Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Egenorganisering og frivillige organisasjoners rolle i kampen mot bostedsløshet – et deltakende aksjonsforskningsprosjekt

Self-organization and voluntary organizations role in the fight against homelessness – a participatory action research project
Stipendiat, Institutt for sosialfag, OsloMet – Storbyuniversitetet

Teori om sosiale bevegelser viser at for at kollektiv handling skal vokse fram, er det viktig med tilknytning til eksisterende organisasjoner. Verdien av brukermedvirkning understrekes i offentlige dokumenter om boligsosialt arbeid for de mest vanskeligstilte. Samtidig eksisterer det få mikrostudier av medvirkning i boligfeltet og frivillig sektors rolle i arbeidet. Artikkelen tar utgangspunkt i et aksjonsforskningsprosjekt som forsøkte å etablere et egenorganisert botilbud for bostedsløse, og spør: Hvordan kan frivillige organisasjoner bidra til å fremme og hemme egenorganisering blant bostedsløse?

Prosjektet ble initiert av mennesker uten egen bolig på en akuttovernatting. Det ble organisert i samarbeid mellom framtidige beboere, en frivillig organisasjon og forskeren. Forskeren deltok i å utvikle prosjektet, og hadde hovedansvaret for forskningen. Artikkelen baserer seg på feltnotater, intervjuer og dokumenter innhentet over fire år. Data er analysert i samarbeid med beboerne i prosjektet. Teorier om egenorganisering og ressursmobilisering danner teoretisk ramme for diskusjonen.

Samarbeidet avdekket at relasjonen mellom deltakerne, forskeren og organisasjonen endret seg gjennom prosessen. Graden av medvirkning var særlig høy i prosjektets førfase. Mobilisering av ressurser og tilknytning til organisasjonens nettverk spilte en viktig rolle i tilblivelsesfasen. Dette ledet til mer formaliserte strukturer for å sikre medvirkning, mens koordinering og ledelse av ressurser ble sentralisert. I modningsfasen viste prosjektet gode resultater og mer bruk av deltakernes ressurser. Samtidig bidro uklarhet om maktforhold og medvirkning til barrierer, og til at prosjektet ble avsluttet.

Studien viser at det ligger muligheter for innovasjon i økt medvirkning, men at slike prosesser er avhengige av ressurser og samarbeid med hjelpeapparat, organisasjoner og allierte. Samtidig synliggjør studien utfordringer knyttet til forståelsen av medvirkning i boligpolitikken. Ved å overse betydningen av makt og ressurser, midlertidigheten i prosjektorganisering og frivillige organisasjoners dobbeltrolle som både tjenesteyter og talerør for vanskeligstilte, står medvirkning i fare for å tømmes for egentlig innhold og bidra til kooptering av egenorganisert motstand snarere enn styrket medborgerskap.

Nøkkelord: bostedsløshet, makt, medvirkning, aksjonsforskning, frivillig sektor

Social movement theory emphasizes the importance of connecting with existing organizations in mobilizing for collective action. User participation is emphasized in policy documents on housing for the most disadvantaged. Still, there are few micro-studies of participation and the role of the voluntary sector in housing. The article is based on an action research project that sought to establish a self-organized housing solution for the homeless, and asks: How can voluntary organizations help promote and inhibit self-organization among homeless people?

The project was initiated by homeless people in an emergency shelter. It was organized in collaboration between future residents, a voluntary organization and the researcher. The researcher participated in the development of the project and held the main responsibility for the research. The article is based on field notes, interviews and documents obtained over four years. Data has been analyzed in collaboration with the residents of the project. Theories of self-organization and resource mobilization provide a theoretical framework for the discussion.

The collaboration revealed that the relationship between the participants, the researcher and the organization changed throughout the process. The degree of participation was particularly high in the project’s early phase. Resource mobilization and connection to the organization’s networks played an important role in the creating phase. This led to more formalized structures of participation, while centralizing coordination and resource management. During the maturity phase, the project showed good results and further use of the participants’ resources. At the same time, ambiguous power relations contributed to barriers, and to ending the project.

The study shows opportunities for innovation in participation, but also that such processes depend on resources and cooperation with service providers, organizations and allies. At the same time, challenges related to the understanding of participation in housing policy are highlighted. By neglecting the importance of power and resources, the temporality of project organization and the dual role of voluntary organizations as both service provider and voice for the disadvantaged, participation is at risk of being drained of actual content and contributing to co-opting self-organized resistance rather than strengthened citizenship.

Keywords: homelessness, power, participation, action research, voluntary sector.

Innledning

I den nasjonale strategien «Bolig for velferd» (2014–2020) understrekes brukermedvirkning som sentralt i arbeidet med vanskeligstilte på boligmarkedet og bostedsløse, spesielt for mennesker med rusproblemer, og i sammenheng med igangsetting av nye prosjekter (Departementene, 2014). Mange mangler bolig etter endt behandling eller fengselsstraff, og det er behov for flere differensierte og mindre institusjonslignende botilbud med muligheter for økt sosial kapital (Dyb & Lid, 2017; Vassenden, Bergsgard & Lie, 2012). «Bolig for velferd» inneholder ingen definisjon av hva som legges i brukermedvirkning, men housing first understrekes som eksempel på individuell medvirkning. Frivillige og ideelle organisasjoner nevnes som samarbeidspartnere for å stimulere sosial innovasjon, som supplement til det offentlige tilbudet, som arena for utvikling av nye modeller samt som representanter for vanskeligstilte. Tilskudd til frivillige organisasjoner skal styrke kollektive former for medvirkning, som egenorganisering, selvhjelpsaktiviteter, brukerinnflytelse og interessepolitisk arbeid (Departementene, 2014).

Samtidig viser forskning vanskeligheter med å redegjøre for hva brukerne faktisk bestemmer i brukerstyrte prosjekter (Ausland, 2009). Boligsosiale utviklingsprogram har i liten grad ført til økt brukermedvirkning (Hansen, Grødem & Bakkeli, 2013), og forståelsen av medvirkning er svært ulik (Eriksen, 2017; Socialstyrelsen, 2006). Også ideen om frivillig sektors rolle har blitt problematisert (Olsson & Nordfeldt, 2008). Det trengs mer forskning om sivilsamfunnet som arena for motstand, og tilkortkommenheter i frivillig sektors rolle i innovasjonsarbeid (Andersen, 2018; Henriksen, 2015). Det er få mikrostudier omkring demokrati, medborgerskap og hybridorganisasjoner i boligforskningen som tar utgangspunkt i teorier om kollektiv handling og sosiale bevegelser, og som tar aktørperspektivet på alvor (Bengtsson, 2015).

Formålet med denne artikkelen er å bidra til kunnskapsutvikling om egenorganisering i boligsosialt arbeid for vanskeligstilte. Hvordan kan frivillige organisasjoner bidra i prosessen med å fremme og hemme egenorganisering blant bostedsløse? I artikkelen tar jeg utgangspunkt i et aksjonsforskningsprosjekt der målet var å skape et selvstyrt hus for tidligere bostedsløse. Gjennom analyse av arbeidet i prosjektets ulike faser, vil jeg drøfte noen muligheter og utfordringer i ideen om egenorganisering og kollektiv medvirkning som aktualiserte seg i aksjonsforskningsprosjektet og har relevans for det boligsosiale feltet.

Frivillig sektor og boligprosjekter for vanskeligstilte

Frivillige organisasjoner har lenge hatt en sentral rolle i boligsosialt arbeid og rusbehandling (Loga, 2018) samt en egen nisje i arbeidet med bostedsløshet (Nordfeldt, 1999; Olsson & Nordfeldt, 2008). Andelen bostedsløse med rusproblematikk øker, og frivillige religiøse aktører står bak 50 prosent av det institusjonsbaserte arbeidet innen rusomsorg (Angell, 2010; Dyb & Lid, 2017). Organisasjonene karakteriseres som verdivoktere og talerør for vanskeligstilte grupper (Angell, 2010; Loga, 2018) og viktige arenaer for innovasjon og utprøving av nye relasjoner for makt og endring på klientenes premisser (Departementene, 2014; Loga, 2018; Rønning, 2005).

Samtidig kan det frivillige hjelpeapparatet til bostedsløse forstås som et tertiært system, som gir hjelp til dem som verken har rett på universell hjelp (primær) eller behovsprøvd (sekundær) hjelp. Dette blir gitt som akutt individuell hjelp til de mest marginaliserte, og innebærer sjelden muligheter til å hjelpe folk videre (Olsson & Nordfeldt, 2008; Vassenden et al., 2012). De store velferdsorganisasjonene jobber primært med å avhjelpe nød og har en beskjeden rolle i politisk påvirkning. Løsningene blir svært like og forandrer seg lite over tid, men blir del av organisasjonenes sosiale identitet (Gautun, Drøpping & Fløtten, 2005; Olsson & Nordfeldt, 2008).

Frivillige organisasjoner er blitt mer profesjonaliserte og ekspertdrevne, men samtidig mer knyttet til markedet og veldedighet (Andersen, 2018; Meeuwisse & Sunesson, 1998). Hybride organisasjoner, i samspill mellom privat, offentlig og frivillig sektor, er blitt sentrale (Andersen, 2018; Bengtsson, 2015; Loga, 2018) og knytter seg ofte til ideer om brukerstyring og aktivt medborgerskap, men forholdet mellom empowerment og økonomisk innsparing kan være tvetydig (Andersen, 2018; Loga, 2018).

Makt og medvirkning

Makt til å ha innflytelse på beslutningsprosesser varierer med ulike ideologier og praksiser for medvirkning. Sherry Arnstein (1969) skiller mellom deltakelse som tokenism, det vil si når brukerne blir lyttet til, konsultert eller gir råd, men ikke har garanti for å bli hørt, og reell medvirkning. Reell medvirkning anser hun som borgerstyring, delegert makt eller partnerskap. Partnerskap innebærer at beslutninger er omsettelige, at brukerne blir involvert i beslutningsprosesser og får innflytelse, herunder også muligheter og ressurser til å sette makt bak kravene sine (Arnstein, 1969). I virkeligheten er imidlertid medvirkningsprosesser langt mindre endimensjonale. De er preget av utvikling av selvtillit og vi-følelse – men også konflikt (Natland & Hansen, 2017). Arnsteins typologi har blitt kritisert, modifisert og forvrengt med tiden, og nye typologier knyttet til ulike kontekster har oppstått (Burns & Taylor, 2000; Cornwall, 2008; Hart, 2013; Pretty, 1995; Tritter & McCallum, 2006; White, 2003; Wilcox, 1994). Først og fremst har kritikken gått på at modellen tar lite hensyn til prosess og gir en en-dimensjonal, apolitisk og lineær forståelse av medvirkning (Beresford, 2012; Tritter & McCallum, 2006). Samtidig har nyere modeller i liten grad lykkes med å inkludere prosess, men heller i stor grad konsentrert seg om de midterste nivåene i Arnsteins modell og utelatt ytterpunktene ikke-medvirkning og reell medvirkning til fordel for fokus på teknikker der begrepet har blitt utvannet og uklart, ofte relatert til innhenting av informasjon og annet som bør ses på som tradisjonelt arbeid snarere enn medvirkning (Mik-Meyer & Villadsen, 2007; Seim & Slettebø, 2007; Stewart, 2013).

Ressurser, organisering og kooptering

I studier av kollektiv handling og egenorganisering har ressursmobiliseringsteori fokusert på forholdet mellom etablerte organisasjoner og kollektiv handling, samt deltakernes mulighet til å mobilisere ressurser (Cohen, 1985; Seim, 2006; van Stekelenburg & Roggeband, 2013). I tillegg til at det foreligger en idé, eller en misnøye (Olsson, 1998), dreier det seg om viktige ressurser i form av deltakernes tid, nettverk, penger, kunnskap og et sted å være. Mobilisering kjennetegnes også av en entreprenør som er risikovillig, får med seg folk og har stort nettverk (Granovetter, 1977; Olsson, 1998).

Mobilisering til sosiale bevegelser og kollektiv handling er avhengig av ressurser bostedsløse har lite av. De fleste nye organisasjoner oppstår derfor i samarbeid med allerede etablerte organisasjoner eller akuttovernattinger (Anker, 2008; Corrigall-Brown, Snow, Smith & Quist, 2009; Cress & Snow, 1996, 2000; Lemke, 2016; Wagner & Cohen, 1991), og mange baserer seg på samarbeidsstrategier snarere enn konflikt (Anker, 2008; Corrigall-Brown et al., 2009; Crossley, 1999). Organisasjonene kan ofte hjelpe til med nødvendig kompetanse, lokaler og ressurser til å etablere en ny bevegelse (Olsson, 1998). I slike bevegelser har ofte profesjonelle eller ikke-brukere sterk involvering i oppstarten (Anker, 2008; Crossley, 1999).

Ifølge Olsson (1998) følger framveksten av kollektive handlinger tre faser der ulike fenomener spiller en viktig rolle. I forfasen understrekes betydningen av rammeforutsetninger i samfunnet, hendelser som skaper misnøye og entreprenører eller agitatorer. I tilblivelsesfasen er i tillegg idéen, kollektive ressurser, medlemmer og nettverk sentrale temaer, mens arbeidsdeling og utskiftbarhet, kontroll og strategier blir betydningsfulle i modningsfasen (Olsson, 1999).

En fare ved tett tilknytning til organisasjoner er faren for kooptering, som innebærer at brukerrepresentanter blir inkorporert i større organisasjoners logikk. Det kan føre til at organisasjonen overtar makten og setter rammer for virksomheten (Eriksson, 2018). Bevegelsene rundt tent cities og tiny house movement særpreges av at de har hatt et sterkt fokus på uavhengighet og selvstyre, og samtidig har greid å knytte seg til ressursgivende organisasjoner (Heben, 2014). Modellen har ofte vært å etablere egne støtteforeninger med et klart organisatorisk skille, der profesjonelle, bostedsløse og filantroper kan engasjere seg. Slik har de kunnet opprettholde en høy grad av selvstyre, kontinuitet og uavhengighet uten fare for kooptering, og deltakerne har opplevd økt makt, verdighet, autonomi og fellesskapsfølelse (Molinar, 2018).

Metode og kilder

Aksjonsforskning

For å undersøke mulighetsrommet for innovasjon er deltakende aksjonsforskning (PAR) formålstjenlig, siden feedbackprosessen mellom praktisk handling og kunnskapsutvikling står sentralt, og man er særlig opptatt av å undersøke muligheter for endring og innovasjon. PAR innebærer at både aksjonen og kunnskapsproduksjonen gjøres i samarbeid mellom alle deltakerne, siden verken forskeren eller andre har eksklusiv rett på forståelsen av virkeligheten (Eikeland, 1995). Fokuset ligger først og fremst i aksjonen, ikke i kunnskapsproduksjonen (Mathiesen, 2011).

I dette prosjektet var både aksjonen og forskningen et samarbeid mellom forfatteren, beboere og ansatte i organisasjonen. Som deltakere i forskningen utarbeidet vi sammen forskningsinteresser og metoder, og tolket funn og erfaringer, som igjen ledet til ny handling. Målet var å prøve ut og skape kunnskap om økt medbestemmelse og å avdekke grenser, barrierer og muligheter gjennom praktisk utprøving. Framgangsmåte, strategier og fokus ble utviklet i dialog. Erfaringer underveis og tilbakemeldinger på foreløpige hypoteser og tolkninger er slik blitt en del av prosjektets selvrefleksjon. Ved at resultatene diskuteres i fellesskap, kan man identifisere, teste ut og utvikle kunnskap om barrierer og muligheter i praksis.

Prosjektet og deltakere

Tabell 1 gir en oversikt over prosjektets organisering, ressurser og bygningsmessige forhold. 37 personer har bodd i huset i løpet av prosjektets fireårige periode, 12 kvinner og 25 menn, flesteparten over 35 år. 14 hadde utenlandsk bakgrunn. 35 av de 37 som bodde i huset, var definert som bostedsløse før innflytting. 20 kom fra fengsel eller institusjon. I survey (N = 18) oppga to tredjedeler å ha bakgrunn knyttet til rusproblematikk, flesteparten å være ugift, og kun én av fire å ha høyere utdanning. Om lag halvparten oppga inntekt under den norske fattigdomsgrensen.

Tabell 1. Om prosjektet

Bygning og organisering
EierStiftelse
Byggeår1975
BeliggenhetBysentrum
StørrelseBYA 1185 m2, 582 m2 brukt til boliger
Etasjer4
StandardOppgradert og omregulert til bo- og servicesenter ifm. prosjektet
Boenheter20 hybler (18 m2) med eget bad
FellesromKjellerstue med tv-salong og møte-/spisebord
4 felles kjøkken
Kontor/møterom
Treningsrom
Kontorer3
Boform3-års husleiekontrakter
Husleie5500
RepresentasjonValgt beboerstyre med ansvar for sosiale tilstelninger, innflytting, beboermøter og husregler
Ansatte (2018)Prosjektleder
Sosialarbeider
Leder, vaskefirma
Leder, budbilfirma
Renholder
Vaktmester
MøtestrukturBeboermøte 1 gang pr. måned
Samarbeidsmøte (beboerstyret + prosjektansatte og forsker) hver mandag
Årlig generalforsamling
FinansieringHusleie + ca. 1,5 mill. pr. år (NGO + privat)

Data

Dataene i forskningsprosjektet som helhet innbefatter både muntlige og skriftlige kilder og er samprodusert gjennom fire års deltakelse i prosjektet. Deltakende observasjon innenfor rammen av aksjonsforskning stiller særlige krav til dokumentasjon og sammenhold av observasjoner (Mathiesen, 2011). Størsteparten av data består av feltnotater skrevet ned underveis eller i etterkant av beboermøter, samarbeidsmøter, planleggingsmøter og deltakelse i arbeid og sosialt fellesskap på huset. Deler av materialet, som møtereferater og personlige beretninger, er skrevet ned av deltakerne. Tabell 2 gir en oversikt over datamaterialet.

Ved oppstart gjorde jeg 14 semi-strukturerte individuelle intervjuer med beboere og ansatte og senere 3 intervjuer med ansatte i organisasjonen. Alle intervjuene varte omkring en time, ble tatt opp på lydfil og transkribert. Sammen med deltakerne hadde vi også 3 refleksjonsmøter som ble tatt opp. Andre dialogmøter ble nedfelt i notater. Av skriftlige kilder består materialet av referater, rapporter, websider, prosjektbeskrivelser, organisasjonsvedtak, årsplaner og strategier, saksframstillinger skrevet av deltakerne, dokumenter fra plan- og bygningsetaten og en mindre survey.

Denne artikkelen baserer seg i hovedsak på feltnotater, dokumenter og intervjuer gjort i oppstartsfasen i 2015 og 2016, møtereferater og notater fra refleksjonsmøter og samarbeid fra perioden 2017 til 2018 og feltnotater fra siste halvdel av 2018, men de andre dataene danner et større bakteppe for prosjektet.

Tabell 2. Datakilder

KildeTidspunktOmfangTema
Feltnotater2014–2018Ca. 700 siderSamarbeid, møter, deltakelse i arbeid/dugnad, oppsummeringer, refleksjonsmøter
Individuelle intervjuer2016–2017
(NGO 2018)
10 beboere
4 prosjektansatte
3 NGO ansatte
Forventninger, motivasjon, erfaringer fra tidligere, erfaringer med å være med
Refleksjonsgrupper2017–20183 (15 deltakere)Vurdering av resultater
Språk og stigmatisering
Representasjon i media
Skriftlige kilder2015–2018Ca. 200 siderProsjektsøknad
Prosjektbeskrivelse
Møtereferater
Facebook-grupper
Webside
Sakspapirer fra PBE
Survey201818 svar av 55 muligeBakgrunnsvariabler
Erfaringer med å delta
Utbytte

Etikk

Deltakerne i dette prosjektet så ikke på seg selv som brukere, men som prosjektmedarbeidere og beboere i et egenorganisert prosjekt. Hvilke ord vi bruker om mennesker, har konsekvenser for hvilke muligheter de får, og ordet «bruker» sier lite om kontekst (Eide, 2016; McLaughlin, 2009). Språkets konsekvenser for dette prosjektet er diskutert utførlig et annet sted (Aaslund, 2019). I denne artikkelen omtales likevel ulike former for samarbeid og påvirkning som brukermedvirkning for å knytte an til den politiske og faglige forståelsen presentert innledningsvis, der egenorganisering ses som en form for brukermedvirkning.

Forskningsprosjektet ble godkjent av Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (fra 2016: Norsk senter for forskningsdata). Forskningsetisk stiller PAR spesielle krav til hvordan en håndterer uenighet (Seim, 2006). Vi skrev en samarbeidskontrakt for å avklare dette. Alle informanter har gitt informert samtykke til deltakelse i studien, og er anonymisert.

Analyse

Data er analysert løpende i samarbeid mellom forsker og deltakerne i prosjektet, i takt med den pågående aksjonen og diskusjoner om strategier underveis (Glassman & Erdem, 2014). Gjennom å levere speilinger av prosjektets praksis og rammer ble jeg som forsker et redskap for organisasjonens selvrefleksjon (Kildedal & Laursen, 2012) på beboermøter, samarbeidsmøter, i refleksjonsgrupper over temaer deltakerne var spesielt opptatt av, og i utarbeidelse av felles interne dokumenter som midtevaluering og sluttevaluering. Refleksjonsarbeidet hadde ulike typer mål. Noen ganger var det konkret knyttet til en utfordring, som å øke deltakelsen på beboermøtene eller å vurdere deltakernes medbestemmelse i samarbeidet. Andre ganger var det temaer som opptok deltakernes posisjon i samfunnet, som stigmatisering, hvordan gi en stemme til deltakerne, og hvilket språk de ønsket å bruke om erfaringene sine. Enkelte analyser hadde også til formål å formidle resultater til organisasjonen, med håp om at prosjektet skulle videreføres. Disse analysene avdekket muligheter som ble tatt i bruk, og barrierer som ble forsøkt omgått i det videre arbeidet, og ble kunnskap i praksis.

Formålet med denne artikkelen er å beskrive hvilken forskningskunnskap som ble avdekket i arbeidet. Dette ansvaret hviler på aksjonsforskeren og må relateres til forskningsfeltets kunnskapsstatus. Lokale aksjonsforskningsprosjekter analysert i bredere perspektiver gir et konstruktivt supplement og kritiske perspektiver til eksisterende forskning (Pålshaugen, 2014). I etterkant av aksjonen har jeg på nytt analysert dataene fra prosjektet ved hjelp av analysestrategier fra case-studier. Hovedstrategiene har vært å benytte eksisterende teorier (ressursmobilisering og medvirkning), utarbeide en kronologisk beskrivelse og å undersøke rivaliserende forklaringer (Yin, 2017), i tillegg til å undersøke og sammenholde ulike typer data og observasjoner og diskutere tolkningene med deltakerne (Mathiesen, 2011). Resultatene blir presentert i tre faser, inspirert av Olsson (1998): forfase, tilblivelsesfase og modnings- og avslutningsfase.

Resultater

Forfase – fare og mulighet

Misnøye kan være startskuddet for en serie handlinger som leder fram til kollektive handlinger (Olsson, 1998). Dette boligprosjektet kan spores tilbake til et vedtak i 2011 om å kutte halve støtten til et akuttovernattingstilbud til bostedsløse kvinner, noe som gjorde det umulig å drive videre. Løsningen ble å fortsette virksomheten som et delvis brukerstyrt tiltak der brukerne gikk nattevakter. Prosjektet ble definert som en politisk aksjon for å synliggjøre at kvinnene hadde ressurser og muligheter, og en snuoperasjon fra krise til mulighet. Belegget økte, åpningstidene ble utvidet, og de ansatte følte seg tryggere.

Beboerne i overnattingstilbudet deltok på like fot med ansatte på konferansepresentasjoner, interpellasjon i rådhuset og undervisning av sosionomer og sykepleiere. Parallelt opplevde kvinnene endring på flere plan: Bedre kontakt med NAV og spesialisthelsetjeneste, noen søkte LAR, flere fikk mer kontakt med familie. De ruset seg mindre, søkte bolig, fikk mer stabile livssituasjoner og opplevde å ha mer overskudd. Beboerne begynte å gjøre oppsøkende arbeid på gata, overtok institusjonens renholdsoppgaver og etablerte eget vaskefirma. Dette ga økt selvtillit. Som en av dem sa det: «Hvis vi kan vaske og gjøre rent her, kan vi vel gjøre det andre steder også!»

Med jobb, økt selvfølelse, mer ordnet økonomi og mindre rusbruk meldte også behovet seg for mer varige og hensiktsmessige boforhold. Den midlertidige og usikre bosituasjonen var lite egnet for dem som ønsket å fortsette prosessen med arbeidsinkludering, rusmestring og selvstendig livsførsel. Kvinnene ønsket seg et hus de kunne styre selv, men med en stabil bosituasjon og litt høyere krav til rusmestring og oppførsel enn det var på akuttovernattingen. Akuttovernattingen ble drevet av en frivillig organisasjon som hadde en ledig eiendom, og kvinnene ønsket å leie den til et eget prosjekt:

I utgangspunktet så søkte jo vi prosjekt på en halv stilling. Det ville ikke styret gå med på. De mente at prosjektledelsen måtte være en full stilling, og så ville de ha en 100 prosent miljøarbeiderstilling ved siden av. Og da ble den gjort om til to halve stillinger […]. Men, så skulle det jo ikke være bo-oppfølging. Dette skulle være brukerstyrt. Det er jo derfor begge miljøarbeiderstillingene er med tidligere brukere (kvinne, initiativtaker).

I forhandlingene med organisasjonens styre ble ideen vedtatt som et treårig prosjekt for «konseptutvikling», med fokus på sosialt entreprenørskap og mål om å være selvberget etter prosjektperioden. Beboerne skulle ha ordinære husleiekontrakter. Husordensreglene skulle vektlegge trygghet og godt bofellesskap, men ikke kaste ut folk hvis de brukte rusmidler. I denne prosjektfasen uttrykte flere av brukerne at de var «svært involvert» i utformingen:

Jeg tror og håper jeg har hatt innflytelse på hvordan det har blitt, men jeg vet ikke. Det har vært så mange møter at jeg husker ikke halvparten. Vi skulle lage en video for å vise til organisasjonen, der skulle jeg snakke om hvordan jeg ville dette skulle bli, og hva det ville bety for meg. Den videoen var utslagsgivende for at vi fikk stedet (kvinne, beboer).

Det var i denne fasen aksjonsforskningsprosjektet ble etablert. Som forsker hadde jeg gjort feltarbeid på akuttinstitusjonen og kjente til arbeidet til kvinnene. Styret ønsket at prosjektet ble fulgt av en forsker, og deltakerne ønsket å jobbe med å reflektere over roller og ansvar i arbeidet med etableringen. Vi ble enige om å jobbe med dette som deltakende aksjonsforskning.

Selv om misnøye ga startskuddet for mobilisering, var strategien for å løse problemene og tilgangen på organisasjonens ressurser nødvendig for å utvikle kollektiv handling. Tilknytningen til et felles sted, en organisasjon og profesjonelle hjelpere samsvarer med tidligere forskning (Anker, 2008; Corrigall-Brown et al., 2009; Crossley, 1999). Erfaringen med at kvinnene selv kunne få det til, ga selvtillit og førte til ideen om egenorganisering, slik at de tok roller som entreprenører (Olsson, 1999). I tillegg skapte ytre ressurser muligheter for organisering: Mulighet for en fysisk ramme å samles i, lederen på akuttovernattingen sin villighet til å ta risiko, nettverk, kunnskap og ressurser fra en etablert brukerorganisasjon på rusfeltet, samt tilgang på materielle ressurser som videokamera, pc, vaskeutstyr og lignende var alle viktige ressurser for den tidlige mobiliseringen. I tillegg utnyttet kvinnene en ideologisk ressurs: at organisasjonen støttet medvirkning og egenorganisering og var villige til å ramme prosjektet inn som et konseptutviklingsprosjekt som passet med organisasjonens strategi. Dette kan ses som et forsøk på å bryte med rollen som en organisasjon som bare avhjalp nød (Gautun et al., 2005; Olsson & Nordfeldt, 2008), og ta rollen som verdivokter, talerør og innovatør i tråd med idealet for hybride organisasjoner (Andersen, 2018; Bengtsson, 2015; Loga, 2018). For prosjektet innebar det tilgang på finansiering og lov til å leie selve bygningen.

Forfasen var preget av partnerskap (Arnstein, 1969). Kvinnene var involvert i beslutningsprosessene og var pådrivere i prosessen med å organisere planleggingsmøter, starte opp vaskefirma og drive lobbyvirksomhet for å få et hus å bo i. Da prosjektet ble vedtatt, var imidlertid prosjektet og firmaet eid av organisasjonen. Å ansette prosjektansatte med «brukererfaring», og ha en tydelig prosjektplan om brukerstyring skulle sikre initiativtakernes innflytelse videre.

Tilblivelsesfase – planlegging og innflytting

Sommeren 2015 startet prosjektet formelt opp. Huset organisasjonen skulle leie ut, var ikke ferdigstilt, men utsettelsen ga mulighet for beboerne til å delta mer i den fysiske utformingen av huset. I løpet av høsten mobiliserte prosjektet nærmere 50 interesserte gjennom organisasjonens nettverk, NAV-kontorer og deltakernes bekjente. Flesteparten hadde først og fremst behov for bolig, men uttrykte også entusiasme over å kunne delta i et prosjekt. Noen så på prosjektet som et steg på veien til egen bolig, mens andre så på det som et bo- og levevis de kunne tenke seg over tid.

Det er jo ikke så mange som har tru på det at en gjeng rusavhengige skal bo sammen og klare det. Det er vel det som er tillit da. Man blir på en måte en hovedperson i eget liv. Det er nærmest som at de skaper en bevegelse, sammen med de som har mest peiling på det, og det er jo de rusavhengige. Det er jo litt der problemet ligger; at man kaller dem rusavhengige. Man vil jo helst være en medborger (beboer, mann).

I denne prosjektfasen var det de ansatte i prosjektet som drev prosessen framover. Organisasjonens eiendomsavdeling jobbet med å utvikle bygget og utarbeide individuelle leiekontrakter til beboerne. De prosjektansatte utfordret deltakerne til å tenke utenfor institusjonserfaring, samtidig som de skulle legge til rette for deltakelse. Prosjektlederen var sentral i å holde i alle delprosjektene, hadde stort nettverk og mange ideer. Beboerne ble konsultert og gitt noe å si i viktige beslutninger, men alle var ikke like fornøyd med medvirkningen:

Så er det han som snakker, og så blir på en måte folk sittende som pynt. Det er jeg skikkelig ikke fornøyd med. Du vet jeg er jo vant til at brukerne skal helst snakke, og så skal de som ikke er brukere, sitte som pynt. Det er liksom min ideelle greie, så liksom vi har nok litt sånn issues som jeg personlig ikke er helt fornøyd med. Men jeg kan ikke bestemme og styre alt, så, ja … (initiativtaker, kvinne)

Samtidig understreket mange betydningen av gjensidig tillit og gode relasjoner som avgjørende, men uttrykte usikkerhet omkring sin egen konkrete innflytelse. De var mer opptatt av tilgangen på ressurser gjennom prosjektet og målet om å være med å styre på sikt:

Vi skal være obs på det med [prosjektet]. Vi må være tålmodige. Det må bygges opp, og skjer ikke over natta, eller over måneder eller år. Vi kommer sikkert til å feile. Det blir veldig spennende. Jeg gleder meg! (beboer, mann).

Våren 2016 sto huset ferdig. Det ble avholdt generalforsamling for beboerne og valgt et beboerstyre som skulle samarbeide med de prosjektansatte. Huset besto av 20 relativt små hybler med eget bad, men der fem beboere delte kjøkken. For de fleste av deltakerne var standarden ok. Mange var opptatt av hvordan prosjektet skulle bli et «hjem», og at det ikke skulle ligne på en institusjon:

De som har flyttet hit, er gira på prosjektet. Dette stedet er veldig forskjellig fra alt annet. Det er viktig at det ikke er en institusjon. Folk skal føle seg mer fri og hjemme. Det har forandret seg på veien. Alle de andre som bor her, har vært med i 2–3 måneder og vært med på 10–20 møter. Jeg har vært med på 100 møter, så jeg vet hvor mye som måtte til for å komme hit (beboer, kvinne).

Tilknytningen til den frivillige organisasjonen betydde først og fremst tilgjengelighet til et hus, men sikret også lønn til prosjektarbeiderne og midler til å utvikle entreprenørskapsideer. Det ble tydelig at prosjektet var eid, styrt og drevet av organisasjonen, men ideologien tydeliggjorde at dette var midlertidig:

Det er tenkt sånn at de skal trekke seg ut, og så skal prosjektet leve videre. Det blir som når nye stater fødes, på en måte. […] Det som jeg håper, er jo at det går bra, at vi kan bevise at det er mulig å ha en sånn struktur i forhold til bolig og jobb. Jeg vil være med på å prøve å nyansere den oppfatningen eller debatten som er rundt ruspolitikk og hvordan man ser på rusavhengige; er de et problem eller kan det være noe positivt? Har de noe å komme med? Og det har de jo – mange i hvert fall (beboer, mann).

Med rekruttering fra tjenestetilbudet til organisasjonen kom mange av de nye deltakerne rett fra institusjon eller fengsel, og de hadde naturlig nok ikke med seg erfaringene fra forfasen. Det var utfordrende for dem å tre inn i et beboerstyrt prosjekt. Flere av initiativtakerne var opptatt av at ryktet ville gå fort dersom huset ble preget av rusbruk eller utagerende adferd. Derfor var det viktig at deltakerne som flyttet inn, passet inn i prosjektet, men også at beboerne fikk hjelp til å håndtere rusepisoder og utfordrende hendelser i starten, istedenfor å «slippe taket helt».

Initiativtakerne var vant til å gjøre ting selv, men for de nye ble innflyttingen en overgang fra å kunne delta på møter og mene ting uten selv å måtte ta ansvar, til å skulle gjennomføre. De var vant til at de ansatte gjennomførte arbeidet, men nå skulle de selv ta en aktiv rolle i å gjennomføre beslutninger, få folk til å møte opp på møter, gi reaksjoner, lage planer og utføre oppgaver selv. Balansen mellom ansvar og støtte ble viktig for de prosjektansatte.

I denne fasen deltok jeg som forsker på allmøtene, og i referansegruppa til prosjektet gjennomførte jeg intervjuer med de første deltakerne og ansatte, og arrangerte allmøter der vi diskuterte forskningsinteresser for prosjektet. Senere, da huset var innflyttingsklart og beboerstyret valgt, deltok jeg på beboermøter, beboerstyremøter og samtalte med ulike deltakere. Jeg deltok i refleksjoner med beboerstyret om hvordan de kunne få bedre oppmøte på beboermøtene, og reflekterte med deltakere om hvordan de kunne håndtere ulike samarbeidsutfordringer.

I tilblivelsesfasen ble tydelig ledelse viktig, og entreprenørrollen ble overtatt av en profesjonell prosjektleder som hadde kunnskap og tok ansvar for mobilisering av ressurser og deltakere, og å skape entusiasme for prosjektet (Granovetter, 1977; Olsson, 1998). Samtidig fikk prosjektet en tydeligere idé og en begynnende «vi-følelse» (Natland & Hansen, 2017). Behovet for kontroll og ideen om selvstyre kunne stå i motsetning til hverandre. Den frivillige organisasjonens rolle var avgjørende i denne fasen i form av de materielle og økonomiske ressurser den fasiliterte: huset, avlønning og prosjektmidler, samt nettverk til å rekruttere deltakere og samarbeidspartnere i næringslivet. Tid til prosessen ble også en viktig faktor (Olsson, 1999). Medbestemmelsen ble i denne fasen sikret gjennom allmøter og demokratiske beslutninger, og senere formalisert i vedtekter, generalforsamling og beboerstyre. Den fikk karakter av delegert makt (Arnstein, 1969). Tiden fram til innflytting var imidlertid preget av at de prosjektansatte gjorde mye av jobben. Etter innflytting ble gradvis mer ansvar overført til beboerne.

Modnings- og avslutningsfase – beboerstyring og eierstyring

I modningsfasen ble de demokratiske strukturene mer levende. Flere kom på beboermøter, og beboerstyret tok større ansvar. Beboerne ble mer opptatt av ressursene hos hverandre enn organisasjonens og de ansattes.

Flere av oss har hatt veldig god vekst. Det var ikke lett å starte med å skulle ha et beboerstyre. Hvordan skal vi si fra til hverandre? Vi møtte motstand, ble redde. Vi greide å skape en ånd som ikke kan skrives i vedtekter. Vi er et rusfritt hus, og alt det vi har, er tillit. Vi hadde jo den bruduljen på søndagen da, men da følte jeg at vi sto sammen om det. Ellers, hvis jeg hadde sittet her bare med [ansatt], så hadde jeg vært fryktelig sliten og redd etterpå (beboer, mann).

Flere trakk fram bedre innflyttingsprosedyrer og at beboerstyret hadde tatt over ansvaret, som årsak til at det var færre uønskede episoder i denne perioden. De ansatte også en sosialarbeider i deltidsstilling, innredet en felles stue og lagde flere sosiale arrangementer. Samtidig mente beboerne det var viktig å ikke lage institusjonslignende forventninger om å delta på aktiviteter. I surveyen sa de fleste at de oppfattet huset som hjemmet sitt; følte seg trygge og trivdes, syntes miljøet var godt, og at de fikk hjelp av naboene. Enkelte opplevde hyblene som små. Mye tid på møter gikk til å diskutere utfordringer i bomiljøet. Dette handlet ofte om regler som ikke ble fulgt, hygiene og orden på felleskjøkken og lignende.

Beboermøter ble holdt månedlig med et oppmøte på cirka halvparten av beboerne. Utfordringene rundt medbestemmelse og engasjement synes å være de samme som i sammenlignbare organisasjoner: oppmøte på dugnad og møter og rekruttering til styret. I surveyen oppga beboerne at de følte seg hørt av styret og opplevde at deres stemme var viktig. Enkelte ga uttrykk for at det var andre som «mente for mye» og hadde en autoritær stil, men flertallet uttrykte at de kunne ta opp misnøye.

I tillegg oppga beboerne i surveyen økt livskvalitet og hjelp til å holde seg rusfrie. Mange hadde forsøkt å bo i egne leiligheter tidligere, og trakk fram viktigheten av fellesskap for å holde seg rusfri. Flertallet sa de hadde fått mer håp for framtida, opplevelse av verdighet og at de hadde fått mulighet til å påvirke samfunnet. Basert på prosjektets egne rapporter var samtlige beboere i lønnet arbeid, frivillig arbeid eller studier høsten 2018. Nitten beboere hadde flyttet ut av prosjektet, elleve av disse flyttet i egen bolig, fire i institusjon/fengsel, to var tilbake i rusmiljøet, én var død og én er uviss. Det er et åpent spørsmål om prosjektet rakk å nå noen modningsfase slik Olsson (1998) beskriver det, men på mange områder hadde prosjektet konsolidert seg i løpet av 2017 og 2018.

Høsten 2018 kom en overraskende vending for beboerne. Organisasjonens ledelse kalte inn til møte for alle deltakere på kort varsel, og informerte om at prosjektet skulle nedlegges ved årsskiftet. Organisasjonen pekte på at de sosiale entreprenørskapene ikke var økonomisk bærekraftige, og at de opplevede en uetisk dobbeltrolle ved å betale lønn og kreve husleie på én gang. Flere beboere uttrykte på møtet sterk frustrasjon over manglende medvirkning i denne beslutningen:

Vi var innom en masse møter før vi flytta inn, hvor vi sa hva vi ønsket og diskuterte hvordan det skulle bli, og så ble vi ikke involvert i det hele tatt i denne beslutningen, som bare kommer plutselig. Du sier at dere skal vurdere hva som skal skje med huset, og om noe av boligdelen skal videreføres. Når får vi vite mer om det? Vi kommer jo til å bruke lang tid på å finne oss egne boliger, og kan ikke sitte og vente og håpe (beboer, mann).

Samtidig takket mange beboere for muligheten organisasjonen hadde gitt dem. Representanten for organisasjonen sa han var rørt og beveget over hvordan de taklet å få den negative beskjeden. «Vi begynner å bli vant til det», svarte en av beboerne. En annen sa i ettertid: «Vi føler at vi har mast for mye og blitt en byrde for ledelsen, for eksempel da vi ikke ville ha organisasjonens logo på huset. Begrunnelsen […] kan jeg forstå, men jeg forstår ikke måten dette ble avslutta på.» Noen uttrykte at dette hadde de egentlig visst fra starten av, mens andre mente økonomiske motiver eller arbeidstakerrettigheter var den egentlige grunnen. Andre igjen mente prosjektet var en god anledning for organisasjonen til å få pusset opp bygget og realisert eiendommens verdi. Enkelte forsøkte å protestere ved å kontakte media, noe som var kontroversielt internt. Flesteparten ønsket ikke konflikt, men var opptatt av dialog og å håndtere hverdagen:

Etter det møtet har vi følt oss litt glemt. Vi har sittet med utfordringer etterpå, i forhold til presse, folk som gir faen, som ikke ser at vi må fortsette. Vi har fått et problem vi ikke var forberedt på å takle. Det er noen som gir faen og ikke tenker på resten av huset, på grunn av måten det ble nedlagt på. Hvis avslutningen hadde vært med oss som samarbeidspartnere, så hadde ikke avslutningen blitt som den ble (beboer, mann).

Noen av beboerne begynte å bruke rusmidler og opptre truende. Prosjektlederen sluttet. Flere av beboerne begynte å jobbe med å finne seg en annen bolig. Huset sto dermed i fare for å miste beboerne med mest ressurser, og fikk i liten grad mulighet til å håndtere nedleggelsen som fellesskap. Det ble vanskeligere å håndheve husordensreglene. Samtidig fikk alle ansatte i vaskefirmaet beholde den samme vaskejobben gjennom et privat firma som overtok både oppdrag og ansatte. Noen sier også at det var på tide å komme seg videre. I refleksjon over prosessen sa en ansatt i organisasjonen:

Vi har mye å lære av dette. Beboerstyring kontra prosjektstyring er ett av disse temaene. Prosjektet la opp til å inkludere alle i alle sider av prosjektet. Vi ga fra oss muligheten til å sikre ivaretakelsen av organisasjonen. Å finne den balansen mellom organisasjonens behov for styring og ansvar, og brukermedvirkning. Der var vi ikke gode nok fra starten av.

En annen sa: «Det er synd at det ble vedtatt som et prosjekt. Det har ikke blitt kommunisert godt nok. Det er noe av kritikken som har kommet opp. Og det handler om eierstyring.» I prosjektet var det beboerstyret som avgjorde hvem som skulle få bolig. Siden målet var å kombinere arbeid og bolig, opplevde organisasjonen at det fulgte en forventning om jobb med å få tildelt bolig, noe som utfordret dem som arbeidsgiver.

I modningsfasen var min forskerrolle mer dialog- og refleksjonspartner enn aktiv deltaker. Stor utskifting gjorde at jeg ofte fungerte som prosjektets «kollektive hukommelse». I tillegg hadde vi formaliserte refleksjonsgrupper der vi jobbet med beboernes opplevelse av stigma og erfaringer knyttet til å fortelle rushistorien sin offentlig. I avslutningsfasen hadde jeg som forsker begynt å trekke meg ut, men uttalte meg i et avisintervju og ble med på et dialogmøte mellom beboerstyret og organisasjonen, etter ønske fra beboere.

Å organisere bolig og arbeid som prosjekt viste seg som en ustabil organisasjonsform. I modningsfasen er behovet for trygghet og kontinuitet sentralt, i tillegg til solidaritet, utvikling av ideer og effektiv ressursbruk (Olsson, 1998). I prosjektet kom særlig beboernes egne ressurser fram, i form av solidaritet og forpliktelse (Olsson, 1999), men også konflikt (Natland & Hansen, 2017). Beboerne hadde jobbet hardt med å skape eierskapsfølelse til ideen, prosessen og huset, men organisasjonen hadde det formelle eierskapet. Brukermedvirkningen ble inkorporert i den større organisasjonens logikk om prosjektstyring, som førte til kooptering (Eriksson, 2018). Bestemmelsene om beboerstyring hadde ingen formell funksjon i organisasjonen, og beboerne var ikke representert i styret som tok beslutningen. Medvirkningen fikk dermed et preg av tokenism, der brukermedvirkning var et ideal, men der deltakerne kun ble konsultert, uten muligheter eller ressurser til å sette makt bak kravene (Arnstein, 1969).

Diskusjon

Som aksjonsforskningsprosjekt var målet å undersøke om det var mulig å etablere et egenorganisert botilbud for bostedsløse, noe få profesjonelle trodde på. Forsøket viser at det var mulig, men det krevde stort tilfang av ressurser, en avklaring av makt og eierskap og en tydelig organisasjonsform hvis prosjektet skulle ha blitt drevet videre. Forholdet til etablerte organisasjoner og deltakernes muligheter til å mobilisere ressurser ble avgjørende (Cohen, 1985; Seim, 2006; van Stekelenburg & Roggeband, 2013).

Resultatet skilte seg fra eksisterende tilbud. Deltakerne ønsket samlokalisering framfor spredning i ordinære bomiljøer, tjenester utenfor huset, men arbeid i tilknytning til boligen, kollektiv medvirkning framfor individuell medbestemmelse og relativt lav toleranse for rusbruk. Alt dette står i motsetning til housing first-metodikken som ideal for medvirkning (Snertingdal, 2014). Deltakerne var stort sett svært fornøyd med boformen og utviklet fellesskap og sosial kapital, bedrifter og muligheter. Mange la vekt på viktigheten av fellesskapet for sin egen personlige utvikling, arbeidet og at de opplevde boligen som et hjem.

De fleste nye kollektive handlinger oppstår i sammenheng med etablerte organisasjoner (Anker, 2008; Corrigall-Brown et al., 2009; Cress & Snow, 1996, 2000; Lemke, 2016; Wagner & Cohen, 1991). Tilknytningen til den frivillige organisasjonen sikret økonomiske og materielle ressurser i alle prosjektfaser. Boligprosjektet kunne ikke blitt gjennomført uten tilgangen på disse ressursene og denne tilknytningen (Molinar, 2018; Olsson, 1999). Viktigheten av støtte og ikke å overlate mer til brukerne enn de var klare til å håndtere, viste seg mange ganger i prosjektperioden. Samtidig overtok den frivillige organisasjonen store deler av eierskapet. Konflikten mellom eierstyring og egenorganisering ble først tydelig da organisasjonen ville legge ned prosjektet og beboerne ikke ble involvert i beslutningen, eller fikk mulighet til å komme med forslag til løsninger. Dette kan forklares med at brukerstyring og aktivt medborgerskap i hybride organisasjoner kan skjule markedstenkning og økonomiske motiver (Andersen, 2018; Loga, 2018), eller være et uttrykk for organisasjonenes stiavhengighet og sosiale identitet knyttet til veldedighet og å gi akutt hjelp til de mest marginaliserte, snarere enn å hjelpe folk videre (Meeuwisse & Sunesson, 1998; Olsson & Nordfeldt, 2008; Vassenden et al., 2012).

I de tidlige forhandlingene ga initiativtakerne fra seg mye autonomi da ideen om et egenorganisert prosjekt med boliger og entreprenørskap skulle omformes til et konseptutviklingsprosjekt eid og styrt av den frivillige organisasjonen. Å organisere bolig og arbeid for de mest vanskeligstilte som et prosjekt byr i seg selv på utfordringer for deltakerne. Fokus på økonomisk bærekraft, flere ansatte og sterkere styring var prisen å betale for å få tilgang til organisasjonens ressurser, men også makten til å definere om noe var vellykket eller ikke, og når det skulle avsluttes. Egenorganiserte boligprosjekter i USA og Nederland har knyttet seg til organisasjoner, men bevart autonomien gjennom å organisere egne støtteorganisasjoner eller gi beboerne myndighet til å ansette de prosjektansatte (Heben, 2014; Huber, Metze, Stam, Regenmortel & Abma, 2020). En tydeligere deling mellom prosjektet og organisasjonen kunne gjort det lettere å videreføre noen av ideene.

Organisasjonens forståelse av eierstyring og beboerstyring viser utfordringer i forholdet mellom medvirkning og makt (Arnstein, 1969). Tross tilsynelatende høy grad av medvirkning i noen faser var det organisasjonen som satt på makta hele tiden. At deltakerne reagerte med takknemlighet og opplevde de hadde vært «for brysomme», illustrerer hvordan de ble redusert til brukere uten egentlig innflytelse (Natland & Hansen, 2017), og medvirkningen ble avpolitisert og løsrevet fra maktforståelsen. Dette viser også noen av de påpekte utfordringene ved å forstå medvirkning lineært og endimensjonalt (Beresford, 2012; Tritter & McCallum, 2006). Spørsmålet blir om det i det hele tatt var noen reell medvirkning så lenge denne muligheten alltid var til stede. Når mange egenorganiserte aktiviteter blant bostedsløse baserer seg på samarbeidsstrategier snarere enn konflikt (Andreassen, 2004; Anker, 2008; Corrigall-Brown et al., 2009; Crossley, 1999), kan en forklaring være at de bostedsløse frykter «riset bak speilet» hvis de blir for brysomme.

Aksjonsforskning sikter på å konstruere lokal kunnskap og ny praksis (Pålshaugen, 2014). Det ligger store begrensninger i å generalisere fra dette prosjektet der kontekstuelle faktorer som storbysentralisering, en ressurssterk organisasjon og den lange modningsprosessen gjør det vanskelig å tenke seg at prosjektet representerer en modell som kan skaleres opp. Denne ideen bryter også med aksjonsforskningens kritikk av dekontekstualisert kunnskap. En bedre måte å forstå kunnskap fra aksjonsforskning på er som et kritisk supplement til eksisterende kunnskap (Pålshaugen, 2014). Å forske på uvanlige kasus kan gi kunnskap om normale prosesser som ikke er synlige i vanlige kasus (Yin, 2017), og å forsøke å forandre et fenomen gir annen kunnskap om utfordringer og muligheter enn bare å observere (Lewin, 1951). Denne studien påpeker tre kritiske supplement til eksisterende kunnskap, som kom til syne nettopp fordi det ble studert over tid og under uvanlige forutsetninger: For det første at det er mulig – under gitte forutsetninger, som ressurstilgang og organisasjonstilknytning – å utvikle demokratisk styring i arbeid med noen av de mest vanskeligstilte menneskene i Norge, noe mange bestred i oppstarten av prosjektet. For det andre at medvirkning kan føre til konflikt om eierskap, også for organisasjoner som ses på som representanter for vanskeligstilte. For det tredje at egenorganisering foregår i ulike faser der graden av medvirkning og ressursbehov kan variere over tid.

Implikasjoner for politikk og praksis

Både dette prosjektet og tidligere forskning viser at egenorganisering og medvirkning ikke skjer av seg selv eller i et vakuum, men oppstår i samarbeid med akuttovernattinger, organisasjoner og ikke-brukere. Frivillige organisasjoner kan spille en sentral rolle i å bidra med kunnskap, møteplasser, nettverk og økonomiske ressurser for å fasilitere egenorganisering. Samtidig innebærer dette utfordringer for organisasjonenes identitet og forhold til profesjonalisering, veldedighet og marked, noe som snarere kan føre til utvanning av medvirkningsbegrepet og uklare idealer om empowerment og økonomisk bærekraft. I så fall blir medvirkning et symbol organisasjonene kan smykke seg med, uten annet innhold enn å lytte til de vanskeligstilte.

Strategien «Bolig for velferd» har store ambisjoner for frivillige organisasjoner som representanter for vanskeligstilte, arenaer for egenorganisering, selvhjelp og interessepolitikk. Samtidig differensieres det i liten grad mellom ulike typer organisasjoner i en tid der enkelte hybride organisasjoner knyttes sterkere til både offentlig og privat sektor. Det er potensial for kollektiv medvirkning i boligsosialt arbeid, og aksjonsforskningsprosjektet viser at det kan føre til innovative og differensierte løsninger. Samtidig innebærer kombinasjonen av at frivillige organisasjoner både skal utvikle hjelpetiltak, forvalte egne ressurser og være vanskeligstiltes talerør, en fare for kooptering. Dersom medvirkning skal føre til økt makt og myndiggjøring, må egenorganiserte tiltak kobles med tilførsel av ressurser i form av økonomi, tid, lokaler og kompetanse. I tillegg må eierskap og autonomi formaliseres slik at menneskers bolig ikke er avhengig av kortsiktige prosjekter og skiftende prioriteringer. De grunnleggende behovene må være dekket for at medvirkningen skal være reell og uredd.

Om artikkelen

Artikkelen er basert på NFR-prosjektet «Challenges of participation when service users autonomy is challenged 2018-2022» (CHAPAR).

Referanser

Aaslund, H. (2019). Fra «Brukermedvirkning» til «Demokrati» – språkets betydning i deltakende aksjonsforskning. I O.P. Askheim, I.M. Lid & S. Østensjø (red.), Samproduksjon i forskning: Forskning med nye aktører (s. 111–129). Oslo: Universitetsforlaget. DOI: https://doi.org/10.18261/9788215031675-2019-07

Andersen, L.L. (2018). Neoliberal drivers in hybrid civil society organisations: Critical readings of civicness and social entrepreneurism. I M. Kamali & J.H. Jönsson (red.), Neoliberalism, Nordic Welfare States and Social Work (s. 43–52). Oxon: Routledge.

Andreassen, T.A. (2004). Brukermedvirkning, politikk og velferdsstat. Oslo: Arbeidsforskningsinstituttet.

Angell, O.H. (2010). Sacred welfare agents in secular welfare space: The Church of Norway in Drammen. I A. Bäckström, G. Davie, N. Edgardh & P. Pettersson (red.), Welfare and Religion in 21st Century Europe. London: Routledge. DOI: https://doi.org/10.4324/9781315547558-4

Anker, J. (2008). Organizing homeless people: Exploring the emergence of a user organization in Denmark. Critical Social Policy, 28(1), 27–50. DOI: https://doi.org/10.1177/0261018307085506

Arnstein, S.R. (1969). A ladder of citizen participation. Journal of the American Institute of planners, 35(4), 216–224. DOI: https://doi.org/10.1080/01944366908977225

Ausland, L.H. (2009). På vei til egen bolig: Bostedsprosjektet i Skien 2006–2008. Sluttrapporten (HENÆR-rapport). Horten: Høgskolen i Vestfold.

Bengtsson, B. (2015). Between structure and Thatcher: Towards a research agenda for theory-informed actor-related analysis of housing politics. Housing Studies, 30(5), 677–693. DOI: https://doi.org/10.1080/02673037.2015.1057556

Beresford, P. (2012). The theory and philosophy behind user involvement. I P. Beresford & S. Carr (red.), Social care, service users and user involvement (s. 21–36). London: Jessica Kingley.

Burns, D., & Taylor, M. (2000). Auditing community participation. Bristol: Policy Press.

Cohen, J.L. (1985). Strategy or identity: New theoretical paradigms and contemporary social movements. Social Research, 52(4), 663–716. Hentet fra https://www.jstor.org/stable/40970395

Cornwall, A. (2008). Unpacking ‘Participation’: Models, meanings and practices. Community Development Journal, 43(3), 269–283. DOI: https://doi.org/10.1093/cdj/bsn010

Corrigall-Brown, C., Snow, D.A., Smith, K., & Quist, T. (2009). Explaining the puzzle of homeless mobilization: An examination of differential participation. Sociological Perspectives, 52(3), 309–335. DOI: https://doi.org/10.1525/sop.2009.52.3.309

Cress, D.M., & Snow, D.A. (1996). Mobilization at the margins: Resources, benefactors, and the viability of homeless social movement organizations. American sociological review, 61(6), 1089–1109. DOI: https://doi.org/10.2307/2096310

Cress, D.M., & Snow, D.A. (2000). The outcomes of homeless mobilization: The influence of organization, disruption, political mediation, and framing. American Journal of Sociology, 105(4), 1063–1104. DOI: https://doi.org/10.1086/210399

Crossley, N. (1999). Fish, field, habitus and madness: The first wave mental health users movement in Great Britain. The British Journal of Sociology, 50(4), 647–670. DOI: https://doi.org/10.1111/j.1468-4446.1999.00647.x

Departementene. (2014). Bolig for velferd: Nasjonal strategi for boligsosialt arbeid (2014–2020). Oslo: Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/Bolig-for-velferd/id753950/

Dyb, E., & Lid, S. (2017). Bostedsløse i Norge 2016: En kartlegging. Oslo: NIBR. Hentet fra http://www.hioa.no/Om-OsloMet/Senter-for-velferds-og-arbeidslivsforskning/NIBR/Publikasjoner/Bostedsloese-i-Norge-2016

Eide, S.B. (2016). Brukermedvirkning? I R. Kroken & O.J. Madsen (red.), Forvaltning av makt og moral i velferdsstaten: Fra sosialt arbeid til «arbeid med deg selv»? (s. 26–41). Oslo: Gyldendal.

