies å være et alternativ til de to øvrige boligsektorene: 1) den store, kommersielle, markedsbaserte boligsektoren av eie- og leieboliger og 2) den mye mindre, offentlige boligsektoren rettet mot de mest vanskeligstilte gruppene. Samtidig er meningene delte om hva den tredje boligsektoren er, om den trengs, om den er et realistisk alternativ, og om hva den kan bidra med. Dette skyldes delvis at forståelsen av hva den tredje boligsektoren faktisk er, eller kan være, framstår som uklar i en norsk kontekst. I artikkelen ser jeg på definisjonen av en tredje boligsektor, drøfter hva slags rolle den kan spille, og gir eksempler på noen mindre kjente tiltak og tilnærminger i andre europeiske byer. Jeg viser til ulike temaer som med fordel kan utvikles innenfor rammen av en tredje boligsektor: ikke-kommersielle modeller, modig lederskap, bank- og låneordninger, eksperimentering og pilotering og kunnskap og kobling. I konklusjonen argumenterer jeg for en vid, men tydelig definert sektor som bør styrkes, og som vil ha positive følger for de øvrige boligsektorene, for beboere og for lokalsamfunn.

The third housing sector is a term that has increased in use when debating solutions for a more inclusive housing policy in Norwegian cities and nationwide. The third sector can be considered as an alternative to 1) homes, owned and rented, in the fully commercial market and 2) the much smaller number of homes administered by the public sector for those most in need. There is little consensus on what the third sector is and if it is needed at all, partly due to a lack of understanding of what it is, or rather what it could be, in a Norwegian context. In this article I look at how we might define a third housing sector, discuss what role it might play and provide examples of some lesser known approaches in European cities. I refer to a range of topics that can benefit from being collected under one third housing sector umbrella: asset-locked financial models, bold leadership, preferential banking and loan provisions, experimenting and piloting, and knowledge hubs. In conclusion, I argue for a wide but defined sector that can be supported as such, while simultaneously having positive impact for residents, communities and other all areas of housing policy.

Kommentar
Åpen tilgang
(side 196-200)
av Tord Bakke
Sammendrag

Norsk by- og stedsutvikling har for tiden et sterkt fokus på fortetting. Fem-minutters-byen er et av de sentrale konseptene for fortetting i byområder. Fokuset her er på nabolag i form av boliger strukturert rundt et lokalsenter med et tilstrekkelig tilbud av arbeidsplasser, handel og service – alt i kort gåavstand fra boligen. Slike nabolag kan best beskrives som urbane landsbyer. Som referansen tyder på, er det lærdommer å trekke fra den opprinnelige landsbyen, eller tettstedene og bygdene, som det oftest heter i Norge. Dette er lærdom knyttet til sosial integrasjon, fellesskap og utfordringer med skala. På samme tid må de urbane landsbyene også søke å bevare noe av de urbane kjennetegnene knyttet til diversitet og anonymitet. De urbane landsbyene må fremdeles være by, og de trenger et klart sentrum å gravitere mot for å opprettholde en samlende enhet og identitet. Den urbane landsbyen må altså utvikles innen denne dialektikken – et motsetningsspenn som antydes alt i den innebygde kontradiksjonen i selve betegnelsen «urban landsby». Om man klarer å skape en slik konstellasjon, vil gevinstene være reduksjon av transport, men i vel så stor grad vil det være gevinster å hente knyttet til sosiale systemer som befordrer ulike former for bytte- og delingsøkonomier, som kan avlaste kommunal tjenesteproduksjon, og som gjennom dette danner grunnlag for mer robuste lokalsamfunn. Innenfor den rådende politiske innretning av samfunnet er en slik styrking av de sosiale nettverkene og den sosiale kapitalen kanskje den eneste reelle muligheten for å komme på sporet av en utvikling som fremmer degrowth i praksis.

Tidsskrift for boligforskning

2-2020, årgang 3

https://www.idunn.no/tidsskrift_for_boligforskning

 

Tidsskrift for boligforskning er et tverrfaglig, vitenskapelig tidsskrift som omhandler alle sider ved boligfeltet i Norge sett fra et samfunnsvitenskapelig perspektiv. Tidsskriftet henvender seg primært til forskere, forvaltning og næringsliv, men også et allment interessert publikum. Tidsskriftet har som mål å utgi og formidle den fremste forskningen på fagfeltet.

 

ANSVARLIG REDAKTØR

Kim Christian Astrup, forsker II, OsloMet – storbyuniversitetet

 

ØVRIG REDAKSJON

Ingar Brattbakk, forsker III, OsloMet – storbyuniversitetet

Katja Johannessen, spesialkonsulent II i Oslo kommune  

Jardar Sørvoll, forsker ll, NOVA OsloMet

 

REDAKSJONSSEKRETÆR

Aud Aasen

 

REDAKSJONSRÅD

Viggo Nordvik, forsker I, OsloMet – storbyuniversitetet

Lena Magnusson Turner, forsker I, OsloMet – storbyuniversitetet

Erling Røed Larsen, forskningssjef, Housing Lab – OsloMet

Susanne Søholt, forsker I, OsloMet – storbyuniversitetet

Anders Vassenden, professor, Universitetet i Stavanger

Per Gunnar Røe, professor, Universitetet i Oslo

Berit Irene Nordahl, forskningssjef NIBR, OsloMet – storbyuniversitetet 

Lisbet Harboe, førsteamanuensis, Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo

 

Design og sats: Type-it AS, Trondheim

Design omslag: KORD

ISSN online: 2535-5988

DOI: 10.18261/issn.2535-5988  

 

Tidsskrift for boligforskning utgis av Universitetsforlaget på vegne av SVA - Senter for velferds- og arbeidslivsforskning, OsloMet – storbyuniversitetet.

 

© Universitetsforlaget 2020 / Scandinavian University Press

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon