Målsettingen om at så mange som mulig skal eie sin egen bolig, er et grunntrekk i det norske boligregimet. I Europa er det bare noen land i den tidligere østblokken som har en vesentlig høyere andel boligeiere i befolkningen. Høy eierandel kan ha flere positive ringvirkninger for et samfunn. Det kan blant annet bidra til en jevnere fordeling av formuesgoder. Samtidig kan en politisk satsing på «selveierdemokratiet» føre til høye gjeldsopptak blant husstandene og en ikke-diversifisert formuesplassering som kan skape utfordringer for finansiell stabilitet, særlig i perioder med nedgang i boligprisene. Dette kan få betydelige makroøkonomiske ringvirkninger.

I dette nummeret av Tidsskrift for boligforskning berører flere av artiklene ulike aspekter knyttet til samspillet og vekselvirkninger mellom bolig- og kredittmarkeder.

I første artikkel ser tidligere direktør i Finanstilsynet og statssekretær i flere regjeringer, Bjørn Skogstad Aamo, nærmere på hvordan sterke bevegelser i boligmarkedet kan skape finansielle kriser. Et viktig historisk eksempel på boligmarkedets rolle i finanskriser var den norske bankkrisen fra 1987 til 1993, som Skogstad Aamo tar grundig for seg. Han drøfter, basert på historiens lærdommer, hvordan regulering av bankene kan begrense risikoen for at bevegelser i boligmarkedet skal kunne føre til nye finansielle kriser. 

I andre artikkel ser Erik Lundesgaard fra Eiendom Norge nærmere på sammenhengen mellom den generøse norske boligbeskatningen og potensielle utfordringer for finansiell stabilitet. IMF har gjennom en årrekke rettet kritikk mot den norske boligbeskatningen, og har gjentatte ganger påpekt risikoen med høye boligpriser og stor og voksende gjeld hos husholdningene. Artikkelforfatteren drøfter muligheten for å beholde en generøs boligbeskatning som opprettholder incentivene til å eie egen bolig, uten at det går på bekostning av finansiell stabilitet. En slik balansegang handler ikke bare om nivået på boligbeskatningen, men også dens nærmere innretning.

Et deregulert boligregime med selveie som dominerende disposisjonsform gir også næring til ulikhet – både mellom personer som er utenfor, og personer som er innenfor markedet og mellom ulike grupper boligeiere. I forrige nummer av Tidsskrift for boligforskning trykket redaksjonen et debattinnlegg av Tore Johannesen fra NBBL som tar opp utfordringene knyttet til ulikhet og fordeling i det norske boligregimet. Johannesen spurte om den norske boligsektoren gradvis er på vei i retning av et flergenerasjonsbasert boligøkonomisk regime som flytter mye av fordelingsjobben ut av politikken og inn i familien? Han bruker begrepet «Foreldrebanken» som et bilde på norske husholdningers samlede boligformue. Som følge av mange år med vedvarende boligprisvekst er denne formuen anslagsvis på hele 8000 milliarder kroner, altså på størrelse med Oljefondet. Uten å ha kjennskap til hvordan midlene i «Foreldrebanken» blir disponert i årene som kommer, vil vi heller ikke ha kunnskap om utviklingen og fordelingen i boligkonsumet fremover. Spørsmålet er om vi nå står overfor en utvikling hvor Foreldrebanken får stadig større betydning for unges boligetablering. Det vil i så fall utfordre likhetstanken i det norske sosialdemokratiet, og føre til enda større etableringsutfordringer for unge som ikke mottar økonomisk støtte fra familien. I dette nummeret har redaksjonen mottatt et innsiktsfullt svar på Johannesens innlegg fra forskningsleder Hans Christian Sandlie ved Velferdsforskningsinstituttet NOVA/OsloMet.

For husstander som ikke har tilgang til foreldrehjelp, er inntektsnivået avgjørende for å komme inn på boligmarkedet. I forrige nummer konkluderte forskere fra Norges Bank med at kjøpekraften i nedre del av inntektsfordelingen er svært begrenset. Husstander som tilhører 25-persentilhusholdningen, har kun kapasitet til å lånefinansiere kjøp blant de 10 prosent rimeligst omsatte boligene (Lindquist & Vatne, 2019). For lavinntektshusholdninger som ikke har tilgang til foreldrehjelp, er ikke utfordringene kun manglende betjeningsevne, men også manglende kapasitet til å spare opp tilstrekkelig egenkapital. I det første vitenskapelige bidraget i dette nummeret analyserer forskerne Kristine von Simson og Janis Umblijs fra Institutt for samfunnsforskning såkalte vanskeligstilte husstanders vilkår på boligmarkedet. Forskerne studerer spesielt hvordan utsatte grupper klarer seg over tid. Det er et viktig tema all den tid langvarige problemer med å opprettholde et godt boforhold er et større problem for den enkelte og samfunnet enn mer midlertidige etableringsproblemer. von Simson og Umblijs finner betydelig turnover i gruppen vanskeligstilte over tid, men også at visse grupper ser ut til å være spesielt utsatte for å forbli vanskeligstilte over flere år. Dette gjelder særlig lavt utdannede og innvandrere.

I den andre vitenskapelige artikkelen analyserer NIBR-forskerne Aadne Aasland og Susanne Søholt boforhold og boligtilfredshet blant innvandrere i norske distriktskommuner basert på en spørreundersøkelse og registerdata. Innvandrernes preferanser for å legge ressurser i boligsituasjonen, og for å eie eller leie bolig, påvirkes av hvorvidt de ser for seg å bli boende i kommunen og i Norge. Forfatterne viser at slik tilpasning ikke bare påvirkes av egne ressurser, men også av bevisste tiltak fra kommunens og næringslivets side for å integrere innvandrere aktivt i lokalsamfunnet. Forfatterne fant at i kommuner hvor innvandrere har en lengre tidshorisont, er sannsynligheten større for boligkjøp. Innvandrerstatus og tilgang til boligsosiale virkemidler påvirker også boligambisjoner og muligheter. Førstegenerasjonsinnvandrere har ikke tilgang til «foreldrebank» og er helt avhengige av boliglån i privat bank eller gjennom Husbanken. Mulighetene for boliglån påvirker ikke bare muligheten til å kjøpe egen bolig, men også ønsket om å bli boende i distriktskommunen. Forfatterne viser at innvandrere i distriktene jevnt over bor romsligere enn både innvandrere og norskfødte i hovedstaden. Dette skyldes mer kjennetegn ved boligmarkedet i rurale områder og hva som til enhver tid er tilgjengelig for denne gruppen, enn at de er spesielt opptatt av å skaffe seg store boliger. Innvandrernes selvrapporterte tilfredshet med egen bolig er høy, og omtrent like høy som blant nordmenn når man kontrollerer for faktorer som egenvurdering av nabolag, disposisjonsform, økonomi og tillit til lokale institusjoner.

I det siste vitenskapelige bidraget plukker historikeren Jardar Sørvoll opp tråden fra Skogstad Aamos artikkel om fortidas lærdom. Sørvoll diskuterer historiefagets plass i boligforskningen basert på en litteraturstudie av tre internasjonale boligtidsskrifter. Forfatteren argumenterer for at historiefagets perspektiver kan berike norske boligforskeres analyser av ulike utfordringer og problemstillinger vi står overfor i dag, som for eksempel foreldrehjelp til førstegangsetablerere og mulighetene for etableringen av en tredje boligsektor i Oslo. Det argumenteres for at historiefaget har særlig fire funksjoner for dagens boligforskning: policyorientert kontekstualisering, perspektivberikende tolkning, årsaksforklaring og å levere råstoff til hypotese- og teoriutvikling.

For ordens skyld vil vi gjøre oppmerksom på at Jardar Sørvoll har fungert som gjesteredaktør for dette nummeret. Ansvaret for Sørvolls artikkel har ligget hos andre medlemmer av redaksjonen, og artikkelen har gjennomgått den samme kvalitetssikringen som de øvrige artiklene har.

God lesning!

Redaksjonen

Litteratur

Johannesen, T. (2019). Politikk, marked og foreldrebanken. Tidsskrift for boligforskning, 2(1), 6–22. https://doi.org/10.18261/issn.2535-5988-2019-01-04

Lindquist, K.G., & Vatne, B.H. (2019). Husholdningenes kjøpekraft i boligmarkedet. Tidsskrift for boligforskning, 2(1), 46–49. https://doi.org/10.18261/issn.2535-5988-2019-01-02