Eikeland, O. (1995). Aksjonsforskningens horisonter: Et forsøk på å se lenger enn til sin egen nesetipp. I O. Eikeland & H. Finsrud (red.), Research in action – Forskning og handling – søkelys på aksjonsforskning (s. 211–68) (AFIs skriftserie nr. 1). Oslo: AFI.

Eriksen, R.E. (2017). Brukermedvirkning i bo-oppfølging: Et spenningsfelt mellom å yte omsorg og å bidra til systematiske endringsprosesser. Fontene forskning, 10(1), 43–55. Hentet fra https://fonteneforskning.no/pdf-15.55948.0.3.d4682a194f

Eriksson, E. (2018). Four features of cooptation. Nordisk välfärdsforskning | Nordic Welfare Research, 3(1), 7–17. DOI: https://doi.org/10.18261/issn.2464-4161-2018-01-02

Gautun, H., Drøpping, J.A., & Fløtten, T. (2005). Når nøden er størst: En analyse av frivillige organisasjoners hjelp og tilbud til fattige. Oslo: Fafo.

Glassman, M., & Erdem, G. (2014). Participatory action research and its meanings: Vivencia, praxis, conscientization. Adult Education Quarterly, 64(3), 206–221. DOI: https://doi.org/10.1177/0741713614523667

Granovetter, M.S. (1977). The strength of weak ties. I S. Leinhardt (red.), Social networks (s. 347–367). New York: Academic Press.

Hansen, I.L.S., Grødem, A.S., & Bakkeli, V. (2013). Boligsosiale utfordringer og sosial innovasjon. Oslo: Fafo.

Hart, R.A. (2013). Children’s participation: The theory and practice of involving young citizens in community development and environmental care. New York: Routledge.

Heben, A. (2014). Tent city urbanism: From self-organized camps to tiny house villages. Eugene, OR: Village Collaborative.

Henriksen, L.S. (2015). Contradictions and controversies in Danish civil society discourse. I Kubanskii Gosudarstvennyi Universitet. Izvestiya. Estestvennye Nauki (s. 17–25). Department of Education (DPU), Aarhus University.

Huber, M.A., Metze, R.N., Stam, M., Regenmortel, T.V., & Abma, T.A. (2020). Self-managed programmes in homeless care as (reinvented) institutions. International Journal of Qualitative Studies on Health and Well-being, 15(1), e1719002. DOI: https://doi.org/10.1080/17482631.2020.1719002

Kildedal, K., & Laursen, E. (2012). Professionsudvikling: Udvikling av professionel praksis gennem aktionsforskning. I G. Duus, M. Husted, K. Kildedal, E. Laursen & D. Tofteng (red.), Aktionsforskning (s. 81–95). Frederiksberg: Samfundslitteratur.

Lemke, J. (2016). From the alleys to City Hall: An examination of participatory communication and empowerment among homeless activists in Oregon. Journal of Communication Inquiry, 40(3), 267–286. DOI: https://doi.org/10.1177/0196859916646045

Lewin, K. (1951). Field theory in Social Science: Selected theoretical papers. New York: Harper & Row.

Loga, J. (2018). Sivilsamfunnets roller i velferdsstatens omstilling. Norsk sosiologisk tidsskrift, 2(1), 58–73. DOI: https://doi.org/10.18261/issn.2535-2512-2018-01-05

Mathiesen, T. (2011). Kritisk sosiologi: En invitasjon. Oslo: Novus.

McLaughlin, H. (2009). What’s in a Name: ‘client’, ‘patient’, ‘customer’, ‘consumer’, ‘expert by experience’, ‘service user’—What’s next? British Journal of Social Work, 39(6), 1101–1117. DOI: https://doi.org/10.1093/bjsw/bcm155

Meeuwisse, A., & Sunesson, S. (1998). Frivilliga organisationer, socialt arbete och expertis. Socialvetenskaplig tidskrift, 5(2–3), 172–193. Hentet fra https://journals.lub.lu.se/svt/article/view/15399/13898

Mik-Meyer, N., & Villadsen, K. (2007). Magtens former: Sociologiske perspektiver på statens møde med borgeren. København: Reitzel.

Molinar, R. (2018). Self-Organization as a response to homelessness: Negotiating autonomy and transitional living in a» village» community (doktorgradsavhandling). University of Oregon.

Natland, S., & Hansen, R. (2017). Conflicts and empowerment: A processual perspective on the development of a partnership. European Journal of Social Work, 20(4), 497–508. DOI: https://doi.org/10.1080/13691457.2016.1207615

Nordfeldt, M. (1999). Hemlöshet i välfärdsstaden: En studie av relationerna mellan socialtjänst och frivilliga organisationer i Stockholm och Göteborg. Acta Universitatis Upsaliensis.

Olsson, L.-E. (1998). Entreprenörer och agitatorer i frivilliga organisationers tjänst: En frivillig organisations tillkomst och mognad. Socialvetenskapelig tidsskrift, 5(2–3), 146–163. Hentet fra https://journals.lub.lu.se/svt/article/view/15398/13897

Olsson, L.-E. (1999). Från idé till handling: En sociologisk studie av frivilliga organisationers uppkomst och fallstudier av Noaks Ark, 5i12-rörelsen, Farsor och morsor på stan (doktorgradsavhandling). Stockholms Universitet.

Olsson, L.-E., & Nordfeldt, M. (2008). Homelessness and the tertiary welfare system in Sweden: The role of welfare state and non-profit sector. The European Journal of Homelessness, (2), 157–174.

Pretty, J. (1995). The many interpretations of participation. Focus, 16(4), 4–5.

Pålshaugen, Ø. (2014). Action research for democracy: A Scandinavian approach. International Journal of Action Research, 10(1), 98–115.

Rønning, R. (2005). Den institusjonelle ydmykingen. Nordisk sosialt arbeid, 4(2), 111–121.

Seim, S. (2006). Egenorganisering blant fattige: En studie av initiativ, mobilisering og betydning av Fattighuset (doktoravhandling). Göteborgs Universitet, Institutionen för socialt arbete, Göteborg.

Seim, S., & Slettebø, T. (2007). Brukermedvirkning i barnevernet. Oslo: Universitetsforlaget.

Snertingdal, M.I. (2014). Housing First i Norge: En kartlegging (Fafo-rapport 52). Oslo: Fafo.

Socialstyrelsen. (2006). Lokale hämløshetsprosjekt 2002-2005: Resultat, slutsatser och bedömningar (Rapport). Stockholm: Socialstyrelsen.

Stewart, E. (2013). What is the point of citizen participation in health care? Journal of Health Services Research & Policy, 18(2), 124–126. DOI: https://doi.org/10.1177/1355819613485670

Tritter, J.Q., & McCallum, A. (2006). The snakes and ladders of user involvement: Moving beyond Arnstein. Health Policy, 76(2), 156–168. DOI: https://doi.org/10.1016/j.healthpol.2005.05.008

van Stekelenburg, J., & Roggeband, C. (2013). Introduction. I J. van Stekelenburg, C. Roggeband & B. Klandermans (red.), The future of social movement research (s. xi–xxii). Minneapolis: University of Minnesota Press.

Vassenden, A., Bergsgard, N., & Lie, T. (2012). Ryktet forteller hvor du bor: Botetthet og integrering blant rusavhengige kommunale leietakere. Stavanger: IRIS.

Wagner, D., & Cohen, M.B. (1991). The power of the people: Homeless protesters in the aftermath of social movement participation. Social Problems, 38(4), 543–561. DOI: https://doi.org/10.2307/800570

White, D. (2003). Consumer and community participation: A reassessment of process, impact and value. I G.L. Albrecht, R. Fitzpatrick & S.C. Scrimshaw (red.), The handbook of social studies in health and medicine (bd. 465). London: SAGE.

Wilcox, D. (1994). The guide to effective participation. Brighton: Partnership Books.

Yin, R.K. (2017). Case study research: Design and methods. London: SAGE.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon